Flere som hater å dra til psykolog?

[AnonymBruker]

Er det flere enn meg som gruer seg innmari mye før psykologtimer? Rett og slett hater det, men må dra dit for å bli bedre?

 

Del dine erfaringer! 

Anonymkode: 8dedf...71c

[skreppamedleppa]

Den gang da jeg gjekk til psykolog så sa jeg vel til hun at det var som å gå å få en rotfylling en gang i uken.. vi endte opp med å le mye av den..  Men ja, teite klisjeer som "med vondt skal vondt fordrives" kom til sin rett her

[AnonymBruker]

Ja, jeg likte det ikke. Var helt "ødelagt" etterpå når jeg måtte åpne meg opp helt. Syntes egentlig alt psykologen kom med var klisjeer og selvfølgeligheter jeg visste fra før. Endte derfor med å slutte, fant ut at jeg klarte meg bedre på egenhånd.

Har prøvd 3 ulike psykologer, mulig det er jeg som har vært uheldig, så klart, men jeg synes ikke de har så mye å tilby, rett og slett.

Anonymkode: 2870b...5e9

[AnonymBruker]

Ja, jeg likte det ikke. Var helt "ødelagt" etterpå når jeg måtte åpne meg opp helt. Syntes egentlig alt psykologen kom med var klisjeer og selvfølgeligheter jeg visste fra før. Endte derfor med å slutte, fant ut at jeg klarte meg bedre på egenhånd.

Har prøvd 3 ulike psykologer, mulig det er jeg som har vært uheldig, så klart, men jeg synes ikke de har så mye å tilby, rett og slett.

Anonymkode: 2870b...5e9

[AnonymBruker]

Jeg synes det er veldig greit jeg🤷‍♀️ Går hver 14 dag. Jobber mye med ptsd og alvorlig sosial angst. Psykologen min er sprudlende og opptatt av å tenke fremover. Vi snakker ikke noe særlig om ting som HAR skjedd.

Anonymkode: a92f8...a2a

[Måneskinn]

Jeg syns det var veldig fint å gå til psykolog jeg.  Kan ikke huske at jeg gruet meg noe spesielt egentlig. 

Men om det er så ille, er det pga terapien eller terapeuten - og kanskje skulle man finne en annen terapiform? 

[Voksenmann]

Jeg elsket det, noe av det meste spennende jeg har gjort i livet. Fikk 10 timer i forbindelse med dødsfall og lærte utrolig mye om meg selv.

[Tuppeluri]

Jeg hatet det i starten, de første 2 åra. Mest fordi jeg følte det mer som et pes enn noe annet. Men nå som jeg har gått der i 6 år så syns jeg det er helt greit. Har samme psykologen enda, og vi snakker som om vi skulle vært bestevenner hvor hu kommer med løsninger og andre synsvinkler til mine problemstillinger. 

Jeg trur de fleste hadde likt å være hos en psykolog om de bare fant DEN rette, for jeg har vært hos 3 andre før hu her og de var som andre her sier, kom med kliseer og ting jeg allerede visste, og skulle bare dra opp den ene tingen om og om igjen. 

[AnonymBruker]

Veldig forskjellig fra psykolog til psykolog, og fra hvor lenge jeg har gått der. Noen funker det bare ikke med. Andre er veldig profesjonelle og distansert. Og jeg har møtt kjempefine folk som jeg _kjenner_ vil _meg_ vel. Jeg føler meg sett. Og at mine små problemer ikke er ubetydelige. 

I starte gruer jeg meg litt fordi jeg ikke vet hva jeg får. Etter hvert som jeg har blitt en "dreven" pasient vet jeg hvor egne grenser går, og at jeg må gi psykologen en sjans. Alle er forskjellige, og de kan hjelpe meg med forskjellige ting. Jeg ser ikke på dem som Messias som skal fikse livet mitt. 

Noen har jeg gått til i kort tid og fått uvurderlig hjelp. Andre har vokst på meg over lengre tid. Når de ser de kan stole på meg, jeg følger opp de oppgavene jeg får og det er utvikling i terapien, merker jeg at kjemien mellom oss også endres. Det er mer avslappende og litt ok å gå dit. Jeg kan snakke uten å sette på filteret.

Anonymkode: 634a1...e92