Refleksjoner rundt filmen om Utøya 22. juli (Handling gjengitt)

[Millimani]

Dette er kanskje diskutert før, men jeg skriver likevel.

På søndag gikk filmen "Utøya 22. juli" på NRK2, og jeg valgte å se den. Mange av mine venner og familie tenker at de skal ikke se sånne filmer, ikke lese boka om Viggo osv., men jeg tok opp filmen om Utøya. Vet at den er på dvd, og jeg kunne kjøpt den for lengst. Jeg valgte å se den på søndagskvelden alene, og satt jo igjen med en del inntrykk. Jeg kjenner ingen (etter hva jeg vet) som var med på den leiren, men vet om ei som var der i 2015, første leir på Utøya etter massakren.

Inntrykkene jeg sitter igjen med... Jeg tenker bare at jeg trenger å se filmen en gang til, - og jeg skal selvfølgelig gjøre det. Hvorfor tenker jeg sånn? Jeg vet ikke... Det var jo veldig sterkt. Hadde jeg hatt mer kontakt med hun som var på Utøya i 2015 ville jeg fortalt henne om hele handlingen før jeg hadde "anbefalt" henne å se filmen. Jeg er ikke AP-politiker, og kan ikke forestille meg hvordan hun vil reagere. For alt jeg vet kan hun jo ha sett filmen, eller fått et referat fra en annen.

Filmen begynte med typisk leir-liv, telt og moro ute i det fri. Så kom nyhetene om at regjeringskvartalet var sprengt, folk ville se det på tv, de snakka med familie i telefonen og forsikra om at "vi er trygge på en øy, det skjer ikke noe med oss". Men så kommer det flere skudd, og ungdommen begynner å løpe. Resten av filmen høres det stadige skudd. Det ryktes at det er politiet som skyter, men så viser det seg at det er en forkledd politimann. Hovedpersonen Kaja gjør mye bra. Krangler litt med sin søster Emilie i starten av filmen, men lenge leve søskenkjærligheten. Emilie har tatt Kajas genser på seg, og Kaja ber henne ta den av seg igjen siden den er Kajas. De kommer bort fra hverandre, men Kaja prøver forgjeves å finne henne igjen. Samtidig har hun andre venner hun går sammen med, før hun snur og løper fra dem noen ganger. Treffer en liten gutt med oransje jakke ved teltene, ber han ta av seg jakka og løpe så fort han kan i retning skogen, og forsikrer at hun skal hjelpe snart. Kommer seg videre og blir vitne til at ei skutt jente dør. Finner ikke Emilie. Leter og leter. Snakker flere ganger med mammaen i telefonen. Insisterer på å finne Emilie. Går langs vannet, finner gutten med oransje jakke skutt ved en stein i vannkanten. Jakka er fortsatt på. Begynner å gispe og gråte. En ungdom hun er sammen med kommer, og prøver å dra henne med seg bort. Han prøver å få henne til å fokusere på båten som kommer mot øya. Kaja får tilsnakk av denne ungdommen (Magnus) om at det er ikke hennes feil at gutten er død. Han sier igjen at de får hjelp, og hun ber ham om å slippe henne. Hun blir bedt om å skjerpe seg, og blir påminnet om at det hjelper ikke søsteren om Kaja dør. Kaja blir skutt, og segner om der hun står.  Magnus løper for livet over døde kropper, og mot båten. I den sitter Emilie, reddet fra øya og døden. Med Kajas genser på seg, mens hun prøver å holde liv i en som ligger på gulvet i båten. Hun ser mot øya, usikker og redd etter alt som har skjedd, og fordi hun ikke har sett Kaja. Så slutter det. 

Har du sett denne filmen, og så du den alene? Hvilke inntrykk satt du igjen med? Det handler jo om hvor viktig det er å tenke bare på deg selv, samtidig som du gjerne vil gjøre ditt beste for å hjelpe andre og få med deg dem du kan... 

Endret 23. juli 2021 av Millimani
Redigert etter å ha sett filmen flere ganger

[AnonymBruker]

Jeg har ikke sett filmen men kjenner familier som mistet barn der. De er utrolig bitre og sinte over at ikke flere forsøkte å hjelpe og da snakker jeg om ungdommene på øya. 

Jeg forstår det selv om jeg selvsagt også forstår at folk blir skrekkslagne og tar vare på seg selv først.

Anonymkode: d5021...d05

[AnonymBruker]

Den har jeg ikke tenkt til å se ... Husker godt de som stakk med ferja, vet ikke om det kommer frem i filmen. Grusom hendelse og orker ikke rippe opp i saken  selv om jeg ikke kjente noen der.

Anonymkode: c4a14...8d7

[Diamant20]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har ikke sett filmen men kjenner familier som mistet barn der. De er utrolig bitre og sinte over at ikke flere forsøkte å hjelpe og da snakker jeg om ungdommene på øya. 

Jeg forstår det selv om jeg selvsagt også forstår at folk blir skrekkslagne og tar vare på seg selv først.

Anonymkode: d5021...d05

Mener de at ungdommene skulle hjulpet hverandre liksom?🧐

[AnonymBruker]

Diamant20 skrev (1 minutt siden):

Mener de at ungdommene skulle hjulpet hverandre liksom?🧐

Angående forsøkte å hjelpe. Lokalbefolkningen stilte opp.

De handler kanskje om båten Thorbjørn og hvem som var ombord den eller lokalt politi som også var litt i fokus?

 

 

Anonymkode: 80367...bb0

[Diamant20]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Angående forsøkte å hjelpe. Lokalbefolkningen stilte opp.

De handler kanskje om båten Thorbjørn og hvem som var ombord den eller lokalt politi som også var litt i fokus?

 

 

Anonymkode: 80367...bb0

Ja, det kan nok hende. Men forsto det som at denne familien var bitter fordi ungdommene ikke hjalp hverandre. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Diamant20 said:

Mener de at ungdommene skulle hjulpet hverandre liksom?🧐

Det der er en kjepphest jeg har sett mange svinge seg opp på i årene som er gått etter Utøya. De sammenlikner det ofte med uselviske handlinger utført av motstandsfolk under krigen osv. 

Det de glemmer, er at absolutt ALLE som deltok i noe som helst under krigen, gjorde det i en kontekst der de over flere år hadde eksistert i og observert det daværende politiske og menneskerettslige «miljøet» som la til rette for grusomhetene. Ting skjedde IKKE rett ut av det blå, i et vakuum der man aldri hadde hatt grunn til å engang tenke tanken eller forberede seg angående «hva gjør du hvis». 
 

Hvilket er noe HELT annerledes enn det menneskene på Utøya opplevde i 2011. 
 

Det sjokkerer meg at folk ikke forstår dette på egenhånd. Det sjokkerte min slektning som overlevde Sachsenhausen også. 

Anonymkode: e4d96...b26

[AnonymBruker]

Diamant20 skrev (2 minutter siden):

Ja, det kan nok hende. Men forsto det som at denne familien var bitter fordi ungdommene ikke hjalp hverandre. 

Det er jo trist. En 15, 16 eller 17-åring i en akutt krise/terrorsituasjon har mer enn nok med å ta vare på seg selv. Dårlig gjort å gi overlevende dårlig samvittighet synes jeg. 

Anonymkode: 482c7...977

[Diamant20]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er jo trist. En 15, 16 eller 17-åring i en akutt krise/terrorsituasjon har mer enn nok med å ta vare på seg selv. Dårlig gjort å gi overlevende dårlig samvittighet synes jeg. 

Anonymkode: 482c7...977

Det synes jeg også. Dessuten er det nok vanskelig å hjelpe noe særlig i en sånn situasjon, hva skulle de gjort liksom?

[Millimani]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg har ikke sett filmen men kjenner familier som mistet barn der. De er utrolig bitre og sinte over at ikke flere forsøkte å hjelpe og da snakker jeg om ungdommene på øya. 

Jeg forstår det selv om jeg selvsagt også forstår at folk blir skrekkslagne og tar vare på seg selv først.

Anonymkode: d5021...d05

Diamant20 skrev (1 time siden):

Ja, det kan nok hende. Men forsto det som at denne familien var bitter fordi ungdommene ikke hjalp hverandre. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er jo trist. En 15, 16 eller 17-åring i en akutt krise/terrorsituasjon har mer enn nok med å ta vare på seg selv. Dårlig gjort å gi overlevende dårlig samvittighet synes jeg. 

Anonymkode: 482c7...977

Det er lett å være bitter, men det er noe de burde valgt bort. Alle kan ikke hjelpe alle bestandig, dessverre, selv om man skulle ønske det. Det var kanskje flere overlevende som også, til tross for det store sjokket, hadde dårlig samvittighet for at de ikke hadde klart å få med seg flere. Der var det om å gjøre og unngå å bli skutt og drept, og dermed blir det viktigste å tenke kun på seg selv. I virkeligheten var det vel også flere som la seg på egnede steder, og prøvde å spille død - for å unngå å bli skutt.

[Diamant20]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det der er en kjepphest jeg har sett mange svinge seg opp på i årene som er gått etter Utøya. De sammenlikner det ofte med uselviske handlinger utført av motstandsfolk under krigen osv. 

Det de glemmer, er at absolutt ALLE som deltok i noe som helst under krigen, gjorde det i en kontekst der de over flere år hadde eksistert i og observert det daværende politiske og menneskerettslige «miljøet» som la til rette for grusomhetene. Ting skjedde IKKE rett ut av det blå, i et vakuum der man aldri hadde hatt grunn til å engang tenke tanken eller forberede seg angående «hva gjør du hvis». 
 

Hvilket er noe HELT annerledes enn det menneskene på Utøya opplevde i 2011. 
 

Det sjokkerer meg at folk ikke forstår dette på egenhånd. Det sjokkerte min slektning som overlevde Sachsenhausen også. 

Anonymkode: e4d96...b26

Nemlig. Forskjell på å få tid på seg og noe som skjer helt akutt. 

[AnonymBruker]

Mange hjalp jo også hverandre der. Jeg kjenner flere som var der og den ene personen overlevde etter å ha blitt skutt fordi vennene tok vare på hen.

Jeg tror ikke det er en riktig måte å sørge på, men man skal være veldig forsiktig med å peke finger i en slik situasjon. Synes ærlig talt det er unødvendig. Synes det er mer kritikkverdig hvordan vi som samfunn har taklet det i ettertid.

Anonymkode: 4d0a4...5ff

[enkefru]

Var innom, opptil flere ganger.... fikk god fornemmelse av "stemningen", frykten ungdommene følte, og desperasjonen. 
Syntes dog det var for dårlig lyd, i tillegg til at det ble pratet dialekt, så dialogene var vanskelige å få med seg... orket ikke følge med 

[Frida]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Mange hjalp jo også hverandre der. Jeg kjenner flere som var der og den ene personen overlevde etter å ha blitt skutt fordi vennene tok vare på hen.

Jeg tror ikke det er en riktig måte å sørge på, men man skal være veldig forsiktig med å peke finger i en slik situasjon. Synes ærlig talt det er unødvendig. Synes det er mer kritikkverdig hvordan vi som samfunn har taklet det i ettertid.

Anonymkode: 4d0a4...5ff

Jeg er helt enig med deg. Når foreldre mister barn er det ingen fasit på hvordan man sørger rett. Å finne en syndebukk er kanskje en måte å klare å leve med sorgen på. Jeg aner ikke hvordan jeg ville reagert i en slik situasjon, det gjør bare de som har vært der. Så å "dømme" noen og si at sorgen deres er feil eller har feil uttrykk, det vil jeg ikke. 

Samfunnet sviktet mange ja, vi leste historiene om ofrene og pårørende som ikke fikk hjelpen i etterkant som de ble lovet i flotte taler. Det er virkelig kritikkverdig!

Har ikke sett filmen selv. 

[AnonymBruker]

Jeg så filmen første gang på kino. Deretter så den på TV igjen i helga. 
Filmen gjorde mer inntrykk på meg nå enn da jeg så den på kino.

Den frykten som blir vist i de tidlige scenene (storsalen?) er ikke til å fatte for oss som ikke var der

Anonymkode: 09fd6...362

[AnonymBruker]

9 hours ago, Frida said:

Jeg er helt enig med deg. Når foreldre mister barn er det ingen fasit på hvordan man sørger rett. Å finne en syndebukk er kanskje en måte å klare å leve med sorgen på. Jeg aner ikke hvordan jeg ville reagert i en slik situasjon, det gjør bare de som har vært der. Så å "dømme" noen og si at sorgen deres er feil eller har feil uttrykk, det vil jeg ikke. 

Samfunnet sviktet mange ja, vi leste historiene om ofrene og pårørende som ikke fikk hjelpen i etterkant som de ble lovet i flotte taler. Det er virkelig kritikkverdig!

Har ikke sett filmen selv. 

Jeg er faktisk helt uenig.
Det finnes definitivt riktige og gale måter å sørge på, i den forstand at enkelte måter å sørge på gir seg utslag i atferd som er innen rimelighetens grenser, mens andre måter gir atferd som påfører andre skade og helt uakseptable byrder av skyld og skam.

Det kan vi ikke stikke under en stol. 

Jeg er helt med på at man kan være så bunnløst fortapt i sorg og fortvilelse at man rasjonaliserer det hele slik at narrativet har en syndebukk som fyller den funksjonen at den absorberer alle «hva hvis» og «hvis bare» og «hvordan i helvete kunne». Jeg er med på at det er et resultat av sorg. Det er menneskelig.

Jeg er derimot ikke enig i at det ikke skal være lov å STOPPE sørgende som gjør dette, fra å påføre de syndebukkene de velger seg ut helt uakseptabel smerte og skade. Jeg aksepterer ikke den typen følelsesuttrykk, og har to ganger i mitt liv gått opp grensene med dypt fortvilte mennesker som har kanalisert sorgen sin på den måten. Man har ingen rett til å komme med helt uhyrlige beskyldninger som er egnet til å sverte, skade og traumatisere andre, uten snev av dokumentasjon eller situasjonsforståelse, bare fordi man er i dyp krise. Denne typen reaksjoner er patologiske i den forstand at de påfører andre helt ordentlig skade, helt på ordentlig. Det er med dette som med cyanid; bare fordi noe er naturlig, så er det ikke dermed sagt at det er sunt eller ufarlig. 

Anonymkode: e4d96...b26

[Diamant20]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg er faktisk helt uenig.
Det finnes definitivt riktige og gale måter å sørge på, i den forstand at enkelte måter å sørge på gir seg utslag i atferd som er innen rimelighetens grenser, mens andre måter gir atferd som påfører andre skade og helt uakseptable byrder av skyld og skam.

Det kan vi ikke stikke under en stol. 

Jeg er helt med på at man kan være så bunnløst fortapt i sorg og fortvilelse at man rasjonaliserer det hele slik at narrativet har en syndebukk som fyller den funksjonen at den absorberer alle «hva hvis» og «hvis bare» og «hvordan i helvete kunne». Jeg er med på at det er et resultat av sorg. Det er menneskelig.

Jeg er derimot ikke enig i at det ikke skal være lov å STOPPE sørgende som gjør dette, fra å påføre de syndebukkene de velger seg ut helt uakseptabel smerte og skade. Jeg aksepterer ikke den typen følelsesuttrykk, og har to ganger i mitt liv gått opp grensene med dypt fortvilte mennesker som har kanalisert sorgen sin på den måten. Man har ingen rett til å komme med helt uhyrlige beskyldninger som er egnet til å sverte, skade og traumatisere andre, uten snev av dokumentasjon eller situasjonsforståelse, bare fordi man er i dyp krise. Denne typen reaksjoner er patologiske i den forstand at de påfører andre helt ordentlig skade, helt på ordentlig. Det er med dette som med cyanid; bare fordi noe er naturlig, så er det ikke dermed sagt at det er sunt eller ufarlig. 

Anonymkode: e4d96...b26

Helt enig! Og om man sørger på den måten trenger man i hvertfall ikke å fortelle det til noen andre  en psykolog som kan hjelpe. 

[Millimani]

Fjugur skrev (10 timer siden):

Var innom, opptil flere ganger.... fikk god fornemmelse av "stemningen", frykten ungdommene følte, og desperasjonen. 
Syntes dog det var for dårlig lyd, i tillegg til at det ble pratet dialekt, så dialogene var vanskelige å få med seg... orket ikke følge med 

Den ligger på NRK2 sin nettside, tekstet

NRK TV – Utøya 22. juli

 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg så filmen første gang på kino. Deretter så den på TV igjen i helga. 
Filmen gjorde mer inntrykk på meg nå enn da jeg så den på kino.

Den frykten som blir vist i de tidlige scenene (storsalen?) er ikke til å fatte for oss som ikke var der

Anonymkode: 09fd6...362

Jeg har sett filmen igjen i dag, fordi den gjorde så mye inntrykk på meg at jeg måtte være sikker på at jeg hadde klart å få med meg alt...noe det viste seg at jeg ikke hadde. Så jeg måtte redigere litt i hoved-innlegget her nå... For eksempel hadde jeg det for meg at det var Emilie sin genser, ikke Kaja sin, - og at det var den veien det gikk. Videre hadde jeg det for meg at den lille gutten satt i gresset og ikke inntil et telt. At det ikke gikk så lang tid fra Kaja fant jenta til den som kjente jenta kom. At Kaja faktisk ble skutt til slutt gikk heller ikke opp for meg før jeg så filmen for andre gang, men det var sikkert fordi jeg var så fokusert på redningsbåten...eller at jeg tenkte Kaja snublet i noe, jeg vet ikke. Så noen ganger må man se filmer flere ganger for å få med seg alt. 

[AnonymBruker]

Diamant20 skrev (1 time siden):

Helt enig! Og om man sørger på den måten trenger man i hvertfall ikke å fortelle det til noen andre  en psykolog som kan hjelpe. 

Man kan ikke forhindre at «urimelige» følelser kommer, eller kontrollere hva man føler etter en slik hendelse. Men som du sier så snakker man om slikt med helsepersonell for å få det ut og lære å takle sorgen på en bedre måte, ikke med/til de unge menneskene som sikkert allerede sliter med survival guilt.

Om det er noen (andre enn gjerningspersonen) som fortjener kritikk så er det politiet og politikerne som ikke hadde forberedt seg godt nok til en slik krisesituasjon og ikke hadde en god nok beredskapsplan til å handle raskt og effektivt. Media var raskt ute med helikopter over øya, og sivile med å kjøre båtene frem og tilbake for å plukke opp overlevende. Det er skremmende hvor lenge han fikk holde på, hvis jeg husker rett ringte han til og med politiet flere ganger for å overgi seg, men siden de ikke dukket opp bare fortsatte han. 

Anonymkode: 27a7a...378

[Diamant20]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Man kan ikke forhindre at «urimelige» følelser kommer, eller kontrollere hva man føler etter en slik hendelse. Men som du sier så snakker man om slikt med helsepersonell for å få det ut og lære å takle sorgen på en bedre måte, ikke med/til de unge menneskene som sikkert allerede sliter med survival guilt.

Om det er noen (andre enn gjerningspersonen) som fortjener kritikk så er det politiet og politikerne som ikke hadde forberedt seg godt nok til en slik krisesituasjon og ikke hadde en god nok beredskapsplan til å handle raskt og effektivt. Media var raskt ute med helikopter over øya, og sivile med å kjøre båtene frem og tilbake for å plukke opp overlevende. Det er skremmende hvor lenge han fikk holde på, hvis jeg husker rett ringte han til og med politiet flere ganger for å overgi seg, men siden de ikke dukket opp bare fortsatte han. 

Anonymkode: 27a7a...378

Enig! Og jeg synes det er viktig å ikke bare skylde på politiet alene, for til slutt er det politikerne som bestemmer hva politiet skal gjøre, lære og bruke penger på. Hvis de hadde bevilget ekstra penger til at politiet skal bli bedre på å takle terror, blir de også bedre på det.