Hvordan gi skilsmissebarn en god barndom?

[AnonymBruker]

Selv har jeg dårlig erfaring med å vokse opp i en såkalt moderne familie. Mine foreldre fikk nye kjærester og nye barn, og jeg følte at jeg mistet familien min. Jeg husker at jeg savnet foreldre mine mye, følte meg tilsidesatt og kom dårlig overens med mine steforeldre. Mine foreldre kjente ikke mine steforeldre, og det føltes vanskelig å snakke om hva jeg hadde gjort eller opplevd hos "den andre". Jeg hadde akkurat begynt på skolen da de gikk fra hverandre. Midt i alt har jeg alltid vært takknemlig for at jeg bodde fast et sted, og slapp å bytte hjem annenhver uke.

Etter at mannen min forlot meg har jeg skikkelig angst for hvordan dette skal påvirke barna våre. Datteren min har akkurat begynt på skolen, og jeg husker så alt for tydelig hvordan jeg selv opplevde det. Eksmannen har slått gjennom 50-50, og jeg sliter skikkelig med å akseptere situasjonen. Det kan umulig være bra for barn å flytte rundt på denne måten! Før var det jeg som hadde hovedomsorgen, og det ville jeg selvsagt helst fortsette med. Men siden han nekter så tenker jeg noen ganger at de helst burde bo fast hos ham, men det er ikke han interessert i. 

Jeg føler at alt jeg gjør handler om å kompensere for tapt familie for barna mine. Midt i alt har jeg selvsagt kjærlighetssorg. Men hver gang jeg får følelsene for mannen på avstand så får jeg en enorm skyldfølelse overfor barna! Hvordan kan jeg som mor, med den erfaringen jeg har, utsette mine barn for dette? Samtidig føler jeg meg så maktesløs. 

I manges øyne  var nok ikke mine foreldres skilsmisse spesielt dramatisk, og de gjorde mye riktig ut i fra sånn som ting var på 90-tallet. Likevel var det en voldsom sorg for meg, og jeg har et enormt behov for å gjøre ting annerledes. Men eksmannen er bare interessert i å gjøre det som er "normalt".

Så hva er vanlig i dag? Hva gjør folk for at barna skal komme best mulig ut av dagens skilsmisser? 

Anonymkode: d80b2...75d

[AnonymBruker]

Følger denne tråden da jeg nylig er separert og har 50-50 samvær.

Anonymkode: 0ead3...c96

[AnonymBruker]

Om ikke annet kan du trøste deg med at det ikke er du som utsetter barna for dette, det er han. Du kan også være litt mer steil, og si at du ønsker å jobbe gradvis mot 50/50, ikke kjøre rett på med det. Har dere vært til mekling? Han kan ikke bare skjære igjennom på alle punkt fordi du lar deg overkjøre på grunn av dårlig samvittighet. 

Utover dette så er det mange barn som trives med 50/50. Spørsmålet er om dine barn gjør det. Gjør de det ikke, så skal det taes hensyn til.

Anonymkode: 67cc1...38e

[AnonymBruker]

Åh, jeg skulle ønske at jeg kunne gi deg en inderlig stor klem. Jeg kjenner meg så igjen i den sorgen du beskriver fra barndommen, over familien som går tapt, uten at man har noe man skulle ha sagt. Også skjønner jeg frustrasjonen over å ikke nå inn, og å ikke kunne forvente å nå inn, til eksmannen med bekymringene dine. 

Jeg har dessverre ikke noen gode råd her, men kanskje familievernkontoret kan hjelpe med veiledning? Du må iallefall ta vare på deg selv og tillate deg å komme over samlivsbruddet. Barna har aller best av at du ikke blir værende i sorgen, og at du klarer å skape et nytt liv for dere. 

Ønsker deg alt det beste. 

Anonymkode: fd34f...46e

[Zireael]

Jeg kan ikke gi råd fra et moderne perspektiv, men jeg vokste selv opp som skilsmissebarn på 90-tallet. Mamma hadde hovedomsorg, pappa annenhver helg og en dag i uka. Personlig tror jeg at jeg hadde fått mer ut av 50/50-fordeling, det hadde kanskje føltes mer som at jeg hadde to hjem, enn at jeg dro på 'besøk' til en av foreldrene mine.

Ellers kan jeg bare anbefale å prøve så godt du kan å ha et bra samarbeid med eksen din. Mine foreldre kunne ikke fordra hverandre, og det la jeg selvfølgelig merke til. Det er ingen god følelse.

[AnonymBruker]

Jeg ble boende fast hos mamma, og hadde ingen fast samværsavtale. Jeg besøkte pappa når jeg ville, om det var middagsbesøk en ettermiddag eller over noen dager. Det er jeg glad for at de gjorde det sånn.

Var fra før mest knyttet til mamma. Pappa hadde ny dame og stebarn så det føltes ikke naturlig å bo der.

Når din eksmann nekter å ha hovedomsorgen når du har tilbudt han det fordi du er så sterkt imot 50/50, tenker jeg neste skritt er å kjempe for å få hovedomsorgen selv. Hvorfor skal du gi deg på 50/50 når han ikke engang vil ha hovedomsorgen. Jeg er for øvrig helt enig med deg at 50/50 ikke kan være den beste løsningen. Og siden du når har tilbudt han å ha barna mest og han har takket nei, har du ingenting å tape på å gå for hovedomsorgen selv. Du høres dessuten ut som den som tenker mest på hva barnas beste er

Anonymkode: ade6c...9e3

[AnonymBruker]

Ts: hva tenker du foreldrene dine skulle ha gjort?

Anonymkode: f7d92...0f7

[Gjest kruspersilletaco]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Selv har jeg dårlig erfaring med å vokse opp i en såkalt moderne familie. Mine foreldre fikk nye kjærester og nye barn, og jeg følte at jeg mistet familien min. Jeg husker at jeg savnet foreldre mine mye, følte meg tilsidesatt og kom dårlig overens med mine steforeldre. Mine foreldre kjente ikke mine steforeldre, og det føltes vanskelig å snakke om hva jeg hadde gjort eller opplevd hos "den andre". Jeg hadde akkurat begynt på skolen da de gikk fra hverandre. Midt i alt har jeg alltid vært takknemlig for at jeg bodde fast et sted, og slapp å bytte hjem annenhver uke.

Etter at mannen min forlot meg har jeg skikkelig angst for hvordan dette skal påvirke barna våre. Datteren min har akkurat begynt på skolen, og jeg husker så alt for tydelig hvordan jeg selv opplevde det. Eksmannen har slått gjennom 50-50, og jeg sliter skikkelig med å akseptere situasjonen. Det kan umulig være bra for barn å flytte rundt på denne måten! Før var det jeg som hadde hovedomsorgen, og det ville jeg selvsagt helst fortsette med. Men siden han nekter så tenker jeg noen ganger at de helst burde bo fast hos ham, men det er ikke han interessert i. 

Jeg føler at alt jeg gjør handler om å kompensere for tapt familie for barna mine. Midt i alt har jeg selvsagt kjærlighetssorg. Men hver gang jeg får følelsene for mannen på avstand så får jeg en enorm skyldfølelse overfor barna! Hvordan kan jeg som mor, med den erfaringen jeg har, utsette mine barn for dette? Samtidig føler jeg meg så maktesløs. 

I manges øyne  var nok ikke mine foreldres skilsmisse spesielt dramatisk, og de gjorde mye riktig ut i fra sånn som ting var på 90-tallet. Likevel var det en voldsom sorg for meg, og jeg har et enormt behov for å gjøre ting annerledes. Men eksmannen er bare interessert i å gjøre det som er "normalt".

Så hva er vanlig i dag? Hva gjør folk for at barna skal komme best mulig ut av dagens skilsmisser? 

Anonymkode: d80b2...75d

-best mulig samarbeid mellom foreldrene

-god dialog 

-lytte til og respektere barnas ønsker og behov ang bosted

Tror man kan skrive bok om det.. Har lest et par, men er dette jeg kommer på akkurat nå. Tror ordet "raus" blir brukt mye i bøkene. De barna jeg kjenner, som virker til å ha det best, har foreldre som er venner, og samarbeider godt og behandler hverandre med respekt. De barna som har det værst, er de som har foreldre som krangler og ikke har kontakt med hverandre..

[AnonymBruker]

Uff, Ts. Klem til deg. Det er ikke du som har utsatt barna dine for dette, det er eksmannen. Så den dårlige samvittigheten kan du legge fra deg. Min historie er mye lik som din, og jeg vurderer å skille meg fra mannen, men da må jeg eventuelt leve med at det var jeg som brøt opp hjemmet. Har ikke orket den byrden ennå, men ekteskapet er et synkende skip. Så du har i alle fall ikke den skylden/dilemmaet å bære på. Du må ikke stå til rette for dine barn senere. 

1. Du kan bruke din egen erfaring til å gi barna en helt annen emosjonell støtte og forståelse enn det du fikk.

2. Vær ekstremt kresen i valg av eventuell ny partner! Ikke finn deg en ny, med mindre det er en som er genuint interessert i dine barn, og som gjør hverdagen deres bedre (her gjorde mine foreldre den største bommerten). La det gå lang tid før du introduserer eventuell ny partner for barna, og bli i så fall boende i deres hus, hvor han flytter inn som fremmedelement. 

3. Om det er til barnas beste, kan du vurdere å kjempe for hovedomsorgen. Det verste som skjer er at du ikke vinner frem, men da har du forsøkt.

4. Dersom det blir 50/50 er det kanskje en fordel om dere bor så nærme som mulig. 

Anonymkode: feaef...c9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Uff, Ts. Klem til deg. Det er ikke du som har utsatt barna dine for dette, det er eksmannen. Så den dårlige samvittigheten kan du legge fra deg. Min historie er mye lik som din, og jeg vurderer å skille meg fra mannen, men da må jeg eventuelt leve med at det var jeg som brøt opp hjemmet. Har ikke orket den byrden ennå, men ekteskapet er et synkende skip. Så du har i alle fall ikke den skylden/dilemmaet å bære på. Du må ikke stå til rette for dine barn senere. 

1. Du kan bruke din egen erfaring til å gi barna en helt annen emosjonell støtte og forståelse enn det du fikk.

2. Vær ekstremt kresen i valg av eventuell ny partner! Ikke finn deg en ny, med mindre det er en som er genuint interessert i dine barn, og som gjør hverdagen deres bedre (her gjorde mine foreldre den største bommerten). La det gå lang tid før du introduserer eventuell ny partner for barna, og bli i så fall boende i deres hus, hvor han flytter inn som fremmedelement. Det føles nok uaktuelt for deg nå, men det er her de fleste feiler. Forelskelse gjør som kjent blind. 

3. Om det er til barnas beste, kan du vurdere å kjempe for hovedomsorgen. Det verste som skjer er at du ikke vinner frem, men da har du forsøkt.

4. Dersom det blir 50/50 er det kanskje en fordel om dere bor så nærme som mulig. 

Anonymkode: feaef...c9c

 

Anonymkode: feaef...c9c

[AnonymBruker]

God erfaring. Mamma og pappa ble skilt da jeg var 4-5. Husker livet ble bedre. De fant kjærligheten på hver sin kant ca likt og fikk barn med 2 mnd mellomrom. Begge steforeldre er supre.  Ingen krangling. Jeg hadde et godt og problemfritt forhold til min stedatter og hennes mor og nye mann de 13 årene jeg var gift med faren hennes. Lærte mye fra min barndom. Følte meg alltid inkludert og fullverdig. Det er nå etter min mor har blitt skilt det er store forskjeller på meg og søsken. Han får type 5000 til jul, jeg får 500 osv. 

Anonymkode: 1e683...f81

[AnonymBruker]

Et samlivsbrudd er vondt for barna uansett, og selv om vi har beveget oss i den uheldige retningen at det er mer normalt, så kan i det minste barna dine trøstes med at det ER mer normalt. Det har mye å si for et barn, og selv om det å være "alene" om det kanskje ikke er det som har brent seg sterkest fast hos deg, så har det sannsynligvis vært en faktor. Jeg vokste opp på 90-tallet og vi hadde én jente i klassen med skilte foreldre. Nå er jeg sammen med en mann med barn fra før, og i barnas klasser er det mange. Det har noe å si for vennskap og følelsen av å være innenfor/utenfor - sjargongen om at "når jeg er hos pappa" eller "da skal jeg til mamma" er normal.

Så midt oppi det hele - det er lettere å oppleve dette i 2021 enn i 1992.

Anonymkode: 3fd86...804

[AnonymBruker]

Tid til barna, rutiner, tydelige regler, opplevelser sammen, åpenhet, takhøyde, rettferdighet, inkludering, lite skjermtid. 
 

da får de en fin barndom. 

Anonymkode: 014b1...485

[AnonymBruker]

Jeg er stemor til et skilsmissebarn. Jeg har vært i livet til hen siden hen var tre år. Barnet er nå 13, og vi har fått to barn sammen. Jeg merker at jeg bekymrer meg mer og mer ovenfor stebarnet og skulle ønske det ikke ble forskjellsbehandling, men det blir det. Jeg har planlagt mange aktiviteter og selskaper opp gjennom året for stebarnet som har blitt kansellert i siste liten fordi mor skal ha barnet likevel når det egentlig var avtalt at vi skulle ha det. Det har vært mange tilfeller hvor mor skulle ha barnet og vi har måtte avlyse egne aktiviteter (reiser/konserter osv) fordi vi plutselig måtte ha det oppigjennom også. Jeg har prøvd å ikke blande meg for mye da hen tross alt har to foreldre men jeg merker at det er en helt annen oppdragelse, helt andre forventninger (mindre forventninger) til stebarnet enn til våre barn. Jeg steller i stand ordentlige bursdager osv for våre barn men pga manglende kommunikasjon imellom mor-far-stebarn har det ikke blitt store feiringene de siste årene for hen eldste. Jeg orker ikke ta initiativ mer men kjenner på at dette eldste barnet blir forbisett. Jeg skulle ønske vi kunne få hen mer inkludert i familien men jeg syns det er helt umulig. Tar gjerne imot alt av tips for å få hen sin barndom best mulig jeg også  

Anonymkode: 64a7f...5f3

[AnonymBruker]

Tusen takk for omtanken!

Problemet med å kjempe for en annen fordeling er at jeg er redd en rettsak vil gjøre samarbeidet vanskeligere. Og hvis det er én ting vi ikke trenger nå så er det et vanskeligere samarbeid!

Mine foreldre klarte aldri å se forbi det vonde bruddet de hadde hatt, og det lyste liksom gjennom. Så min taktikk til nå har vært å invitere eksen inn på kaffe, og prøve å få til en ok samtale. Vet ikke om det vil fungere, men har et håp om at det skal ha en positiv effekt på samarbeidet. 

Kjenner at jeg er veldig skeptisk til hele konseptet med steforeldre. Vet at det er noen som får det til å fungere, men vet ikke om jeg vil være villig til å ta risikoen. Siden mannen min kunne forlate meg på denne måten så kjenner jeg at dømmekraften min har fått seg en knekk.

Anonymkode: d80b2...75d

[AnonymBruker]

Mine erfaringer som skilsmissebarn på 90tallet..

Jeg bodde hos mamma mest, og var hos pappa annen hver helg. Trivdes veldig dårlig med det, for jeg savna pappa veldig. 50/50 hadde vært mye bedre. 

Mitt råd nr 1 er å holde all bitterhet og følelser for den andre borte fra barna. Du er ikke skyld i skilsmissen, men barna trenger ikke å få vite noen detaljer om hvem sin feil det er osv. Prøv så godt du kan å snakke hyggelig om barnas far, kall han gjerne "pappa" hvis det er det barna er vant til. I det min pappa flytta ut, begynte mamma å omtale ham som "faren din" istedem for "pappa" slik hun alltid hadde gjort. Hun ga meg også dårlig samvittighet og snakka om pappa på en måte jeg ikke likte. Jeg endte opp med å skjule veldig mye for begge to. Det var ikke en god situasjon. 

Jeg tror man må legge egen stolthet, vonde følelser og alt sånt bort når man prater med barnet. Det er ikke barnets ansvar å passe på foreldrenes følelser. Det er det mange skilsmissebarn som gjør. Klarer man dette, tror jeg man kan ende opp med en "lykkelig" skilsmisse, eller i det minste lykkelige barn, selv om det føles dritt for deg som mor. 

Anonymkode: b1320...c39

[Anonym90059005]

Fokuser på et godt samarbeid og drit i å innlede et nytt forhold, med eventuelt nye barn, holder at kanskje din eks gjør det på sin side. Da er det fint for barna å ha trygg base hos deg med vante rammer. Jeg har bevisst valgt å droppe "ny familie" og kun fokusere på eget barn. 

[AnonymBruker]

kruspersilletaco skrev (7 timer siden):

-best mulig samarbeid mellom foreldrene

-god dialog 

-lytte til og respektere barnas ønsker og behov ang bosted

Tror man kan skrive bok om det.. Har lest et par, men er dette jeg kommer på akkurat nå. Tror ordet "raus" blir brukt mye i bøkene. De barna jeg kjenner, som virker til å ha det best, har foreldre som er venner, og samarbeider godt og behandler hverandre med respekt. De barna som har det værst, er de som har foreldre som krangler og ikke har kontakt med hverandre..

Dette 👆🏻

Har selv vokst opp som skilsmissebarn på 90tallet, men foreldrene mine klarte å legge vekk sinte og sårede følelser foran oss barna. Vi har alltid kunnet feire bursdager med begge foreldre tilstede om vi ønsket, også konfirmasjoner eller andre merkedager. De ble invitert til samme sted på julefrokost, nyttårsaften og 17. Mai - mamma etterhvert med ny mann. De måtte bare forholde seg til hverandre på en høflig og ordentlig måte og jeg er så takknemlig for at de har klart å samarbeide om oss barna. 

Vi bodde fast hos mamma og var hos pappa 1 dag i uken og annenhver helg + 4 uker i sommerferien og annenhver av de andre feriene. 

Anonymkode: c5677...ba4