Slitsomt å opprettholde vennskap

[AnonymBruker]

Med årene, har jeg fått mindre omgangskrets, pga. livsvalg jeg har tatt. Jeg føler meg forpliktet til barnet mitt og kjæresten min, jeg studerer og jobber i de helgene barnet mitt er hos bf. Jeg har sjelden tid til å "henge" med venner. Jeg har forsåvidt kveldene fri, om jeg vil gå en tur, men jeg har sjelden lyst til det.

Jeg har idag få, nære venninner. De fleste vennene mine, har verken barn eller kjæreste. De jobber mye og er sosiale i helgene. Vi lever ganske ulike liv, og jeg føler at de krever ganske mye. Jeg har hatt to nære venner, som jeg har kjent halve livet. Hun ene var veldig krevende på mange måter, og kritiserte at jeg sjelden prioriterte henne. Jeg måtte bare kutte henne ut, fordi alle problemene hennes, tok all livsgnisten min. En annen venninne klarer ikke å forstå at jeg ikke ønsker å snakke i tlf i 1-2timer hver dag. Sistnevnte bor ikke så langt unna meg, å spør noen ganger om å gå tur sammen på kveldene. Men når jeg går tur, gjør jeg det for roen sin skyld, for å få en pust i bakken, ikke for å snakke. Synes heller ikke vi har så mye intr. å snakke om. Jeg har derimot en annen venninne, som også har barn, og kjenner at det føles hyggelig å møte de, fordi både jeg og barnet får utbytte av det.

Flere som har det sånn? Som ikke er sosiale vesener, og synes det er vanskelig å holde på vennskap?

Anonymkode: 30b32...4be

[Pillarguri]

Skal du bevare et vennskap så må du investere tid til å pleie vennskapet.  Lange tlf samtaler hver dag er slett ikke nødvendig, men et vennskap krever at du tar noe initiativ til opplevelser sammen. Det kan være en pratekveld hjemme med litt god mat, en hyttetur en helg, et kino/teaterbesøk eller bare en kopp kaffe. Alle har tid til det hvis de virkelig vil.  Dersom du synes dette er for krevende, da vil du til slutt ikke ha noen venninner.  Ditt valg.

[visp]

Jeg har egenlig bare venner som jeg har lyst til å se. I perioder har jeg hatt liten tid men har alltid gledet meg til å se vennene mine. Om det hadde vært et ork så tror jeg kanskje ikke jeg hadde tenkt på de som venner.

[AnonymBruker]

Så de barnløse venninnene er ikke gode nok for deg lenger, kun den ene med barn... nettopp bare fordi hu har barn. Isåfall trist.
Forøvrig synes jeg og det er et ork å vedlikeholde enkelte vennskap, og tar gjerne en måned hvor jeg bruker nesten alle fridager på å treffe folk, for så å kunne leve i fred det neste halvåret. 

Anonymkode: aa86b...700

[AnonymBruker]

Det er jo helt og holdent opp til deg hva du vil bruke tid på. Investerer du ikke i vennskap risikerer du å stå ganske alene på tidspunkt i livet der venner er godt å ga (tro meg de stundene kommer).

Anonymkode: 2ff28...043

[AnonymBruker]

visp skrev (3 minutter siden):

Jeg har egenlig bare venner som jeg har lyst til å se. I perioder har jeg hatt liten tid men har alltid gledet meg til å se vennene mine. Om det hadde vært et ork så tror jeg kanskje ikke jeg hadde tenkt på de som venner.

Det er det som skremmer meg, da. Jeg har kuttet ut én barndomsvenninne, fordi jeg ble så utslitt av å være venn med henne, pga. mye drama. Føltes som vi var i ett forhold. Og nå begynner jeg å synes at det er slitsomt med en annen venninne også, fordi hun ikke respekterer at jeg ikke ønsker å snakke så ofte som hun har behov for. Hun blir sur om jeg ikke tar tlf en kveld. Jeg pleier å sove tidlig, mens hun jobber/sover sent. Føler ikke vi har så mye til felles lenger heller. Om jeg så hadde fri en dag, så ville jeg gjerne gått ut å spist og tatt noen glass vin, men hun er avholds. Om jeg lufter problemer ang. barnet mitt eller forholdet mitt, forstår hun seg ikke på det heller. Jeg vil ha kontakt, men synes det er vanskelig når hun ønsker så mye/ofte.

TS

Anonymkode: 30b32...4be

[AnonymBruker]

Det er ikke alltid en enkel balanse. jeg liker mange rundt meg, men er ikke det samme som at jeg vil ha daglig intens kontakt. du/vi setter grensene for oss selv, så får evt de som vi kun vil ha sporadisk kontakt med forsvinne. selv har jeg tre nære veninnen jeg prioriterer, og tar meg ikke nær av om andre utenom ikke vil være min venn😌til mitt forsvar er jeg syk og trenger mye fred og ro. det får man ikke hvis det er så mye drama at man hører hjemme med venner i samlivsterapi😅

Anonymkode: 0948b...7b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Så de barnløse venninnene er ikke gode nok for deg lenger, kun den ene med barn... nettopp bare fordi hu har barn. Isåfall trist.
Forøvrig synes jeg og det er et ork å vedlikeholde enkelte vennskap, og tar gjerne en måned hvor jeg bruker nesten alle fridager på å treffe folk, for så å kunne leve i fred det neste halvåret. 

Anonymkode: aa86b...700

Handler som regel ikke om at de ikke er gode nok, men at man rett og slett har mer til felles med andre som er i ca. samme livssituasjon som en selv. Barnløse har ofte ikke forståelse for venner som har barn, og de med barn har ofte heller ikke forståelse for de utfordringene barnløse har. Så da søker man seg ubevisst til folk i samme situasjon. Videre er det også normalt at ikke alle forblir venner ut livet. Noen folk faller fra i livet, mens andre kommer til. 

Så kan det også gjøres vanskeligere enn det trenger å være. Hvis man har venner som hele tiden kritiserer en fordi man mener man ikke har tid nok, eller krever at man skal snakke i tlf. 1-2 timer hver dag, så blir det jo vanskelig. Et godt vennskap tåler en god stund uten at man nødvendigvis henger sammen veldig mye, og så tar man opp kontakten i blant. Men dette handler jo litt om at de uten barn kanskje ikke skjønner situasjonen til de med...

Anonymkode: 89958...ebe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Handler som regel ikke om at de ikke er gode nok, men at man rett og slett har mer til felles med andre som er i ca. samme livssituasjon som en selv. Barnløse har ofte ikke forståelse for venner som har barn, og de med barn har ofte heller ikke forståelse for de utfordringene barnløse har. Så da søker man seg ubevisst til folk i samme situasjon. Videre er det også normalt at ikke alle forblir venner ut livet. Noen folk faller fra i livet, mens andre kommer til. 

Så kan det også gjøres vanskeligere enn det trenger å være. Hvis man har venner som hele tiden kritiserer en fordi man mener man ikke har tid nok, eller krever at man skal snakke i tlf. 1-2 timer hver dag, så blir det jo vanskelig. Et godt vennskap tåler en god stund uten at man nødvendigvis henger sammen veldig mye, og så tar man opp kontakten i blant. Men dette handler jo litt om at de uten barn kanskje ikke skjønner situasjonen til de med...

Anonymkode: 89958...ebe

Enig i alt dette. Føler at jeg veldig ofte blir sittende å forsvare meg selv. Jeg påstår ikke at jeg er super-opptatt bare fordi jeg har ett barn. Men jeg sliter også med angst, og trenger mye ro etter fulle dager ute på skole/jobb. Dette med angst, er heller ikke noe venninner forstår seg særlig på. Jeg trives hjemme i eget selskap, mens de er sosiale dyr som ønsker å omgåes, finne på ting og snakke med noen hele tiden. Føler ikke at jeg blir akseptert som jeg er, fordi folk tar alt så personlig, selv om jeg sier at de ikke skal gjøre det. Dette er også grunnen til at jeg måtte kutte ut en barndomsvenninne, som jeg egentlig hadde det veldig gøy med. Men jeg ble sliten av å være konfliktløser, rådgiver, psykolog og støtteapparat. Følte ikke at mine behov ble sett. Jeg prioriterte henne faktisk en del. Tok tlf hver gang hun ville noe, ordnet meg fri for å besøke henne en hel helg flere ganger osv, men det ble alltid noe drama og jeg følte meg så tappet når jeg dro hjem igjen..

TS

Anonymkode: 30b32...4be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Enig i alt dette. Føler at jeg veldig ofte blir sittende å forsvare meg selv. Jeg påstår ikke at jeg er super-opptatt bare fordi jeg har ett barn. Men jeg sliter også med angst, og trenger mye ro etter fulle dager ute på skole/jobb. Dette med angst, er heller ikke noe venninner forstår seg særlig på. Jeg trives hjemme i eget selskap, mens de er sosiale dyr som ønsker å omgåes, finne på ting og snakke med noen hele tiden. Føler ikke at jeg blir akseptert som jeg er, fordi folk tar alt så personlig, selv om jeg sier at de ikke skal gjøre det. Dette er også grunnen til at jeg måtte kutte ut en barndomsvenninne, som jeg egentlig hadde det veldig gøy med. Men jeg ble sliten av å være konfliktløser, rådgiver, psykolog og støtteapparat. Følte ikke at mine behov ble sett. Jeg prioriterte henne faktisk en del. Tok tlf hver gang hun ville noe, ordnet meg fri for å besøke henne en hel helg flere ganger osv, men det ble alltid noe drama og jeg følte meg så tappet når jeg dro hjem igjen..

TS

Anonymkode: 30b32...4be

Jeg tenker det at livet forandrer seg og det samme gjør vi. Det du beskriver er normalt at skjer. Er vel helt naturlig at du knytter bånd med en annen mor. Synes det er kjempe fint at dere har hverandre og det samme med barna. Hvis de gamle venninnene ikke skjønner at det å få barn forandrer ens liv drastisk, og etter at du har fortalt dem at du har mye å håndtere, så må du jo kanskje bare la det ligge. Fokuser på det som gjør deg godt. Vær rundt de som gir deg mye og ikke de du blir sliten av å være rundt. Jeg er ikke mor selv, men har mye angst og må faktisk være litt selektiv for vi snakker faktisk om helsen vår. 

Vi vokser ifra hverandre og dette må vi bare godta.

Ta vare på deg selv og gjør det som gjør deg godt. Vær rundt de som gjør deg godt. 

Anonymkode: ca155...952

[AnonymBruker]

Du må jo selv velge hva du ønsker og hva du vil prioritere, men hvis du vil beholde vennskapene, så er du jo nødt til å «ofre» tid til dem også. Hvis den ene parten vil mer/forventer mer av vennskapet enn deg, så må du jo være forberedt på at du enten må komme henne litt i møte også. Det er jo også fullt mulig å ta telefonen og si at du ikke har tid til å prate så mye akkurat i kveld, men foreslå å ringes lengre om to dager, treffes for en tur i helgen eller noe slikt. Og hvis du føler at disse vennskapene koster mer enn du får, så er de kanskje ikke liv laga. 
 

Poenget mitt er uansett at du ikke kan forvente at vennskap kun skal være på dine premisser. Så er jo spørsmålet om de tar hensyn nok til dine premisser til det blir et godt kompromiss alle parter kan leve med og finne glede i - hvis ikke er det kanskje ikke noen vits i å holde dem kunstig i live og bruke tid på det. 

Anonymkode: 0fe8e...294