Hvordan lære seg å leve et fint liv når alle hater deg?

[AnonymBruker]

Jeg tar ikke kontakt med noen fordi jeg er redd for å virke needy, er flere vennskap jeg ser som over fordi møter alltid skjedde på mine premisser. Man får liksom ikke følelsen av at man skal møte venner lenger, fordi det alltid er man selv som tar kontakt. Men de vil jo møtes, så direkte lei er de vel ikke. Men de siste gangene har jeg gjort avtaler med 2 stk og begge 2 avlyste kvelden før, jeg visste vel innerst inne at det var for godt til å være sant. Så hver dag når jeg "finner på noe" utenfor hjemme så går jeg tur helt alene. Innom noen butikker, men det er liksom sosialiseringa. 
Jeg hater meg selv for å ha asperger. Jeg har hatet meg selv siden jeg var et lite barn fordi noe kjentes feil. Jeg hater identiteten min, jeg hater faren min for at han videreførte genene sine. Han burde vite bedre, ingen av hans barn går det bra med. Han fikk 4 barn, stakk fra alle sammen. 3 forskjellige mødre. Kjenner ikke mine halvsøsken, men vet at ting ikke går særlig bra, disse bor ikke i Norge. 
Broren min sier han også hater måten han er på, men at han bare godtar at han er slik og forblir slik. Han har det på andre områder enn meg, han sovner nesten etter så mye som å ha befunnet seg sammen med mange folk, jeg kan omgås folk, men har angst for dypere relasjoner fordi jeg er redd for at folk skal se hvem jeg er. 
Jeg er den av de i min "vennegjeng" som har gått ut med størst tap, og å forvente noe annet er vel egentlig å ha for høye forventninger.
Jeg skjønner bare ikke hvordan folk får det til. De har kjærester, kjøpt seg hus eller leilighet, noen har skaffet seg hund i tillegg og en av mine beste kompiser er ferdig utdannet neste år og har fremtidsplanene klare.
Jeg er lei av å bare eksistere og ikke ha noen realistisk fremtidsplan. Om jeg har noen plan er det en sorg bak den, for det er "bare dette". Jeg blir den som ender opp med nærmest slavearbeid fordi jeg ikke har noe jeg er ekstra flink på. Og det at mobberne til slutt får se at de har rett. Mine bakdeler er fordeler for andre. Jeg blir fiaskoet som ikke klarte seg, hun som siktet for høyt og måtte tilbake på plassen sin. 
Dette bremser også kjærlighetslivet. Jeg blir forelsket, men tenker at en mann umulig kan elske meg. Jeg tiltrekker meg nok bare slike som på en eller annen måte skal utnytte meg, så når jeg føler noe spesielt for noen tenker jeg at det må være noe farlig med vedkommende og ligger unna. Så det er alltid dobbel sorg når jeg liker noen.
Jeg hater meg selv for at jeg sikter for høyt uansett hva jeg vil. Før så siktet jeg fordi jeg trodde ting var oppnåelig, men så får du vite at du har denne jævla diagnosen da, det er bekreftet at du er født med sykdom og er lavstatus blandt alle. Sånn svekling individ.
Men problemet er at ingenting av det typisk oppnåelige for meg er fristende. Ser kun på det med sorg og ekstremt kjedelig. Det blir liksom bare slik jeg gjør for å ha noenlunde verdi i samfunnet.
Jeg føler også at mange bruker skjulte hersketeknikker på meg for at jeg ikke skal få tro på meg selv.
Og det er kjeeempe farlig dersom jeg kommer inn i noe miljø. Jeg føler konsant at noen prøver å holde meg utenfor, særlig der jeg er fra. Det er så vanskelig å faktisk få en venn som vil kjenne deg offentlig. Jeg føler at til og med menn i 50 årene som ikke har pult siden de var unge vil kjenne meg offentlig selv om de ville det for 3 år siden. 
Jeg oppfyller alle negative kriterier i samfunnet.
Jeg er introvert men vil være ekstro.
Jeg er stille men vil være pratsom/på scenen.
Jeg er på nav (kom dit til slutt) men vil ha utdannelse/karriere.
Jeg har ingen interesser man tjener på, men vil ha mange interesser som folk flest.
Jeg er usosial men vil være sosial. 
Jeg vil bevege meg elegant men er vel heller bare rar.

Hvordan kan man bare leve med at man er lavstatus? 
Jeg har startet noe nytt i livet nå, jeg flyttet fra hjemstedet fordi jeg følte alle så gjennom livet mitt og psyken min er nå hakket bedre pga flere muligheter og sånt her , men jeg gjør akkurat det samme som jeg gjorde da jeg bodde her sist. Ute og går tur og er innom butikker for det er liksom sosialiseringen. Ellers går jeg rundt og lurer på hva som er meningen med det her. Jeg har liksom ingen jeg skal hjem til, jeg har ingen som gir meg glede i livet. Jeg føler jeg er skapt for å være slave for samfunnet på heltid. Jeg fikk ikke utdelt noen spilleregler da jeg ble født, verdens kjedeligste og tommeste! 
Og hele tiden noe frister meg og jeg spør om det feks her inne så frarådes det. Jeg har hørt på rådene også hele tiden, for man skal jo gå ut ifra at de fleste har rett selv om det er kjedelig, og særlig at jeg har asperger bør jeg kanskje passe ekstra på. Men likevel angrer jeg på alt jeg ikke gjorde og sitter igjen ekstremt uerfaren i livet. 
Stusselig kanskje, men når jeg legger ut noe på instastory så blir jeg glad når noen ser! Selv om de aldri skriver noe til meg. Det betyr at de bryr seg kanskje bittelitt om meg. Selv om de fleste av dere nok vil si at de bare er innom fordi de kjeder seg. Jeg er vel den eneste som har sett på fok fordi de betyr veldig mye for meg.
Jeg hater meg selv så innmari igjen. Eneste som skjer meg er at jeg blir eldre og styggere hvert år som går. 
Hvordan vekker jeg hjernen min????

Anonymkode: d2e57...67b

[AnonymBruker]

Du er ikke en svekling selv om du har en diagnose!

Du ER heller IKKE din diagnose.

Å ha en diagnose er ikke nødvendigvis synonymt med lavstatus. Blant annet er det kjent at bipolare gjerne har høy IQ, og mange - ikke alle - med bipolar lidelse klarer å ha både en jobb og et familieliv. Jo flere diagnoser man blir kjent med, gjennom slekt og venner, jo mer "tåler" man dem gjerne. Man får mer innsikt. Dermed "utvannes" de også gjerne som "lavstatus" fordi man får økt forståelse.

 

Når det er sagt, man får utdelt ulike lodd her i livet. Jeg personlig tenker at ikke alle er skapt for å være i et ekteskap. Blant annet kjenner jeg personer med ADHD som virkelig ikke burde være i et. Det betyr selvsagt ikke at alle med ADHD er slik, men personen jeg kjenner som har det er såpass impulsiv som person at vedkommende burde ikke sikte mot slikt. Dette kan være en tøff nøtt å svelge for mange. 

 

Jeg har tenkt mye på når de i ens liv de rundt en kunne ha klart å tenke at "SÅNN kommer livet til den personen til å bli!". 

Er det et øyeblikk der dette blir tydelig? At man for eksempel alltid blir valgt sist i friminuttene på fotball på barneskolen, betyr det at man aldri vil være førstevalget til en jobb som voksen etc.?

 

Har du snakket med en psykolog om hvordan du har det med deg selv, etter at du fikk diagnosen? Det virker som om at du har en del du bærer på, som du kanskje hadde hatt godt av å få utløp for, med en du ser jevnlig. 

 

Anonymkode: 74517...f0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du er ikke en svekling selv om du har en diagnose!

Du ER heller IKKE din diagnose.

Å ha en diagnose er ikke nødvendigvis synonymt med lavstatus. Blant annet er det kjent at bipolare gjerne har høy IQ, og mange - ikke alle - med bipolar lidelse klarer å ha både en jobb og et familieliv. Jo flere diagnoser man blir kjent med, gjennom slekt og venner, jo mer "tåler" man dem gjerne. Man får mer innsikt. Dermed "utvannes" de også gjerne som "lavstatus" fordi man får økt forståelse.

 

Når det er sagt, man får utdelt ulike lodd her i livet. Jeg personlig tenker at ikke alle er skapt for å være i et ekteskap. Blant annet kjenner jeg personer med ADHD som virkelig ikke burde være i et. Det betyr selvsagt ikke at alle med ADHD er slik, men personen jeg kjenner som har det er såpass impulsiv som person at vedkommende burde ikke sikte mot slikt. Dette kan være en tøff nøtt å svelge for mange. 

 

Jeg har tenkt mye på når de i ens liv de rundt en kunne ha klart å tenke at "SÅNN kommer livet til den personen til å bli!". 

Er det et øyeblikk der dette blir tydelig? At man for eksempel alltid blir valgt sist i friminuttene på fotball på barneskolen, betyr det at man aldri vil være førstevalget til en jobb som voksen etc.?

 

Har du snakket med en psykolog om hvordan du har det med deg selv, etter at du fikk diagnosen? Det virker som om at du har en del du bærer på, som du kanskje hadde hatt godt av å få utløp for, med en du ser jevnlig. 

 

Anonymkode: 74517...f0d

har time neste måned...  

Ja det er som om jeg er født upopulær. Jeg trodde livet endelig åpnet dørene da jeg ble 24. Men de ble stengt igjen og det må være diagnosen min som gjorde det! Jeg hadde ikke personligheten, for reservert, sjenert, lite kunnskap, lite nettverk og dette følger jo gjerne autismen?? Jeg hater jeg ikke helt får riktig og mye kjemi med folk!! men en får vel bare ta til takke med det man er da.... det her var livet liksom, nå går det bare nedover og mot alderdom.

Anonymkode: d2e57...67b

[Siestro]

Jeg kjenner meg igjen på så og si alt det du skriver om og har det ganske likt. Har selv asperger og har kjent mye på hvor tungt livet kan være.
At man bare vil være normal og klare det sosiale. Verden er skapt for NT folk som igjen gjør det vanskelig for oss å tilpasse seg til.

Har selv hatet meg selv veldig mye gjennom livet og siden jeg var 5 år ønsket jeg kun at jeg var død. Men har også greid å komme mer over det og ønsker meg ikke selv død den dag i dag. Er på en plass i livet der jeg har det litt bedre, samtidig som at jeg ikke har noen og sliter med det å være sosial. Ensomheten og det å slite sosialt er nok det aller værste med diagnosen og det at folk ikke har evnen til å forstå meg eller har fordommer. Har sluttet å si til folk at jeg har det og tar heller på den kjente maskerings masken som vi med asperger bruker for å blende inn. Det blir fort slitsomt i lengden og er derfor man mister mye av energien og kan i værste fall lede til burnouts som kan være helt jævlige. Men ting blir litt lettere når man blir eldre. Har lært meg å gi mer faen i ting og det har hjulpet for min del. Gi faen i hva folk forventer, hva samfunnet forventer og heller bare være meg og bare gjøre det jeg har lyst til som gir meg glede.

Nå er jeg 4 år eldre enn deg (hvis du er 24), men hvis du har lyst til å dele erfaringer og bare prate så er det bare å sende meg en PM (trenger ikke å være redd for å virke needy).  Kunne tenkt meg å prate med andre som har samme diagnose da vi har forståelse for hvordan den andre har det🙂

 

[Nathea]

Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver. Jeg føler at alle hater meg fordi jeg er sånn som jeg er. Jeg ønsker å forandre meg som person og å bli sånn som jeg ikke er. Jeg prøver å forandre meg til ett bedre menneske men jeg får det ikke til. Jeg er mislykka og udugelig siden jeg ikke får til ting andre får til. Jeg har heller ingen venner og ingen kjæreste heller. Er ingen som liker meg som den jeg er. Jeg føler meg utenfor samfunnet fordi jeg ikke er sånn som alle andre. Jeg klarer ikke å gå på skole, jeg klarer ikke å ta en utdanning, jeg klarer ikke å jobbe. Jeg får ikke til samfunnets krav. Jeg føler meg som en taper.

Jeg vil jo så inderlig forandre meg til en person som er mye bedre enn den jeg er. Jeg ønsker så inderlig at jeg klarte det. Men jeg klarer det bare ikke og da føler jeg meg som enda en taper. Jeg føler meg mislykka siden ingen orker å være venn med meg. Jeg er så alene og ensom. Jeg ønsker jeg hadde vært en bedre person.

Jeg flytta også vekk fra hjemstedet mitt for 10 år siden. For å begynne på nytt ett annet sted. Men ting gikk ikke sånn som jeg trodde det skulle gå da jeg flytta hit. Alt raknet bare. Den vonde bagasjen som jeg har inne i meg følger dessverre etter meg uansett.

Sender en stor klem til dere alle.❤️ Livet er ikke lett. 

[AnonymBruker]

det ser ikke ut til at livet ordner seg slik egentlig. jeg kommer aldri helt til passe inn. Folk er kjedelige, ikke alt og alle, men de gangene jeg føler at jeg hører til viser det seg at de jeg føler det med ikke bryr seg. og nå liker jeg en mann igjen som bare gjør det hele verre. jeg kan ikke fortelle dem at jeg liker dem, for jeg risikerer at de blir helt jævlige mot meg eller avviser meg slik at jeg bare vil føle meg enda mer forlatt og ensom. 
jeg var jo på vei opp i livet men måtte tilbake på aspergerplassen

Anonymkode: d2e57...67b