Kone og barn dyrker egen tristhet og det driver meg til vanvidd

[AnonymBruker]

Min kone hadde en lengre historie med depresjon før vi møttes, og har vært bedre de siste 15 årene når vi har vært i lag. Hun går på antidepressiva når hun har PMS, som gjør en verden i forskjell, men klarer seg fint på kroppens biokjemi ellers.

Men én ting hun har med seg, er de triste følelsenes herlighet, melankolien som hun, på en måte, bare elsker. Og når hun oppdager det i barna, får de ekstra oppmerksomt. Blir barna lei seg, er det ekstrem dulling - uansett årsak.

Så nå er det slik at barna dyrker tristheten. De prøver så hardt de kan å skvette ut noen tåredråper når anledningen byr seg, har lært seg å ligge i krøll, å stampe ut av rommet i desperasjon - over absolutt ingenting. Når barna er med mor, er det et vanvittig mareritt. Gråt og krangel og alt-er-ille-stemning virker å være permanent rundt hjørnet.

Så kommenterer mor at når jeg, faren, har vært alene med barna, er de så glade. De er mer selvstendige, finner på ting, har oppmerksomheten ut- istdf. innover. Det jeg sier er ikke at man skal ignorere følelsene sine; langt ifra. Men jeg godtar ikke at noen ligger på gulvet og gråter over at brødskiven under frokosten var vanskelig å smøre. Det gjør mor; og hun tar pinnadø brødskiven og smører den for 12-åringen.

Jeg blir, etter hvert, rasende for det. Har prøvd å snakke om det utallige ganger. Det er viktig for meg at vi ikke former unger som ikke tåler noe som helst. I livet kommer kriser og gode dager som perler på ei snor. Vi kan ikke forme barn som gir opp for ingenting og dyrker en følelse av tristhet og nederlag over bagateller; da går de glipp av det som egentlig er livet. Vonde følelser kan vi snakke om, tilby veiledning, men det er ikke en anledning til å "droppe dagen" for å bare gå rundt med triste fjes.

Hjelp!

Anonymkode: e086c...3f0

[AnonymBruker]

Familieterapi!?

Anonymkode: fe3b4...b4a

[AnonymBruker]

Jeg har en svigerinne som er akkurat slik, ispedd en god dose av den tankegangen om at hun og barna er «høysensitive» TM, og at ingen derfor noensinne kan forstå hvilke dype følelser de har - for de føler jo SÅ mye mer, sterkere og mer meningsfullt enn alle oss andre. 
 

Ungene der er begynt å vokse opp til å være kranglete, selvsentrerte, dysfunksjonelle svingstenger som ikke kunne regulert seg selv dersom livet avhang av det. Våre barn bare rister på hodet. 

Anonymkode: b5da9...239

[AnonymBruker]

Fy faen ta å få dere i terapi sier jeg bare!! Jeg vokste opp som barna dine, fy faen for en deppe kjerring jeg var, krig katastrofer, ALT var en grunn til å grine og være lei seg, offer, tragedie, herregud! Jeg fikk så mye kritikk fra andre når jeg ble tenåring og voksen, jeg kom i konfikter og krangling med folk fordi jeg visste ikke hvordan ellers knytte kontakt! Var jo helt sykt. Jeg måtte selvransake meg masse, og etter årevis med terapi er jeg en skikkelig balansert og normalt positiv person med god kontroll over følelsene mine, men skulle likt å vært et normalt utviklet barn og ikke måtte bruke 20årene mine på det. 

Anonymkode: 86ca4...a17

[AnonymBruker]

Herlighet! Hvis du ikke overdriver kommer jo ungene til å bli ødelagt 😱😱😱

Anonymkode: 9ff1e...620

[Sirah]

Jeg håper nesten at du overdriver TS for det der høres ikke bra ut. Familieterapi nå! Slik at kanskje tankegangen til mor kan bli snudd! 

[AnonymBruker]

Du har så fornuftige tanker, TS. Høres ut som om du har en veldig sunn tilnærming til barna dine!

Jeg ville begynt med fastlegen, tror jeg. Spurt hvor man kan henvende seg for samtaler, eventuelt familieterapi, sånn at mor får høre fra andre og ikke bare fra deg hvordan hun ødelegger barna sine. For det er det hun gjør. De har heldigvis deg som motvekt, men det er ikke sikkert det er nok. Og til syvende og sist er jo spørsmålet hvor lenge du orker å være i dette forholdet...

Har hun noen hun stoler på, noen hun er nær, utenom deg, som ser hva hun gjør? Om det så er en lege, psykolog, venn? Som kan prøve å åpne øynene hennes?

Tror det trengs hjelp utenfra her. Og jeg vet ikke nok til å vite hvor man henvender seg, det var derfor jeg nok sannsynligvis ville begynt med fastlegen. Men mulig andre vet mye mer enn meg her.

Anonymkode: c9549...389

[AnonymBruker]

Hva sier kona når du snakker med henne om dette? Når hun f.eks. er glad og stabil - dersom du tar opp dette på et godt tidspunkt. Selv om hun er følelsesladet selv, så kan hun vel anerkjenne at hun har noe å lære av deg på dette punktet?

Hvordan er hennes foreldre og søsken?

Anonymkode: 0894d...cf9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Hva sier kona når du snakker med henne om dette? Når hun f.eks. er glad og stabil - dersom du tar opp dette på et godt tidspunkt. Selv om hun er følelsesladet selv, så kan hun vel anerkjenne at hun har noe å lære av deg på dette punktet?

Hvordan er hennes foreldre og søsken?

Anonymkode: 0894d...cf9

Det er en rar familie, der man ikke snakker om følelser. Hun kan ikke snakke helt åpent med sine søsken en gang, og moren er en emosjonell bombe. Men kona mi er egentlig ikke slik - i hvert fall ikke nå. Jeg tror at hun evner å se dette, men litt av problemet er jo at når hun ser hvor rimelig barna oppfører seg med meg, da blir hun lei seg av det igjen...og sirkelen begynner litt forfra. Det er jo nyanser i det også. Av og til setter det seg bare en stemning, noe ørrfint og nesten umerkelig, men det påvirker alle. Meg inklusive.

Vi har vært til parterapi tidligere når barna var små. Det hjalp en del, og særlig antidepressiva hjalp henne og oss kolossalt. Da hadde hun liksom ikke piggene ute så mye. Men dette er et vanskelig tema å tvinge helt frem til ekstern hjelp; jeg vil ikke at hun føler seg dårlig heller. Blir bare så fortvilende i lengden, for barna begynner å fortelle om drama på skolen nå der jeg rett og slett er usikker på hvilken rolle mine barn har; de er ikke alltid den fornuftige parten. Det kan ma  selvfølgelig ikke forvente av barn heller; men hva er normalt og hva kan unngås med bedre veiledning hjemmefra? Kjempevanskelige spørsmål, synes jeg. 

Anonymkode: e086c...3f0

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:men hva er normalt og hva kan unngås med bedre veiledning hjemmefra? Kjempevanskelige spørsmål, synes jeg. 

Anonymkode: e086c...3f0

Jeg velferd svare på dette siste. Min erfaring er at veldig mye kan unngås med bedre «veiledning» (les: konstruktivt valgt virkelighetsforståelse) hjemmefra. 
 

Vi har et barn som fnyser av alt slags drama, har en «up and at ‘em»-holdning til problemer, og samtidig veldig god kontakt med og forståelse av egne og andres følelser. Vi har lært henne at det er helt lov å HA følelser, men at hvordan, når og hvorvidt man UTTRYKKER dem er en vurderingssak, fordi det er det som har praktisk innvirkning på både dem selv, andre og hvilke løsninger som blir realistiske i situasjonen. 
 

Hun er fra naturens side alt annet enn konfliktsky og avbalansert, så vi har jobbet aktivt med å gi henne gode verktøy. Det inkluderer å validere følelser og subjektive opplevelser av situasjonen, men IKKE å legge opp alt etter dette. 

Anonymkode: b5da9...239

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har en svigerinne som er akkurat slik, ispedd en god dose av den tankegangen om at hun og barna er «høysensitive» TM, og at ingen derfor noensinne kan forstå hvilke dype følelser de har - for de føler jo SÅ mye mer, sterkere og mer meningsfullt enn alle oss andre. 

Åh Gud....jeg tror jeg akkurat kastet litt opp i munnen min.

Anonymkode: 54416...061

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Åh Gud....jeg tror jeg akkurat kastet litt opp i munnen min.

Anonymkode: 54416...061

Ja, jeg har mange mentale brekninger når vi ferierer sammen, f.eks. I tillegg beskyldes vi for å være rigide, mundane og mangle kreativitet fordi vi er (gisp!) høyrehendte. 
 

For svigerinnen har sett en «dokumentar» på YouTube. 

Anonymkode: b5da9...239

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hun går på antidepressiva når hun har PMS, som gjør en verden i forskjell, men klarer seg fint på kroppens biokjemi ellers.

Er det en lege som har bestemt at hun skal hoppe av og på antidepressiva på dette viset? 

Anonymkode: a3bd1...24c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er det en lege som har bestemt at hun skal hoppe av og på antidepressiva på dette viset? 

Anonymkode: a3bd1...24c

Det er sånn antidepressiva mot PMS fungerer.

Anonymkode: cf5eb...8a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er det en lege som har bestemt at hun skal hoppe av og på antidepressiva på dette viset? 

Anonymkode: a3bd1...24c

Det er mange som bruker antidepressiva på den måten mot PMS.

Anonymkode: ea08f...cb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er mange som bruker antidepressiva på den måten mot PMS.

Anonymkode: ea08f...cb2

Sign me up isåfall, for jeg har aldri hørt om antidepressiva som virker fra dag til dag. 

Anonymkode: 30684...d82

[Jdz]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Sign me up isåfall, for jeg har aldri hørt om antidepressiva som virker fra dag til dag. 

Anonymkode: 30684...d82

Jeg reagerte også på dette. Jeg har ikke kjempepeiling på antidepressiva, men med SSRI tar det vel gjerne 1-2 måneder før man oppnår effekt og under både opptrapping og seponering kan symptomene bli verre.

[AnonymBruker]

Er dere sikre på at hun er "bare" deprimert? At det kan ligge noe mer bak her, eks bipolar eller lignende? 

Tror det er viktig for henne å jobbe en del med seg selv. 

Her må familiekontoret på banen og søk også til bup for mer veiledning rundt håndtering av barna. 

 

Anonymkode: 3dcd1...6dd

[AnonymBruker]

Så bra du er bevisst dette. Jeg synes du skriver reflektert og godt, og jeg håper du klarer å snu situasjonen. 

Jeg er selv en "koppen er halvfull" person. Noe det mange ganger gjennom livet har slått meg hvor takknemlig jeg er for. Når fartsdumpene kommer er jeg likevel positiv, fremoverlent, og gjør det som kan gjøres. Var en stund sammen med en mann som alltid så det værste i situasjonen, nesten alltid var negativ, alltid fokuserte på at "det neste" blir bedre.

Si vi hadde hatt venner på besøk, i fantastisk sommervær, laget kjempegod grillmat, og kost oss til sent på kvelden. Men i stedet for å sveve på en lykke-sky slik jeg gjorde, så var kvelden "helt grei", og "potetsalaten litt for salt", og Lise hadde "snakket for mye". Og ga jeg ikke støtte var det telefon til mor, som dullet og dillet, og forsterket følelsene av tristhet. 

Det er rett og slett utmattende... Så pass på at barna dine ikke blir en slik person. 

Anonymkode: 0755d...c24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er en rar familie, der man ikke snakker om følelser. Hun kan ikke snakke helt åpent med sine søsken en gang, og moren er en emosjonell bombe. Men kona mi er egentlig ikke slik - i hvert fall ikke nå. Jeg tror at hun evner å se dette, men litt av problemet er jo at når hun ser hvor rimelig barna oppfører seg med meg, da blir hun lei seg av det igjen...og sirkelen begynner litt forfra. Det er jo nyanser i det også. Av og til setter det seg bare en stemning, noe ørrfint og nesten umerkelig, men det påvirker alle. Meg inklusive.

Vi har vært til parterapi tidligere når barna var små. Det hjalp en del, og særlig antidepressiva hjalp henne og oss kolossalt. Da hadde hun liksom ikke piggene ute så mye. Men dette er et vanskelig tema å tvinge helt frem til ekstern hjelp; jeg vil ikke at hun føler seg dårlig heller. Blir bare så fortvilende i lengden, for barna begynner å fortelle om drama på skolen nå der jeg rett og slett er usikker på hvilken rolle mine barn har; de er ikke alltid den fornuftige parten. Det kan ma  selvfølgelig ikke forvente av barn heller; men hva er normalt og hva kan unngås med bedre veiledning hjemmefra? Kjempevanskelige spørsmål, synes jeg. 

Anonymkode: e086c...3f0

Hva legger du i "emosjonell bombe"?

Hun føler seg nok som en dårlig mor når du er 'flinkere' enn henne med barna, og det er klart det er en vond følelse. Hun vil jo forsterke tristheten fordi hun da har noe felles med barna - hun forstår deres følelser, og kan de være triste sammen, så er hun på "hjemmebane" og tryggere som mor. 

Det tror jeg forresten ikke hun er alene om. Jeg kjenner flere kvinner som er slik, selv om de ikke sliter med depresjon. Mors favn er alltid førsteprioritet når et barn har vondt fysisk eller psykisk, og dersom en kvinne er utrygg i morsrollen, vil hun understreke disse situasjonene. Det kan ofte bli verre når barna blir store og etterhvert voksne, og de faktisk ikke trenger foreldre i samme grad lenger. 

Dette er kanskje også et selvtillitsproblem for henne? Hun må vite at hun har mye å tilby som forelder, ikke bare den helt konkrete omsorgsrollen man tilbyr når et barn er lei seg. 

Anonymkode: 0894d...cf9