Rådløs

[Gjest Uinlogget]

Nå går jeg på veggen snart...

Sangen "can't live, with or without you" får en ny mening!

Jeg har vært sammen med mannen min i snart 12 år. Gift i 6 år og vi har 2 barn sammen.

Har vært gjennom mye...

Familieterapi, krangler osv... Mange sår som ikke gror så lett, men vi har det liksom bra nå da

Ståsted: Jeg klarer ikke å bli komplett lykkelig igjen. Mye vi bare ikke blir helt enige om, da er det fort gjort at det blir småkrangling om de samme tingene til stadighet.

Sex: Jeg har mistet totalt lysten. HAn vil ha hele tiden. Jeg lar det skje 1 til 2 ganger i uka, men noe blir ødelagt inni meg hver gang... Skal jeg ha det sånn resten av livet? KAn ikke snakke for mye med ham om akkurat dette, det er fryktelig sårt!

MEN allikevel...

Jeg orker ikke tanken på å skilles. Vi har et harmonisk hjem når det kommer til barna. Vi gjør begge en god jobb som foreldre. Jeg vil så gjerne få det til. Føler det egoistisk å tenke på meg selv idenne familiesituasjonen.

Vi har gode ferier sammen, ungene er trygge og fornøyde som de har det nå.

Ser rundt meg og har vel aldri sett en splittet familie der fordeling osv skjer smertefritt??!!

Synes ingen av alternativene er gode!

De som sier skilsmisse er den enkle utveien tar feil. Det er absolutt ingen enkel utvei, hverken den ene eller den andre veien!!

Jeg er skikkelig fortvilet nå!

[Gjest SumoBryter]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si annet enn, jeg syns det er fint at dere ikke gir opp lett i allefall.

Jeg er vel amatør i forhold... så jeg sier bare, stå på.

[Nabodama]

Du er i en fryktelig vanskelig situasjon, og sånn skal du ikke ha det. Ikke med sexen heller!

Det høres ut som han ikke kommer deg særlig mye i møte når det gjelder problemene. Han mener at dere har snakket ferdig? Men du har ikke det, og derfor blir det ikke bra?

Hvis dette varer over lang tid, og du føler at du mister noe av deg selv hver gang dere har sex, så vil forholdet ryke etterhvert, det tror jeg.

Så enten MÅ du få ham i gang en skikkelig kommunikasjon igjen, ellers så må du ta tiden til hjelp. Og det tror jeg ikke går helt bra.

Når det er sagt, så er en skilsmisse alltid vond og vanskelig. Men av og til kan det være bedre på sikt å bryte ut.

Jeg har vært der selv, følt sexlivet mitt på samme måte du gjør nå. For meg ble skilsmisse til slutt eneste alternativ, selv om vi hadde pratet om det, og han visste hvor problemet lå. Han løftet bare aldri en finger for at noe skulle bli bedre, og han tok meg aldri på alvor.

Nå har jeg det bra, bedre enn noensinne. Med en mann som jeg passer mye bedre sammen med.

[Gjest Gjest]

Takk for svar, jeg trenger alle rådene jeg kan få...

Nabodama: Hadde du barn når du skilte deg? I tilfelle, taklet de det greit?

Jeg sliter så med tanken på å påføre gutta mine en mer utrygg tilværelse bare fordi jeg ikke er komplett lykkelig slik som jeg har det nå...

Jeg tror nemlig vi klarer å ikke la vårt forhold gå utover barna.

Det er bare jeg som er svært frustrert inni meg. Ikke bra for mannen min å ha en kone som ikke har lyst på ham heller...

Han har egentlig stått på masse for å forbedre seg. Det er vel bare meg som føler at ting gikk for langt, og i mellomtiden mistet jeg meg selv og følelsene...

[Gjest gjest]

Anbefaler boka "kjærlighetens fem språk" !!!! Har akkurat lest den selv, og fikk noen AHA-opplevelser. Når jeg nå i tillegg har fått min mann til å "snakke mitt språk", er livet blitt herlig å leve igjen

Vi har bestandig hatt det "fint", men har den siste tiden følt at jeg "manglet" noe, ubestemt hva...

Så leste jeg noen andre her inne som anbefalte denne boka, kjøpte den, leste den og føler jeg har fått mye igjen for den !! Absolutt verdt et forsøk, ihvertfall

[Nabodama]

Ja, hadde to jenter, 9 og 13 år.

Dette er noen år siden nå, og til å begynne med taklet ikke 13-åringen det så godt. Men det gikk veldig bra etterhvert. Hun er snart 18 nå.

Skulle nok egentlig ha brutt opp enten før eller etter i forhold til henne, hun var i en vanskelig alder. Men jeg hadde nok ikke greit å vente i flere år.

[Gjest Gjest_Frua_*]

Hei Rådløs!

Vet du hva, jeg har hatt det sånn som deg for noen få år tilbake, men jeg har altså ikke valgt å bli skilt, og vi har det nå kjempebra! Og har to barn.

Eksakt hva det var som skjedde har jeg egentlig ikke helt svaret på, men jeg kan prøve å ressonnere meg bakover.....

For det første så bestemte jeg meg for å ikke gi opp. Mitt viktigste tips er kanskje å ikke tro at alt nødvendigvis må gå utforbakke hvis det først har begynt å gå nedover! Det kan faktisk snu, men ikke ved å gjøre mer av de tiltakene dere allerede gjør som ikke virker.....

Da jeg syntes alt var som vanskeligst, så mistet jeg også sexlysten. Og det var vondt. Og da trodde jeg en stund at den ikke kunne vende tilbake. Men det har den gjort.

For det første har jeg gått igjennom en liten sorgprosess for meg selv når det gjelder egenskaper eller sider ved han som jeg skulle ønske var annerledes. Da jeg prøvde å forandre ble det bare dårlig stemning og krangling. Nå har jeg bare innsett at vi er ulike på en del områder, og sånn får det bare være. jeg har sluttet å bære nag til det, og heller funnet andre mennesker som feks kan dele de interessene med meg som han ikke deler. Så blir ingen frustrerte. Jeg går ikke lenger rundt å ser etter forandring og blir såret og skuffet når jeg ikke ser det. Etterhvert har jeg vel også sett at vi har nærmet oss et slags felles sentrum på litt nye arenaer.

En annen ting er at jeg ble flinkere til å se hva han faktisk gjør og hva han er flink til. DET ER UTROLIG HVOR STOR PLASS PROBLEMER KAN FÅ HVIS DU BARE LAR DEM TA STYRINGEN.

Jeg tok på et tidspunkt et valg- jeg valgte ekteskapet, og har helt bevisst forsøktå putte mest mulig positive ting inn i det. Før jeg tok det valget hadde jeg en fot utenfor, og alt ble nokså utadrettet og negativt.

For meg ble det en riktig løsning, og jeg føler nå at det er svært lite sannsynlig at vi kommer til å gå fra hverandre noen gang.

Lykke til!

[Gjest cogita]

Veldig bra skrevet siste gjesteinnlegger - Frua.

Jeg vil bare ta opp en ting likevel.

En ting som er sikkert, er nemlig at det ikke er godt for barn å se at mamma og pappa ikke har det bra sammen. Nå sier du trådstarter imidlertid at du tror at dere ikke lar det gå utover barna, men er du sikker? Barn føler sånt på seg.

Selv er jeg skilsmisse-"barn" og for meg var det ingen problemer å innse at både mamma og pappa ville få det bedre hver for seg. Nå var det også vanvittige krangler, skrik, hyl og bråk stort sett hele tida hos oss, så det er kanskje en annen situasjon. Såklart er det rart med en gang at man plutselig ikke er "en familie" lenger, men man venner seg til det. I lengden tjener alle - også barna - på at både mamma og pappa har det bra.

Når det er sagt så er det jo ikke sikkert at skilsmisse er løsningen for dere. Men å "holde sammen for barna" har jeg ingen tro på.

[Gjest Uinlogget]

Til deg som valgte ekteskapet:

Takk, du ga meg et snev av håp

Et godt svar, det er fint å se løsning på å endre litt på sin egen tankeretning.

Lett å se bare det som gjør ting vanskelig.

Jeg valgte virkelig ekteskapet når vi for annen gang gikk i terapi....

Men, sliter med å komme meg opp igjen fra stadige nedturer. Det blir tøffere og tøffere for hver gang.

Det værste er absolutt sexen. Kjenner jeg krysser mine egne grenser hver gang.

Samtidig vil jeg ikke nekte, mannen min fortjener ikke det heller.

Og akkurat det er jeg fryktelig redd for at ikke skal gå over, jeg har hatt det slik i de to siste årene, -sammenhengene!!! Før det var det opp og ned turer...

Barna opplever ikke kranglene våre. De tar vi på natten, uten at de våkner.

Jeg og mannen er venner stort sett. Men de merker sikkert tenstheten når vi trenger å snakke...

Spørsmål:

Hva er viktigst?

Min totale lykke?

eller, barnas trygghet i en hel familie?

Er virkelig det å holde sammen for barnas skyld bare feil?

[Gjest jamsi]

Å holde sammen for barnas skyld, bare feil eller ikke?

Det kommer vel an på hvordan dere tar det å holde sammen for barnas skyld. Hvis begge er inneforstått med dette og samarbeider så vil vel ikke ungene ta skade av det.

Min mor snakket lenge om at hun ønsket å skille seg, og hvorfor og om sexlivet som manglet osv. Noe jeg som barn ikke burde blitt berørt med etter min mening. Hun valgte å bli, ikke nødvendigvis for barnas skyld, men heller av økonomiske årsaker. Jeg hadde gjerne sett at hun hadde skilt seg, for ingen barn bør få høre om sine foreldres misnøye hele tiden, som jeg gjorde.

Så i bunn og grunn er det du og mannen din som legger opp til hvordan deres barn har det som familier. Du må klare å leve i et forhold kun basert på det å holde ut for barnas skyld.

I alle forhold er det ups and downs, alt er ikke solskinn hele tiden. Noen ganger er vi ikke på nett rent seksuelt samtidig, og seksuallivet henger i hop med hvordan vi har det med oss selv. Derfor er det viktig at vi i grunnmuren i forholdet vårt har noe i tillegg til seksuallivet som vi kan benytte i dårlige tider. En felles forståelse, felles verdier, evnen til å kommunisere...

Du kan også sette deg mål som f.eks. "Nå har jeg tenkt å vie de neste to årene til å få forholdet vårt opp av grøften igjen. Når disse to årene er godt vil jeg ta det opp til vurdering igjen". Kanskje du kommer på rett spor igjen. Uansett er det viktig at dere forstår hverandre og kan prate om de vanskelighetene som dukker opp.

Lykke til.

[Gjest Gjest_Frua_*]

Hmm! Det er ikke så lett å gi så mye mer råd på et så generelt grunnlag. Du skal i allefall ha for at du ikke gir opp lett. n

Dere er jo to personer som virkelig må ville det begge to. Jeg tror personlig ikke at det vil fungere å holde ut for barnas skyld ene og alene. Det tror jeg det blir depresjoner og ulykke av.

Det er jo helt individuelt hva som er riktig for den enkelte. Det er nettopp det som er så tungt på det nivået du befinner deg akkurat nå. Det finnes ingen fasitsvar med to streker under.

Men du sier dere har gått i terapi flere ganger. Da har dere i det minste tatt tak i ting. Har det ført frem på noen områder? Hvor alvorlig er de konfliktene dere ikke får løst. Er det mulig å bestemme seg for å akseptere at sånn er det?

Jeg tror heller ikke det er utypisk det du beskriver at i det øyeblikket du har oppnådd en del ønskete forandringer, så inntreffer likevel ikke lykken. Jeg tror det kan være en forbigående fase. Du har sikkert underbevisst "satt lykken på vent". Blir nesten som med eksame. Når man bare blir ferdig så skal alt bli så fantastisk, og så er man bare utslitt......

En annen ting jeg husker selv var at jeg ble så ekstremt opptatt av mine egne følelser og vurdering av hvor lykkelig/ulykkelig jeg var. Det ble helt sykt! Problemet med det er at for å opp¨nå "lykke" hvis vi skal kalle det det, så må man jo dytte noe inn som skaper positiv energi. Man er jo nødt til å kjøpe inn alle ingrediensene hvis man skal bake en kake. Det ellers blir for dumt å stirre på ovnen og sukker over at det ikke kommer noen kake ut helt av seg selv....

...nå må jeg hente i barnehage...:-)

Frua

[Nabodama]

Det høres trist ut å skulle holde sammen kun for barnas skyld.

Du er jo ennå ung, og har alle muligheter til å få det bra, enten det er med mannen din eller ikke.

Enig med dem som sier at du først bør satse på å få ekteskapet opp av grøfte.

Men da må dere få avklart problemene dere i mellom, og legge dem bak dere.

Sex-livet er vel så viktig, og det er det jeg reagerer mest på i det du skriver. Kanskje fordi jeg hadde det sånn selv de siste årene.

Sannsynligvis vil det komme en dag at begeret er fullt for din del sksuelt, da orker du ikke mer å gå på akkord med deg selv. Hva skjer da?

Kanskje sexen blir bedre/god igjen hvis dere får løst problemene, for det er antagelig et eller annet som stikker dypt hos deg, ettersom du har det slik.

[Gjest uinlogget]

Så gode dere er. Jeg blir utrolig takknemlig for veloverveide og gode råd. TAKK!

Det er så riktig: en må fylle på med positive ting for å tømme begeret litt for det negative. Og jobbe for å slutte å dra seg selv ned. (litt vanskelig å snu bare...)

JEg har lyst til nå å gi meg selv et år eller to som mål. og gå inn for å gjøre alt bra, uten å hele tiden kjenne på "være, ikke være" -følelsen.

Takk for det rådet:)

Er redd for at jeg har vært litt for lenge i forholdet, og startet litt for ung slik at jeg har mistet gangsynet... Så før jeg går inn i et par år med bare positiv tenking, lirer jeg av meg litt jeg, i håp om å få noen synspunkter tilbake: (kanskje ikke så smart men )

Mannen er brutalt ærlig, og tar ingen ting for å holde igjen hvis han har en mening. Svært sårende til tider.

OFte misfornøyd med måten jeg gjør ting på i huset, oppfører meg med venninner, klærne mine, maten jeg lager osv...

Lenge siden jeg har følt meg bra nok!

Hvis jeg reagerer, er det min feil, (jeg er for sensitiv.)

Han kan finne på å bli sint og kalle meg udugelig f.eks.

Er ganske sjalu av seg, så hvis jeg er litt for glad og utadvendt i festelige lag, blir det alltid bråk.

Jeg ser på meg selv som en ganske gjennomsnittlig husmor, huset er sjeldent skinnende rent, men det er ryddig og støvfritt. HAr vel aldri gitt ham noen grunn til å være sjalu, legger ikke opp til misforståelser...

Men, jeg kan være distre og ikke alltid ha full kontroll på alle eiendeler.

Så papirer ligger ikke alltid der de skal, ikke alltid votter og luer ligger i riktig hylle osv...

Men, for meg betyr ikke det så mye, så lenge jeg har overskudd til barna, og de får rene klær og mat.

Noen ganger frister det å bo for meg selv med barna, det værste er at jeg ser for meg at huset hadde til en hver tid vært plettfritt...snodig.

Lei av aldri å strekke til...

VEl, der kom litt eder og galle, så nå er jeg ferdig.

[Caramba]

Mannen er brutalt ærlig, og tar ingen ting for å holde igjen hvis han har en mening. Svært sårende til tider.

OFte misfornøyd med måten jeg gjør ting på i huset, oppfører meg med venninner, klærne mine, maten jeg lager osv...

Lenge siden jeg har følt meg bra nok!

Hvis jeg reagerer, er det min feil, (jeg er for sensitiv.)

Han kan finne på å bli sint og kalle meg udugelig f.eks.

Er ganske sjalu av seg, så hvis jeg er litt for glad og utadvendt i festelige lag, blir det alltid bråk.

←

Hmmmm........ Sånt synes jeg er betenkelig. Han høres veldig kritisk ut. Hvem tror han at han er, som kan sette dagsorden for deg hele tiden? Jeg synes det høres veldig slitsomt ut å måtte leve med en sånn mann.

Kanskje på tide å sette foten ned litt? Ta igjen hvis han sårer deg? Viktig å sette seg i respekt slik at man ikke blir en dørmatte. Ofte må man stå opp for seg selv for å hindre at andre overkjører en. Hva med å begyne i parterapi sammen? Høres ut som dere kunne hatt godt av litt hjelp utenfra.

[Gjest uinlogget]

Vel, det er nettopp det. Vi har gått i terapi. Sammen, og alene... Jeg har tatt igjen, jeg har satt foten ned. Jeg har gransket meg selv opp i mente for å se om det er noe jeg kan gjøre annerledes for å stoppe han i å hele tiden ville kontrollere meg.

Han ser ikke problemet, for han mener jeg overdriver.

Vel, kanskje jeg gjør det??

Men jeg klarer likevel ikke la være å la det gå innpå meg...