karriere og adhd

[AnonymBruker]

Jeg er nå i ferd med å få adhd diagnose og skal få medisin i løpet av neste måned. 

I fjor på denne tiden mistet jeg jobben og var ledig fra juli til mars året etter. Det var så jævlig og jeg har forsørger ansvar. Selskapet er et svært selskap og det ble dysset ned, og jeg fikk 5 mnd sluttpakke. Jeg er designer og er iderik og kreativ, men har slitt de siste årene med å gjennomføre prosjekter.

Jeg føler meg så lei meg nå for at jeg ble diskriminert, og jeg innser også at andre diskriminerer også. Familie orker ikke kontakt med meg fordi jeg er fjern, venner tar avstand. Jeg har ingen omtrent. 

Det er en utfordring å konsentrere seg og tankene raser. Er jeg i en samtale kan minutter forsvinne.  

Jeg håper at livet blir bedre med medisin, og at jeg greier å holde på min nye jobb..Jeg har lært masse men sliter også mye nå med å holde orden på alt på jobb. 

Er det noen her som har adhd og kan dele råd? gjerne om diskriminering og hvordan takle dette. Jeg har utviklet et sterkt selvhat pga hvordan andre behandler meg.  

Anonymkode: 928cd...241

[Gjest Kastanjefrø]

Du kan jo begynne med å ikke legge skylden for alt på alle andre.

[AnonymBruker]

Kastanjefrø skrev (29 minutter siden):

Du kan jo begynne med å ikke legge skylden for alt på alle andre.

 

Begynne med? Det var ikke det jeg begynte med. Først kom selvhat fordi jeg la skylden på meg selv, så kommer sinne mot andre og min gamle arbeidsgiver.  Men det er vel feil det, tenker du?

Anonymkode: 928cd...241

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du skal la disse tankene ligge. Du skal snart begynne på medisin, og det kan gjøre underverker for deg. Mange har veldig god effekt av det. 

Jeg er i nesten samme situasjon som deg, og jeg vurderer om jeg skal snakke med lederen min om dette. Særlig det å gjennomføre kan være et problem for meg. Men klare rammer og ansvarsfordeling ser jeg hjelper meg veldig.

Har du gjort deg opp noen tanker om hva som kan være til hjelp for deg i hverdagen? Kan hjelp til struktur og rutiner hjelpe? Kan små mål underveis fungere for deg? For meg er et prosjekt som varer i en "evighet, " uten måldato, være en pine. 

Igjen. La disse tankene ligge til du har fått medisin i første omgang. Så kan du jo ta opp det du skriver her med behandleren din. 

Jeg tror det er viktig å lære å se sine egne ressurser, og gjerne be om tilrettelegging. Mange med barn får spesiell tilrettelegging. Det samme gjelder funksjonshemmede. Personer med adhd kan være en enorm ressurs, så fokuser på dette når du snakker med lederen din. 

Anonymkode: b44b0...04a

[Baktusen]

Andre behandler deg jo på bakgrunn av hvordan du oppfører deg. Det må du ta til deg og ikke legge i så stor grad på andre mennesker. Det er jo du som er utfordringen. 

Det er hardt, men realiteten. Jeg har selv adhd, men jeg har vært klar over det i hele mitt voksne liv. Og etterhvert så innser man at man sliter folk ut rundt seg, folk sliter med å forholde seg til deg osv, også må man ta grep. Jeg kunne ikke endre alle andre rundt meg og måtte til slutt starte litt på ny og se dypt på megselv. Jobbe med å være tilstede i samtaler, huskelappen for å huske avtaler, eller ting, mer strukturert hverdag. Og det er hardt, for i bunn og grunn er jeg et roterende vesen som bare dingler.

 

Jeg synes også du veldig kjapt setter deg i offer rollen og prater om diskriminering. Etter min mening er dette alt annet enn diskriminering. Folk tar avstand fordi de blir slitne av oss, vi leverer ikke, vi utsetter, får ikke med oss ting og er ingen ressurs hverken for arbeidsgiver eller venner. Vi tar energi, gir ikke. Hvis jeg hadde hatt meg som venn så ville jo jeg følt det motsatte.. 

Men, i dag har jeg masse venner og et ganske stort nettverk. Jeg har et fokus på å kun være sosial når jeg evner å være tilstede, eller å justere aktiviteten etter mitt nivå. 

Når jeg mister fokus på møter så bruker jeg pausen til å komme meg ut å trekke litt frisk luft, jeg prøver å gå tur og trene for å kunne holde fokus. Jeg gir mye av megselv til venner, samtidig som jeg har pratet med de at hvor jeg er, og at de ikke må være redde for å mase på meg, så prøver jeg stadig å være i utvikling for å være mer tilstede, svare på alle spørsmål og oppfatte hele situasjoner og ikke låse meg inn på en ting. Være mer tålmodig..

Medisiner hjelper mye. Men du må ikke ha skyhøye forventninger,for det er ingen kur, og jeg er redd du blir skuffet om du tror de vil fikse alt. Medisiner hjelper, men bare noe. Den største jobben må du gjøre selv..

Jeg bruker kalender flittig til absolutt alle aspekter av livet mitt.

Jeg bruker huskelappen på telefonen for å minne meg på alt.

Rutiner for å ha en god rytme og få gjort alt. 

Jeg lager kontinuerlig lister over alt, og sparer de. Handlelister, pakkeliste, gjøremål 

Jeg prøver å være aktiv å få frisk luft. Reise meg opp å gå for å hente kaffe eller lignende for å bevege meg i arbeidsdagen.

Er kun sosial når jeg kjenner at jeg er på riktig plass.

Lag deg systemer og rutiner gjennom alt du foretar deg. 

Jeg bruker mye tid på å ha det strøkent rundt meg. Rot rundt meg gir rot i hode.

Jeg må legge vekk mobilen når jeg er sosial eller på jobb for å ikke bli distrahert. 

Jeg jobber med å gjøre en ting om gangen og ikke fly avgårde med en idé.

 

Sett deg ned å tenk. Prøv å vurdere hvilke grep du kan ta for å tilpasse deg, også kan du heller slippe deg litt løs noen ganger, når det er passende. Men når vennene er slitne og leie, og man med adhd har lyst å bake kake halv ti på kvelden, så blir mange rundt litt fortvila. Det er vi som er syke..... og det er fælt å innse at vi er for mye, og at folk ikke kan 'elske oss for hvem vi faktisk er' , det er veldig leit...Men.... alternativet er faktisk verre. Ihvertfall vurderte jeg det slik.

 

Masse lykke til.

[AnonymBruker]

Baktusen skrev (8 timer siden):

Sett deg ned å tenk. Prøv å vurdere hvilke grep du kan ta for å tilpasse deg, også kan du heller slippe deg litt løs noen ganger, når det er passende. Men når vennene er slitne og leie, og man med adhd har lyst å bake kake halv ti på kvelden, så blir mange rundt litt fortvila. Det er vi som er syke..... og det er fælt å innse at vi er for mye, og at folk ikke kan 'elske oss for hvem vi faktisk er' , det er veldig leit...Men.... alternativet er faktisk verre. Ihvertfall vurderte jeg det slik.

Tusen takk, mulig jeg skrev feil men jeg har altså ADD. Jeg er ikke veldig hyper av meg, men spontan, kan avbryte, være overfølsom. Familie har feks tatt avstand fra meg fordi jeg blir veldig rørt og er litt fjern i samtaler. Ellers vet jeg ikke hva det kan være, da de ikke vil si hva det er.

Men jeg føler bare veldig sterkt og kjenner veldig mye på følelser. 

Synes du har mange gode råd og takker for det. Men håper på at medisinen vil roe kaoset i hodet slik at jeg kan tenke på en ting i omgangen, noe jeg har hørt kan skje. Det hadde vært deilig.

Anonymkode: 928cd...241

[Baktusen]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Tusen takk, mulig jeg skrev feil men jeg har altså ADD. Jeg er ikke veldig hyper av meg, men spontan, kan avbryte, være overfølsom. Familie har feks tatt avstand fra meg fordi jeg blir veldig rørt og er litt fjern i samtaler. Ellers vet jeg ikke hva det kan være, da de ikke vil si hva det er.

Men jeg føler bare veldig sterkt og kjenner veldig mye på følelser. 

Synes du har mange gode råd og takker for det. Men håper på at medisinen vil roe kaoset i hodet slik at jeg kan tenke på en ting i omgangen, noe jeg har hørt kan skje. Det hadde vært deilig.

Anonymkode: 928cd...241

Skjønner, ja kjenner den følelsen. Er det slik at du plutselig får helt overtrening av idéer? Og alt føles ut som det brenner? Det kjenner jeg meg veldig igjen i såfall. Jeg har sagt og gjort veldig mye i øyeblikk fordi jeg ikke tenkte meg om. Jeg blir så vanvittig superglad over de minste ting, men kan også grave meg skikkelig ned, overtenke og føle hele verden raser sammen. Det har gjort at jeg har reagert på situasjoner uten å tenke meg om. Så jeg prøver alltid å avvente litt, puste og ikke forholde meg til ting. Det høres veldig merkelig ut, men i et øyeblikk så kan jeg være klar til å si opp jobb eller droppe vennskap, men dagen etter så har jeg lettere for å se ting i et mer åpent perspektiv. Så jeg prøver å alltid sove på ting, ta få avgjørelser på sparket.. noen ganger lykkes jeg, mens andre ganger sitter jeg å føler meg som et barn. 

Ikke nødvendigvis store greiene men jeg har f.eks i voksen alder, slettet venner fra fb fordi jeg var usannsynlig såret.. det høres helt absurd og teit ut men det har skjedd. Etter en dag eller to, så innser jeg selv om jeg har rett til å føle det jeg gjør, så var det en stor overreaksjon å slette folk på fb f.eks.

Men, medisiner hjalp veldig på endel av de tingene du nevner der. Jeg kan prate som en foss og avbryte i et sett, men etter medisiner er jeg enda sprudlende men ikke frekk. Jeg tenker litt over det og prøver å gjøre en innsats samtidig som medisinene hjelper. Min eks kunne faktisk spørre meg, hvis jeg avbrøt han eller ikke holdt fokus i en samtale, om jeg hadde glemt medisiner den dagen. 

Jeg har alle disse tingene enda. Medisiner var virkelig virkelig ingen kur, men det har dempet mye. Også det med å være alt for følsom og overtenke,  medisinene har roet hode endel. 

Men det er ingen kur. Jeg ble veldig skuffet når jeg begynte på medisiner  fordi jeg så for meg at nå skulle alt bli bedre. Så jeg fikk uten medisiner i flere år, og gjenopptok medisinering og det i 20årene. Medisinene funker, men vær obs på at det fikser ikke alt. For min del bare dempet det mye, ingenting forsvant eller ble kurert, men ting ble litt greiere. Den eneste tingen jeg faktisk ikke kan huske at jeg har gjort på mange år, er å begynne å fortelle noe, med fullstendig overtrening, og rote meg bort langst veien i en 15min historie om noe helt annet. Det gjør jeg ikke mer. Det er lettere å sortere tanker, og når det er kaos så tar jeg meg en timeout hvor jeg puster og prøver å roe meg og hode ned. Skrive ned ting feks. Alt kan ikke skje på en gang.

Sånn var det ihvertfall for meg