Angrer sånn på at vi fikk baby

[AnonymBruker]

Babyen var planlagt og ønsket. Ikke noe drama i paforholdet, og var positiv i svangerskapet.

Babyen er nå litt over 2 måner. Og jeg angrer. Det er så utrolig lite givende. Jeg har begynt å gi opp at jeg kommer til å få morsfølelser. Hadde jeg ikke hatt familie og vært alenemor tror jeg at jeg lett kunne gitt baby bort.

Har pratet litt med helsestasjon og fastlege. Det har ikke hjulpet særlig. Jeg var ikke forberedt på at jeg ikke kom til å like babyen min engang, og milevis fra å elske den. Og det hjelper ikke å prate frem følelser som ikke er der.

Det oppleves også svært ubehagelig når mange i min omgangskrets påpeker hvor flink jeg er, hvor god mor jeg er, at de kan se hvor mye jeg elsker barnet osv. Selv når jeg har ytret at jeg sliter, blir jeg fortalt hva jeg "egentlig" føler.

Jeg gledet meg mye til å få baby. Nå blir jeg skuffet hver gang baby våkner. For jeg foretrekker å holde på med alt annet.

Hva jeg vil med innlegget? Jeg er på desperat jakt etter en "kur". Noe som vil gjøre at jeg kjenner på i hvert fall litt glede for at barnet mitt eksisterer. 

 

Anonymkode: a9f4d...ae1

[AnonymBruker]

Fødselsdepresjon? 

Anonymkode: 900e1...5a6

[AnonymBruker]

Du har fødselsdepresjon  Det er helt vanlig og du bør søke hjelp med en gang! Etter hvert så lover jeg deg at du kommer til å elske barnet ditt høyere enn noe annet i hele verden.  

Anonymkode: 902cd...f67

[AnonymBruker]

Det høres ut som du kan ha en fødselsdepresjon. Ville anbefalt deg psykolog for å få hjelp. 
 

i tillegg vil jeg nevne at babytiden er brutal for mange. Den er ikke magisk og fin sånn som mange prøver å gi inntrykk av, den er beintøff og faktisk skikkelig kjedelig. Jeg angret på at jeg skulle ha så lang permisjon for jeg kjedet meg i hjel. Men kom gjennom det og nå som barnet er 3 år er det stort sett ganske hyggelig. 

Anonymkode: 91c71...1da

[AnonymBruker]

Det kommer etterhvert. Snakk mye til barnet ditt, mens du ser det inn i øynene. Det hjalp meg mye for å gradvis få følelser for barnet. Mange som har det som oss, at følelsene kommer gradvis. Det kommer til å gå fint, du kommer til å elske barnet like høyt som andre mødre og fedre.

Anonymkode: f97b5...c5c

[AnonymBruker]

Det er mange misforståelser rundt om. Som at man blir pladask forelsket i barnet med en gang det kommer ut. Jeg var mest skeptisk og syntes de så rare ut. Og lettet over at riene stoppet. Ingen gråt eller andre store følelser. 

Du må ha tro på at følelsene faller på plass etterhvert. Og at det er ok å synes at små babyer er litt kjedelige.

Anonymkode: 9a0e5...e50

[Cer3s]

Nyfødte og fram til de er rundt 4 mnd ish er rett og slett dritkjedelige. Har man i tillegg en fødselsdepresjon slik det høres ut som du har er det ikke rart i at du føler svært lite og ikke finner glede i babyen. Dette kan ramme den beste. 

Oppsøk hjelp for det ❤️ det føles sikkert ikke sånn nå, men med tia kommer du nok sikkert til å kose deg masse som mamma 

[Tone83]

Helt normalt å bli skuffet når ungen våkner🤣 det er jo arbeid.  Følelsene tror jeg kommer etter hvert. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Har slitt veldig med å få følelser for den siste babyen min. Tvang meg til å ligge hud mot hud for å se om jeg følte noe. Nå er baby 8 måneder og det går litt bedre. Måtte ta tiden til hjelp. 

Anonymkode: 8ac33...88f

[AnonymBruker]

Det er fristende å si fødselsdepresjon,men sannheten er vel at det er noen som ikke får helt den følelsen. Jeg hadde det slik som du, og følte at jeg holdt på å drukne, og fikk også flere fysiske plager som fulgte meg i flere år. Og jeg brukte faktisk mange år på å finne gleden i å være mor. Det å kunne se på ungen min når han gjor noe artig eller bare se på han når han sov å kjenne pure glede i hjerte, var han nok 2-3år. Vil si at fra seint 3 år tidlig 4 års alderen så var jeg 100% komfortabel med å være mamma. Jeg tenker at jeg hadde en udiagnosert fødselsdepresjon,men hvem som vet. Nå kunne jeg faktisk fått ett til barn MEN jeg har endelig kommet meg ovenpå psykisk og fysisk så orker bare ikke å få en baby til. 

Anonymkode: d6e20...6f8

[AnonymBruker]

Hvis du vil gi barnet et godt liv uten unødvendige psykiske lidelser (som barnet er garantert til å få når foreldre genuint ikke elsker barnet, for barn merker ALT og du er ufattelig dum hvis du tror at ikke et barn får med seg ting) så avtaler du et møte med barnevernet og legger alt på bordet. Så får du godta avgjørelsen de gjør og samarbeide godt. 

Jeg tenker også mange ganger at jeg skulle aldri hatt barn (selvom jeg så klart aldri kunne sett for meg livet uten de) og at jeg er en elendig mor, men det har INGENTING med kjærligheten min ovenfor de! Jeg elsker de over alt på jord, og det er derfor jeg til tider føler meg elendig også - fordi jeg er redd for at de ikke skal få ha det beste livet de kan ha.

Anonymkode: fbe74...737

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Hvis du vil gi barnet et godt liv uten unødvendige psykiske lidelser (som barnet er garantert til å få når foreldre genuint ikke elsker barnet, for barn merker ALT og du er ufattelig dum hvis du tror at ikke et barn får med seg ting) så avtaler du et møte med barnevernet og legger alt på bordet. Så får du godta avgjørelsen de gjør og samarbeide godt. 

Jeg tenker også mange ganger at jeg skulle aldri hatt barn (selvom jeg så klart aldri kunne sett for meg livet uten de) og at jeg er en elendig mor, men det har INGENTING med kjærligheten min ovenfor de! Jeg elsker de over alt på jord, og det er derfor jeg til tider føler meg elendig også - fordi jeg er redd for at de ikke skal få ha det beste livet de kan ha.

Anonymkode: fbe74...737

Dummeste svaret hittil...

Anonymkode: f289b...b9e

[AnonymBruker]

Babytiden er kun fin og koselig når du har fått den på avstand og glemmer det verste. For mange av oss er det dessverre j***** krevende å ha baby, pga null pauser og alvorlig søvnmangel. Dette gjør igjen mye negativt for psyken din. Sikkert ikke så oppløftende ord, men poenget er at du dessverre ikke er alene. Det er fantastisk å ha barn når man har kommet seg over den verste kneika, derfor anbefaler mange på det sterkeste andre å få barn, fordi det blir veldig verdt det etterhvert. 

Anonymkode: fd61a...11e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Babyen var planlagt og ønsket. Ikke noe drama i paforholdet, og var positiv i svangerskapet.

Babyen er nå litt over 2 måner. Og jeg angrer. Det er så utrolig lite givende. Jeg har begynt å gi opp at jeg kommer til å få morsfølelser. Hadde jeg ikke hatt familie og vært alenemor tror jeg at jeg lett kunne gitt baby bort.

Har pratet litt med helsestasjon og fastlege. Det har ikke hjulpet særlig. Jeg var ikke forberedt på at jeg ikke kom til å like babyen min engang, og milevis fra å elske den. Og det hjelper ikke å prate frem følelser som ikke er der.

Det oppleves også svært ubehagelig når mange i min omgangskrets påpeker hvor flink jeg er, hvor god mor jeg er, at de kan se hvor mye jeg elsker barnet osv. Selv når jeg har ytret at jeg sliter, blir jeg fortalt hva jeg "egentlig" føler.

Jeg gledet meg mye til å få baby. Nå blir jeg skuffet hver gang baby våkner. For jeg foretrekker å holde på med alt annet.

Hva jeg vil med innlegget? Jeg er på desperat jakt etter en "kur". Noe som vil gjøre at jeg kjenner på i hvert fall litt glede for at barnet mitt eksisterer. 

 

Anonymkode: a9f4d...ae1

Jeg hadde det også slik, men det ble gradvis bedre da babyen ble 3 måneder.

Anonymkode: a8ef5...c21

[AnonymBruker]

Cer3s skrev (16 minutter siden):

Nyfødte og fram til de er rundt 4 mnd ish er rett og slett dritkjedelige. Har man i tillegg en fødselsdepresjon slik det høres ut som du har er det ikke rart i at du føler svært lite og ikke finner glede i babyen. Dette kan ramme den beste. 

Oppsøk hjelp for det ❤️ det føles sikkert ikke sånn nå, men med tia kommer du nok sikkert til å kose deg masse som mamma 

Godt å høre at jeg ikke er den eneste som synes det. Nyfødte barn er omtrent så lite søte og hjertesmelt som du kan få det. Jeg synes rett og slett de er litt skumle. Men jeg synes det er stort når de fester blikket og smiler. Da er jeg mer med 

Anonymkode: 9fc84...e7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hvis du vil gi barnet et godt liv uten unødvendige psykiske lidelser (som barnet er garantert til å få når foreldre genuint ikke elsker barnet, for barn merker ALT og du er ufattelig dum hvis du tror at ikke et barn får med seg ting) så avtaler du et møte med barnevernet og legger alt på bordet. Så får du godta avgjørelsen de gjør og samarbeide godt. 

Jeg tenker også mange ganger at jeg skulle aldri hatt barn (selvom jeg så klart aldri kunne sett for meg livet uten de) og at jeg er en elendig mor, men det har INGENTING med kjærligheten min ovenfor de! Jeg elsker de over alt på jord, og det er derfor jeg til tider føler meg elendig også - fordi jeg er redd for at de ikke skal få ha det beste livet de kan ha.

Anonymkode: fbe74...737

Uh... Hvorfor skal hun få barnevernet involvert? Det er ingen indikasjoner på at Ts ikke tar seg av barnet.

Ts, jeg tror dette er ganske vanlig. Du kan spørre legen din om fødselsdepresjon. Husk at kroppen din nettopp har vært gjennom en graviditet og fødsel, for så å gå rett til søvnløse netter, amming, gråting og alt det som kommer med en nyfødt barn. Det er mye hormoner i sving. Kanskje er du litt emosjonelt nummen for øyeblikket, og har derfor ikke kapasitet til å føle særlig mye for babyen. Det er helt ok.

Snakk med legen, ta en dag av gangen og pass på at du får litt egentid. Det blir bedre 🙂

Anonymkode: 45025...f6b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Babyen var planlagt og ønsket. Ikke noe drama i paforholdet, og var positiv i svangerskapet.

Babyen er nå litt over 2 måner. Og jeg angrer. Det er så utrolig lite givende. Jeg har begynt å gi opp at jeg kommer til å få morsfølelser. Hadde jeg ikke hatt familie og vært alenemor tror jeg at jeg lett kunne gitt baby bort.

Har pratet litt med helsestasjon og fastlege. Det har ikke hjulpet særlig. Jeg var ikke forberedt på at jeg ikke kom til å like babyen min engang, og milevis fra å elske den. Og det hjelper ikke å prate frem følelser som ikke er der.

Det oppleves også svært ubehagelig når mange i min omgangskrets påpeker hvor flink jeg er, hvor god mor jeg er, at de kan se hvor mye jeg elsker barnet osv. Selv når jeg har ytret at jeg sliter, blir jeg fortalt hva jeg "egentlig" føler.

Jeg gledet meg mye til å få baby. Nå blir jeg skuffet hver gang baby våkner. For jeg foretrekker å holde på med alt annet.

Hva jeg vil med innlegget? Jeg er på desperat jakt etter en "kur". Noe som vil gjøre at jeg kjenner på i hvert fall litt glede for at barnet mitt eksisterer. 

 

Anonymkode: a9f4d...ae1

Helt tragisk for deg og barnet. Så trist. Få hjelp!!! Det skal ikke være sånn. Min baby er 1,5 måned, veldig krevende nå, men jeg elsker det. Elsker babyen min. Gjør meg så vondt at du føler sånn. Du må virkelig få hjelp. Tenker at babyen din kan merke det også. Viktig at de får ubetinget kjærlighet. Å bli mamma er å sette noen andre før deg. Jeg har ikke noe liv nå, baby krever alt. Men jeg var forberedt på det. Så ventet jeg til jeg var godt voksen før jeg ble mor. ( 35) tror ikke jeg hadde taklet dette like godt i 20 årene. Hadde blitt rastløs og følt at jeg ikke hadde fått nok tid til meg selv.

Hvor gammel er du? 

Anonymkode: 44f9a...ca6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Godt å høre at jeg ikke er den eneste som synes det. Nyfødte barn er omtrent så lite søte og hjertesmelt som du kan få det. Jeg synes rett og slett de er litt skumle. Men jeg synes det er stort når de fester blikket og smiler. Da er jeg mer med 

Anonymkode: 9fc84...e7b

He he skumle faktisk? Jeg synes de er nydelige, og jeg likte ikke babyer før engang. Men fy de er krevende. Hadde jo hørt det fra andre, at det er tøft, men tror ikke folk er helt ærlige på hvor tøft det kan bli. Kolikkbaby f.eks, all ære til de som står i det. Umenneskelig tøft. 

Anonymkode: 44f9a...ca6

[Outlander]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Babyen var planlagt og ønsket. Ikke noe drama i paforholdet, og var positiv i svangerskapet.

Babyen er nå litt over 2 måner. Og jeg angrer. Det er så utrolig lite givende. Jeg har begynt å gi opp at jeg kommer til å få morsfølelser. Hadde jeg ikke hatt familie og vært alenemor tror jeg at jeg lett kunne gitt baby bort.

Har pratet litt med helsestasjon og fastlege. Det har ikke hjulpet særlig. Jeg var ikke forberedt på at jeg ikke kom til å like babyen min engang, og milevis fra å elske den. Og det hjelper ikke å prate frem følelser som ikke er der.

Det oppleves også svært ubehagelig når mange i min omgangskrets påpeker hvor flink jeg er, hvor god mor jeg er, at de kan se hvor mye jeg elsker barnet osv. Selv når jeg har ytret at jeg sliter, blir jeg fortalt hva jeg "egentlig" føler.

Jeg gledet meg mye til å få baby. Nå blir jeg skuffet hver gang baby våkner. For jeg foretrekker å holde på med alt annet.

Hva jeg vil med innlegget? Jeg er på desperat jakt etter en "kur". Noe som vil gjøre at jeg kjenner på i hvert fall litt glede for at barnet mitt eksisterer. 

 

Anonymkode: a9f4d...ae1

Folk som sier at nyfødte perioden er det best de vet er helt ut på vidde.   Jeg kan love deg at jeg HATET det første  6-8 måneder av baby perioden. Det er lite givende, utrolig slitsomt og hormonene tar helt av.  Du går rundt med minus energi konstant og alt fokus er bare å overleve fra dag til dag.   Men det ER lys på slutten av tunnelen!  Det kommer en tidspunkt hvor hverdagen blir litt lettere og barna begynner å utvikle sin personalitet og her skjer det noe magiske momenter.  Men det er bein tøft det første året!  Mest viktig her er å ikke prøve å ha livet helt perfekt. Huset kan være rotete, klær kan vente, nå er babyen kun 8 uker, du trenger å fortsatt hvile og ta være på deg selv så mye du kan.  Håper du har en partner som kan stå på litt mer, og hjelpe, han kan fint også være sliten, slik at du er ikke overbelastet enda mer en du er med en ny baby i huset som er 100% avhengig på deg.   Om du har råd, ville jeg ha fått vaskehjelp frem til du har kommet litt med kreftene dine.  

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvis du vil gi barnet et godt liv uten unødvendige psykiske lidelser (som barnet er garantert til å få når foreldre genuint ikke elsker barnet, for barn merker ALT og du er ufattelig dum hvis du tror at ikke et barn får med seg ting) så avtaler du et møte med barnevernet og legger alt på bordet. Så får du godta avgjørelsen de gjør og samarbeide godt. 

Jeg tenker også mange ganger at jeg skulle aldri hatt barn (selvom jeg så klart aldri kunne sett for meg livet uten de) og at jeg er en elendig mor, men det har INGENTING med kjærligheten min ovenfor de! Jeg elsker de over alt på jord, og det er derfor jeg til tider føler meg elendig også - fordi jeg er redd for at de ikke skal få ha det beste livet de kan ha.

Anonymkode: fbe74...737

Da foreslår jeg at du kontakter barnevernet, særlig når du er usikker på deg selv som mor, at du av og til tenker du er elendig. Du sier du elsker barna dine, du vil nok det beste for dem. La barnevernet avgjøre det 😉

Anonymkode: 8b0bd...a5a