Liker ikke småbarnsperioden, men ønsker flere barn

[AnonymBruker]

Vi har et barn på 10 år. Av flere grunner er det enn så lenge enebarn.

Barnet er selvstendig og har egentlig alltid vært lite krevende. Likevel likte jeg ikke småbarnsperioden, når man hele tiden måtte passe på, og jeg følte jeg aldri fikk egentid.

Til tross for dette har nå ønske om flere barn kommet. Både for barnet vårt sin del, og for vår del. Tiden når barna er små og har størst behov for oss (hvertfall fysisk), går tross alt veldig fort og ønske har kommet fordi vi ser for oss hvor fint det vil være å samle storfamilien når vi blir gamle, og ha barn og antakelig barnebarn rundt oss. Vi ser det kan bli ensomt både for barnet vi har og for oss dersom vi ikke får flere barn.

 

Til deg/dere som ikke var så glad i småbarnsperioden, og som har behov for egentid til tross for barn, hvordan syns dere det var å få flere barn? Med nattevåk, avvenning, tannfrembrudd, frustrasjon for barnet for å ikke klare å utrykke seg språklig som liten, utforskertrangen som gjør at man må passe på alt osv osv?

Var det greier når dere allerede hadde vært gjennom det en gang? Når man vet at alt går i faser og går over på et tidspunkt? Og tok dere på nytt flere år mellom barna, eller kjørte dere på med tette på "andre kull"?

Anonymkode: 5b33a...ce8

[AnonymBruker]

Min sønn var 10 da jeg og ny samboer fikk barn. Jeg oppdaget da nr 2 var 2-3 måneder at jeg ikke er spesielt fan av babytida. Særlig fordi jeg var vant til eldstemann, som er selvstendig og jeg hadde så mye egentid. Det å få baby igjen og ha en som er avhengig av meg døgnet rundt var ganske tungt, nettopp fordi jeg var så vant til mye egentid. Vi kjørte på og fikk to tette, like greit å bli ferdig med babystyret med en gang😅 Nå er de 3 og 4 år, samboer kan tenke seg en til, men jeg er så glad for å ha barn som sover natta gjennom, og voksentid på kvelden så jeg håper han syns de 3 vi har er nok😄 

Anonymkode: 234a2...21b

[AnonymBruker]

Utifra hva jeg har hørt av andre. Bestemte jeg meg for å få alle barna jeg ville ha så fort som mulig. Ønsket ingen attpåkladd. Fikk 4 barn på 5 år 🙈.

Hektisk som F, men fy søren så deilig nå som de er eldre. Hadde aldri orket å få flere barn 10 år etter sistemann. Tror egentlig du har gjort deg selv en bjørnetjeneste ved å vente. Vet om mange som angret når de fikk et barn så lenge etter siste. Så tenk nøye igjennom dette. 

Men igjen vet om 1 som syns det var fint med attpåkladd for da kunne storesøster bidra å hjelpe til. Hun fikk nr 2 da eldste datteren var 12 år. Og hun har virkelig hvert en fantastisk storesøster å hjulpet mor å far masse 😊 Så der har du en fordel. Et eldre barn kan bidra med lek og moro med den lille. 

Anonymkode: d0472...45a

[AnonymBruker]

Er ikke ett barn godt nok da? Jeg har ett, og folk maste og maste på meg før jeg ble gravid, at jeg måtte få barn snart. Jeg måtte jo bare oppleve det en gang i det minste sa dem. Med en gang han var ute ble det mas om et barn til fra omgivelsene. Da tenkte jeg : fu*K IT, de kommer aldri til å slutte å mase.

Ett barn er da godt nok det og? Eller ingen barn. Hvorfor har folk slikt stress over seg at de absolutt må ha flere når de egentlig ikke har lyst? Når man syntes graviditeten, fødselen og barsel tiden var altfor tøff? Kan man ikke bare klappe seg på skulderen og si : bra jobba, det var godt nok for meg?

Folk er så sauer. På 70-80 tallet var normen tre barn, og se de fleste kvinner fikk det. Nå er normen to barn, man bør helst ha to. Å de må ha søsken bla bla..

Et enebarn kan jo følges opp på en helt spesiell måte og nyte goder av at det ikke kom flere. Blir mer på det barnet. Og mor og far har kanskje mer overskudd på det jevne. Samt at man vil jo elske det barnet ubegripelig høyt, for det er det eneste man har. 

Hvorfor stresse med å få flere når tanken opplagt stresser deg? 

Anonymkode: a836b...ff0

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke småbarnstiden. Og ihvertfall ikke babytiden. 

Vi valgte likevel å få et barn nr 2 da eldsten var 3. Da var vi forberedt på hvor dritt ting kunne være, men hadde erfaring med å takle det,  og erfaring med at det går over. 

Synes det var mye enklere å takle med andremann, nettopp fordi jeg hadde mer realistiske forventinger, og også visshet om at man får egentid igjen. 

Anonymkode: 91e2d...be5

[Hundejente]

Jeg vet mange er skeptiske, men det er faktisk mange barn som trenger et hjem, altså adoptere eller være fosterfamilie for et eldre barn.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Min sønn var 10 da jeg og ny samboer fikk barn. Jeg oppdaget da nr 2 var 2-3 måneder at jeg ikke er spesielt fan av babytida. Særlig fordi jeg var vant til eldstemann, som er selvstendig og jeg hadde så mye egentid. Det å få baby igjen og ha en som er avhengig av meg døgnet rundt var ganske tungt, nettopp fordi jeg var så vant til mye egentid. Vi kjørte på og fikk to tette, like greit å bli ferdig med babystyret med en gang😅 Nå er de 3 og 4 år, samboer kan tenke seg en til, men jeg er så glad for å ha barn som sover natta gjennom, og voksentid på kvelden så jeg håper han syns de 3 vi har er nok😄 

Anonymkode: 234a2...21b

Takk for svar 😊

Det at det var tungt i babytiden, var det noe du hadde glemt og kom tilbake til deg da du fikk nr 2, eller var det noe du hadde reflektert over før baby nr 2 kom?

Anonymkode: 5b33a...ce8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Utifra hva jeg har hørt av andre. Bestemte jeg meg for å få alle barna jeg ville ha så fort som mulig. Ønsket ingen attpåkladd. Fikk 4 barn på 5 år 🙈.

Hektisk som F, men fy søren så deilig nå som de er eldre. Hadde aldri orket å få flere barn 10 år etter sistemann. Tror egentlig du har gjort deg selv en bjørnetjeneste ved å vente. Vet om mange som angret når de fikk et barn så lenge etter siste. Så tenk nøye igjennom dette. 

Men igjen vet om 1 som syns det var fint med attpåkladd for da kunne storesøster bidra å hjelpe til. Hun fikk nr 2 da eldste datteren var 12 år. Og hun har virkelig hvert en fantastisk storesøster å hjulpet mor å far masse 😊 Så der har du en fordel. Et eldre barn kan bidra med lek og moro med den lille. 

Anonymkode: d0472...45a

Ideelt sett skulle det vært kortere tid mellom eventuelle barn, jeg ser den.

Tror det eldre søskenet vil ha stor glede av en lillesøster eller lillebror.

Anonymkode: 5b33a...ce8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Er ikke ett barn godt nok da? Jeg har ett, og folk maste og maste på meg før jeg ble gravid, at jeg måtte få barn snart. Jeg måtte jo bare oppleve det en gang i det minste sa dem. Med en gang han var ute ble det mas om et barn til fra omgivelsene. Da tenkte jeg : fu*K IT, de kommer aldri til å slutte å mase.

Ett barn er da godt nok det og? Eller ingen barn. Hvorfor har folk slikt stress over seg at de absolutt må ha flere når de egentlig ikke har lyst? Når man syntes graviditeten, fødselen og barsel tiden var altfor tøff? Kan man ikke bare klappe seg på skulderen og si : bra jobba, det var godt nok for meg?

Folk er så sauer. På 70-80 tallet var normen tre barn, og se de fleste kvinner fikk det. Nå er normen to barn, man bør helst ha to. Å de må ha søsken bla bla..

Et enebarn kan jo følges opp på en helt spesiell måte og nyte goder av at det ikke kom flere. Blir mer på det barnet. Og mor og far har kanskje mer overskudd på det jevne. Samt at man vil jo elske det barnet ubegripelig høyt, for det er det eneste man har. 

Hvorfor stresse med å få flere når tanken opplagt stresser deg? 

Anonymkode: a836b...ff0

Hadde vi vært fornøyd med et barn så hadde det jo ikke vært noe "problem", men ser nå som det ene barnet vi har er eldre, at flere barn er ønskelig. Men selvsagt da utfordrende at jeg syns småbarnsperioden er litt tøff.

Ja, et enebarn kan følges opp på en unik måte, det er jeg enig i. Og jeg elsker det vi ha ubegripelig høyt. Men hva om det skjer noe med oss foreldre mens det ene barnet vi har er lite, og det blir tilnærmet alene? Eller hva om noe skulle skje med det ene vi har. Om noe fatalt skulle skje med barnet mitt så har ikke noe igjen å leve for. Tanken om flere barn er å ha en større flokk.

 

Anonymkode: 5b33a...ce8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg liker ikke småbarnstiden. Og ihvertfall ikke babytiden. 

Vi valgte likevel å få et barn nr 2 da eldsten var 3. Da var vi forberedt på hvor dritt ting kunne være, men hadde erfaring med å takle det,  og erfaring med at det går over. 

Synes det var mye enklere å takle med andremann, nettopp fordi jeg hadde mer realistiske forventinger, og også visshet om at man får egentid igjen. 

Anonymkode: 91e2d...be5

Det er det jeg håper litt. Forventningene til første barn var jo i stor grad bygget opp av folk rundt meg. Det var ikke rent få som farget babytiden rosa og sa at alt måtte nytes og at det var så koselig. Realiteten er jo at det er tøft, og jeg syns alt var et slit til å begynne med og ikke som alle andre fortalte. 

Nå har jeg jo vært gjennom det en gang og vet at ting går over.

Anonymkode: 5b33a...ce8

[AnonymBruker]

Hundejente skrev (10 timer siden):

Jeg vet mange er skeptiske, men det er faktisk mange barn som trenger et hjem, altså adoptere eller være fosterfamilie for et eldre barn.

Det vet vi. Og det er flott at noen gjør det. Men ofte har de en ekstra ballast i livet som kan gi større utfordringer enn vanlig. Misforstå meg rett, man kan også få utfordringer med biologiske barn, men ofte har spesielt fosterbarn noen ekstra utfordringer.

Anonymkode: 5b33a...ce8

[AnonymBruker]

Dere ønsker dere et barn til, da kjører dere på. Jeg fikk minste da eldste var 8 år, og eldste har hjulpet mye til, i tillegg liker de godt å leke/herje sammen. Absolutt  verdt det 🥰

Anonymkode: 64202...de4

[AnonymBruker]

Jeg liker baby- og småbarnstiden og er sånn sett ikke den rette til å svare. Men jeg har stort behov for egentid og er en stille og rolig type, så på forhånd var jeg spent på om jeg i det hele tatt passet til å ha barn. Og jeg syntes det var slitsomt, men det var ok for meg at det var dette alt av overskudd gikk til en periode.

I hvert fall syns jeg alt var enklere med nr. to, nettopp fordi jeg hadde erfaring med at alt er faser. Det var mulig å glede seg til perioder med små stunder med egentid og mer søvn. Når det var intenst, visste jeg at det ville bli bedre. Og når det var roligere klarte jeg å virkelig nyte den kaffekoppen jeg rakk å drikke mens den var varm. Jeg hadde med meg en visshet om at alt går så fort. Så det hendte jeg koste meg når jeg gikk fram og tilbake i et mørkt rom med en baby som ikke sov midt på natten, med å kjenne lukten og varmen fra den lille og se på det som et fint øyeblikk i stedet for å telle baklengs fra hundre med et mål om å prøve å legge babyen ned når jeg kom til én, som jeg husker at jeg gjorde da jeg gikk rundt med første. 

Anonymkode: aa1f5...7d8

[AnonymBruker]

Jeg er ikke så veldig fan av tiden fram til 1,5-2 år selv. Synes at baby og nattevåk er utrolig tøft.

 

Likevel så var det annerledes å få nr 2. Største var 9 da hun kom. Det var som om jeg hadde en helt annen ro inni meg. Fortsatt tøft, men kjærligheten trumfer det likevel. Vi planlegger nr 3 nå og jeg gruer meg noe helt sinnsykt til å gå gravid og til de 2 første årene, spesielt fordi minstejenta da vil være 3,5 og utfordrende i seg selv. Men, jeg tenker som deg, småbarnstiden er ikke permanent og det går over. Når de tipper 2 begynner ting å bli lettere. 

 

Vi er veldig gode på å avlaste hverandre da, så vi har fortsatt egentid. 

Anonymkode: bb4fa...53d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Ideelt sett skulle det vært kortere tid mellom eventuelle barn, jeg ser den.

Tror det eldre søskenet vil ha stor glede av en lillesøster eller lillebror.

Anonymkode: 5b33a...ce8

Det kan godt være, men det kan gå andre veien og. Min gutt er ikke vant til små barn og har slitt veldig med at han ikke skjønner hvordan de fungerer og hvordan man snakker til de. Han er enebarn inn i margen, og selv om han er både rolig og høflig så synes han at det å få søsken var en enorm overgang. Det går litt bedre nå når hun har begynt å snakke litt og kan kommunisere, men han er fortsatt veldig pre-teen og synes hun til tider er fryktelig slitsom (kan forøvrig forstå det, mor er ganske enig 😂) 

 

I visse tilfeller må han bare ta seg sammen og godta det, men jeg kan også forstå at det er vanskelig å plutselig få søsken når han nesten aldri har møtt et småbarn før, satt på spissen. Men klart, det har jo litt med interesse å gjøre også. Han har aldri sagt han ønsker søsken og aldri hatt interesse av barn. Han er 11 år nå. 

Anonymkode: bb4fa...53d

[AnonymBruker]

Du kan bygge opp større familie rundt barnet på flere måter enn å få et barn til. Lag nettverk rundt barnet med utvidet familie eller nettverk at vennepar med barn som blir som familie. 

Anonymkode: 1b015...e3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Dere ønsker dere et barn til, da kjører dere på. Jeg fikk minste da eldste var 8 år, og eldste har hjulpet mye til, i tillegg liker de godt å leke/herje sammen. Absolutt  verdt det 🥰

Anonymkode: 64202...de4

Takk for svar 😊

Anonymkode: 5b33a...ce8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg liker baby- og småbarnstiden og er sånn sett ikke den rette til å svare. Men jeg har stort behov for egentid og er en stille og rolig type, så på forhånd var jeg spent på om jeg i det hele tatt passet til å ha barn. Og jeg syntes det var slitsomt, men det var ok for meg at det var dette alt av overskudd gikk til en periode.

I hvert fall syns jeg alt var enklere med nr. to, nettopp fordi jeg hadde erfaring med at alt er faser. Det var mulig å glede seg til perioder med små stunder med egentid og mer søvn. Når det var intenst, visste jeg at det ville bli bedre. Og når det var roligere klarte jeg å virkelig nyte den kaffekoppen jeg rakk å drikke mens den var varm. Jeg hadde med meg en visshet om at alt går så fort. Så det hendte jeg koste meg når jeg gikk fram og tilbake i et mørkt rom med en baby som ikke sov midt på natten, med å kjenne lukten og varmen fra den lille og se på det som et fint øyeblikk i stedet for å telle baklengs fra hundre med et mål om å prøve å legge babyen ned når jeg kom til én, som jeg husker at jeg gjorde da jeg gikk rundt med første. 

Anonymkode: aa1f5...7d8

Hvis vi får flere så håper jeg det er sånn vi også kommer til å takle f.eks våkenetter. Med første så følte jeg at etter noen uker med dårlig søvn så ville det ikke bli god søvn igjen, men det stemmer jo ikke 😅

Anonymkode: 5b33a...ce8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg er ikke så veldig fan av tiden fram til 1,5-2 år selv. Synes at baby og nattevåk er utrolig tøft.

 

Likevel så var det annerledes å få nr 2. Største var 9 da hun kom. Det var som om jeg hadde en helt annen ro inni meg. Fortsatt tøft, men kjærligheten trumfer det likevel. Vi planlegger nr 3 nå og jeg gruer meg noe helt sinnsykt til å gå gravid og til de 2 første årene, spesielt fordi minstejenta da vil være 3,5 og utfordrende i seg selv. Men, jeg tenker som deg, småbarnstiden er ikke permanent og det går over. Når de tipper 2 begynner ting å bli lettere. 

 

Vi er veldig gode på å avlaste hverandre da, så vi har fortsatt egentid. 

Anonymkode: bb4fa...53d

Gode på avlasting og samarbeid her også. Godt å høre om flere i samme situasjon 😊

Anonymkode: 5b33a...ce8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Du kan bygge opp større familie rundt barnet på flere måter enn å få et barn til. Lag nettverk rundt barnet med utvidet familie eller nettverk at vennepar med barn som blir som familie. 

Anonymkode: 1b015...e3b

Vi har en veldig liten familie begge av oss (det er kanskje noe av grunnen til dette ønske), og erfaringsmessig så blir ikke venner på samme måte som familie.

Anonymkode: 5b33a...ce8