Hvordan skal jeg overleve uten samboer? Samlivsbrudd med baby 6mnd

[AnonymBruker]

Hei, jeg er i slutten av 20 årene og har en baby på 6 mnd (som overskrift sier).

Jeg og barnefar har strevd lende med forholdet, og jeg føler virkelig at jeg var gjort mitt aller ytterste for at ting skal fungere. Men nå, etter omtrent 1 år med krangling og uendelig mange tårer så sitter jeg igjen som en nedbrutt mamma som ikke lenger har lyst å leve. (Forstå meg rett, jeg vil ikke dø ei heller leve. På en måte)

Jeg føler jeg har gjort alt. Men sitter igjen med en mann som utad ikke virker å forstå noe som helst. Problemene våre er enkelt forklart at han gjør ekstremt lite hjemme, har dårlig hukommelse og går i forsvarsmodus når jeg prøver å snakke.

Vi har ekstrem skeivfordeling hjemme. Jeg har ansvar for «alt»:

Jeg har skrevet handleliste, middagsliste

Jeg har vasket klær, kjøkkenskap, bad og stue og det meste egentlig. Han har bidratt når han har fått beskjed om det, og noen ganger vasket klær på eget insj.
Han har vel støvsuget uten å få beskjed om det noen få ganger.

Jeg har sørget for betaling av våre felles utgifter og prøvd å sette på budsjett for det. 

Jeg har sett på forsikringer og tatt ansvar for at vi får noen felles forsikringer mtp babyen.

Jeg tar ansvar for alle «innkjøp» utenom mat, feks støvsuger, barneseng, klær til bebis, leker og husholdningsprodukter.

Jeg sørger for alt med bilen. Eu-kontroll og dekk og sier fra når den er skitten og må vaskes. 

Jeg kjøpte bilstol til babyen, fordi han begynte med det men så mistet han plutselig interessen eller noe og det ble ingen bilstol. Og bilstol måtte vi ha så da tok jeg saken i egne hender.

Jeg har fulgt opp babyen med å finne ut hvilke kremer og produkter vi skal bruke på han, hva som er normal utvikling og lest meg opp om det aller meste. Søkt om barnehageplass og lest om barnehager

Jeg sparer til sønnen hver måned. Jeg har tatt vare på alle pengene vi fikk til å bruke på babyen fra min side av familien. Jeg har ikke sett noe til det dom kom fra hans side. Han sparer heller ikke.

og dette var bare det jeg kom på, det finns sikkert flere eksempler på ting han ikke gjør.

Når jeg sier at jeg har tatt «ansvaret» så betyr ikke det at han ikke har gjort noe. Hsn har bidratt, men lite i forhold til det jeg har. Han sier alltid ja når jeg spør. Men jeg blir så sliten av å måtte huske på alt alene. Det er en veldig slitsom jobb det også.

Og jeg prøvde å lytte til han da han sa han ville ha en liste over når han skulle gjøre ting og hva han skulle gjøre i hjemmet. Vi laget en liste sammen, men den listen har han glemt. 

Han sier han er surrehue og distre og at det ikke er noe han kan gjøre noe med. Han er bare sånn. 
Han følger sjeldent klokkeslettene han sier også, fordi han har så dårlig hukommelse. Han kan si han skal være hjemme kl 12.00 men kommer ikke før kl 13.000, når jeg da spør om hvor han er kl 12.00 så får jeg til svar «men vi ble jo enige om kl 13.00» og da blir jeg lei, sint og oppgitt. Når jeg da svarer med «nei! Vei ble faktisk enige om kl 12!» så er motsvaret hans «du sier alltid at du husket bedre men det blir ord mot ord». 
og jeg har faktisk veldig god hukommelse, det har jeg hørt flere si. Og jeg lyver ikke om noe så teit. Jeg blir skikkelig frustrert og lei meg av å ikke bli trodd så ofte.
Hadde det skjedd av og til så hadde jeg ikke brydd meg, men det skjer så ofte.

 

Og det knuser meg at jeg ser at han lider og blir sliten av å få så mye kjeft fra meg. Jeg har bare prøvd å gjøre hjemmet vårt fint og rent og til et hyggelig sted å tilbringe tiden. Jeg har bare prøvd å gjøre alt alene, men kommer for kort. Og jeg har aldri ønsket å ødelegge selvfølelsen hans.

Jeg har heller aldri ment å være overlegen han, jeg har aldri prøvd å være bedre enn hsn og jeg har aldri ønsker å være hjemmets overordnede eller noe sånt. Jeg ser at jeg skader selvfølelsen hans så mye ved å forvente alle disse tingene av deg. Han vil ikke leve sånn jeg vil.
Men jeg trenger trygghet, jeg trenger at det kjøpes dopapir og tannkrem før det er tomt. Jeg trenger at middagen for morgendagen er bestemt, jeg trenger at det tørkes støv og jeg trenger at det holdes ryddig hjemme.
 

Og jeg er så lei meg for at jeg ikke bare kan skjønne at han ikke er sånn, men jeg forstår ikke hvorfor det er så vanskelig for han å gjøre disse tingene. Det er verdens minste pris å betale for at jeg skal ha det bra i livet. Jeg har aldri forventet dyre klær eller dyre smykker fra han. Jeg har bare forventet at du tar hensyn slik jeg tar hensyn til deg.

Jeg har latt dette gå så langt at jeg ga opp for lenge siden, og jeg klarer ikke mer av at han bare blir sint når jeg gråter. Og da gråter jeg bare mer. Han sier han ikke blir sint, men hvorfor står han da og roper ut «også griner du igjen!» 

Jeg knakk sammen på åpen gate i går, tårene trillet fordi jeg prøvde å snakke om at jeg føler meg dårlig når han gjør visse ting. Istedenfor ble jeg møtt av en vegg som sier «det har jeg ikke sagt i dag». Og når jeg begynte å gråte så kaller han meg en psykopat for at jeg ikke forstår hans side. 

og jeg vet ikke lengre? Er jeg den jævlige i dette forholdet? Ødelegger jeg så mye? Er alt min feil?

Jeg er absolutt ingen helgen av et menneske. Jeg gjør feil, masse feil. Jeg har blitt sint på han for bagateller mens jeg gravid, og klikka sikkert 1 gang om dagen for tullball. Men jeg synes selv jeg har tatt meg veldig i det. 
 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal overleve dette bruddet - jeg blir helt alene på denne siden av landet med en baby som krever alt. Jeg er så sliten og lei meg. 

Anonymkode: 40322...02e

[punkyB]

Det virker jo som om du da får en person mindre å ta deg av men ellers ingen stor forskjell ? 

Jeg tenker det kommer til å gå veldig bra.  

Orienter deg om evnt. kommunale/offentlige tilbud - jobb med å bli kjent med nye folk der du bor - fokuser på deg selv og barnet. Lykke til ! 🙂 

[AnonymBruker]

Du er allerede helt alene med en baby, men da slipper du også dårlig samvittighet fra en samboer som ikke gir deg noe positivt. 
 

Eventuelt får han komme seg til en lege, det er ikke normalt å ha så dårlig hukommelse. Selv om jeg mistenker det er en dårlig unnskyldning for at han skal slippe å ta ansvar. 

Anonymkode: 2fa73...078

[AnonymBruker]

Jeg hadde dratt, det er mindre slitsomt å vøre alene enn i et dårlig forhold. 

Anonymkode: 88349...20c

[AnonymBruker]

Du, det ordner seg. Det er tøft i begynnelsen, men du vil etterhvert merke at det er lettere å ha barn alene enn å ha en voksen person til i hjemmet som ikke bidrar. 

Anonymkode: 3efb8...5d3

[AnonymBruker]

Det ordner deg! Han virker ikke som en god partner uansett. Min far var utro og forlot oss da vi var små, bare et par år gamle. Vi hadde det bedre uten ham! 

Anonymkode: 56b13...79d

[AnonymBruker]

Var i en ganske lik situasjon, bare med baby på tre måneder. Tro meg, gjør man "alt" fra før, så er et dårlig forhold med egosentrisk mann en belastning mer enn en hjelp 🙂 Man blir fort vant til å bare måtte regne med seg selv, finner lure løsninger etterhvert - tidvis slitsomt ja, men deilig å slippe skuffelse, frustrasjon og krangling i tillegg til alt med baby. 

Anonymkode: be4e0...5ca

[AnonymBruker]

Jeg heier på deg! Og ellers veldig enig med det resten skriver her inne. Du kan klare dette!

Anonymkode: ec6ed...7d7

[AnonymBruker]

Du kommer til å klare deg helt fint, på alle måter. Gi deg selv litt tid til å takle følelsene, bare. 

Anonymkode: 03d2e...912

[stav]

Du er skikkelig kontrollfreak og er nok slitsom å være i hus med som maser hele tiden og alt skal være i perfekt ship shape. Det er ingen lov om at alt skal være strøkent hele tiden.  Hvorfor skal han måtte prestere etter dine "arbeidstegninger" hele tiden.

Prøv å bli enig om en arbeidsfordelig og da skal du ikke kontrolere om han gjør sine jobber.  Say Feks 30 minutt husarbeid pr dag og det som ikke blir ryddet i dag tar vi i morgen.

 

[AnonymBruker]

stav skrev (4 minutter siden):

Du er skikkelig kontrollfreak og er nok slitsom å være i hus med som maser hele tiden og alt skal være i perfekt ship shape. Det er ingen lov om at alt skal være strøkent hele tiden.  Hvorfor skal han måtte prestere etter dine "arbeidstegninger" hele tiden.

Prøv å bli enig om en arbeidsfordelig og da skal du ikke kontrolere om han gjør sine jobber.  Say Feks 30 minutt husarbeid pr dag og det som ikke blir ryddet i dag tar vi i morgen.

 

👆

Sannsynligvis første mannen i tråden 😂

Anonymkode: be4e0...5ca

[AnonymBruker]

til alle gode svar: takk. Det er litt støttende å høre mange gode ord.

Men jeg er så innmari glad i han. Jeg er så glad i han at hele denne situasjonen knuser meg. 

Jeg er mer lei meg for at jeg ødelegger hans selvbilde med å forvente så mye enn at jeg er såret og nedbrutt. Og jeg har så dårlig samvittighet. Jeg sendte han ut av hus i går, han er fortsatt borte og jeg har dårlig samvittighet for at jeh tvang han ut av hus. Egentlig er jo han heldig som har fått sove en hel natt mens jeg har ammet babyen 3 ganger i natt og stått opp kl 04.30 med en baby som ikke ville sove mer... 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å leve alene økonomisk. Jeg har «for høy» lønn til mange av disse ekstra støttene fra nav. Men det er så vidt jeg har høyere lønn altså, jeg har 615 og maks er vell 607 eller noe.

TS

 

 

Anonymkode: 40322...02e

[AnonymBruker]

Du visste ikke alt dette før du blei gravid, at han gjorde lite i hjemmet og vasket ikke bilen før ungen kom til? Det er jo ikke noe å bli overrasket over da i såfall, eller ble han sånn plutselig når det kom en unge til verden?

Anonymkode: db394...065

[AnonymBruker]

Livet med baby er unntakstilstand. Det er en kjempepåkjenning for parforholdet. Ikke gjør noe drastisk nå. Hvis du fortsatt er glad i han og vil jobbe med dette her, hva med parterapi? Det krever jo at han også er villig til å jobbe med det. Strekke seg, være rause med hverandre, lære sunnere måter å krangle på. Kanskje må du senke krava litegranne og han må trå til. 

Anonymkode: 77bae...61e

[AnonymBruker]

Parterapi? 

Anonymkode: a3f04...61d

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg hadde dratt, det er mindre slitsomt å vøre alene enn i et dårlig forhold. 

Anonymkode: 88349...20c

Helt enig ! 
 

Til TS: Du bør dra fra ham. Du er så ung at livet ditt har knapp begynt.. Han er en voksen mann, ikke prøve å forandre ham, nei, ikke prøve en gang. Det nytter ikke. 

Anonymkode: f4c5f...18d

[AnonymBruker]

Hei. Det du beskriver er ganske vanlig, at kvinnene organiserer og gjør mesteparten av jobben. Hadde det slik selv, men barnefar tok mye ansvar for barnet slik at jeg fikk hvile. Kan ikke forvente at han skal organisere og planlegge- da blir du bare skuffa, gi han faste oppgaver som å holde kjøkkenet i orden f.eksempel.

Nå er barnet 6 mnd, kanskje prøve å avvenne at barnet får mat på natta? Slik at du selv får det bedre.

Mange opplever kriser i forholdet i småbarnsperioden. Prøv ihvertfall parterapi før du går. Vet du har det veldig vondt, har vært der. Jeg har det bra i dag etter mange år, ikke noe lett svar på om man skal gå eller ikke.

Anonymkode: 91a2d...f6b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Livet med baby er unntakstilstand. Det er en kjempepåkjenning for parforholdet. Ikke gjør noe drastisk nå. Hvis du fortsatt er glad i han og vil jobbe med dette her, hva med parterapi? Det krever jo at han også er villig til å jobbe med det. Strekke seg, være rause med hverandre, lære sunnere måter å krangle på. Kanskje må du senke krava litegranne og han må trå til. 

Anonymkode: 77bae...61e

Helt enig! Tiden med baby er krevende for forholdet, en slags ildprøve. 
Hva med å være fra hverandre en periode, for å se om dere begge ønsker å prøve videre etter en pustepause? 

Anonymkode: 8ddea...bc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du visste ikke alt dette før du blei gravid, at han gjorde lite i hjemmet og vasket ikke bilen før ungen kom til? Det er jo ikke noe å bli overrasket over da i såfall, eller ble han sånn plutselig når det kom en unge til verden?

Anonymkode: db394...065

Jo jeg visste. Men han har kommet med mange lovnader om å bli bedre, og jeg har trodd på han og vi har prøvd å jobbe sammen(derav laget vi en liten liste med ting som bør gjøres i hjemmet en normal uke). Men ingenting har blitt bedre.

man velger jo å tro at kjæresten kan endre seg, når en selv prøver det.

 

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Livet med baby er unntakstilstand. Det er en kjempepåkjenning for parforholdet. Ikke gjør noe drastisk nå. Hvis du fortsatt er glad i han og vil jobbe med dette her, hva med parterapi? Det krever jo at han også er villig til å jobbe med det. Strekke seg, være rause med hverandre, lære sunnere måter å krangle på. Kanskje må du senke krava litegranne og han må trå til. 

Anonymkode: 77bae...61e

Vi har prøvd å få til noe, men covid har gjort at alt går over nett. Og det har ikke funket rett og slett, parterapi har ikke ledet noen vei. Jeg har prøv forslagene til terapeuten, han har sagt at han ikke kan endre seg. «Jeg er den jeg er” og du skulle tenkt på det før du flyttet inn med meg.

 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Parterapi? 

Anonymkode: a3f04...61d

Det over ☝️
 

TS

Anonymkode: 40322...02e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å leve alene økonomisk. Jeg har «for høy» lønn til mange av disse ekstra støttene fra nav. Men det er så vidt jeg har høyere lønn altså, jeg har 615 og maks er vell 607 eller noe.

TS

 

 

Anonymkode: 40322...02e

Det går bra. Du vil få en ekstra barnetrygd, barnebidrag fra han og rådgiving fra nav. 

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Du visste ikke alt dette før du blei gravid, at han gjorde lite i hjemmet og vasket ikke bilen før ungen kom til? Det er jo ikke noe å bli overrasket over da i såfall, eller ble han sånn plutselig når det kom en unge til verden?

Anonymkode: db394...065

Å, hold kjeft. 

Anonymkode: 03d2e...912