Dere som har barn på samvær.

[AnonymBruker]

Er det vanlig at barnet bare ser frem til å reise hjem til bostedforelderen igjennom samværet? 

Men iblant ved slutten av samværet så vil barnet ikke hjem likevel. 

Eller må jeg som bostedforelder bli usikker på trivsel hos samværsforelderen? 

Anonymkode: b604b...336

[AnonymBruker]

Varierer nok, men ikke spesielt uvanlig (kommer an på alder til barnet).

Mot slutten av samværet er jo barnet "komt inn i" å vere hos deg og funnet seg til ro.

Mine tantebarn "lengtet" ofte hjem i starten av sanværet og ville helst ikke dra på slutten. 

Anonymkode: bc851...58f

[Glød]

Det er helt normalt. Det er tøft for barn å ha to hjem, og der gir seg utslag i en del følelser som er vanskelige for voksne å forholde seg til. 

Jeg husker godt hvordan det var da jeg var liten og skulle på samvær annenhver helg. Jeg ville ikke dit, og jeg ville ikke tilbake. Det var ikke at jeg ikke ville være der, men jeg ville ikke dra dit. Det var selve overgangen som var tøff. 

[AnonymBruker]

helt normalt. datter til eksen gråt da mor hentet og hun gråt da far hentet. 

Anonymkode: 33f99...8e1

[AnonymBruker]

Ja, barna til mannen sliter med overgangene, og er litt sure når de kommer til ham, og litt når de kommer til mor. 

Det er best at begge parter er bevisst på dette, og at det ikke nødvendigvis handler om trivsel. Barnemor kan ofte ringe og kjefte når barna kommer til henne, fordi de er lei seg eller sure, som om dette utelukkende er fars feil. Han ringer jo ikke henne når de er likedan når de kommer til oss. Det er bare byttene som kan være stressende (selv om vi tar det etter skoledagen).

Anonymkode: e5995...505

[AnonymBruker]

Det er dere som foreldre som skal minke denne tendensen hos barnet. Det er viktig at foreldre ikke sier tåpelige ting som «mamma vil savne deg kjempemye!» gjerne etterfulgt av gråt eller «vi skal finne på såååå mye morsomt når du endelig er tilbake!» (som om tiden hos den andre forelderen er en pråvelse for barnet som det må belønnes for. Våre følelser som voksne er vårt ansvar. Barn skal ikke belastes med dem. Savner du barnet så du gråter? Ok. Gråt alene, med din mor eller (beste scenario) Finn en terapeut.

Så om du passer på å snakke utelukkende positivt om den andre forelderen, utelukkende positivt om at barnet skal få være hos sin pappa/mamma en helg eller uke, og utelukkende nøytralt eller positivt om din tid både med og uten barnet så får barnet en nøytral holdning til å flytte. Som det skal ha. 

Foreldre flest later til å glemme hvor mye av barns ord og handlinger som speiler den voksne - vet barnet at far blir lei seg om barnet gleder seg til å se mor vil barnet late som om det ikke gleder seg. Vet barnet at mor hater far vil barnet forsøke å lære seg å hate far. Så mange v barns følelser er foreldre-speilet at barn ofte endrer seg radilalt når de flytter hjemmenfra og kan mene pg tenke fritt uten at noen griner for å få dem til å endre mening.

Anonymkode: 3c80d...aec

[Eneri]

Det er overgangen som er vanskelig, barnet kan trives godt hos begge foreldre. Da jeg og min eks ble separert for 11 år siden, var barna 6 og 10 år. Vi har hele veien hatt ca 50/50 samvær. Det som gjorde overgangen lettere, var at far fulgte barna inn hjemme hos meg når samværet hos han var slutt , og så spiste vi kveldsmat sammen og pratet om hva de hadde gjort i pappa-uka. Så dro han hjem. Pga fars jobbturnus var det slik at da samvær hos meg var slutt og de skulle til far, måtte overleveringen skje før skoletid. Da dro vi sammen til far, jeg tok en snar kopp kaffe der før jeg dro på jobb og de på skola. 

Vi gjorde det enklest mulig for barna ved at vi voksne pakket tingene de trengte, og dersom støvler ble glemt var det vi voksne som ordnet opp i det. Vi bor i samme gate, og det har gjort ting enklere. 

[AnonymBruker]

Eneri skrev (52 minutter siden):

Det er overgangen som er vanskelig, barnet kan trives godt hos begge foreldre. Da jeg og min eks ble separert for 11 år siden, var barna 6 og 10 år. Vi har hele veien hatt ca 50/50 samvær. Det som gjorde overgangen lettere, var at far fulgte barna inn hjemme hos meg når samværet hos han var slutt , og så spiste vi kveldsmat sammen og pratet om hva de hadde gjort i pappa-uka. Så dro han hjem. Pga fars jobbturnus var det slik at da samvær hos meg var slutt og de skulle til far, måtte overleveringen skje før skoletid. Da dro vi sammen til far, jeg tok en snar kopp kaffe der før jeg dro på jobb og de på skola. 

Vi gjorde det enklest mulig for barna ved at vi voksne pakket tingene de trengte, og dersom støvler ble glemt var det vi voksne som ordnet opp i det. Vi bor i samme gate, og det har gjort ting enklere. 

Den symbolikken du beskriver her tror jeg er avgjørende for at 50/50 skal funke. Dere voksne integrerer dere selv som en del av barnets liv også hos den andre forelderen ved å ta en kaffekopp eller spise kveldsmat sammen. Tipper det gjorde overgangene enklere for barna også 🙂

Anonymkode: 4499b...74b