Er i en periode nå...

[AnonymBruker]

.. hvor jeg er utrolig lei mannen. Alt vet han irriterer meg, at han aldri kan sette meg som en prioritet, at han behandler meg som en stuepike, og som om jeg skulle ha vært mora hans oppi det hele.

vi har hatt litt drama med søstera hans, som har satt sperrer i hodet mitt for hvordan det skal se ut her ellers kommer barnevernet å liksom tar ungen vår. Jeg kjører nesten full husvask HVER DAG fordi jeg er så engstelig, og det i seg selv er utrolig slitsomt. I tillegg til det har vi en på 11 mnd som krever sitt, mannen jobber 100, og jeg jobber 40(på papiret, men jobber mye ekstra, så omtrent 80-90).. og han møter meg ikke her. Istedenfor å hjelpe meg der han kan, som blandt annet å begynne med middagen da han er hjemme først, eller tørke støv, eller vaske gulvet i ny og ned - så går han ut i mancaven sin å suldrer, SYKT irriterende! Han spiser ikke med mindre jeg lager mat liksom...

jeg er på min 3 uke tilbake i jobb, så dette er jo helt klart uvant for meg enda! Da er det godt nå som det liksom er to dager fri, at jeg kan få fri med både barn og mann... men så kommer det et jævla suppehue av en kompis og spør kl 21 om mannen vil være med å se på noe sport hele natta. Pg han sier selvsagt ja til dette og blir supergira! Dette her tente jo alle pluggene mine, så jeg bare gikk på badet for å stelle meg for kvelden. Synes at dette var skikkelig kjipt, når jeg har hatt en lang og slitsom uke, virkelig sett frem til disse dagene her da jeg jobber hver helg ellers, og så skal han se på sport! Hele natta.?!

da presterer han jo å komme etter for å spør om jeg er sur:)

og da sa jeg klart og tydelig at jeg syntes det var SJUKT egoistisk, og skikkelig dårlig gjort. Fordi jeg vet hvordan han er etter de nettene der, og da er han så sur og sliten at det bare er et ork å ha noe med han å gjøre. En ting er hvis dette ble spurt om eller planlagt i går, eller tidligere i uka - men jeg kjenner på at når han bare velger å gjøre det, her hjemme, en time før arrangementet starter, så synes jeg det er helt usmakelig.. både fordi han blir som han blir, og for enkelte avgjørelser som han tar ellers, men også fordi jeg vet hvem som må rydde og vaske etter dette her... er jeg helt på bærtur her? Bør jeg gå å si unnskyld? Jo mer jeg ligger å grubler, jo dårligere samvittighet får jeg for at jeg nærmest eksisterer. Har tenkt tanken å bare flytte ut noen ganger, for jeg føler oppriktig at jeg pg barnet vårt bare er til bry for det han ellers vier tiden sin til.. nytter ikke snakke med han heller...🤔

Anonymkode: 6b7d4...6ae