Samboer med en mann som trolig har ADHD eller ADD diagnose

[AnonymBruker]

Skriver på vegne av en dame som ikke har brukernavn her, men ba meg poste dette.

 

Hei, alle sammen. Jeg er en desperat dame som sliter veldig i samboerskapet. Vi har vært samboere i snart 14 år og har 2 barn sammen, men har vært plaget av at samboeren min har en del problemer som jeg mener skyldes at han har en diagnose. Enten ADHD, eller ADD, hvor jeg tror det er kanskje ADD siden han ikke er hyperaktiv.

Jeg trenger ikke kommentarer som ''fant du ikke ut hva slags person han var før dere fikk barn'' fordi når man er forelsket, er man også optimistisk at ting blir bedre med tiden. Men det blir ikke det og det er blitt en veldig stor belastning for meg gjennom disse årene. Det er alltid samme ting som går igjen som skaper konflikt og irritasjon og jeg ser lite endring selv om han sier han prøver. Jeg er opptatt av resultater og ser at forsøkene hans er i beste fall halvthjertede. 

Noen av problemene er at han aldri holder avtaler, er veldig uoppmerksom, glemmer hele tiden ting, mister fort oversikt over ting, blir veldig fort distrahert, detter ut samtalen etter en kort tid, finner aldri sine ting og bruker lang tid på å finne dem, blir helt fjern når vi prater, lover ting hele tiden, men aldri holder det han lover og innrømmer aldri feil. Det er alltid noen andre, meg eller barna, som har skylda. Spesielt når det er noe som har skjedd fordi han har gjort noe jeg har advart ham mot å gjøre.

Dere som bor sammen med en partner som har ADD eller ADHD, hvordan orker dere? Hvordan takler dere partnerens diagnose og problemene det medfører? Jeg har prøvd å hjelpe ham ved å gi ham teknikker og oppfordre ham til å dra til fastlegen og utrede seg, søke proff hjelp, men han benekter at han har et problem. Han ser ikke det jeg ser hele tiden og tross jevne forsøk fra min side å forklare tydelig og med eksempler, benekter han at det er et problem. Han ser ikke at samboerskapet går mot oppløsning for min del og at jeg ikke har krefter og vilje igjen å holde ut bare for barnas skyld. 

Jeg er mest interessert i å høre fra de som bor sammen med partner eller har hatt partner med disse diagnosene eller eventuelt noen som kjenner seg igjen i min samboers beskrivelse og kan fortelle meg hvordan de løste det. 

Anonymkode: fd3ab...464

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en slik. Hadde han enda innsett det selv, så han kunne fått utredning. Men det var alle andre som måtte slippe alt vi hadde i hendene for å rydde opp når han glemte avtaler og glemte å gi beskjeder videre. Han tar ikke hintet en gang når vi har 2 barn med ADHD..... Selvsagt gidder han ikke å søke hjelp, for det får jo ikke konsekvenser for han når alle andre rydder opp for han, og så skylder han jo på alle andre. Her er det også mye narsissistiske trekk i tillegg. Det med å skylde på andre tror jeg ikke er ADHD (det er masse andre narsissistiske trekk han har også, altså, ikke bare det).

Det løste seg med skilsmisse. Nå har han fått seg en ny "sekretær". Og han glemmer ca 90% av avtaler ang ungene. Selv om jeg minner han på det dagen før (jeg gjør det om det er noe som går ut over ungene om han glemmer). Og han blir sur om jeg minner han på ting.

Vi skal ha to konfirmasjonsselskaper fordi det er et helvete bare å arrangere et bursdagsselskap med han!

Anonymkode: a86da...5d5

[AnonymBruker]

Diagnose er noe en lege setter. Man har ikke en diagnose før det blir satt en diagnose.

Anonymkode: c729d...788

[AnonymBruker]

Hvordan greier de å være umedisinert og være i jobb da? 

Jeg har selv ADD og sliter. Både i relasjoner, huske ting, tør ikke kjøre bil, sliter med å holde på en jobb. 

Nå skal jeg få medisin og jeg er spent. Hvorfor lide og utsette seg for kaoset, spør jeg bare. pga ego? "JEG er ikke annerledes" ADHD folk kan være veldig kreative. Det er ikke noe man burde skamme seg over. Jim Carrey har adhd feks. 

Anonymkode: 7ffd1...945

[AnonymBruker]

Det ble skrevet inn til Frode Thuen om dette veldig nylig i en innlegg som likner ditt - Har samboeren ADHD?

Jeg har en samboer som likner din, dog muligens litt mindre ekstrem. Han er nå også en godt voksen mann (eldre enn meg), og han er nok blitt noe roligere med alderen. Han sier selv at han var mer "hyper" som yngre. Hadde jeg truffet ham mens han var i 20-årene hadde jeg nok ikke orket ham. Mine problemer med ham går likevel på disse tingene - faller ut av samtale, avbryter, glemmer, er uorganisert. Men så har han jo mange positive egenskaper også, som at han er utrolig snill, omsorgsfull, åpen og morsom. 

Han har et barn fra før, og denne sønnen har alle disse trekkene, ganger 100. Han har vært utredet for ADHD, og den var negativ, men stadfestet en rekke andre vansker. Mannen sier at han var helt lik sønnen da han var barn. En del av meg har faktisk tenkt at sønnen burde vært utredet ytterligere, for jeg opplever ham som ganske ekstrem. Han har store problemer med å få venner, fordi han sliter med sosiale koder og andre barn opplever ham som voldsom. Far vil ikke ha mer utredning, og tar det nok ganske personlig at andre reagerer slik på sønnen. Han ser seg selv i sønnen og "det gikk jo fint med ham".

Det er jo ingen som vet noe sikkert uten en diagnose. Personer er jo forskjellige, og man kan ha mange karaktertrekk som minner om en diagnose, uten å ha diagnosen. Det er jo 'grenseverdier' som skiller, og noen ganger gråsoner. 

Hvordan går det med mannen din i utdannelse og jobb? Hva slags inntrykk har hans venner og familie? Tar barna noe etter ham?

Anonymkode: 461c4...525

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Skriver på vegne av en dame som ikke har brukernavn her, men ba meg poste dette.

 

Hei, alle sammen. Jeg er en desperat dame som sliter veldig i samboerskapet. Vi har vært samboere i snart 14 år og har 2 barn sammen, men har vært plaget av at samboeren min har en del problemer som jeg mener skyldes at han har en diagnose. Enten ADHD, eller ADD, hvor jeg tror det er kanskje ADD siden han ikke er hyperaktiv.

Jeg trenger ikke kommentarer som ''fant du ikke ut hva slags person han var før dere fikk barn'' fordi når man er forelsket, er man også optimistisk at ting blir bedre med tiden. Men det blir ikke det og det er blitt en veldig stor belastning for meg gjennom disse årene. Det er alltid samme ting som går igjen som skaper konflikt og irritasjon og jeg ser lite endring selv om han sier han prøver. Jeg er opptatt av resultater og ser at forsøkene hans er i beste fall halvthjertede. 

Noen av problemene er at han aldri holder avtaler, er veldig uoppmerksom, glemmer hele tiden ting, mister fort oversikt over ting, blir veldig fort distrahert, detter ut samtalen etter en kort tid, finner aldri sine ting og bruker lang tid på å finne dem, blir helt fjern når vi prater, lover ting hele tiden, men aldri holder det han lover og innrømmer aldri feil. Det er alltid noen andre, meg eller barna, som har skylda. Spesielt når det er noe som har skjedd fordi han har gjort noe jeg har advart ham mot å gjøre.

Dere som bor sammen med en partner som har ADD eller ADHD, hvordan orker dere? Hvordan takler dere partnerens diagnose og problemene det medfører? Jeg har prøvd å hjelpe ham ved å gi ham teknikker og oppfordre ham til å dra til fastlegen og utrede seg, søke proff hjelp, men han benekter at han har et problem. Han ser ikke det jeg ser hele tiden og tross jevne forsøk fra min side å forklare tydelig og med eksempler, benekter han at det er et problem. Han ser ikke at samboerskapet går mot oppløsning for min del og at jeg ikke har krefter og vilje igjen å holde ut bare for barnas skyld. 

Jeg er mest interessert i å høre fra de som bor sammen med partner eller har hatt partner med disse diagnosene eller eventuelt noen som kjenner seg igjen i min samboers beskrivelse og kan fortelle meg hvordan de løste det. 

Anonymkode: fd3ab...464

Er ikke alle menn sånn? 

Anonymkode: 3dc88...2d2

[AnonymBruker]

Litt trist å lese hvor "håpløse" dere syns disse mennene er. Har dere tenkt på at det er ganske slitsomt og leit å ikke klare å holde livet så organisert som det kreves? Det er jo ikke noe han gjør med vilje. Hjernen hans fungerer slik. 

En av dere snakker om at mannen har fått "sekretær" i nedlatende ordelag. Og at dere har ordnet opp for disse mennene. Attpåtil ligger det en forakt for at mannen er narcistisk. Ikke skyld på adhd. Du har rett og slett funnet deg en fæl fyr. 

Anonymkode: 68641...eed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Litt trist å lese hvor "håpløse" dere syns disse mennene er. Har dere tenkt på at det er ganske slitsomt og leit å ikke klare å holde livet så organisert som det kreves? Det er jo ikke noe han gjør med vilje. Hjernen hans fungerer slik. 

En av dere snakker om at mannen har fått "sekretær" i nedlatende ordelag. Og at dere har ordnet opp for disse mennene. Attpåtil ligger det en forakt for at mannen er narcistisk. Ikke skyld på adhd. Du har rett og slett funnet deg en fæl fyr. 

Anonymkode: 68641...eed

Det er trist at han ikke vil innse at han har et problem! At han roter til ikke bare sitt eget liv, men andres liv også, og kjefter på andre for problemene som oppstår, og nekter å søke hjelp! Om det var slitsomt? Han hadde bare jobben å ta seg av. Barn og hus gadd han ikke. Når han var sliten, så bare ga han blaffen og overlot resten til andre uten å tenke konsekvenser, og uten å tenke på at andre også var slitne og også hadde jobber og barn og hus og mat og en bortskjemt udiagnosert voksen ADHD-mann som bare satte i gang nye prosjekter som andre (meg) måtte rydde opp etter.

Og selvsagt forakter jeg at han er narsissistisk! Hvorfor skulle jeg ikke det?

Anonymkode: a86da...5d5

[AnonymBruker]

Jeg er samboer med en som har ADHD, og jeg har nettopp begynt utredning av meg selv for ADD. Han fikk diagnosen som barn, men har vært umedisinert i voksen alder.

 

Da vi ble sammen, hørtes det ut på ham som at det bare var noe på papiret, og han var egentlig ikke interessert i å snakke noe om det. "Bare les deg opp på det", sa han. Jeg gjorde ikke det fordi jeg ikke trodde det hadde så mye å si, og uansett forstod jeg lite av det lille jeg las. 

 

Så feil kunne jeg ta, og først ti år, mange krangler, en fireåring og et tilfelle av utbrenthet senere, forstod han at strategier alene ikke var nok i hverdagen, og at han måtte slakke ned tempoet hvis han ville se datteren sin vokse opp. 

 

Samtidig hadde jeg kjent meg selv igjen oftere og oftere i ting jeg leste om add og adhd i løpet av årene. Jeg glemmer ting før, under og/eller etter, er "alltid" sliten, og det skal ikke mye til på to-do-lista før jeg blir overveldet og hjernen bare kobler ut, jeg blir helt paralysert. Jeg kan gå rundt meg selv i en time før jeg kommer i gang med å fylle oppvaskmaskinen fordi det er mye annet som også skal gjøres, for eksempel. Og dette med å alltid ta med seg noe når man skal til et annet rom? Jeg blir da gående rundt i hele jævla huset uten å få ryddet på plass halvparten engang, fordi jeg ser mer som jeg "kan ta med meg på veien", og glemmer mye av det jeg tok med meg først og underveis. Og hva var det jeg skulle hente i utgangspunktet nå igjen? 🤔 Jeg roter bort ting, utsetter den kjedelige ryddinga til "senere". Jeg kan være veldig engasjert i en samtale, men det er ikke alltid jeg husker så mye av den etterpå. "Jeg vet vi snakket om situasjon x, men hva var det vi konkluderte med igjen?" Det er ikke det at jeg ikke hører etter, men når jeg skal bla tilbake i hukommelsen senere, er det som å finne en blank side midt i boka. Utrolig frustrerende! 

Anonymkode: 128ad...1bd

[AnonymBruker]

Du må nok fortelle han hvor alvorlig situasjonen er for deg, og at du mener samboerskapet går mot oppløsning. Han bør komme seg til lege. Jeg har selv blitt utredet og fått diagnosen ADHD kombinert type, fordi jeg ønsket å opprettholde ekteskapet og livet mitt. 

Anonymkode: d4a87...c9c

[AnonymBruker]

Det å ikke holde løfter og spesielt det med å aldri innrømme feil og legge skyld på andre, er ikke ADHD symptomer. Jeg har selv diagnosen og føler meg veldig truffet av dette utsagnet, da jeg på ingen måte er slik og fordi dette er trekk som ikke handler om ADHD. Når det gjelder andre trekk du beskriver her, er disse veldig typisk for ADHD, men graden av disse symptomene og hvordan man takler disse varier selvfølgelig fra person til person. Jeg har selv fått profesjonell hjelp i tillegg til at jeg selv har jobbet mye med symptom jeg har som har medført vansker i livet, og har hatt veldig god effekt av dette. Nå er det ikke slik at diagnosen bare medfører negative personlighetstrekk, men også mange positive trekk. Jeg har stor forståelse for at samlivet med denne mannen er vanskelig ut fra det du skriver, men mennesker med denne diagnosen er like forskjellige som alle andre mennesker kan være, og ikke alle er som din mann. Når du spør hvordan noen orker å være sammen med en person med ADHD, føler jeg at dette er veldig urettferdig, generaliserende og dømmende. Slik du beskriver forholdet ditt, er ikke slik mine forhold har vært eller slik jeg er (selv om jeg kjenner meg igjen i noe av det du beskriver. 

Men selv om din mann har en del symptomer på ADHD, betyr det ikke nødvendigvis at han har det. Når det gjelder psykiske lidelser (og fysiske), har mange av dem en del felles trekk, det er jo en grunn til at det kun er psykologer/psykiatere som er har kompetanse til å gjøre dette, og det er ikke alltid like enkelt for dem heller. Omsorgssvikt og traumer i oppveksten kan faktisk gi de samme symptomene som ADHD, noe som er mye diskutert innenfor psykiatrien i dag, mange barn kan ha fått feil diagnose, da de ofte ikke gjør nok eller noen undersøker rundt hvordan barnet har det hjemme før de konkluderer med at det er ADHD. 

Uansett om mannen din har ADHD eller ikke, er det ingen tvil om at mannen din trenger å jobbe med seg selv og søke hjelp for disse problemene. Men det er slik at man ikke kan tvinge andre mennesker til å bli bedre eller til å søke hjelp, det er avhengig av at han selv også er villig til å gjøre dette. Det at han ikke innrømmer egne feil, skylder på andre og nekter å innse at han har et problem er absolutt ikke bra, dette er problemer jeg selv har hatt i ett tidligere forhold (han hadde ikke ADHD), så jeg forstår veldig godt hvor vondt, frustrerende og ødeleggende dette er. I første omgang ville jeg kanskje prøve å få han til å gå med på at dere går i parterapi, eller at du snakker med noen nær han (familie eller venner) som forstår dette og kan hjelpe deg med å få han til å innse at noe må gjøres, både for din del, (spesielt) barna og hans egen del. Det er veldig tydelig at dette ikke kan fortsette slik det har gjort og fortsatt gjør, så jeg tenker at du må være «streng» og komme med ultimatum i dette tilfellet, og om det ikke fører noen vei er nok det beste at du går fra han.

Legger ved noen linker som kanskje kan være til hjelp. Ønsker deg lykke til videre

https://www.folelseskompasset.no/informasjon/folelsesbevisst-kommunikasjon/

https://www.adhdnorge.no/artikkel/adhd-og-parforhold
 

https://medicenordic.no/4/temahefter
 

https://psykiskhelse.no/bladet/2020/kjaerlighetens-adhd-0320

 

Anonymkode: d9ca0...7e6

[AnonymBruker]

Adhd er ikke en personlighetsforstyrrelse. Å skylder på andre er ikke ett symptom på adhd. Han kan slite med å akseptere følelser, kjenne på skyldfølelse feks. Det kan væte ptsd, eller gennerelt traumer, det ksn være at han har for store forventninger av seg selv, føle at han ikke mestrer farsrollen, eller ett ønske om å bli satt mer pris på. Kansje har han andre vansker. Mennesker er kompliseeeeeeerte vesner, derfor er det tragisk når folk bate kaster ett pst setninger og gir diagnose. Fokuser på problemet, ikke diagnosen. Jeg kan forstå dem som er utsatt for psykopati og andre alvorlige personlighetsforstyrrelser, de har god hjelp av å faktisk finne svar ved å lese om tema. Fordi ingen narsisister vil søke hjelp og få den diagnosen, de har aldri feil ifølge dem. Men generellt skal man ikke fokusere på disgnoser, men på handling og situasjon. Det kan faktisk være sannsynleg ay det ikke et jan som er problemet, men andre rundt ham. Vi mennesker påvirker hverandre mye mer enn man tror, derfor er det så VIKTIG å velge riktige mennesker å ha rundt seg. Eller prøve å løse problemer man har ned en annen. Tipset mitt er å først se dine egne feil. Begynn der. Prøv å forstå han først. 

Anonymkode: eee50...19c