En relativt ukomplisert fødsel som allikevel føles traumatisk

[AnonymBruker]

Ble igangsatt forrige uke og hadde da 3 cm. De tok vannet og riene begynte forsiktig. To timer etterpå hadde jeg 4 cm og var i aktiv fødsel, to timer etter der var det full åpning og ytterligere to timer var han ute. Vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg, men i løpet av fødselen klarte jeg bare å tenke at dette er det værste jeg har opplevd og at dette gjør jeg aldri igjen, selv om jeg ønsker meg mange barn. Fikk masse skryt av mannen og jordmødre og fikk ingen skader annet en et par rifter grad 1-2. 

men etterpå gråt jeg masse og følte meg helt traumatisert av opplevelsen. Følte det hadde gått så dårlig og at jeg hadde mistet fullstendig fatningen under fødselen. Sitter igjen med en følelse av en veldig krevende fødsel selv om den medisinsk sikkert ikke var det. 
 

andre som følte det slik? Gikk det bedre når du fikk det på avstand? Ble du gravid igjen og hvordan var eventuelle andre fødsler? 

Anonymkode: fa60a...8f2

[AnonymBruker]

Ja, jeg synes det var tøft. Jeg mistet kontrollen, følte at avgjørelser ble tatt over hodet på meg. Nå endte det med sugekopp og klipp her da, men det var på ingen måte dramatisk egentlig. Det bare føltes som en situasjon hvor jeg ikke hadde kontroll og ikke fikk ta stilling til hva som skulle skje. Jeg var liksom ikke helt tilstede og klarte ikke å snakke for meg. 

Nå er babyen 3mnd gammel. Jeg har ikke glemt følelsen ennå, håper den blekner etterhvert. Mannen min ønsker seg 3(!) barn, jeg har sagt at det må jeg tenke nøye over. Jeg synes det er vanskelig at kroppen aldri blir den samme, er redd for at den skal skades mer om vi gjør dette igjen. Redd for å gå og grue meg i 9mnd hvis vi gjør det igjen. 

Anonymkode: 190d6...a62

[AnonymBruker]

Det er visstnok veldig vanlig at det føles overveldende og traumatisk, spesielt i starten. 

Jeg hadde en rask, ukomplisert fødsel der alt gikk bra men jeg syntes også det var traumatisk etterpå og grein masse. Men etter å ha fordøyd litt så føles det bedre Det hjelper også å snakke om det. Jeg er gravid og gruer meg ikke til fødselen

Anonymkode: bb1e5...322

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Ble igangsatt forrige uke og hadde da 3 cm. De tok vannet og riene begynte forsiktig. To timer etterpå hadde jeg 4 cm og var i aktiv fødsel, to timer etter der var det full åpning og ytterligere to timer var han ute. Vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg, men i løpet av fødselen klarte jeg bare å tenke at dette er det værste jeg har opplevd og at dette gjør jeg aldri igjen, selv om jeg ønsker meg mange barn. Fikk masse skryt av mannen og jordmødre og fikk ingen skader annet en et par rifter grad 1-2. 

men etterpå gråt jeg masse og følte meg helt traumatisert av opplevelsen. Følte det hadde gått så dårlig og at jeg hadde mistet fullstendig fatningen under fødselen. Sitter igjen med en følelse av en veldig krevende fødsel selv om den medisinsk sikkert ikke var det. 
 

andre som følte det slik? Gikk det bedre når du fikk det på avstand? Ble du gravid igjen og hvordan var eventuelle andre fødsler? 

Anonymkode: fa60a...8f2

4 timer i aktiv fødsel ved igangssettelse er jo forferdelig raskt! Så dette forstår jeg godt at oppleves traumatisk. Det blir litt kastet på deg, når det går så fort. Har du snakket med jordmor om fødselen? Det synes jeg du skal, samt gå gjennom det partogrammet som beskriver fødselen. Si fra på forhånd at du føler det gikk dårlig og at du mistet fatningen. Jeg kjenner igjen den følelsen, jeg hadde liksom trodd jeg skulle klare å beholde kontrollen, og så endte jeg opp med å hyle rett ut, og kaste meg rundt under riene. Føltes ut som jeg "feilet", men jordmor forklarte meg etterpå at jeg gjorde akkurat det jeg skulle, jeg lot kroppen og urinstinktene ta over jobben, og koblet ut hjernen og tanker. Klarer du å se litt sånn på det? At du turte å slippe kontrollen (man har jo ikke noe valg), og la urkvinnen ta over. Jeg hylte og brølte og skammet meg ganske mye over det etterpå, men jordmor forsikret meg om at det var like vanlig som å ikke lage lyd, og ofte var det verst for de som på forhånd trodde de ikke kom til å gjøre det. 

Anonymkode: 5b37d...c00

[AnonymBruker]

Jeg følte det mye på samme måte, hadde og styrtfødsel etter igangsettelse, alt gikk så raskt, og var litt satt ut uken etter. Tenkte og på smertene og at dette ikke var mulig å gjennomføre på nytt. Men nå et halvt år etterpå sitter jeg faktisk å tenker nostagisk tilbake på fødselen, husker jeg hadde vondt, men har glemt smertene, og nå gleder jeg meg faktisk til en ev fremtidig ny fødsel (håper jeg slipper igangsettelse da, men vil  vel fikse det og☺️). Så jeg tenker det du føler er normalt, og at ting vil føles bedre med tiden. Gratulerer med baby😄

Anonymkode: ae050...bc6

[Heln]

Jeg hadde det likt. En fødsel sett utenfra som veldig fin og ryddig, men som for meg føltes helt forferdelig. Aldri om jeg skulle føde igjen! Nå litt over et år senere er jeg gravid igjen, planlagt.

[AnonymBruker]

Ja, kan skjønne litt hva du mener.

Her gikk vannet kl 20.00,- riene begynte ganske raskt etter det, var på sykehuset ca 22.30 og baby ute 03.30.

Alt gikk jo helt fint. Og var jo en rask og fin fødsel. Men siden det gikk så fort, var det også veldig intenst og syyykt vondt hele tiden. Hadde vel kanskje sett for meg at det skulle ta lengre tid og mer gradvis bygge seg oppover til å gjøre vondere og vondere. Følte det gikk så fort fra ingenting til at jeg ikke greide å stå/ligge stille for det var så utrolig vondt.

Men gikk ganske raskt over for meg den følelsen heldigvis og planlegger graviditet igjen nå 1 1/2 år etter. Men under fødselen tenkte jeg aldri igjen og "glemte" ikke den smerten som man hører om. 

Anonymkode: 24437...467

[AnonymBruker]

Normalt at jordmødre beskriver det som en helt normal ukomplisert fødsel mens man selv føler man holder på å dø...

Anonymkode: b5370...54a

[AnonymBruker]

Jeg hadde en rask første fødsel, men den var ikke igangsatt. Til meg sa de på fødestuen etterpå at det var vanlig å få en reaksjon når det gikk uventet raskt. Man kan oppleve at man mister kontrollen fullstendig, og at babyen bare plutselig er der uten at man henger med. Jeg opplevde det ikke slik, men jeg tror egentlig mye av grunnen til at jeg syntes fødselen var en god opplevelse, var jordmoren som virkelig tok vare på meg underveis og også da tok opp dette med mulig reaksjoner i etterkant. 

Anonymkode: 8887b...888

[AnonymBruker]

Jeg var storfornøyd med min styrtfødsel. Fra jeg kjente første sammentrekning til hun var ute gikk det 1 time og 22 min.  Jeg rakk ikke å få panikk og selv om jeg hadde null kontroll og ikke ante hva som foregikk så var det så fort overstått at det gjør jeg gladelig igjen. Har helt sikkert sammenheng med at jeg brukte 46 timer på førstemann før det ble hastesnitt og der følte jeg at jeg gikk glipp av finalen. Håper 3. mann også blir en rakett.

Anonymkode: f0b96...a9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg var storfornøyd med min styrtfødsel. Fra jeg kjente første sammentrekning til hun var ute gikk det 1 time og 22 min.  Jeg rakk ikke å få panikk og selv om jeg hadde null kontroll og ikke ante hva som foregikk så var det så fort overstått at det gjør jeg gladelig igjen. Har helt sikkert sammenheng med at jeg brukte 46 timer på førstemann før det ble hastesnitt og der følte jeg at jeg gikk glipp av finalen. Håper 3. mann også blir en rakett.

Anonymkode: f0b96...a9d

Hva har dette med det TS opplever?

Anonymkode: dc287...fc9

[AnonymBruker]

Det er helt vanlig.  

Nå hadde jeg en fæl og ekstremt langvarig fødsel, som kunne gått ille. Men heldigvis gikk det bra. 

Det som hjalp meg var å prate og prate og prate om fødselen. Og da helst med mannen min, siden han var der. 

Tida hjalp også. Men jeg tror prating hjalp mest. 

(Jeg husker at jeg leste en plass at man har et instinkt etter fødsel om å prate om fødselen. Og at dette reduserer sjansen for ptsd. Men jeg vet jo ikke om dette stemmer)

Anonymkode: fabe7...19f

[AnonymBruker]

Kjenner meg absolutt igjen! Å føde er traumatisk. Det er et traume for kroppen der den blir presset til sitt ytterste av hva den tåler, og det er også et traume mentalt å oppleve en så hinsides smerte. Jeg følte også at jordmødrene ikke var fornøyd med meg og hakket på meg fordi jeg gjorde ting feil. De dyttet på meg masse lystgass som gjorde meg rusa og ute av stand til å kommunisere eller være mentalt til stede i det hele tatt. Det var en lang og vond fødsel, og alt jeg ønsket var at noen skulle drepe meg så jeg fikk slippe. Likevel, fødselen var helt etter boka og jeg hadde ingen komplikasjoner. 
 

Etter fødselen unnskyldte jeg meg masse overfor jordmødrene for at jeg hadde vært så vanskelig og gjort så mye feil. De skjønte ikke hva jeg mente engang, syns ikke jeg var vrang, de syns jeg hadde vært flink som hadde holdt ut uten epidural til tross for en lang og ueffektiv fødsel med stormrier. Så der tok jeg vel feil. I tillegg gråt jeg meg igjennom riene fordi jeg bare tenkte på at dette må jeg gjøre igjen siden mannen og jeg har avtalt flere barn. Så unødvendig😅

 

Fødsel nummer to var MYE bedre. Alt gikk fortere, selv om jeg hadde stormrier og brukte lang tid før jeg gikk over i aktiv fødsel da også. Men fra aktiv fødsel til ungen var ute gikk det vel 45 minutter. Og det hadde så mye å si på kreftene. Jeg var jo helt utslitt under og etter første fødsel.

Og så nektet jeg lystgass. Og da klarte jeg å ta kontroll over situasjonen. Jeg kommuniserte med jordmødrene, jeg jobbet meg igjennom riene på min måte. Stemningen var helt annerledes. Dette er faktisk ikke traumatisk å tenke tilbake på, selv om smerten var den samme. Men den første fødselen gjør fortsatt vondt å tenke tilbake på 7 år etter. Dette til tross for fantastiske jordmødre på jobb begge gangene.

Anonymkode: ea5f9...6d5

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at en så rask fødsel føles slik du beskriver. Synes ikke det et rart i det hele tatt, og det synes jeg ikke du skal tenke heller. Man er stort sett forberedt på endel venting osv, og når det ikke blir sånn og man knapt får tenkt seg om før neste steg i fødselen kommer, så må det helt sikkert oppleves dramatisk. 

Min tok så lang tid at jeg fikk tid til å ønske å bli ferdig, og det tror jeg gjør at jeg ikke føler det som du gjør nå. Anbefaler å snakke med en jordmor du har tillit til, som kan gå gjennom fødselen med deg. Trenger ikke å være den som var med på selve fødselen. Stor klem til deg. 

Anonymkode: bacda...56b

[AnonymBruker]

Jeg har også en "normal" fødsel på papiret. Tok i overkant av 20 timer og helt vanvittige smerter før det knapt.  Var 1 cm åpning, ambulansefly, ikke tilgang på smertestillende.. 

Venter nå nummer to, førstemann er snart tre år. Hadde egentlig bestemt meg for at det var nok med første etter den fødselen.. 

Nå går jeg til jevnlig samtale med jordmor og skal til samtale med sykehuset snart. Forrige fødsel har satt seg skikkelig, er rett og slett pissredd for å gjennongå det igjen.

Anonymkode: 81aa3...b72

[AnonymBruker]

Jeg hadde det helt likt - alle sa med begeistring hvor fantastisk fin fødsel jeg hadde hatt, mens inntrykket jeg satt med selv var at det var helt forferdelig. Prøvde å snakke om det, men føler jeg ikke ble møtt med forståelse, at de tenkte:"Alt gikk jo så fint og uten komplikasjoner, hva er det du klager på.."

Ble satt i gang og hadde 3.5 timer aktiv fødsel. Det gjorde helt sinnssykt vondt, men følte ikke at jeg ble tatt på alvor/ble glemt når jeg ba om epidural så snart jeg var i aktiv fødsel, så det ble det aldri noe av. I tillegg lot de meg være der alene selv etter de magiske 4 cm var nådd (tok litt tid før mannen kom seg dit), så dette bare gjorde hele opplevelsen enda mer skremmende.

Som førstegangsfødende var jeg forberedt på å gå over termin, samt at fødselen mest sannsynlig kom til å ta mange timer. Ble derfor tatt på senga når vannet gikk noen dager før termin og alt gikk så fort etter igangsettelse. Var heller ikke forberedt på å være alene under deler av aktiv fødsel.

Nå er babyen 2 måneder gammel og jeg kjenner såvidt at de vonde følelsene begynner å lette, men det kommer til å ta tid før jeg orker å tenke på en ny fødsel. Rett etter fødsel tenkte jeg at det var min første og siste fødsel.

Anonymkode: d493d...7f0

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg også veldig igjen. Ble også satt igang med at de tok vannet. Mini var ute 5 timer senere. Jeg hadde nok forventet en rolig opptrapping, men i stedet ble det kjempe tett mellom riene med en gang. I tillegg til at man ikke vet hvor lenge det varer, Jeg fryktet at jeg skulle ha så vondt i timesvis. Følte heller ikke at jm "trodde på" at det gikk såpass fort. Ble nektet epidural.

Nå, 3 år etterpå, tenker vi på å prøve på en til. Jeg er litt redd,men har glemt mye

 

Anonymkode: 1d08c...bea

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen.. spontan vannavgang og hun var ute 5 timer etter. Drømmefødsel for de som ligger i flere døgn, men for meg var det grusomt. Mistet hodet helt og drev bare og ulte og kastet rundt på meg -noe som gjorde at jeg ikke fikk epidural fordi de var redd for å sette feil. Fikk hun ikke ut på egenhånd heller, så føler jeg feilet på alle punkt.

Hun er nå 4mnd, og jeg har fått smertene litt på avstand, men jeg er like flau og skammer meg over fødselen like intenst som i starten. Håper det letter. Mannen rakk ikke hjem fra nordsjøen, så har ingen å snakke med om den heller, og er for flau til å ta samtalen med jordmor. Trøster meg med at det for henne bare var en vanlig dag på jobb, og at jeg uansett er glemt nå, men hjelper ikke så veldig.

Har ingen råd, men jeg selv finner trøst i at andre har lignende opplevelser (dessverre).

 

Anonymkode: 94547...fa7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg kjenner meg også veldig igjen. Ble også satt igang med at de tok vannet. Mini var ute 5 timer senere. Jeg hadde nok forventet en rolig opptrapping, men i stedet ble det kjempe tett mellom riene med en gang. I tillegg til at man ikke vet hvor lenge det varer, Jeg fryktet at jeg skulle ha så vondt i timesvis. Følte heller ikke at jm "trodde på" at det gikk såpass fort. Ble nektet epidural.

Nå, 3 år etterpå, tenker vi på å prøve på en til. Jeg er litt redd,men har glemt mye

 

Anonymkode: 1d08c...bea

Jeg tror at akkurat det at jordmoren sa noe "du har veldig tette, intense rier, dette ser ut som det kan gå fort" og "nå er det kjempevondt, babyen deres er her snart!" og slike ting utgjorde en stor forskjell for meg. Før vi kom fram til sykehuset følte jeg meg helt desperat fordi jeg trodde det var mange timer, kanskje døgn igjen og at jeg bare var i helt i starten av fødselen. Hvis jeg ikke hadde blitt trodd eller tatt på alvor, tror jeg at jeg hadde syntes det var helt forferdelig. Ingen kan jo si sikkert hvor lenge det varer, men det hjalp bare å få vite at det var uvanlig intenst til at riene nettopp hadde startet. 

 

Anonymkode: 8887b...888

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kjenner meg veldig igjen.. spontan vannavgang og hun var ute 5 timer etter. Drømmefødsel for de som ligger i flere døgn, men for meg var det grusomt. Mistet hodet helt og drev bare og ulte og kastet rundt på meg -noe som gjorde at jeg ikke fikk epidural fordi de var redd for å sette feil. Fikk hun ikke ut på egenhånd heller, så føler jeg feilet på alle punkt.

Hun er nå 4mnd, og jeg har fått smertene litt på avstand, men jeg er like flau og skammer meg over fødselen like intenst som i starten. Håper det letter. Mannen rakk ikke hjem fra nordsjøen, så har ingen å snakke med om den heller, og er for flau til å ta samtalen med jordmor. Trøster meg med at det for henne bare var en vanlig dag på jobb, og at jeg uansett er glemt nå, men hjelper ikke så veldig.

Har ingen råd, men jeg selv finner trøst i at andre har lignende opplevelser (dessverre).

 

Anonymkode: 94547...fa7

Nå fikk jeg vondt av deg! Jeg følte som deg at jeg mistet hodet helt under første fødsel, ropte mye og ville ingenting. Jeg fikk mulighet til å prate med en av jordmødrene dagen etter fødsel, og unnskyldte da for dette. Og fikk da tilbakemelding på at jeg slett ikke hadde vært så vanskelig og «dårlig» på dette som jeg trodde. Og jeg er helt sikker på at det er mange som føler det slik. Og jeg tror også det er vanlig å miste hodet under fødsel, spesielt første gang. Det er jo en smerte man aldri har opplevd maken til, og kroppen går igjennom en helt ekstrem påkjenning. 
 

Samtidig tror jeg at hodet ikke trenger å være med, kroppen prøver så godt den kan å ordne opp selv. Bare det at du kastet på deg kan være instinktivt for å få babyen lengre ned feks. Og at du ulte, det er den mest naturlige reaksjonen på de smertene du opplevde. Jeg brølte og hulket om hverandre, og skammer meg ikke over det i dag. Jeg gjorde det som måtte til for å håndtere dette. Og det hjalp! Trist å høre at du skammer deg, for du har faktisk laget er lite menneske med den fantastiske kroppen din. Og uten den hjelpen på slutten hadde verken du eller barnet ditt overlevd. 
 

Tenk at du gikk igjennom dette alene! Du har vært fantastisk sterk! Slutt å skam deg, du har laget et menneske og gått igjennom en av de største påkjenningene et menneske kan klare. Vær stolt! Det har du all grunn til! 

Anonymkode: ea5f9...6d5