Jeg er stuck....

[AnonymBruker]

Jeg har innsett en stund jeg er blitt dypt deprimert. Jeg prøver å holde fasaden som den blide og sprudlende personen folk kjenner meg for å være. 

Som kvinne er jeg priviligert og burde være takknemlig for det jeg har oppnådd, livet jeg har, jobben min ect.. På internasjonalt plan så er jeg heldig.  

Men jeg som alle andre kvinner har en type man velger. Min er de tiltaksløse, men snille gutta. Det har vært min bane. De som trenger en mamma. En dame som fikser alt. Ordner alt. Betaler for alt felles og mer til... En med trygg jobb, så fyren kan bare leve på din energi. 

Denne typen er også vanskelig å spotte, fordi dem får så sykt mye energi når de er nyforelsket. Men de mister ca 80% av evnene så fort de merker vi liker å gjøre ting for dem også... Da går de i dvale..  Beskjeder blir glemt. Ting blir utsatt til det latterlige. Og jeg må fremdeles være den økonomisk ansvarlige. 

Vi har et barn sammen. Visste han ville være en god far.. han var på topp engasjert og full av idéer frem til 6 mnd etter barn var født, da jeg begynte å få energien og kroppen mer levelig igjen, da gikk han rett i østrogenfella og ble sofagris..

Jeg har utviklet langvarige ryggproblemer, fått nedarvede nerveknuteplager i føttene siste årene, og jeg er konstant deppa og sint. Jeg byttet jobb for 3 år siden, i håp om at det ville gjøre det bedre, men fikk en passiv aggressiv sjef som ikke liker at jeg ønsker å være sprudlende og positiv i jobben min. Eller iderik er heller ikke så bra...  så det har slitt også..

Jeg må lage drama og helvete for å bli hørt.. noe som sliter på meg da jeg føler jeg er inne i en spiral av negative tanker om alt i livet... 

Det er ingen positive menn rundt oss, som verken samboer eller øvrige menn i nærmiljøet vårt kan se opp til.. de er en gjeng med selvgode latsabber, som alle tar damene sine for gitt... Og det gjør meg bare enda mer deppa... 

Jeg føler samfunnet har oppdratt en gjeng med mammadalter der ute. Jeg ser så få gode eksempler på ansvarsfulle, og lidenskapelige heterofile menn at jeg blir matt... Show and game, men i realiteten er det en utslitt kjærring i bakgrunnen.    

Fordi min kar er en flott pappa, så får han enda bli i hus.. (mitt hus, ikke hans, det har han aldri hatt råd til å gå inn på engang).. Men jeg merker jeg forandrer meg... jeg begynner å bli som alle de surere gamle damene jeg irriterte meg over når jeg var tenåring... skulle aldri bli slik...

Men jeg forstår det nå... hvorfor de var slik... De er nedbrutt og splittet opp og tatt for gitt så lenge at det er bare sorg og bitterhet igjen.. 

Jeg hater ikke menn..  jeg bare er så sykt skuffet over utviklingen de har tatt siden kvinner fikk stemmerett, og jentene kunne "forlate" kjøkkenet for å glede seg over tjene inn til felleskapet..  (jeg har kost meg masse på kjøkkenet...men ikke nå lenger.... er noe med å bli tatt for gitt Der og.. .) 

So what to do.... jeg er stuck...  og i utvikling til å bli en kvinne som jeg sverget aldri å bli.... 🥺

Anonymkode: 57584...8ad

[AnonymBruker]

Vet du, jeg tror du har rett. I hvert bidige forhold jeg har vært i har jeg måttet være hushjelp, organisator, puledukke, kokk og forsørger. Jeg er så LEI av tafatte drittunger, når jeg omsider blir kvitt dødvekten denne gangen blir det singelliv i all overskuelig fremtid. 

Anonymkode: dc3f6...636

[Zooey]

Er det for mye å forlange at man er partnere? At man skal bidra likt? Det er ikke kvinners jobb å oppdra menn. 

Jeg synes det er litt vanskelig å forstå hva det er som gjør at du er deprimert. Er det bare pga mannen din og hvordan dynamikken deres tvinger deg inn i en rolle du ikke vil ta? Eller er det også jobb? Uansett høres det ut som du trenger å gjøre endringer. Hva med å lete etter en ny jobb og ta en alvorsprat med mannen? Forklar hvordan du føler deg og at dynamikken dere har nå tærer på din mental helse. Du ønsker jo ikke at det skal være slik og det tenker jeg er et godt utgangspunkt for å foreslå endringer, men dere må være to om det.

 

[AnonymBruker]

Zooey skrev (1 time siden):

Er det for mye å forlange at man er partnere? At man skal bidra likt? Det er ikke kvinners jobb å oppdra menn. 

Jeg synes det er litt vanskelig å forstå hva det er som gjør at du er deprimert. Er det bare pga mannen din og hvordan dynamikken deres tvinger deg inn i en rolle du ikke vil ta? Eller er det også jobb? Uansett høres det ut som du trenger å gjøre endringer. Hva med å lete etter en ny jobb og ta en alvorsprat med mannen? Forklar hvordan du føler deg og at dynamikken dere har nå tærer på din mental helse. Du ønsker jo ikke at det skal være slik og det tenker jeg er et godt utgangspunkt for å foreslå endringer, men dere må være to om det.

 

TS her. Takk for svar 🤗. Jeg har tatt opp alt med alle parter som påvirker meg på dette viset. I flere år. Jobben har jeg brukt 2 år på bedriftspsykologer og annet tull som liksom skal få 2 mennesker til å forstå hverandre. Jeg forstår at når noen har så mye dritt med seg selv, at de oftest må tyne andre for å føle seg bedre. Når den dritten Ikke er forårsaket av meg men det går uansett utover meg, så er det null jeg faktisk egentlig kan gjøre enn å snakke med en vegg som nikker enig, og jatter med fordi man har en Proffs tilstede. Ettervirkninger av disse samtalene har ført til enda mer psykologisk passiv aggressiv kommunikasjon, og falsk positivitet (noe jeg ikke greier å ta feil av😉) . Noe om igjen blitt enda mer slitsomt enn før vi begynte med bedriftspsykolog. 

Han hjemme har blitt først tilsnakket etter de søte kunstens regler. Når ikke det fungerer tilslutt.... da blir man monster. Da er det ikke en dritt som heter sjarmerende "feil" lengre.  Jeg er faktisk så deppa at jeg ønsker at jeg dør. Jeg ønsker meg en hjerneblødning anytime eller noe som gjør at jeg slipper å forholde meg til etterpåklokskapens duster.  Min nydelige herlige sprudlene datter som jeg bjeffer på alt for mye på😭, fordi jeg er utbrent..   Jeg føler at om jeg får leve videre slik jeg har det nå, skaper jeg en mannehater av mitt barn, fordi jeg greier ikke å la være hakke på feilene hans og andre menn jeg kjenner til...  fordi jeg synes Menn Ikke gjør faens nok i samfunnet for at kvinner skal føle seg verdsatt. Ikke gaver. Ikke storslagent fjas.. bare ta den forbanna omsorgsrollen og partnerrollen seriøst.. Ikke vent på at dama skal skrike ørtene gang på hva som må gjøres 😔

Jeg har ikke lyst å lære min datter å være skeptisk til menn..  men hun gir meg pokker ikke noe valg...  Jeg kjenner ikke noen som kan være gode forbilder lengre... og jeg kjenner mange fra flere steder i verden, jeg ser kun noen få lysglimt på gode mannlige forbilder, resten er bare spill for galleriet på sitt beste..🥺 

Anonymkode: 57584...8ad

[AnonymBruker]

Jeg er enig med deg når det gjelder menn generelt. Samfunnet stiller for lave krav til menn, kvinner stiller for lave krav til menn og menn stiller for lave krav til seg selv. Det er tragisk. Til og med de som er oppegående er som regel mye mindre oppegående enn en gjennomsnittlig dame. 

Jeg er ikke enig med deg når det gjelder forholdet ditt. Han kan være en god pappa med delt omsorg også. Og du kan være en enda bedre mamma. Du vil få mye mer tid til å gjøre det du vil, og kan komme deg ovenpå igjen. 

Anonymkode: 56b12...7e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

TS her. Takk for svar 🤗. Jeg har tatt opp alt med alle parter som påvirker meg på dette viset. I flere år. Jobben har jeg brukt 2 år på bedriftspsykologer og annet tull som liksom skal få 2 mennesker til å forstå hverandre. Jeg forstår at når noen har så mye dritt med seg selv, at de oftest må tyne andre for å føle seg bedre. Når den dritten Ikke er forårsaket av meg men det går uansett utover meg, så er det null jeg faktisk egentlig kan gjøre enn å snakke med en vegg som nikker enig, og jatter med fordi man har en Proffs tilstede. Ettervirkninger av disse samtalene har ført til enda mer psykologisk passiv aggressiv kommunikasjon, og falsk positivitet (noe jeg ikke greier å ta feil av😉) . Noe om igjen blitt enda mer slitsomt enn før vi begynte med bedriftspsykolog. 

Han hjemme har blitt først tilsnakket etter de søte kunstens regler. Når ikke det fungerer tilslutt.... da blir man monster. Da er det ikke en dritt som heter sjarmerende "feil" lengre.  Jeg er faktisk så deppa at jeg ønsker at jeg dør. Jeg ønsker meg en hjerneblødning anytime eller noe som gjør at jeg slipper å forholde meg til etterpåklokskapens duster.  Min nydelige herlige sprudlene datter som jeg bjeffer på alt for mye på😭, fordi jeg er utbrent..   Jeg føler at om jeg får leve videre slik jeg har det nå, skaper jeg en mannehater av mitt barn, fordi jeg greier ikke å la være hakke på feilene hans og andre menn jeg kjenner til...  fordi jeg synes Menn Ikke gjør faens nok i samfunnet for at kvinner skal føle seg verdsatt. Ikke gaver. Ikke storslagent fjas.. bare ta den forbanna omsorgsrollen og partnerrollen seriøst.. Ikke vent på at dama skal skrike ørtene gang på hva som må gjøres 😔

Jeg har ikke lyst å lære min datter å være skeptisk til menn..  men hun gir meg pokker ikke noe valg...  Jeg kjenner ikke noen som kan være gode forbilder lengre... og jeg kjenner mange fra flere steder i verden, jeg ser kun noen få lysglimt på gode mannlige forbilder, resten er bare spill for galleriet på sitt beste..🥺 

Anonymkode: 57584...8ad

Herregud og fader. Din datter gir deg ikke noe annet valg enn at du må lære henne å bli skeptisk til menn? En ting er sikkert, hvis du fortsetter å være så bitter, så kommer hun til å ta avstand fra deg til slutt. Her må du ta ansvar selv. Gå fra mannen hvis han er så forferdelig, og slutt å se på deg selv som et offer. 

Min mann er heller ikke noen tusenkunstner på husarbeid, men han har mange kvaliteter som veier opp for det. Det har sikkert din mann også, men du virker blindet av alle hans feil.

Jeg kjenner forøvrig mange bra menn, og ser ikke mørkt på mine døtres fremtid. Her må du for guds skyld gå i deg selv. 

Anonymkode: 1c003...87a

[AnonymBruker]

Jeg føler også at menn på min alder (35 +) er late, veldig mange av de trenger en mamma hjemme. Mange av de klarer ikke hverken skru opp en hylle eller gidder ta tak i ting. De skal bare ha det lettvint, og tror at alt bare ordner seg uten å gjøre noe for det. 

Jeg har hatt to slike samboere på 16 år. Men jeg hører det går et skifte på de aldersgruppene. Jeg hører hvordan mannen på 50- 55 år snakker og ter seg, å hvordan de på 28- 35 år ter seg. De yngre virker mye mer bortskjemte. Det er sikkert heller ikke bare mannfolkene. Tror nok kanskje damene på den alderen har endret seg også. De forventer dyre ting, dyre boliger man bare kan flytte rett inn i, dyre gaver 🤷‍♀️ Flaut...

Derfor har jeg blitt veldig selvstendig. Fikser alt selv. Orker ikke være avhengig av en partner. Bare blitt skuffet. Men det har resultert i at jeg nå har vansker med å "gi meg hen". Tror jeg for alltid vil være særboer.

Men for ca. et halv år siden møtte jeg en mann som er 16 år eldre. Han er helt motsatt. Vet ikke om det er fordi det ble stilt større krav til mannen på den tiden eller i oppveksten. Men han vet hvordan han skal behandle en partner, han er omsorgsfull men ikke tøffel. Han fikser også ting selv. Setter også andres behov først. Han hadde aldri funnet seg i eller trengt en reservemamma hjemme.

Anonymkode: 755ce...804

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

TS her. Takk for svar 🤗. Jeg har tatt opp alt med alle parter som påvirker meg på dette viset. I flere år. Jobben har jeg brukt 2 år på bedriftspsykologer og annet tull som liksom skal få 2 mennesker til å forstå hverandre. Jeg forstår at når noen har så mye dritt med seg selv, at de oftest må tyne andre for å føle seg bedre. Når den dritten Ikke er forårsaket av meg men det går uansett utover meg, så er det null jeg faktisk egentlig kan gjøre enn å snakke med en vegg som nikker enig, og jatter med fordi man har en Proffs tilstede. Ettervirkninger av disse samtalene har ført til enda mer psykologisk passiv aggressiv kommunikasjon, og falsk positivitet (noe jeg ikke greier å ta feil av😉) . Noe om igjen blitt enda mer slitsomt enn før vi begynte med bedriftspsykolog. 

Han hjemme har blitt først tilsnakket etter de søte kunstens regler. Når ikke det fungerer tilslutt.... da blir man monster. Da er det ikke en dritt som heter sjarmerende "feil" lengre.  Jeg er faktisk så deppa at jeg ønsker at jeg dør. Jeg ønsker meg en hjerneblødning anytime eller noe som gjør at jeg slipper å forholde meg til etterpåklokskapens duster.  Min nydelige herlige sprudlene datter som jeg bjeffer på alt for mye på😭, fordi jeg er utbrent..   Jeg føler at om jeg får leve videre slik jeg har det nå, skaper jeg en mannehater av mitt barn, fordi jeg greier ikke å la være hakke på feilene hans og andre menn jeg kjenner til...  fordi jeg synes Menn Ikke gjør faens nok i samfunnet for at kvinner skal føle seg verdsatt. Ikke gaver. Ikke storslagent fjas.. bare ta den forbanna omsorgsrollen og partnerrollen seriøst.. Ikke vent på at dama skal skrike ørtene gang på hva som må gjøres 😔

Jeg har ikke lyst å lære min datter å være skeptisk til menn..  men hun gir meg pokker ikke noe valg...  Jeg kjenner ikke noen som kan være gode forbilder lengre... og jeg kjenner mange fra flere steder i verden, jeg ser kun noen få lysglimt på gode mannlige forbilder, resten er bare spill for galleriet på sitt beste..🥺 

Anonymkode: 57584...8ad

Jeg tror du må begynne å gå i deg selv istedet for å skylde på alle andre. Om du plages sånn med jobben at du er i stadig konflikt og har gått 2 år i samtaler med BHT, bør du ha skjønt at det er på tide å finne seg en ny jobb. Å lage drama og helvete "for å bli hørt" er en særdeles dårlig og lite konstruktiv måte å ordne opp på. 

Det samme gjelder hjemmelivet. Å konstant klage på mannen gjør ham ikke mer glad i det, langt mindre lysten på å bidra, for han får jo kjeft hele tiden uansett. La han få ta ansvar selv. La han få gjøre ting på sin måte uten at du skal hakke og prakke på ham din måte, som du tydeligvis syns er best. 

Jeg tror du må skjønne at når det er "alle andre" sin feil, så er det faktisk din egen. "Alle andre" er faktisk en haug med flotte folk. 

Anonymkode: adcbf...fdc

[AnonymBruker]

Menn er dritt. 

Anonymkode: a83f6...77a