Er så lei meg fordi den første tiden med babyen min opplevdes grusom. Når gjør minnene ikke vondt lenger?

[AnonymBruker]

Hver gang jeg blir minnet om fødsel/første tiden med baby kjennes det nesten ut som et slag. Det kastet meg tidligere ut i skikkelig depressive tanker, nå kjennes det mer ut som sorg. 

 Hvor lenge varer dette? Det er veldig ubehagelig å ha det slik. 

Anonymkode: 6b176...0e4

[AnonymBruker]

 

jeg beklager på forhånd at jeg svarer deg uten å selv ha opplevd dette. Vil gjerne prøve å få deg til å føle deg bedre. 

Jeg vil bare si at på generelt grunnlag så vil følelser som er sorg-relatert gå over. Hvis det føles litt ut som sorg som du sier, så er det i seg selv en indikasjon på at dette er følelser som trenger å bearbeides en liten stund, for så å bli bedre. 

Kanskje handler sorgfølelsene om at du føler at noe gikk tapt, kanskje den første tiden med baby? 

Skal ikke spekulere videre i det på dine vegne, ville bare si dette med at sorg blir somregel bedre❤ 

Har du noen å snakke med? Kanskje kan noen timer med en terapeut hjelpe deg ❤

Anonymkode: 90816...ae0

[Gjest Lama_Drama]

Når du får flere unger og innser at det bare er sånn. Den rosenrøde barseltiden finnes oftest kun i historier fra andre. 

[AnonymBruker]

Best å ikke dvele ved dette. Tilbakelagt kapittel, move on.

Anonymkode: 3e8d3...c50

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke helt, hvorfor er minnet om fødsel/den første tiden med babyen så vondt? Ble du utsatt for noe fælt rundt den tiden?

Hvor lenge er det siden? 

Anonymkode: 5d4fd...5c9

[AnonymBruker]

Kan vi ikke snart bare ta innover oss at graviditet,fødsel og tiden med de aller minste kan sette i gang følelser hos de fleste av oss som vi aldri har kjent på og som kan være beintøffe?

Her i Vesten har kvinner i flere tiår levd i et enestående velferdssamfunn med fokus på individets velvære. Vi har høye krav til hva adekvat livskvalitet er, og vi er vel mildt sagt bortskjemte i forhold til de fleste andre kulturer?

Det er nok en god grunn til at fødselstallene har gått ned. Folk synes rett og slett ikke det er verdt å gå gjennom ørten graviditeter, fødsler og småbarnsperioder. For bare noen tiår siden var det en selvfølge for kvinner å få minst tre barn. Nå er barn ikke en nødvendighet lenger. Man kan fint droppe det, uten at noen rynker på nesen av det. Det har nesten blitt trendy å være barnløs og "fri". 

Vi bombes med mammablogger om den rosenrøde spedbarnsperioden. Mange av oss svever på en sky av forventninger til det å bli mamma, som står i stil til den allerede høye levestandarden vi har, som er preget av livsnytelse og stor individuell frihet. Et spedbarn brister fullstendig med den tilværelsen. Plutselig er du 100% prisgitt et instinktivt lite menneske som kun er i stand til å hevde sine behov døgnet rundt. Det handler om mating, bæsjebleie, kos i mammas fang og ofte lange perioder med gråt. 1 av 5 barn er attpåtil kolikkbarn! En helt ubeskrivelig krevende situasjon som kan sette enhver ut av spill.

Legg til hormoner i mor og en kropp som har vært gjennom en ufattelig prosess med å bære frem og føde dette mennesket, hva forventer vi? Parforholdet kommer i bakgrunnen. Søvnen din reduseres og forstyrres. Måltidene og dusjene dine blir på baby sine premisser. Mor har permisjon og må ta jobben med baby i timesvis dag etter dag. Puppen må frem akkurat når baby vil. Når du trodde babyen var på gråtetoppen ble det plutselig enda verre.

Ja vi elsker dem,men la oss nå innrømme at det er en beintøff tilværelse for mange av oss. Helt naturlig å kjenne på at dette kan være overveldende, kjipt og vanskelig. Ja at det blir for mye. Det betyr ikke at du er deprimert!! Helt naturlige følelser som man skal få lov å ha. Så må man stå i det og gjøre det riktige for barnet. Men det er lov å savne friheten man hadde før barn. 

Anonymkode: ccfdf...76f

[AnonymBruker]

Jeg hadde og har fremdels mye traumer etter en hard fødsel og mye smerter i etterkant. Første tiden er egentlig bare "blurry", fikk ikke kose skikkelig med babyen min og hadde egentlig nok med meg selv de første 3 ukene. Så ble det gradvis bedre. Nå er hun 5 mnd og tiden er fantastisk. Jeg ser tilbake med litt sorg da, for fikk ikke nyte noe av den helt unike nyfødt tiden. Og som du skriver, kjenner det knytter seg i brystet og presser på bare jeg tenker på fødsel. Det hang i lenge, henger i enda men er heldigvis blitt bedre enn det var. Nå går det fint, og jeg prøver å jobbe mye med å legge det bak meg og få tankene videre. Så, mini er 5 mnd og jeg følte vel det begynte å bli bedre for en mnd tid siden 

Anonymkode: 89171...c91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kan vi ikke snart bare ta innover oss at graviditet,fødsel og tiden med de aller minste kan sette i gang følelser hos de fleste av oss som vi aldri har kjent på og som kan være beintøffe?

Her i Vesten har kvinner i flere tiår levd i et enestående velferdssamfunn med fokus på individets velvære. Vi har høye krav til hva adekvat livskvalitet er, og vi er vel mildt sagt bortskjemte i forhold til de fleste andre kulturer?

Det er nok en god grunn til at fødselstallene har gått ned. Folk synes rett og slett ikke det er verdt å gå gjennom ørten graviditeter, fødsler og småbarnsperioder. For bare noen tiår siden var det en selvfølge for kvinner å få minst tre barn. Nå er barn ikke en nødvendighet lenger. Man kan fint droppe det, uten at noen rynker på nesen av det. Det har nesten blitt trendy å være barnløs og "fri". 

Vi bombes med mammablogger om den rosenrøde spedbarnsperioden. Mange av oss svever på en sky av forventninger til det å bli mamma, som står i stil til den allerede høye levestandarden vi har, som er preget av livsnytelse og stor individuell frihet. Et spedbarn brister fullstendig med den tilværelsen. Plutselig er du 100% prisgitt et instinktivt lite menneske som kun er i stand til å hevde sine behov døgnet rundt. Det handler om mating, bæsjebleie, kos i mammas fang og ofte lange perioder med gråt. 1 av 5 barn er attpåtil kolikkbarn! En helt ubeskrivelig krevende situasjon som kan sette enhver ut av spill.

Legg til hormoner i mor og en kropp som har vært gjennom en ufattelig prosess med å bære frem og føde dette mennesket, hva forventer vi? Parforholdet kommer i bakgrunnen. Søvnen din reduseres og forstyrres. Måltidene og dusjene dine blir på baby sine premisser. Mor har permisjon og må ta jobben med baby i timesvis dag etter dag. Puppen må frem akkurat når baby vil. Når du trodde babyen var på gråtetoppen ble det plutselig enda verre.

Ja vi elsker dem,men la oss nå innrømme at det er en beintøff tilværelse for mange av oss. Helt naturlig å kjenne på at dette kan være overveldende, kjipt og vanskelig. Ja at det blir for mye. Det betyr ikke at du er deprimert!! Helt naturlige følelser som man skal få lov å ha. Så må man stå i det og gjøre det riktige for barnet. Men det er lov å savne friheten man hadde før barn. 

Anonymkode: ccfdf...76f

Du er mitt spirit animal 😍

Anonymkode: bf2c5...456

[AnonymBruker]

Jeg kjenner til de følelsene, og bærer på en liten sorg selv. 

Jeg hadde et litt utfordrende svangerskap med mye kvalme, bekkenløsning og tilslutt svangerskapsforgiftning. Inn og ut av sykehuset de siste 2 månedene. Jeg fikk høre fra alle andre at "da ville nok fødselen bli mye enklere" (siden det tydeligvis er en myte at jo tyngre svangerskap man har så lettere fødsel får man? 🤷‍♀️) men det endte jo i en alvorlig rift, mistet endel blod, operasjon og alt det som følger med.. Kort sagt så fungerte jeg ikke på 2 måneder. Babyen gråt fordi han ville konstant holdes og bysses stående(helst knebøy) men jeg hadde ikke sjans til det. Så endte med at vi begge gråt mye. Mannen måtte jobbe utenbys så den første tiden var skikkelig hard. I tillegg var smittebølgene høye og jeg var ofte alene. 

Så kommer jo alle forventningene om evig lykkerus fra familie og venner. Pluss litt upassende kommentarer. "Har du ikke tatt av kiloene enda? Datteren til xxxx fødte senere enn deg og veier allerede mindre enn før fødsel". "jaja, noen trenger jo hardtrening for å komme tilbake i buksene". "Skal du amme nå igjen? Du skjemmer han bort". "Samsover dere? Du gjør han til en skikkelig mamma dalt". "Hva er det som er så stress med å være hjemme nå da?" and the list goes on.. 

Så ja, jeg tenker ikke tilbake på den første tiden som noe godt. Fikk aldri muligheten til å "nyyyyyyte permisjonen" som alle sa. Nå er kidden bikket halvåret og først nå begynner jeg å kjenne meg litt normal. 

Anonymkode: 39e90...65a

[AnonymBruker]

Jeg opplevde også "fødsel" og de to første månedene etter fødsel, med nr 4 som noe grusomt. Og har vært forbanna, trist og uvel bare jeg har tenkt på det. Har vært missunelig og bitter på alle rundt meg som har fått babyer, som har gjennomgått en "normal" fødsel og barseltid. De første månedene var det så ille at jeg ikke engang klarte å være glad i min egen baby. Nå har det gått 1,5år og synes fortsatt det er vondt å tenke på, men følelsene er ikke like intense. Og det kommer ikke like ofte. Så håper det vil bli enda bedre med litt tid. Jeg håper å kunne se tilbake på den tiden og være takknemelig for at alt har gått bra, og fokusere på den styrken og jobben som ble gjort de første månedene, men er en vei å gå dit enda.

Opplever at det hjelper å snakke om det. Ihvertfall med andre som har vært gjennom noe lignende. Godt å høre at man ikke er alene om å ha hatt det slik.

Håper det vil føles bedre for deg også etterhvert❤

 

 

Anonymkode: a9890...db6

[AnonymBruker]

Min fyller syv dette året, og det er fortsatt vondt. Får helt panikk når det nærmer seg bursdag. Har kun det ene barnet grunnet at svangerskapet og barseltiden var så jævlig og jeg ble så sinnsykt dårlig psykisk, og det er fælt når jeg tenker på at h*n må være enebarn.. Jeg har ikke noe konkret svar på når det vil gå over, men det er selvfølgelig mildere nå enn det var i starten når jeg kom meg «ut» av det. Masse varme tanker til deg! Du er ihvertfall ikke alene om å ha det sånn.

Anonymkode: fba8d...2da

[AnonymBruker]

Hvorfor var det en forferdelig tid? Jeg har en 8-åring. Jeg vil alltid huske hvor tøft det var å bli mamma til han, jeg hadde en svært traumatisk fødsel, og den første tiden var vanskelig. Men følelsene vil nok bli visket ut etter hvert. Livet vil bli forandret for alltid når man får barn, og jeg savner ofte den frie, ubekymrede jenta jeg var før jeg fikk barn. Barn er herlige, men det er også bekymringer og stress. 

Anonymkode: 4b4ad...322

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke, jeg har det likt og barnet er 2 år. 

Anonymkode: 80fa7...248

[Gjest Vintermorgen]

Ryddet for brukerangrep og svar til dette.

Vintermorgen, mod

[AnonymBruker]

Jeg hadde et slitsomt svangerskap og barsel. Lite hjelp når det sto på som verst. Far gadd omtrent ikke å gjøre noe. Var bitter på han flere år etterpå. Men det har gått over nå. Jeg har kun et barn nettopp fordi det var en tøff prosess hele greia. Mitt barn er 15 år nå. 

Anonymkode: 12a29...e30

[AnonymBruker]

For min del gikk det over da barnet ble 2-3 år. Før det orket jeg ikke se på bilder fra babytiden engang.

Anonymkode: 6d724...735