Hvordan bli kvitt annerledesfølelsen?

[AnonymBruker]

Enda i voksen alder føler jeg meg annerledes enn andre. Jeg er redd for at andre skal synes jeg er rar eller bare annerledes. 
Jeg føler ikke verden er åpen, men stengt, som om jeg er i et mentalt fengsel og jeg føler meg veldig lite velkommen. Føler liksom at folk flest ønsker meg vekk. Jeg beundres på avstand, men når jeg faktisk kommer innpå folk ønskes jeg liksom vekk. 
Jeg sliter også helt ekstremt med å tenke på en annen måte, jeg ender liksom alltid opp med å gjøre det samme. Jeg er totalt blind for noe nytt, det kjennes som om jeg må tvinge meg til å se andre farger rett og slett men hvordan gjør man det? 
Hvordan blir man rett vare? 

Anonymkode: 2cb0f...353

[AnonymBruker]

Du lider av "terminal uniqueness" ergo du føler at er så mye mer spesiell enn andre. Sånn er det ikke. Mennesker er komplekse, alle du kjenner har sine greier som også kan være avvikende fra "normalen". Når du sier at du beundres fra avstand, så er det sikkert at folk tenker det samme om deg som det du tenker om dem. 

Verden er din den også, stol på deg selv og på det du kan bidre med. Du trenger ikke å forandre deg, du er like verdifull som alle andre, du trenger ikke å tvinge deg selv inn i det du selv tror er en normal, for det er en illusjon. Våg å være den du er, og møt andre sånn du vil at de skal møte deg. 

Anonymkode: 2f0dd...008

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du lider av "terminal uniqueness" ergo du føler at er så mye mer spesiell enn andre. Sånn er det ikke. Mennesker er komplekse, alle du kjenner har sine greier som også kan være avvikende fra "normalen". Når du sier at du beundres fra avstand, så er det sikkert at folk tenker det samme om deg som det du tenker om dem. 

Verden er din den også, stol på deg selv og på det du kan bidre med. Du trenger ikke å forandre deg, du er like verdifull som alle andre, du trenger ikke å tvinge deg selv inn i det du selv tror er en normal, for det er en illusjon. Våg å være den du er, og møt andre sånn du vil at de skal møte deg. 

Anonymkode: 2f0dd...008

Med å bli beundret på avstand så mener jeg at jeg ofte har fått interesse fra andre, men det dabber av pga min manglende personlighet. Har ingen egne meninger rett og slett.
 Ok, så om jeg beundrer en mann veldig uten å si det så beundrer han meg og da? 

Anonymkode: 2cb0f...353

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i dette med å bli "beundret på avstand og deretter nærmest forkastet". Det er nesten som om jeg skulle skrevet dette selv! Folk er liksom alltid veldig interessert i å prate med meg ved første øyekast (virker det som). Folk kommer bort til meg og sier at jeg ser kul ut, men etter hvert vil de bare ikke mer. Og da har vi nesten ikke pratet sammen. Dette har skjedd flere ganger.

Jeg vil også si jeg kjenner meg igjen med dette å "tvinge meg selv til å se andre farger", som om jeg tenker helt annerledes og ser ting annerledes. Jeg opplever sjeldent å matche bra med folk, med tanke på humor eller hvordan folk prater. Jeg orker ikke fnise-dukker og er heller ikke den som diskuterer for mye rundt folk (selv om jeg er en interessert person), og er heller litt introvert. Energinivået matcher altså sjeldent. Når jeg først matcher med folk, så blir det som regel veldig bra. Dessverre skjer dette altfor sjeldent. 

Nå vil jeg egentlig bare si at jeg kjenner meg igjen og at jeg også gjerne vil finne ut av dette. Jeg har dessverre ikke noen råd å komme med, men vi kan gjerne prate mer om dette? 

Nå prøver jeg meg bare frem her, men vil du beskrive litt hvordan du er blant folk? 
Og kanskje hvilke interesser du har? Eller hvordan du er som person? Noe som kan beskrive deg litt mer? 

Vi er i hvert fall flere i samme båt. ❤️ 

Anonymkode: 1532c...83d

[Millimani]

Det beste er å være seg selv - hele tiden 💜

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.5.2021 den 1.21):

Enda i voksen alder føler jeg meg annerledes enn andre. Jeg er redd for at andre skal synes jeg er rar eller bare annerledes. 
Jeg føler ikke verden er åpen, men stengt, som om jeg er i et mentalt fengsel og jeg føler meg veldig lite velkommen. Føler liksom at folk flest ønsker meg vekk. Jeg beundres på avstand, men når jeg faktisk kommer innpå folk ønskes jeg liksom vekk. 
Jeg sliter også helt ekstremt med å tenke på en annen måte, jeg ender liksom alltid opp med å gjøre det samme. Jeg er totalt blind for noe nytt, det kjennes som om jeg må tvinge meg til å se andre farger rett og slett men hvordan gjør man det? 
Hvordan blir man rett vare? 

Anonymkode: 2cb0f...353

Jeg sliter med at andre misforstår meg og tror det aller værste om meg. Føler meg også annerledes. Har lært meg at ting har alltid to sider istedenfor å tenke negativt. 

Anonymkode: 8b152...813

[AnonymBruker]

Millimani skrev (22 minutter siden):

Det beste er å være seg selv - hele tiden 💜

Ja,men det er ikke alltid like enkelt det heller. 

Anonymkode: 8b152...813

[Nathea]

❤️
 

Jeg kjenner meg veldig igjen. Føler meg helt annerledes og utenfor alle andre.  Jeg føler meg veldig rar og ikke sånn som alle andre. Føler meg helt fremmend. Jeg er fanget i min egen kropp og akkurat som ett fengsel med gitter. Jeg vil ut men jeg klarer ikke selv.

[Nathea]

Millimani skrev (På 25.5.2021 den 10.55):

Det beste er å være seg selv - hele tiden 💜

💜

Jeg kan ikke være meg selv fordi da liker ikke andre mennesker meg. Jeg føler jeg må være en annen enn meg selv. Men jeg klarer ikke å være en annen enn meg selv. Jeg er aldri bra nok som den jeg er.