Noen her som har opplevd at barnet ditt har blitt misbrukt?

[AnonymBruker]

Hvordan har dere taklet det? Hvordan bearbeider dere det? Kan dere tilgi, og hvordan gjør dere det isåfall? Og hvordan har barnet det? 

Jeg sliter, og kommer meg liksom ikke videre. Storesøsken og jeg ble vitne til det, og sjokket kan fortsatt føles i kroppen. Mannen er helt ferdig med det, og jeg har ingen andre jeg føler jeg kan prate med. Folk skygger unna.

Jeg ser han som gjorde dette av og til, og det er så vondt! Ingen straff, da han var for ung.

Har mottatt mye hjelp, deriblant EMDR, men det funker ikke. Hjelp!

Anonymkode: 8738a...ea7

[AnonymBruker]

Ja, jeg har opplevd at mitt barn er blitt det jeg vil kalle misbrukt, av et jevnaldrende barn på skolen, i skoletiden. Det som skjedde var innenfor kategorien «skadelig seksuell atferd», som det kalles i forskningen. Anslagsvis mellom 1/3 og 1/2 av alle overgrep mot barn utføres jo av aldre barn, og dette er det i de senere år kommet en del forskning på. 
 

Mitt barn er ferdig med episoden, og vi var nok heldige i og med at barnet var i en alder der det nok ikke helt forstod den «kulturelle/sosiale alvorlighetsgraden» av det som skjedde. Hadde det skjedd nå et år seinere, når barnet har en annen forståelse av seg selv og kroppslige grenser, så tror jeg barnet ville reagert litt annerledes. I tillegg var barnet godt forberedt og klarte å reagere veldig riktig (skrike, rive seg løs, varsle voksne) og ble heldigvis trodd, så barnet unngikk med det mye risiko for skadevirkninger av opplevelsen. I ettertid har skolen forsøkt å «lande» episoden som et «hendelig uhell», og vi voksne har reagert på fremstillingen men skånet barnet fra å høre hvordan skolen ser på det. 
 

Barnet har likevel landet på at han som gjorde dette er «slem» - hvilket han helt klart er; han er voldelig mot medelever og lærere hver eneste dag, svarer frekt, bruker utrolig stygge ord overfor andre osv. Han har også begått samme og liknende overgrep mot andre barn både før og etter vårt, det vet vi fra både personale og andre foreldre og barn. Han sliter helt klart med en hel masse ting - men det er jo ikke de andre barnas oppgave å løse for ham. I PRAKSIS er han «slem», og barna skyr stort sett unna ham.
 

Jeg kjenner at jeg vemmes når jeg ser ham, for det er noe alvorlig galt med dette barnet. Han gjør utfall mot oss voksne, foreldrene hans har null kontroll, og skal jeg være helt, helt ærlig så har en del av meg mest lyst til å parafrasere Liam Neesons bevingede ord fra Taken og gjøre det klart at enten kutter han ut eller så bruker jeg mitt «very particular set of skills». Rører han barnet mitt igjen så skal jeg faen meg ta ham, er det en del av meg som sier. 
 

Jeg synes ærlig talt ikke det er så problematisk å ha disse tankene. Det er jo ikke sånn at jeg ville handlet utfra dem på det nåværende tidspunkt; de er bare en helt naturlig reaksjon som forelder i en situasjon der jeg opplever at systemet rundt barna på skolen ikke helt innser alvoret (som for øvrig er vitenskapelig behandlet, så dette er ikke fryktbasert). Det er helt rasjonelt å mentalt forberede seg på at denne gutten også seinere kommer til å utgjøre en risiko for barna våre, så jeg ser ikke det som noe patologisk. Forskning viser at jeg har all grunn til å tenke slik. 
 

Vi snakker om noe som kunne ødelagt barnet mitt i årevis fremover, og endret barnets forståelse av seg selv og andre for all fremtid. Det er ikke sånn at man trenger å sykeliggjøre det at man som forelder innser det. 

Anonymkode: f2f97...a57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Ja, jeg har opplevd at mitt barn er blitt det jeg vil kalle misbrukt, av et jevnaldrende barn på skolen, i skoletiden. Det som skjedde var innenfor kategorien «skadelig seksuell atferd», som det kalles i forskningen. Anslagsvis mellom 1/3 og 1/2 av alle overgrep mot barn utføres jo av aldre barn, og dette er det i de senere år kommet en del forskning på. 
 

Mitt barn er ferdig med episoden, og vi var nok heldige i og med at barnet var i en alder der det nok ikke helt forstod den «kulturelle/sosiale alvorlighetsgraden» av det som skjedde. Hadde det skjedd nå et år seinere, når barnet har en annen forståelse av seg selv og kroppslige grenser, så tror jeg barnet ville reagert litt annerledes. I tillegg var barnet godt forberedt og klarte å reagere veldig riktig (skrike, rive seg løs, varsle voksne) og ble heldigvis trodd, så barnet unngikk med det mye risiko for skadevirkninger av opplevelsen. I ettertid har skolen forsøkt å «lande» episoden som et «hendelig uhell», og vi voksne har reagert på fremstillingen men skånet barnet fra å høre hvordan skolen ser på det. 
 

Barnet har likevel landet på at han som gjorde dette er «slem» - hvilket han helt klart er; han er voldelig mot medelever og lærere hver eneste dag, svarer frekt, bruker utrolig stygge ord overfor andre osv. Han har også begått samme og liknende overgrep mot andre barn både før og etter vårt, det vet vi fra både personale og andre foreldre og barn. Han sliter helt klart med en hel masse ting - men det er jo ikke de andre barnas oppgave å løse for ham. I PRAKSIS er han «slem», og barna skyr stort sett unna ham.
 

Jeg kjenner at jeg vemmes når jeg ser ham, for det er noe alvorlig galt med dette barnet. Han gjør utfall mot oss voksne, foreldrene hans har null kontroll, og skal jeg være helt, helt ærlig så har en del av meg mest lyst til å parafrasere Liam Neesons bevingede ord fra Taken og gjøre det klart at enten kutter han ut eller så bruker jeg mitt «very particular set of skills». Rører han barnet mitt igjen så skal jeg faen meg ta ham, er det en del av meg som sier. 
 

Jeg synes ærlig talt ikke det er så problematisk å ha disse tankene. Det er jo ikke sånn at jeg ville handlet utfra dem på det nåværende tidspunkt; de er bare en helt naturlig reaksjon som forelder i en situasjon der jeg opplever at systemet rundt barna på skolen ikke helt innser alvoret (som for øvrig er vitenskapelig behandlet, så dette er ikke fryktbasert). Det er helt rasjonelt å mentalt forberede seg på at denne gutten også seinere kommer til å utgjøre en risiko for barna våre, så jeg ser ikke det som noe patologisk. Forskning viser at jeg har all grunn til å tenke slik. 
 

Vi snakker om noe som kunne ødelagt barnet mitt i årevis fremover, og endret barnets forståelse av seg selv og andre for all fremtid. Det er ikke sånn at man trenger å sykeliggjøre det at man som forelder innser det. 

Anonymkode: f2f97...a57

Jeg håper denne gutten får bistand fra barneverntjenesten. Her må det vurderes tiltak slik at han ikke skader andre. Han må også beskyttes for seg selv - det gavner ham ikke å få lov å opptre slik han gjør.

Anonymkode: 41ab6...132

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hvordan har dere taklet det? Hvordan bearbeider dere det? Kan dere tilgi, og hvordan gjør dere det isåfall? Og hvordan har barnet det? 

Jeg sliter, og kommer meg liksom ikke videre. Storesøsken og jeg ble vitne til det, og sjokket kan fortsatt føles i kroppen. Mannen er helt ferdig med det, og jeg har ingen andre jeg føler jeg kan prate med. Folk skygger unna.

Jeg ser han som gjorde dette av og til, og det er så vondt! Ingen straff, da han var for ung.

Har mottatt mye hjelp, deriblant EMDR, men det funker ikke. Hjelp!

Anonymkode: 8738a...ea7

Har opplevd det. Vi valgte å flytte langt bort for å slippe å møte vedkommende. Det var vellykket for vår del. Barnet profitterte også på "ny start". Vi vil alle være merket av dette, tror ikke det finnes en kur. Heldigvis har vi fått det mye bedre etter flytting. 

Anonymkode: 41ab6...132

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg håper denne gutten får bistand fra barneverntjenesten. Her må det vurderes tiltak slik at han ikke skader andre. Han må også beskyttes for seg selv - det gavner ham ikke å få lov å opptre slik han gjør.

Anonymkode: 41ab6...132

Jeg håper selvfølgelig også at han får hjelp, både for hans del og alle andres. Men jeg har personlig ikke noe behov for å bruke krefter på å håpe at han skal få hjelp, dersom det gir mening. Emosjonelt sett, altså. 
 

Vi laget en 9A-sak på hendelsen, og har også hatt to andre saker angående denne gutten etterpå, relatert til hvordan han oppfører seg overfor vårt barn på skolen. Vi har meldt vår bekymring både til lærer, rektor og helsesykepleier, og sendt en bekymringsmelding til barnevernstjenesten, så jeg føler egentlig at vi alt har «gjort vårt». Vi ser jo at han er farlig; han er en voldsmann og overgriper in spe, snur man seg ett sekund så karatesparker han nærmeste unge i ryggen eller klyper sidemannen i tissen. Gi den ungen syv til ti år, så er det han som voldtar en på fest eller slår ned en med ei flaske. 
 

Hadde vi levd i steinalderen så ville han blitt forvist fra stammen - og DET er grunnen til at vi følelsesmessig reagerer slik vi gjør. Den gutten er livsfarlig å ha i nærheten med mindre et helt apparat med spesialkompetanse er på pletten til enhver tid. Hvilket de i stor grad ikke er, grunnet ressursmangel. Og foreldrene skjønner ikke alvoret. 

Anonymkode: f2f97...a57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Har opplevd det. Vi valgte å flytte langt bort for å slippe å møte vedkommende. Det var vellykket for vår del. Barnet profitterte også på "ny start". Vi vil alle være merket av dette, tror ikke det finnes en kur. Heldigvis har vi fått det mye bedre etter flytting. 

Anonymkode: 41ab6...132

Akkurat sammen historie her så og si.

Eneste er at en av oss er i familie med personen, men er 0 kontakt. Venter på å få svar på saken snart. 

Går opp og ned, trygging og stabilisering av hverdagen for barna er der viktigste jeg gjør. Men sliter med å strekke meg så rekker ikke alltid å ta best vare på meg selv. Venter på videre utredning av ptsd på meg og barn. 

Anonymkode: cee9e...a64

[AnonymBruker]

Jeg vil bare si, som ei som ble seksuelt misbrukt av en som var 13 år eldre enn meg som barn og som jeg så på som en person jeg hadde tillit til, selv om barnet idag virker som det er over hendelsen og har det bra.. Vær oppmerksom når barnet kommer i puberteten. Mine "skader" kom ikke før jeg var rundt 12 år, først da slo alt inn og jeg ble veldig deprimert og fikk en følelse av å være verdiløs og byrde, samt skammet meg og følte meg ekkel. Turte ikke prate med mamma om det før jeg drakk meg dritings da jeg var 14, og enda tok det litt tid før jeg fikk hjelp. 

Så vær obs, er litt råd.. Og ikke prøv å skjul det, la barnet vite at om det har noen spørsmål om hendelsen i senere tid så er det helt ok å prate om. 

Anonymkode: ab45e...4cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg vil bare si, som ei som ble seksuelt misbrukt av en som var 13 år eldre enn meg som barn og som jeg så på som en person jeg hadde tillit til, selv om barnet idag virker som det er over hendelsen og har det bra.. Vær oppmerksom når barnet kommer i puberteten. Mine "skader" kom ikke før jeg var rundt 12 år, først da slo alt inn og jeg ble veldig deprimert og fikk en følelse av å være verdiløs og byrde, samt skammet meg og følte meg ekkel. Turte ikke prate med mamma om det før jeg drakk meg dritings da jeg var 14, og enda tok det litt tid før jeg fikk hjelp. 

Så vær obs, er litt råd.. Og ikke prøv å skjul det, la barnet vite at om det har noen spørsmål om hendelsen i senere tid så er det helt ok å prate om. 

Anonymkode: ab45e...4cc

Ser at det her ble sykt kronglete og vanskelig skrevet, men håper dere forstår budskapet

Jeg var også veldig ung da det skjedde meg, jeg var under 5 år. Men jeg har likevel masse minner og kan forklare i detalj hvordan det var, enkelte ting bare setter seg. 

Anonymkode: ab45e...4cc

[AnonymBruker]

Jeg ble utsatt for seksuelt press av en gutt på egen alder. Jeg husker alt og husker at jeg nektet til han ble sint. 

Nå i dag som voksen forteller han at jeg presset han.. 

Anonymkode: 40764...166

[AnonymBruker]

Litt på siden, men vedr. EMDR, er de øyebevegelsene noe man kan prøve på hjemme? Hvordan i så fall?

Anonymkode: 89f19...383

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Litt på siden, men vedr. EMDR, er de øyebevegelsene noe man kan prøve på hjemme? Hvordan i så fall?

Anonymkode: 89f19...383

Nei, du trenger hjelp av en psykolog for å jobbe på denne måten. 

Anonymkode: 41ab6...132

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg håper selvfølgelig også at han får hjelp, både for hans del og alle andres. Men jeg har personlig ikke noe behov for å bruke krefter på å håpe at han skal få hjelp, dersom det gir mening. Emosjonelt sett, altså. 
 

Vi laget en 9A-sak på hendelsen, og har også hatt to andre saker angående denne gutten etterpå, relatert til hvordan han oppfører seg overfor vårt barn på skolen. Vi har meldt vår bekymring både til lærer, rektor og helsesykepleier, og sendt en bekymringsmelding til barnevernstjenesten, så jeg føler egentlig at vi alt har «gjort vårt». Vi ser jo at han er farlig; han er en voldsmann og overgriper in spe, snur man seg ett sekund så karatesparker han nærmeste unge i ryggen eller klyper sidemannen i tissen. Gi den ungen syv til ti år, så er det han som voldtar en på fest eller slår ned en med ei flaske. 
 

Hadde vi levd i steinalderen så ville han blitt forvist fra stammen - og DET er grunnen til at vi følelsesmessig reagerer slik vi gjør. Den gutten er livsfarlig å ha i nærheten med mindre et helt apparat med spesialkompetanse er på pletten til enhver tid. Hvilket de i stor grad ikke er, grunnet ressursmangel. Og foreldrene skjønner ikke alvoret. 

Anonymkode: f2f97...a57

Du har gjort alt du skulle. Så godt å høre hvordan du tar tak. Jeg er enig, denne gutten høres farlig ut i dag, og potensielt veldig farlig når han blir eldre. 

Anonymkode: 41ab6...132

[AnonymBruker]

Ts her. Takk for gode innspill.

Dette er jammen ikke enkelt!

Har også tenkt på å flytte. Det ville nok gjort meg godt å ikke se han, men resten av familien vil absolutt ikke. 

Jeg har mye sinne enda, og mange ufine tanker om han som gjorde dette. Det er slitsomt.

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg vil bare si, som ei som ble seksuelt misbrukt av en som var 13 år eldre enn meg som barn og som jeg så på som en person jeg hadde tillit til, selv om barnet idag virker som det er over hendelsen og har det bra.. Vær oppmerksom når barnet kommer i puberteten. Mine "skader" kom ikke før jeg var rundt 12 år, først da slo alt inn og jeg ble veldig deprimert og fikk en følelse av å være verdiløs og byrde, samt skammet meg og følte meg ekkel. Turte ikke prate med mamma om det før jeg drakk meg dritings da jeg var 14, og enda tok det litt tid før jeg fikk hjelp. 

Så vær obs, er litt råd.. Og ikke prøv å skjul det, la barnet vite at om det har noen spørsmål om hendelsen i senere tid så er det helt ok å prate om. 

Anonymkode: ab45e...4cc

Ja, tenker mye på at det kan bli vanskeligere for barnet i fremtiden enn det er nå. Vi prater åpent om det som skjedde, og følelsene rundt dette, og så får vi ta det som kommer når det kommer.

Anonymkode: 8738a...ea7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Hvordan har dere taklet det? Hvordan bearbeider dere det? Kan dere tilgi, og hvordan gjør dere det isåfall? Og hvordan har barnet det? 

Jeg sliter, og kommer meg liksom ikke videre. Storesøsken og jeg ble vitne til det, og sjokket kan fortsatt føles i kroppen. Mannen er helt ferdig med det, og jeg har ingen andre jeg føler jeg kan prate med. Folk skygger unna.

Jeg ser han som gjorde dette av og til, og det er så vondt! Ingen straff, da han var for ung.

Har mottatt mye hjelp, deriblant EMDR, men det funker ikke. Hjelp!

Anonymkode: 8738a...ea7

Hva er ungt? 

Anonymkode: 0e0b8...a2f

[AnonymBruker]

Under 16

Anonymkode: 8738a...ea7

[Calypso]

Til dere som skriver at barna deres er "ferdig med episoden" og lignende.. vær obs på at det kan kanskje komme en reaksjon senere.
Jeg ble utsatt for ting fra jeg var 11 til 15 og trodde selv jeg ikke brydde meg før jeg fikk et sammenbrudd i 20-årene og jeg sliter fortsatt med å komme meg etter det.
Forskjellen her er at dere vet hva som har skjedd barna deres (jeg valgte å aldri fortelle mine foreldre) så pass på at barna deres vet at dere er der for dem om de skulle slite med hendelsene senere, det tar på å bære på sånt alene når man ikke vet hvem man kan snakke med.

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Calypso said:

Til dere som skriver at barna deres er "ferdig med episoden" og lignende.. vær obs på at det kan kanskje komme en reaksjon senere.
Jeg ble utsatt for ting fra jeg var 11 til 15 og trodde selv jeg ikke brydde meg før jeg fikk et sammenbrudd i 20-årene og jeg sliter fortsatt med å komme meg etter det.
Forskjellen her er at dere vet hva som har skjedd barna deres (jeg valgte å aldri fortelle mine foreldre) så pass på at barna deres vet at dere er der for dem om de skulle slite med hendelsene senere, det tar på å bære på sånt alene når man ikke vet hvem man kan snakke med.

Dette er veldig viktig - og en selvfølge her hos oss iallfall. Vi ser på «du vet du må komme til oss med ting; spesielt når det kjennes ut som om du ikke har lyst til å si det til en levende sjel» som et ferskvarebudskap, så dette gjentar vi med jevne mellomrom. 
 

Vi forklarer også barnet hvilke helt unødvendige konsekvenser det gjerne får for en selv når en ikke snakker om det som er vanskelig. 

Anonymkode: f2f97...a57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Og foreldrene skjønner ikke alvoret. 

Ikke sikkert det er slik selv om det er slik det fremstår....

Vi har en gutt i familien som kan være denne gutten du beskriver. Foreldrene har KJEMPET i årevis forå få hjelp. Barnehage, skole, barnevernet, ppt og BUP. Ingen har ment at det var alvorlig nok, før det kom episode lignende det du har opplevd. Nå har de fått hjelp, men den hjelpen skulle kommet for årevis siden! 

Anonymkode: 8bff7...457

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Ikke sikkert det er slik selv om det er slik det fremstår....

Vi har en gutt i familien som kan være denne gutten du beskriver. Foreldrene har KJEMPET i årevis forå få hjelp. Barnehage, skole, barnevernet, ppt og BUP. Ingen har ment at det var alvorlig nok, før det kom episode lignende det du har opplevd. Nå har de fått hjelp, men den hjelpen skulle kommet for årevis siden! 

Anonymkode: 8bff7...457

Jo, det er gitt at det er slik det fremstår i dette tilfellet, for foreldrene er helt utlogget når det gjelder å ta tak. De har sagt nei til utredning og mener helt bestemt at de (nå ganske mange) familiene som har samme historie som oss har et horn i siden til dem og derfor dikter opp problemer. 
 

Det blir ikke hjelp der i gården før gutten gjør noe helt hinsides som de ikke kan dekke opp for. 

Anonymkode: f2f97...a57

[AnonymBruker]

Jeg ble seksuelt misbrukt da jeg var 14 år av en kompis til min eldre bror. Han var da i 30 årene og lokket meg til seg. Jeg ble mobbet på skolen og hadde få venner. Så sjenket han meg alkohol og hadde sex med meg. Dette pågikk en stund for jeg ble forelsket i han og avhengig av han. Nå er jeg voksen og i 40 årene og jeg blir dårlig bare av tanken på dette, og jeg bor nær han dessverre. Jeg vil flytte for han tar kontakt med meg og vil ha sex med meg igjen, og vil møte meg. Men jeg vil ikke det. Er vondt å ha det sånn. Han har sagt han har forandret seg men jeg vet han ikke har det. han er en pedofil fyr som tenner på unge jenter. Han ville jeg skulle ha sex med broren min og med dyr på gården jeg vokste opp på og. Han skulle bare visst hvor stor skade han har gjort meg. Men nei han tenker nok bare på seg sjøl. 

Anonymkode: 7d4ef...100