Gå til innhold

Anbefalte innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Jeg er i mitt lykkeligste forhold noensinne, og er egentlig helt lamslått over at jeg av alle skulle være så heldig å finne den store kjærligheten.

Sliter ganske mye med dårlig selvtillit, etter flere år med mobbing på ungdomskole og vgs. I tillegg har jeg mistet begge mine foreldre, far for 30 år siden, mor for to år siden. Derfor føler jeg meg også veldig forlatt, det høres kanskje litt dumt ut, men føles litt sånn noen ganger. Har vel egentlig kun en venninne, som jeg har lite kontakt med, og hun har masse venner og jeg vil ikke vise henne at jeg stort sett kun har henne.

Er skilt, har to barn fra det elendige kjærlighetsløse forholdet. Har høyere utdanning, fast jobb, ok lønn, enebolig, bil....Ytre sett mye på stell, og et velfungerende medlem av samfunnet.

Likevel, har aldri følt at jeg egentlig er verdt noe. Har alltid tenkt at jeg er for kjedelig for en mann jeg ønsker meg, at han skal gå lei av meg. Vi har vært sammen i halvannet år, og jeg er vanvittig forelsket.

Men, jeg vender stadig tilbake til tanker om at han et er på utkikk etter noen andre, noen bedre enn meg. Noen som har mange venner, et stort nettverk og stor familie med mye kontakt. Som er mer spennende. Som kan tilby mer enn det jeg kan.

I tillegg vet jeg at han ble anklaget for utroskap av en eks, men han har en annen versjon; at de ikke var i et ordentlig forhold, og at det var hun klar over. Han var forsikret meg om at vi et ordentlig par, og at jeg er den rette for han. Han har aldri gitt meg noen grunn til å tvile på det, han er en veldig kjærlig og omsorgsfull kjæreste og jeg synes tiden flyr avsted når vi er sammen.

Jeg er en ganske innadvendt person, og det er veldig sjelden jeg får kjemi med noen og klarer å åpne meg uten at det bare blir pinlig taushet. Med kjæresten kan jeg være mer den personen jeg ønsker å være, om det gir mening? Altså, jeg klarer å snakke om alt mulig, være interessert, morsom, kjærlig og romantisk. Sier aldri nei til kos og sex, viser at jeg elsker han og synes han er deilig. Han sier han ikke trenger eller vil ha noen andre.

Er det andre som har opplevd samme frykt og tvil, redd for at kjæresten finner noen andre, noen bedre?

Det er slitsomt å tenke slik, og jeg vil gjerne slutte. Når vi f.eks ikke møtes en kveld, tenker jeg automatisk at kanskje han møter noen andre enn meg. Selv om jeg ikke vil tenke sånn, og jeg trenger en del alenetid, og også han. Vil kunne nyte denne alenetiden uten å bekymre meg om at han kan være utro.

 

 

 

Anonymkode: 24c1a...9b1

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Det må være veldig vondt å ha det slik. Jeg håper han gjør det han kan for å gjøre deg trygg? Men du bør nok få hjelp til bedre selvfølelse og tankemønster, så vil du få det bedre med deg selv. Da blir det enklere å få venner også. Et lykkelig liv bør ikke være avhengig av en mann, da blir du automatisk mer redd for utroskap eller at han skal miste interessen.

Man trenger ikke gå til en dyr psykolog, coacher er egentlig bedre. NLP coach, en kognitiv terapaut eller gestalt terapaut. Det er virkelig verdt det. Finnes mange gode selvhjelpsbøker også. Begynn f.eks på https://www.kognitiv.no/ eller 

https://mentalhelse.no/aktuelt/psykobloggen/selvtillit-selvfolelse-og-selvbilde-hva-er-forskjellen

https://www.psykologforeningen.no/publikum/informasjonsvideoer/videoer-om-livsutfordringer/hva-er-selvfoelelse

 

  • Liker 2

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...