Hvordan følte dere det på barsel? Overlykkelig? Redd? Nedstemt?

[AnonymBruker]

Jeg ligger på barsel på 4 dagen. Skal reise hjem i dag. Helt siden fødselen sliter jeg med et hav av ulike følelser. Er så sykt glad i babyen min, men så i neste øyeblikk lurer jeg på om jeg egentlig er det. Så gleder jeg meg til å ta han med hjem, men samtidig så gruer jeg meg ekstremt til å sprekke boblen vi er i her med masse god hjelp. Hver gang han sover på meg er jeg glad, men når han griner kommer tanken om «hva har vi gjort?» 

vil heller ikke snakke noe særlig med noen. Hadde gledet meg til å dele nyheten med familie og venner, men nå merker jeg at jeg ikke vil ha noe særlig kontakt med andre og at det ikke er viktig. 
 

hvordan hadde du det i dagene etter fødsel? Hva følte du på? Var du bare glad og lykkelig, eller nedstemt og urolig også? 

Anonymkode: 478cd...ecf

[AnonymBruker]

Tror jeg var innom hele følelsesspekteret de første dagene. Var mye nedstemt og trist da vi kom hjem. Den dag i dag er jeg usikker på om jeg hadde fødselsdepresjon den gang. Jeg var jo lykkelig inni mellom også og det var ikke helt svart, men husker det som en tøff tid. Nå skal det sies at jeg hadde en urolig baby som kun sov 20 minutt om gangen gjennom hele døgnet og gråt mye.

Uansett, du skal vite at alt er normalt å føle på nå. Du er full i hormoner og livet ditt er snudd på hodet. Det vil gå seg til❤️ Kanskje om noen dager, uker eller som i mitt tilfelle, måneder. Du kommer til å komme inn i rollen som mamma, du kommer til å mestre der og du kommer til å bli den som kjenner barnet best av alle. Men det kan ta tid.

Anonymkode: 588b5...82c

[AnonymBruker]

Jeg var ikke stormende forelsket eller overlykkelig, men var ikke nedstemt heller. Jeg følte ikke jeg måtte påta meg en rolle som ikke var min (mor), men det hele var jo nytt. Jeg var i grunn veldig meg selv. Men jeg ble noe irritert når en venninne som jeg fikk gravid med, som ventet sitt andre barn og hadde fødselsdepresjon med første, spurte om det føltes fantastisk å være mamma nå! Jeg følte hun tilegnet meg en følelse jeg burde ha, og jeg følte ikke livet var fantastisk, bare akkurat slik jeg ville ha det, men ikke overdrivende lykke. Jeg lurte på om det var slik det burde føles, om jeg ikke var glad nok, forelsket nok og så videre. 

Men jeg var meg selv, og jeg viser ikke følelsene mine til alle og enhver. Jeg føler mye likevel. Men jeg må innrømme at jeg føler mer lykke og stolthet nå som barnet er 2.5 år og vi ser henne være en person. Selv om jeg elsket babytiden, var det mer for kosen. 

Anonymkode: 937d8...751

[AnonymBruker]

Jeg var overlykkelig da jeg fikk babyen på brystet etter fødselen. Og vi ble stormforelsket med en gang.  De påfølgende dagene så gikk jeg gjennom hele følelsespektret. Var overlykkelig samtidig som jeg bare fy faen.. hva er det jeg har gjort... skal JEG ta vare på denne babyen?! 😳 

 Hun sov ikke noe den første natten og jeg hadde ikke sovet på to døgn pga fødselen og ventetiden.  Jeg trodde jeg skulle knekke sammen. Jeg hadde i tillegg sterke bekkensmerter så all forflytning var vanskelig. Søvnmangelen og smertene bidro til at alt med babyen ble ekstra tungt den første tiden.  At far ikke fikk lov til å være der hele tiden gjorde liksom vondt verre. På barsel og de første ukene så vekslet jeg mellom å være forelsket, utslitt, føle meg utilstrekkelig, føle på glede, føle på sorg over at livet hadde blitt snudd og ned. Var en Berg og dal bane. HS ville kartlegge meg for fødselsdepresjon, men det ønsket jeg ikke. Da hadde jeg kommet over den verste perioden, men det kan godt tenke seg at det var det. Nå skal det sies at babyen min ikke sov og hadde/ har et stort sugebehov. 

Men så løsnet det liksom en dag, gjorde det i hvertfall for meg og da bare nøt jeg den lille skapningen selvom alt var nytt og til tider krevende. Mitt råd til alle er forsøk å nyte de første seks ukene selvom det er slitsomt og overveldende. Man får aldri den tiden tilbake og etterhvert som babyen blir større så savner man den tiden de var bitte bitte små ❤️ 

 

 

Anonymkode: 92652...92a

[AnonymBruker]

Tror som de over at jeg var igjennom hele følelsesregisteret. Følte også på en slags uro som jeg nesten kan sammenligne med en slags hjemlengsel jeg hadde da jeg var barn, typ at jeg tenkte "hva har vi gjort" og "savnet" tiden før vi fikk barn. Tror det gikk på at jeg følte meg litt overveldet av alt. Men var også overlykkelig over den fine babyen vår, men ble en brå start med lite søvn og litt ammeproblemer da vi var på barsel. De som sa at alle spedbarn sover MASSE lyver  

Anonymkode: 3dda5...5bd

[AnonymBruker]

Med første baby, overveldet. Glad, men nesten litt nummen. Jeg visste at jeg var uendelig glad i det lille nurket, men klarte ikke helt å føle det. Jeg både gledet og gruet meg til vi skulle hjem. Jeg kunne ingenting om babyer, og visste ikke helt hvordan det skulle gå uten noen å be om råd. Med andre baby var jeg helt i lykkerus. Men gråt også fordi jeg ble så lei meg for at jeg ikke hadde kjent den samme lykkerusen da den kjære toåringen min hjemme ble født. Jeg nøt roen på barsel samtidig som jeg savnet toåringen veldig og fikk dårlig samvittighet for at jeg koste meg.

Anonymkode: e33dc...74c

[AnonymBruker]

Jeg var redd, nedstemt, overveldet. Ikke glad. Tok lang tid før jeg ble glad igjen, og før jeg kjente morsfølelsen. 

Anonymkode: fbfe3...128

[AnonymBruker]

Jeg var i utgangspunktet ganske balansert og nøytralt innstilt til babyen og rollen osv, men opplevde som mange andre at jeg ble helt overkjørt av personalet på barselhotellet. Ingenting jeg gjorde eller mente eller tenkte var liksom «riktig» - så det tok ikke mer enn et døgn før jeg ikke turte å stole på meg selv eller ta avgjørelser selv. 
 

Det tok godt over et år før jeg kom forbi det der - helt unødvendig når jeg i utgangspunktet hadde både gode instinkter og helt rasjonelle behov som bare ikke ble møtt. 

Anonymkode: fd664...b09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg ligger på barsel på 4 dagen. Skal reise hjem i dag. Helt siden fødselen sliter jeg med et hav av ulike følelser. Er så sykt glad i babyen min, men så i neste øyeblikk lurer jeg på om jeg egentlig er det. Så gleder jeg meg til å ta han med hjem, men samtidig så gruer jeg meg ekstremt til å sprekke boblen vi er i her med masse god hjelp. Hver gang han sover på meg er jeg glad, men når han griner kommer tanken om «hva har vi gjort?» 

vil heller ikke snakke noe særlig med noen. Hadde gledet meg til å dele nyheten med familie og venner, men nå merker jeg at jeg ikke vil ha noe særlig kontakt med andre og at det ikke er viktig. 
 

hvordan hadde du det i dagene etter fødsel? Hva følte du på? Var du bare glad og lykkelig, eller nedstemt og urolig også? 

Anonymkode: 478cd...ecf

Jeg var livredd da vi kom hjem. Begge var helt på tuppa. Tar litt tid å bli kjent med baby. Nå etter 4 uker hjemme har vi fått god forståelse for hverandre. Lett er det ikke alltid, men blir bedre og bedre. Et tips mot gråting er å først ta noen knebøy med baby, deretter danse til rolig musikk til baby sovner . Fungerer hver gang på min. Håper det kan fungere for andre.

Anonymkode: 19e62...6bf

[Skogkløver]

Skikkelig trøtt 🤣

Lengtet hjem til mannen og irriterte meg over hun jeg delte rom med 😒

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Med første baby, overveldet. Glad, men nesten litt nummen. Jeg visste at jeg var uendelig glad i det lille nurket, men klarte ikke helt å føle det. Jeg både gledet og gruet meg til vi skulle hjem. Jeg kunne ingenting om babyer, og visste ikke helt hvordan det skulle gå uten noen å be om råd. Med andre baby var jeg helt i lykkerus. Men gråt også fordi jeg ble så lei meg for at jeg ikke hadde kjent den samme lykkerusen da den kjære toåringen min hjemme ble født. Jeg nøt roen på barsel samtidig som jeg savnet toåringen veldig og fikk dårlig samvittighet for at jeg koste meg.

Anonymkode: e33dc...74c

Samme her! Gleden etter fødsel har økt fra gang til gang, og nå sist med nummer fire var jeg heeelt bortevekk på barsel, gråt av lykke og koste meg helt glugg ihjel hele barseltiden hjemme også.

Mens med førstemann var det mer alvorspreget på barsel, jeg følte meg rett og slett litt alene med altfor stort ansvar, og den store, svulmende morskjærligheten trengte litt tid på å slå ut i full blomst. Jeg husker også jeg kunne våkne opp på natta med harehjerte, og skikkelig panikk for om jeg hadde rullet over baby eller noe galt skulle skje. Amming var stress og det var mye styr med vektoppgang osv.

Med nummer 2, 3 og så nummer 4 tilslutt ble ting gradvis bare bedre og bedre, lettere og mer instant love fra første stund😄

Anonymkode: e21cd...b8d

[AnonymBruker]

Jeg hadde veldig mye adrenalin etter fødsel, som var i 22-tiden. Fikk ikke sove om natten etter. Babyen var litt tidlig ute, og sov og sov, helt uinteressert i puppen. Jeg var førstegangsmamma, visste lite om babyer, og det var ingen som fortalte meg at dersom baby bare sov måtte jeg hjelpe henne med å søke mat. Jeg ventet liksom på at hun skulle gråte fordi hun var sulten, slik jeg trodde babyer gjorde, men det skjedde vel knapt før hun var flere uker. Lærte det heldigvis før jeg dro hjem, men de var ganske forferdet på barsel da de sjekket innom på morgenen og spurte hvordan ammingen hadde gått og jeg sa babyen ikke hadde vært sulten enda. Da fikk jeg nærmest kjeft og var veldig fortvilet og lei meg og slet med dårlig samvittighet de neste ukene. Hun la jo ikke på seg og slet med å holde seg våken en god stund, men så løsnet det

Husker også at jeg kjedet meg litt. Babyen sov jo bare, jeg var i god form og det eneste som skjedde var at jeg prøvde å holde henne våken lenge nok til å amme. Klarte ikke helt å føle meg så knyttet til henne på sykehuset, men kom seg raskt hjemme!
 

spent på neste fødsel og barn, om opplevelsen blir noe lik eller om det blir helt annerledes.

Anonymkode: 83d0e...091

[AnonymBruker]

Eg hadde voldsom styrtfødsel sjølv om eg var førstegangs. Full i stress og adrenalin. Første tida var eg ekstremt forvirra og litt sånn apatisk. Det heile føltest litt sånn uvirkelig. Men samtidig vart eg ekstremt forelska i baby og kunne ikkje slutte sjå på ho. Det gjekk seg til og vi har det veldig fint nå.

Anonymkode: 52397...b05

[youcancallmejune]

Jeg følte meg mest stressa. Folk overalt, mannfolk jeg aldri hadde sett før som plutselig dura forbi mens jeg satt der med puppen ute, og halve slekta til de andre barselkvinnene som virret rundt og forstyrret roen. Folk og uro hvor jeg enn gikk, og helt umulig å sove. Jeg fikk ikke roen jeg trengte og var kjempeletta da jeg fikk tillatelse til å dra hjem.

[AnonymBruker]

Tiden på barsel var ikke sånn jeg så for meg - overveldende kjærlighet, harmoni og lykke. Nei, jeg var innom hele følelsesspekteret. Tanker som "hva er det jeg har gjort?" og "hun er mitt ansvar nå og for resten av livet" freaket meg ut. Kunne komme på å savne det gamle livet mitt. Samtidig var jeg så ufattelig glad i dette nye menneske, så vekselsvise tårer og smil var dagligdags. 

Nå har det gått 4 uker, og følelsene svinger fortsatt. I det ene øyeblikket er jeg tilfreds, i det neste føler jeg meg bare låst. Håper det normaliserer seg etterhvert. 

Anonymkode: 24410...b3a

[tussi84]

Jeg følte meg overtrøtt på barsel. De to første døgnene etter fødsel sov jeg nesten ingenting, og var svimmel etter at jeg mistet mye blod etter fødsel. Babyen sov omtrent hele tiden bortsett fra når den skulle mates/skiftes på, men forsikringen på å amme tok så lang tid hver eneste gang at jeg knapt sov (eller ikke fikk sove mellom slagene.

Tidene var oftest feks 

Kl 08 amme forsøk. Det kunne vare alt fra 1 til 2 timer. 

Kl 11. Nytt forsøk på amming

Og slik var det hver 3 time døgnet rundt. Jeg hadde stort sett en pause på rundt en time før det var i gang igjen. I den tiden skulle man også prøve å spise litt selv. Så kom de også innom for å måle feks blodtrykk og sånne ting.

Synes oppholdet var stressende.

[AnonymBruker]

Følte meg hverken nedstemt eller lykkelig. Hadde ikke noen følelser for babyen. Den bare var der liksom. Hylte hele tiden, bortsett fra når hun var på puppen. Personalet passet henne lite, da de alltid gav henne tilbake med en gang hun viste tegn på sult (jeg fikk ikke melk før på 6 dagen, så hun var alltid sulten)

Jeg følte meg totalt utslitt, utrolig trøtt og veldig sulten (fikk ikke tid til å spise, for babyen hylte med en gang jeg koblet henne fra) og ensom. 

Var førstegangs, og ville egentlig blitt lenger for å lære mer, men jeg måtte hjem slik at jeg kunne få hvile og spise. Barsel var nesten verre enn fødselen synes jeg. 

Anonymkode: 7dc4a...3c8

[AnonymBruker]

Lykke med alle tre. Kunne vært lenger enn 3 dager med de to siste for å kanskje få til ammingen men ellers lykkeboble. Nå skal det sies at jeg spyr omtrent i 30 uker av svangerskapet, så er en enorm lykkefølelse når det er over!

Anonymkode: 4c33a...04a

[AnonymBruker]

Jeg fikk ikke sove og gråt i 3 dager i strekk til jeg dro hjem. 

Anonymkode: 6704f...ea4

[AnonymBruker]

Med nr 1 var jeg veldig trøtt og sliten, orket egentlig ingenting den første dagen. Det neste dagene ville jeg bare hjem og var oppgitt over situasjonen, men pga babyen måtte vi være der ei uke. Så var ikke før vi kom hjem at jeg følte glede og lykke.

Med nr 2 var jeg lei meg og irritert, og følte meg så utenfor på barsel, siden jeg ikke kunne ha babyen der.

Med nr 3 var jeg glad og lykkelig fra første stund.

Med nr 4 kjente jeg vel på omtrent alle negative følelser, og hadde det ikke bra før ca 6.mnd etter fødsel.

Anonymkode: 50ff1...34b