Noen som har gått fra partner for å ha barna mindre?

[AnonymBruker]

Jeg fikser ikke mammarollen så godt. Jeg er glad i barnet men jeg får ikke til dette her. Hvis jeg går så kan han ha hovedomsorgen, han er mye flinkere enn meg til alt. Det er vel bedre å ha en ok mamma deler av tiden enn en dårlig hele tiden?

Anonymkode: 94047...4d7

[AnonymBruker]

Jeg gikk ikke fra mannen min pga barna, MEN jeg ble en MYYYYE bedre mamma etter at vi flyttet fra hverandre. Å bo sammen tæret på oss alle, krangling, dårlig kommunikasjon, utroskap, dårlig stemning, "krevende" barn... det var aldri noe positivt. 

Så vi flyttet fra hverandre, og vi fikk alle "fri", fikk puste..... og nå har vi alle det så utrolig mye bedre. Vi bor nært hverandre og er gode venner og samarbeider godt.

 

Vil understreke at jeg IKKE gikk fra mannen, fordi jeg ville ha barna mindre.

Anonymkode: 70a4f...283

[Blomsterpotta]

Snakk med fastlegen din om dette. Kan hende du rett og slett er deprimert og trenger hjelp. Hvor gamle er barna?

Jeg er helt sikker på at du er en flink mamma, men at du trenger hjelp av lege/psykolog til å få troen på deg selv.

Elsker du mannen dun, så ser jeg ikke hva godt som kommer ut av å flytte fra hverandre heller.

[AnonymBruker]

Blomsterpotta skrev (19 minutter siden):

Snakk med fastlegen din om dette. Kan hende du rett og slett er deprimert og trenger hjelp. Hvor gamle er barna?

Jeg er helt sikker på at du er en flink mamma, men at du trenger hjelp av lege/psykolog til å få troen på deg selv.

Elsker du mannen dun, så ser jeg ikke hva godt som kommer ut av å flytte fra hverandre heller.

5mnd. Har gått til psykolog men føler ikke at det hjelper. Jeg elsker mannen men jeg strekker ikke til der heller.

Anonymkode: 94047...4d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg gikk ikke fra mannen min pga barna, MEN jeg ble en MYYYYE bedre mamma etter at vi flyttet fra hverandre. Å bo sammen tæret på oss alle, krangling, dårlig kommunikasjon, utroskap, dårlig stemning, "krevende" barn... det var aldri noe positivt. 

Så vi flyttet fra hverandre, og vi fikk alle "fri", fikk puste..... og nå har vi alle det så utrolig mye bedre. Vi bor nært hverandre og er gode venner og samarbeider godt.

 

Vil understreke at jeg IKKE gikk fra mannen, fordi jeg ville ha barna mindre.

Anonymkode: 70a4f...283

Da var det jo bra at du svarte i denne tråden. 

Anonymkode: 213aa...d08

[Jadzia]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

5mnd. Har gått til psykolog men føler ikke at det hjelper. Jeg elsker mannen men jeg strekker ikke til der heller.

Anonymkode: 94047...4d7

Kjære deg, akkurat sånn hadde jeg det og. Det var en fødselsdepresjon som var ordentlig seig å bli kvitt. Jeg gråt meg i søvn fordi jeg trodde de ville ha det bedre uten meg så mye til stede fordi jeg ikke strakk til. Det tok et år før jeg begynte å se utveien av det. Hold ut! Kanskje en ny psykolog kan hjelpe, eller psykomotorisk fysioterapi. Kanskje trenger du en periode med antidepressive for å komme deg gjennom det. Ikke som en kur, men som en støttekrykke mens du går til psykolog. 
 

det første året er hardt!!! Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg følte jeg feilet og sviktet det året. Men det blir lettere! Her og var det mannen som var «den flinke» det året. Mye av det lå nok i hodet mitt pga depresjonen. Jeg orka ikke, turte ikke, ville ikke. I dag, er det meg de kommer til når det er noe. I dag, er det jeg som står i kampene og er den som får til alt, ikke han. Så du... det er håp! Hold ut!

[AnonymBruker]

Han kan vel ta hovedansvaret for barnet selv om dere er sammen. 

Anonymkode: b2220...ee9

[AnonymBruker]

Først og fremst vil jeg si at du er modig og voksen, som kan si at du ikke får det til. Stor klem.  

Bruk alle kanaler du kan finne. Familie, fastlege, familietjenesten i kommunen.  La partneren ta hovedansvaret, og bidra med det du kan. Sørg for å bygge mestringsfølelse, og få del i de gode stundene.  Å melde seg helt ut,  bare fordi du ikke føler at du fikser det som "alle" andre gjør, hjelper ikke. Mange har det nok slik, men de går ikke ut med det. 

Anonymkode: c0247...1fc

[Gjest Blondie65]

Dette her er forferdelig skambelagt og vanskelig å snakke om. Du har min dypeste medfølelse.

Jeg anbefaler at du, sammen med mannen setter dere ned og snakker ordentlig om situasjonen. Kanskje er det veldig enkle grep som skal til, f.eks. at oppegående familiemedlemmer hjelper til i en periode noen timer om gangen.

Jeg tenker også at hvis psykologen din ikke når inn til deg er det på tide å vurdere en annen terapeut.

Jeg ser at du er forferdelig streng med deg selv både som mor og partner. Det er her du trenger hjelp til å se din egenverdi. 

Jeg ønsker deg lykke til, TS. 

[AnonymBruker]

Jeg er mann. Vi hadde trøbbel i ekteskapet en periode hvor barna var små.

Oppi all frykt og sorg må jeg innrømme det var veldig fristende for en småbarnspappa å være helt alene annenhver uke. Det fremsto som luksus. Jeg skulle alltids taklet å ha barna alene om jeg fikk sånne pauser til å hente meg inn, og slapp styret med å alltid ta hensyn til en annen voksen. Da mener jeg ikke at hun var en spesielt vanskelig person, men i småbarnstiden blir man desperat etter frihet og egentid.

Jeg er allikevel glad vi kom oss gjennom det. Barna vokser fort opp.

Anonymkode: 9973a...375

[AnonymBruker]

Jadzia skrev (9 timer siden):

Kjære deg, akkurat sånn hadde jeg det og. Det var en fødselsdepresjon som var ordentlig seig å bli kvitt. Jeg gråt meg i søvn fordi jeg trodde de ville ha det bedre uten meg så mye til stede fordi jeg ikke strakk til. Det tok et år før jeg begynte å se utveien av det. Hold ut! Kanskje en ny psykolog kan hjelpe, eller psykomotorisk fysioterapi. Kanskje trenger du en periode med antidepressive for å komme deg gjennom det. Ikke som en kur, men som en støttekrykke mens du går til psykolog. 
 

det første året er hardt!!! Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg følte jeg feilet og sviktet det året. Men det blir lettere! Her og var det mannen som var «den flinke» det året. Mye av det lå nok i hodet mitt pga depresjonen. Jeg orka ikke, turte ikke, ville ikke. I dag, er det meg de kommer til når det er noe. I dag, er det jeg som står i kampene og er den som får til alt, ikke han. Så du... det er håp! Hold ut!

Ei venninne fortalte at hun hadde fødselsdepresjon og var redd for at hu ikke var en flink mamma for barnet og hun sa ingenting til noen siden hun var redd for at barnetvernet skulle komme å hente barnet. Dette varte i 1år.
 

Det virker som om du har fått fødseldepresjon. 

Anonymkode: f5aaa...dab