Tror mannen min er voldelig uten å vite det selv

[AnonymBruker]

Eller kanskje jeg overdriver? Tror ikke han mener noe vondt.

Haddealdri trodd at jeg kom til å bli en av de som satt her og skrev: han er så snill, men....

Men....

Idag fikk han et utbrudd igjen. Han har vært veldig stressa på grunn av en eksamen. Han jobber fulltid i tillegg til studier så det er ikke rart han er sliten. Morgenen ble kaotisk som er ganske vanlig (jeg har to barn fra tidligere ekteskap, og vi har ett felles). Det var hjemmeeksamen pga korona. Vi prøvde å få ungene klare men mellomste nekta å kle på seg. Det begynte å toppe seg når eldstejenta mi hadde rota bort busskortet hun trenger for å komme seg til skolen og derfor måtte bli kjørt. Vi prøver å lete etter kortet og så begynner han med kommentarer som "hun visste at det var borte og prøvde å skjule". Det er ikke første gang kortet forsvinner men slik er det jo med barn på den alderen, så jeg sa at det hadde vært fint om vi unngikk å bygge en negativ karakter rundt henne. Han sa seg enig men jeg kjente det i lufta og prøvde å trå forsiktig for å ikke fremprovosere noe. Plutselig hører jeg fra kjøkkenet at han er veldig sint og banker i noe og sier sånn "ARRGH" lyd. Jeg blir stressa og går inn og spør hva som skjer og han svarer at det jævla tastaturet fungerer ikke. Jeg tilbyr han å låne PCen min, og får til svar: "ikke snakk til meg".

Jeg blir engstelig og fryser litt til. Setter meg i sofaen og tenker ut i lufta. Han kommer og spør: "hva driver du med?" Jeg svarer at jeg bare tenker litt. "HVA tenker du på???". Jeg bare tenker, svarer jeg. "Men jeg vil vite HVA" sier han før han tramper av gårde. Så kommer han inn igjen med harde bein (altså han trampet skikkelig ned i gulvet slik at jeg skvetter) og gir meg en energidrikk. Jeg spør bare "hva?" og han svarer "du VET hva". Når jeg skal kjøre barna får jeg ikke start på bilen og må bruke startkabler. Så jeg åpner panseret men finner ikke kablene. Så jeg går motvillig inn for å spørre han hvor de er. Jeg har ikke lyst å plage han når han er stressa. Når jeg kommer inn ligger tastaturet ødelagt på gulvet. Taster ligger strødd ut over hele kjøkkengulvet. Han ser opp på meg med et kaldt og aggressivt blikk. Jeg spør han om han har sett startkablene. Han går hurtig mot meg og tar på seg sko. Jeg prøver å stoppe han og sier at jeg bare trenger å vite hvor startkablene er (for å skjerme barna) men han hører ikke på meg. Han raser ut i bilen, setter seg i passasjersetet, ser på meg og spør: "har du ikke bilnøkler, eller?". Jeg gir bilnøklene til han. Han prøver å få start på bilen og når den ikke starter spør han: "hva har du gjort??" Jeg svarer: "jeg prøvde bare å starte bilen". Han raser ut og tar på startkablene imens han sier: "en jævla time på absolutt ingenting". Eldstejenta mi ser bort på meg med store og sjokkerte øyne.

Igår var det en liten diskusjon mellom henne og han. Hun hadde tatt på seg en bukse som var ganske kort i beina (for liten), og han ba henne skifte. Fair enough. Men når hun kom ned og hadde på seg ei lignende bukse (litt lengre da, tenåringer ftw) presiserte han å si: "er du dum eller?". Jeg ga han beskjed om at slikt sier han ikke, og han var enig og han mente det jo ikke sånn. Men det hjelper jo ikke når han sier noe lignende neste gang han blir stressa og irritert....

Han mener ikke vondt. Han blir bare så stressa og klarer ikke å kontrollere det. Jeg synes ikke det er greit. Og det aller vondeste er at han ikke ser hva han gjør og ikke reparerer. "Det tastaturet skulle kastes uansett" sa han senere på dagen. Men det er ikke tastaturet jeg bryr meg om. Jeg blir redd og utrygg. Han kommer ikke med en klem og sier unnskyld. Det føles ut som jeg må TRYGLE han om det. Det gjør skikkelig vondt og får meg til å føle meg lite verdt.

Og jeg føler på en måte jeg fortjener det jeg får. At det er min feil. At jeg burde vært mer hjelpsom siden han hadde eksamen idag.

Det med at jeg føler meg lite verdt henger nok igjen med en annen episode som skjedde nå i Mars. Han skulle ut og jobbe med noe og jeg spurte om han skulle ut nå når jeg så han hadde skifta til arbeidsklær. Og han sa: "du vil aldri at jeg skal bli ferdig du!". Så svarte jeg at jo, jeg spurte bare om han skulle ut nå. Og han mente på at vi hadde laget en avtale om når han skulle ut som jeg helt ærlig ikke husker. Lang historie kort så sa han til meg at jeg skulle være inderlig glad for at jeg var med han fordi ingen andre ville finne seg i oppførselen min. Og at nå kom han til å få høre det her for resten av livet og at det aldri gikk an å si noe til meg uten at jeg... Husker ikke ordene eksakt, men at det ikke gikk an å si noe som helst til meg. Når jeg begynte å gråte tok han hendene vekk fra ansiktet mitt og sa SE PÅ MEG og det virket som om han trudde jeg latet som jeg gråt. Det gjorde vondt at han trodde det om meg. Så brølte han at han ikke hadde det bra han heller og at han ville kjøre et skrujern inn i tinningen sin. Barna var der så jeg sa til han, at "nå går du". Da sa han til meg at jeg var et forferdelig menneske, og jeg sa bare: "ikke foran barna". Og da sa han seg enig og unnskyldte seg for dem.

Jeg er nok ikke perfekt, og det er vel en del i noe av det han sier. Jeg har mye å jobbe med. Men det gjør inderlig vondt å få kasta på seg at jeg er så fæl at ingen vil ha meg. Jeg knakk den dagen. Det hadde vært enklere om han satt seg ned og prata med meg. Jeg tør ikke si noe til han lenger for jeg er redd for å bli såret. Det virker ikke som han tar på alvor når jeg prøver å snakke til han om noe som har såret meg.

Siden episoden i mars har jeg gått ned 10kg. Jeg er normalvektig fra før. Har hatt anoreksi så jeg vet hvor dette lett leder. Jeg vet hvorfor jeg gjør det også: jeg føler meg verdiløs. At jeg ikke fortjener mat. Dette kan selvfølgelig ikke skyldes på han, men at denne episoden var en utløsende faktor er helt tydelig.

Om det ikke blir bedre må jeg jo dra. Jeg skjønner det. For meg og barna sin del. Og  for hans del også. Jeg vil ikke trygle til han for å få en unnskyldning lenger. Jeg makter det ikke.

Vurderer å vise han dette, men redd for at han skal bli sint på meg. Jeg er også redd for at det egentlig er jeg som overdriver. Han slår jo ikke. Og han mener det ikke. Men det bryter meg ned og skremmer meg likevel...

Noen som vet hvordan dette kan bli bedre uten at jeg må gå? Jeg elsker han, men jeg kan ikke leve slik lenger.

Anonymkode: 4ee88...345

[AnonymBruker]

Jeg synes du overdriver. Det er ingenting i denne posten som tyder på at mannen er voldelig. Hissigpropp, ja, voldelig nei. 

Anonymkode: 843dd...fc8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg synes du overdriver. Det er ingenting i denne posten som tyder på at mannen er voldelig. Hissigpropp, ja, voldelig nei. 

Anonymkode: 843dd...fc8

Det finnes jo flere tyder vold enn fysisk vold. 

Psykisk, latent og materiell vold for eksempel.

Min tanke er at det å kalle et barn dum faktisk kan bryte henne ned psykisk over tid og derfor kan defineres som psykisk vold. Samme med å si til meg at ingen andre vil ha meg og at jeg er et forferdelig menneske.

Latent vold er det som ligger i lufta. At man trår på eggeskall for å unngå å fremprovosere noe.

Materiell vold er å slå og sparke i stykke møbler eller gjenstander. Det med tastaturet er ikke en engangshendelse.

Kan jo være at jeg overdriver... Jeg føler helt ærlig at jeg gjør det.

 

Ville bare påpeke at det finnes flere typer vold enn fysisk.

Anonymkode: 4ee88...345

[AnonymBruker]

Dette er vold, både mot deg og barna. At du blir der med han og lar han ødelegge barna gjør deg medskyldig i omsorgssvikt og barnemishandling. 

Anonymkode: 9a01a...94b

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig med dem som sier at dette er vold!

Anonymkode: 5ff13...7e0

[Miss-Grey]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det finnes jo flere tyder vold enn fysisk vold. 

Psykisk, latent og materiell vold for eksempel.

Min tanke er at det å kalle et barn dum faktisk kan bryte henne ned psykisk over tid og derfor kan defineres som psykisk vold. Samme med å si til meg at ingen andre vil ha meg og at jeg er et forferdelig menneske.

Latent vold er det som ligger i lufta. At man trår på eggeskall for å unngå å fremprovosere noe.

Materiell vold er å slå og sparke i stykke møbler eller gjenstander. Det med tastaturet er ikke en engangshendelse.

Kan jo være at jeg overdriver... Jeg føler helt ærlig at jeg gjør det.

 

Ville bare påpeke at det finnes flere typer vold enn fysisk.

Anonymkode: 4ee88...345

Jeg skulle akkurat til å påpeke det samme.

Det med tastaturet er materiell vold, og trusler om selvskading er psykisk vold. Det kan også være elementer av latent vold, her.

Ikke alle menn forstår at de er voldelige, det kan være en negativ mestringsstrategi han har lært i barndommen. Han tar sannsynligvis  ikke helt innover seg hvor skremt / usikker du blir på grunn av disse utbruddene. Men det virker som om han har en viss forståelse for at det kan påvirke barna negativt.

At du tviler på din egen vurdering, er ganske klassisk. Spesielt dersom du har vært utsatt for dette over tid. Det kan fort bli sånn, selv om det skjer i «perioder» eller «episoder» med litt tid i mellom.

Skriver med nick slik at du kan sende meg en PM dersom du føler deg komfortabel med det. Vil gjerne få gi deg noen innspill som jeg ikke ønsker å skrive i denne tråden (den er tross alt offentlig). Forstår godt dersom du vil være anonym, men nå har du muligheten hvis du vil.

Endret 20. mai 2021 av Miss-Grey

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg synes du overdriver. Det er ingenting i denne posten som tyder på at mannen er voldelig. Hissigpropp, ja, voldelig nei. 

Anonymkode: 843dd...fc8

Ts, jeg håper du overser denne. Dette er noen som enten troller eller bare har som ryggmargsrefleks å ville få folk til å føle seg dårlige. 

Du overdriver ikke. Materiell vold og psykisk vold er fortsatt vold. 

Og det er et veldig stort rødt flagg at han sier ting som at "ingen andre" ville godta oppførselen din. 

Alle slike utsagn er bad news, det er gaslighting. "Alle sier det om deg" , "det er bare jeg som er glad i deg" , "ingen andre kommer til å elske deg" , "folk synes det om deg", osv osv. 

 

Du overdriver overhodet ikke. Det er bra du er obs på dette.

Kanskje du kan snakke med noen om det, og passe på at du har noen å vende deg til dersom det blir verre. Noen som da kjenner til hvordan det har vært og utviklingen. 

Faren med å forsvare ham til andre er at man kan ende opp med at det blir vanskelig å be om hjelp, nettopp fordi man har jo unnskyldt og beskyttet ham til nå, og så blir det ikke troverdig hvis du plutselig forteller en annen historie. 

 

Anonymkode: 5ab79...ebb

[Oslodamen]

Ja, han er psykisk voldelig og truende, i tillegg til materielt voldelig både mot deg og barna. Når du som voksen blir skremt, kan du tenke deg til hvordan det er for barna. De er prisgitt de voksne og personligheten er ennå ikke ferdig dannet. For å kunne bli velfungerende voksne mennesker trenger de trygge og stabile voksne rundt seg.

Dere må skaffe dere hjelp, for situasjonen høres helt uholdbar ut og dere risikerer å bli skadet psykisk alle i hop.

Og jo, han mener det der og da. Ikke etterpå, men i øyeblikket. Ikke unnskyld det med at han egentlig ikke er sånn, når han beviselig faktisk oppfører seg sånn! Han er også sin oppførsel. Og den må slutte nå. 

[bundaberg]

Han har problemer med å kontrollere temperamentet sitt og utsetter deg og barna for psykisk vold og trusler. 

Søk hjelp NÅ!

[Gjest Råååsa]

Du må gjøre alt som står i din makt for å avslutte dette forholdet!

Typen din er et rasshåll og han er vanvittig stygg både med deg og ungene. 

Elsk deg sjøl fremfor den slemme fyrn du er sammen med. Han er farlig for deg! 

Endret 20. mai 2021 av Råååsa

[AnonymBruker]

Hærregud!! Jeg sitter å gaper her av det jeg leser!! 

For en drittsekk han er!!! Også fremfor barna!! 

Her MÅ DU AVSLUTTE FORHOLDET! Han skader jo både deg OG BARNA psykisk!! 

Anonymkode: 3b1ac...a7d

[Gjest loveli]

Kan være folk synes jeg er dumsnill nå, men hva med å begynne i parterapi? Jeg tror det vil komme frem at denne mannen trenger individuell terapi der. Det er kanskje lettere å få han til å gå i individuell terapi via parterapi. Hvertfall hvis dere går til en tøff psykolog som er dirkete med han om at han oppførsel er psykisk voldelig. 

Du har felles barn med han, og han må endre seg radikalt. Du vil vel ikke miste barnet 50% til en fyr du ikke lenger bor med og har kontroll på? Skal mye til før du får barnet 100%. Med mindre han går med på det da?

Jeg tror ikke du kommer til å gå fra han, ellers tror jeg du hadde gjort det for lenge siden. Derfor legger jeg heller frem et alternativ. Begynn i parterapi. Der kan han ikke ta hendene dine vekk fra ansiktet ditt når du gråter, eller være voldelig mot ting rundt seg. Der må han kontrollere sinnet sitt og høre på deg. Og psykologen.

Og jeg tror han vil få beskjed om å pelle seg til individuell terapi fort som faen. Eller han blir henvist til sinnemestringskurs i regi av kommunen. Det finnes.

Endret 20. mai 2021 av loveli

[AnonymBruker]

Har han sammenbrudd fordi han ikke takler eksamner/oppgave, jobb og familie. Eller var han også slik før han begynte med skole?

Anonymkode: 88c0b...b0a

[CorvusCorax]

Synes du overreagerer. Du må tåle at andre uttrykker følelser... som f.eks sinne. Synes du høres litt tafatt ut. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Eller kanskje jeg overdriver? Tror ikke han mener noe vondt.

Haddealdri trodd at jeg kom til å bli en av de som satt her og skrev: han er så snill, men....

Men....

Idag fikk han et utbrudd igjen. Han har vært veldig stressa på grunn av en eksamen. Han jobber fulltid i tillegg til studier så det er ikke rart han er sliten. Morgenen ble kaotisk som er ganske vanlig (jeg har to barn fra tidligere ekteskap, og vi har ett felles). Det var hjemmeeksamen pga korona. Vi prøvde å få ungene klare men mellomste nekta å kle på seg. Det begynte å toppe seg når eldstejenta mi hadde rota bort busskortet hun trenger for å komme seg til skolen og derfor måtte bli kjørt. Vi prøver å lete etter kortet og så begynner han med kommentarer som "hun visste at det var borte og prøvde å skjule". Det er ikke første gang kortet forsvinner men slik er det jo med barn på den alderen, så jeg sa at det hadde vært fint om vi unngikk å bygge en negativ karakter rundt henne. Han sa seg enig men jeg kjente det i lufta og prøvde å trå forsiktig for å ikke fremprovosere noe. Plutselig hører jeg fra kjøkkenet at han er veldig sint og banker i noe og sier sånn "ARRGH" lyd. Jeg blir stressa og går inn og spør hva som skjer og han svarer at det jævla tastaturet fungerer ikke. Jeg tilbyr han å låne PCen min, og får til svar: "ikke snakk til meg".

Jeg blir engstelig og fryser litt til. Setter meg i sofaen og tenker ut i lufta. Han kommer og spør: "hva driver du med?" Jeg svarer at jeg bare tenker litt. "HVA tenker du på???". Jeg bare tenker, svarer jeg. "Men jeg vil vite HVA" sier han før han tramper av gårde. Så kommer han inn igjen med harde bein (altså han trampet skikkelig ned i gulvet slik at jeg skvetter) og gir meg en energidrikk. Jeg spør bare "hva?" og han svarer "du VET hva". Når jeg skal kjøre barna får jeg ikke start på bilen og må bruke startkabler. Så jeg åpner panseret men finner ikke kablene. Så jeg går motvillig inn for å spørre han hvor de er. Jeg har ikke lyst å plage han når han er stressa. Når jeg kommer inn ligger tastaturet ødelagt på gulvet. Taster ligger strødd ut over hele kjøkkengulvet. Han ser opp på meg med et kaldt og aggressivt blikk. Jeg spør han om han har sett startkablene. Han går hurtig mot meg og tar på seg sko. Jeg prøver å stoppe han og sier at jeg bare trenger å vite hvor startkablene er (for å skjerme barna) men han hører ikke på meg. Han raser ut i bilen, setter seg i passasjersetet, ser på meg og spør: "har du ikke bilnøkler, eller?". Jeg gir bilnøklene til han. Han prøver å få start på bilen og når den ikke starter spør han: "hva har du gjort??" Jeg svarer: "jeg prøvde bare å starte bilen". Han raser ut og tar på startkablene imens han sier: "en jævla time på absolutt ingenting". Eldstejenta mi ser bort på meg med store og sjokkerte øyne.

Igår var det en liten diskusjon mellom henne og han. Hun hadde tatt på seg en bukse som var ganske kort i beina (for liten), og han ba henne skifte. Fair enough. Men når hun kom ned og hadde på seg ei lignende bukse (litt lengre da, tenåringer ftw) presiserte han å si: "er du dum eller?". Jeg ga han beskjed om at slikt sier han ikke, og han var enig og han mente det jo ikke sånn. Men det hjelper jo ikke når han sier noe lignende neste gang han blir stressa og irritert....

Han mener ikke vondt. Han blir bare så stressa og klarer ikke å kontrollere det. Jeg synes ikke det er greit. Og det aller vondeste er at han ikke ser hva han gjør og ikke reparerer. "Det tastaturet skulle kastes uansett" sa han senere på dagen. Men det er ikke tastaturet jeg bryr meg om. Jeg blir redd og utrygg. Han kommer ikke med en klem og sier unnskyld. Det føles ut som jeg må TRYGLE han om det. Det gjør skikkelig vondt og får meg til å føle meg lite verdt.

Og jeg føler på en måte jeg fortjener det jeg får. At det er min feil. At jeg burde vært mer hjelpsom siden han hadde eksamen idag.

Det med at jeg føler meg lite verdt henger nok igjen med en annen episode som skjedde nå i Mars. Han skulle ut og jobbe med noe og jeg spurte om han skulle ut nå når jeg så han hadde skifta til arbeidsklær. Og han sa: "du vil aldri at jeg skal bli ferdig du!". Så svarte jeg at jo, jeg spurte bare om han skulle ut nå. Og han mente på at vi hadde laget en avtale om når han skulle ut som jeg helt ærlig ikke husker. Lang historie kort så sa han til meg at jeg skulle være inderlig glad for at jeg var med han fordi ingen andre ville finne seg i oppførselen min. Og at nå kom han til å få høre det her for resten av livet og at det aldri gikk an å si noe til meg uten at jeg... Husker ikke ordene eksakt, men at det ikke gikk an å si noe som helst til meg. Når jeg begynte å gråte tok han hendene vekk fra ansiktet mitt og sa SE PÅ MEG og det virket som om han trudde jeg latet som jeg gråt. Det gjorde vondt at han trodde det om meg. Så brølte han at han ikke hadde det bra han heller og at han ville kjøre et skrujern inn i tinningen sin. Barna var der så jeg sa til han, at "nå går du". Da sa han til meg at jeg var et forferdelig menneske, og jeg sa bare: "ikke foran barna". Og da sa han seg enig og unnskyldte seg for dem.

Jeg er nok ikke perfekt, og det er vel en del i noe av det han sier. Jeg har mye å jobbe med. Men det gjør inderlig vondt å få kasta på seg at jeg er så fæl at ingen vil ha meg. Jeg knakk den dagen. Det hadde vært enklere om han satt seg ned og prata med meg. Jeg tør ikke si noe til han lenger for jeg er redd for å bli såret. Det virker ikke som han tar på alvor når jeg prøver å snakke til han om noe som har såret meg.

Siden episoden i mars har jeg gått ned 10kg. Jeg er normalvektig fra før. Har hatt anoreksi så jeg vet hvor dette lett leder. Jeg vet hvorfor jeg gjør det også: jeg føler meg verdiløs. At jeg ikke fortjener mat. Dette kan selvfølgelig ikke skyldes på han, men at denne episoden var en utløsende faktor er helt tydelig.

Om det ikke blir bedre må jeg jo dra. Jeg skjønner det. For meg og barna sin del. Og  for hans del også. Jeg vil ikke trygle til han for å få en unnskyldning lenger. Jeg makter det ikke.

Vurderer å vise han dette, men redd for at han skal bli sint på meg. Jeg er også redd for at det egentlig er jeg som overdriver. Han slår jo ikke. Og han mener det ikke. Men det bryter meg ned og skremmer meg likevel...

Noen som vet hvordan dette kan bli bedre uten at jeg må gå? Jeg elsker han, men jeg kan ikke leve slik lenger.

Anonymkode: 4ee88...345

Mye rundt dette viser jo visse tegn til psykisk vold. Å fortelle deg at ingen andre hadde holdt ut med deg, at noen er dumme, det er jo ikke bra. Jeg trodde selv at mitt tidligere forhold ikke var så ille. En dag var jeg brått på krisesenter og fikk opp øynene. 

https://www.bufdir.no/vold/TryggEst/Overgrep/Psykisk_vold/

Anonymkode: a383d...e90

[Rosatoast]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Eller kanskje jeg overdriver? Tror ikke han mener noe vondt.

Haddealdri trodd at jeg kom til å bli en av de som satt her og skrev: han er så snill, men....

Men....

Idag fikk han et utbrudd igjen. Han har vært veldig stressa på grunn av en eksamen. Han jobber fulltid i tillegg til studier så det er ikke rart han er sliten. Morgenen ble kaotisk som er ganske vanlig (jeg har to barn fra tidligere ekteskap, og vi har ett felles). Det var hjemmeeksamen pga korona. Vi prøvde å få ungene klare men mellomste nekta å kle på seg. Det begynte å toppe seg når eldstejenta mi hadde rota bort busskortet hun trenger for å komme seg til skolen og derfor måtte bli kjørt. Vi prøver å lete etter kortet og så begynner han med kommentarer som "hun visste at det var borte og prøvde å skjule". Det er ikke første gang kortet forsvinner men slik er det jo med barn på den alderen, så jeg sa at det hadde vært fint om vi unngikk å bygge en negativ karakter rundt henne. Han sa seg enig men jeg kjente det i lufta og prøvde å trå forsiktig for å ikke fremprovosere noe. Plutselig hører jeg fra kjøkkenet at han er veldig sint og banker i noe og sier sånn "ARRGH" lyd. Jeg blir stressa og går inn og spør hva som skjer og han svarer at det jævla tastaturet fungerer ikke. Jeg tilbyr han å låne PCen min, og får til svar: "ikke snakk til meg".

Jeg blir engstelig og fryser litt til. Setter meg i sofaen og tenker ut i lufta. Han kommer og spør: "hva driver du med?" Jeg svarer at jeg bare tenker litt. "HVA tenker du på???". Jeg bare tenker, svarer jeg. "Men jeg vil vite HVA" sier han før han tramper av gårde. Så kommer han inn igjen med harde bein (altså han trampet skikkelig ned i gulvet slik at jeg skvetter) og gir meg en energidrikk. Jeg spør bare "hva?" og han svarer "du VET hva". Når jeg skal kjøre barna får jeg ikke start på bilen og må bruke startkabler. Så jeg åpner panseret men finner ikke kablene. Så jeg går motvillig inn for å spørre han hvor de er. Jeg har ikke lyst å plage han når han er stressa. Når jeg kommer inn ligger tastaturet ødelagt på gulvet. Taster ligger strødd ut over hele kjøkkengulvet. Han ser opp på meg med et kaldt og aggressivt blikk. Jeg spør han om han har sett startkablene. Han går hurtig mot meg og tar på seg sko. Jeg prøver å stoppe han og sier at jeg bare trenger å vite hvor startkablene er (for å skjerme barna) men han hører ikke på meg. Han raser ut i bilen, setter seg i passasjersetet, ser på meg og spør: "har du ikke bilnøkler, eller?". Jeg gir bilnøklene til han. Han prøver å få start på bilen og når den ikke starter spør han: "hva har du gjort??" Jeg svarer: "jeg prøvde bare å starte bilen". Han raser ut og tar på startkablene imens han sier: "en jævla time på absolutt ingenting". Eldstejenta mi ser bort på meg med store og sjokkerte øyne.

Igår var det en liten diskusjon mellom henne og han. Hun hadde tatt på seg en bukse som var ganske kort i beina (for liten), og han ba henne skifte. Fair enough. Men når hun kom ned og hadde på seg ei lignende bukse (litt lengre da, tenåringer ftw) presiserte han å si: "er du dum eller?". Jeg ga han beskjed om at slikt sier han ikke, og han var enig og han mente det jo ikke sånn. Men det hjelper jo ikke når han sier noe lignende neste gang han blir stressa og irritert....

Han mener ikke vondt. Han blir bare så stressa og klarer ikke å kontrollere det. Jeg synes ikke det er greit. Og det aller vondeste er at han ikke ser hva han gjør og ikke reparerer. "Det tastaturet skulle kastes uansett" sa han senere på dagen. Men det er ikke tastaturet jeg bryr meg om. Jeg blir redd og utrygg. Han kommer ikke med en klem og sier unnskyld. Det føles ut som jeg må TRYGLE han om det. Det gjør skikkelig vondt og får meg til å føle meg lite verdt.

Og jeg føler på en måte jeg fortjener det jeg får. At det er min feil. At jeg burde vært mer hjelpsom siden han hadde eksamen idag.

Det med at jeg føler meg lite verdt henger nok igjen med en annen episode som skjedde nå i Mars. Han skulle ut og jobbe med noe og jeg spurte om han skulle ut nå når jeg så han hadde skifta til arbeidsklær. Og han sa: "du vil aldri at jeg skal bli ferdig du!". Så svarte jeg at jo, jeg spurte bare om han skulle ut nå. Og han mente på at vi hadde laget en avtale om når han skulle ut som jeg helt ærlig ikke husker. Lang historie kort så sa han til meg at jeg skulle være inderlig glad for at jeg var med han fordi ingen andre ville finne seg i oppførselen min. Og at nå kom han til å få høre det her for resten av livet og at det aldri gikk an å si noe til meg uten at jeg... Husker ikke ordene eksakt, men at det ikke gikk an å si noe som helst til meg. Når jeg begynte å gråte tok han hendene vekk fra ansiktet mitt og sa SE PÅ MEG og det virket som om han trudde jeg latet som jeg gråt. Det gjorde vondt at han trodde det om meg. Så brølte han at han ikke hadde det bra han heller og at han ville kjøre et skrujern inn i tinningen sin. Barna var der så jeg sa til han, at "nå går du". Da sa han til meg at jeg var et forferdelig menneske, og jeg sa bare: "ikke foran barna". Og da sa han seg enig og unnskyldte seg for dem.

Jeg er nok ikke perfekt, og det er vel en del i noe av det han sier. Jeg har mye å jobbe med. Men det gjør inderlig vondt å få kasta på seg at jeg er så fæl at ingen vil ha meg. Jeg knakk den dagen. Det hadde vært enklere om han satt seg ned og prata med meg. Jeg tør ikke si noe til han lenger for jeg er redd for å bli såret. Det virker ikke som han tar på alvor når jeg prøver å snakke til han om noe som har såret meg.

Siden episoden i mars har jeg gått ned 10kg. Jeg er normalvektig fra før. Har hatt anoreksi så jeg vet hvor dette lett leder. Jeg vet hvorfor jeg gjør det også: jeg føler meg verdiløs. At jeg ikke fortjener mat. Dette kan selvfølgelig ikke skyldes på han, men at denne episoden var en utløsende faktor er helt tydelig.

Om det ikke blir bedre må jeg jo dra. Jeg skjønner det. For meg og barna sin del. Og  for hans del også. Jeg vil ikke trygle til han for å få en unnskyldning lenger. Jeg makter det ikke.

Vurderer å vise han dette, men redd for at han skal bli sint på meg. Jeg er også redd for at det egentlig er jeg som overdriver. Han slår jo ikke. Og han mener det ikke. Men det bryter meg ned og skremmer meg likevel...

Noen som vet hvordan dette kan bli bedre uten at jeg må gå? Jeg elsker han, men jeg kan ikke leve slik lenger.

Anonymkode: 4ee88...345

Syntes du skal dumpe han, han driver tydelig med ett "makt og kontroll" - tankemønster. Han er nok ikke bevisst på dette selv, men det er jo hersketeknikker, og det å la barna vokse opp med han her ville jeg selv ALDRI tillat meg selv å gjøre. 
Høres heller ikke ut som at kommunikasjonen dere to imellom er noe bra, har du prøvd å prate med han? Når han er på ett litt mer rolig stadie altså.

BTW; Du er verdt noe, og du kan FINT finne deg en annen mann som ikke holder på slik. Han trykker deg tydelig ned, for å føle seg bedre selv.. Igjen, typisk hersketeknikker.

[AnonymBruker]

Han har hjemmeeksamen som han ikke får starta på fordi du ikke klarer å ordne barna sjøl på morran? Hadde blitt forbanna sjøl, hvis jegikke fikk starta på eksamen fordi jeg måtte leite etter busskort og fikse bil og kle på unger og ikke hadde PC som funka. Hadde vel rent over for de første, tenker jeg. 

At han ikke klarer å kontrollere kjeften sin er et problem, da, som jeg hadde krevd at han tok tak i. 

Anonymkode: 78ac3...ac1

[Trolltunge]

Dersom du og barna er nervøse for slike utbrudd og går på nåler rundt ham har dette tippet til å være mentalt nedbrytende, og er da mental vold. 

Mulig han ikke verken vet det eller mener det, men det er likevel nedbrytende for deg og barna, og noe du bør ta seriøst tak i. Er han egentlig en bra mann burde det være mulig å nå gjennom til ham, iallefall ved hjelp av en tredjepart. Familieterapeut for eksempel. 

Det kan koke litt over for alle,men skjer det ofte nok til at man begynner å gå på nåler og er redd for..., så er det psykisk vold, om det aldri så mye ikke er meningen. Kroppen vår tar lite hensyn til om det er med hensikt eller ikke man blir nervøs og redd.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Han har hjemmeeksamen som han ikke får starta på fordi du ikke klarer å ordne barna sjøl på morran? Hadde blitt forbanna sjøl, hvis jegikke fikk starta på eksamen fordi jeg måtte leite etter busskort og fikse bil og kle på unger og ikke hadde PC som funka. Hadde vel rent over for de første, tenker jeg. 

At han ikke klarer å kontrollere kjeften sin er et problem, da, som jeg hadde krevd at han tok tak i. 

Anonymkode: 78ac3...ac1

Har du i det hele tatt tatt deg bryet med å lese hele innlegget? For det der tyder på at du leste første avsnitt og ga deg der 

Anonymkode: a319b...0f5

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i de beskrivelsene du kommer med om din mann og hvordan du tenker. Jeg var i et slikt forhold og jeg tenkte nøyaktig som deg. Laget unnskyldninger for han og tenkte at jeg nok både overdrev og var skyld i mye av utbruddene hans, fordi jeg var masete/ kranglete/ lat/ ubrukelig/ ikke tok hensyn til hans behov og masse andre ting han overbeviste meg om at jeg var hele tiden. Så når jeg var slik, så var det ikke så rart at det rant over for han, tenkte jeg. Det var lettere for meg å se urett, når han begynte å gjøre det mot barna. I ett tilfelle kastet han en brukt bleie i ansiktet på en av barna i sinne, fordi barnet ikke hadde kastet den i søpla. (Nattbleie). DA var det endelig noe som våknet i meg. Når han skreik mens han gjorde det og rettferdiggjorde det etterpå, fordi han tross alt hadde sagt i fra mange ganger før og den ungen ikke gadd å høre. Jeg kunne også kommet med en rekke episoder, men det blir for langt.

Poenget mitt er at jeg nå i ettertid, ser alt mye klarere og at forholdet ikke var sunt. Han ødela noe i meg som jeg fremdeles bruker mye tid på. Jeg ser at han har brukt flere manipulasjonsteknikker som har gjort at jeg har problemer med dømmekraften og har store problemer med å både stole på meg selv og andre i dag. Han var til slutt også fysisk. Det ble bare verre. Drøyere ting og jeg tror ikke han forstod selv hvordan han skadet meg eller barna. Mitt råd til deg, er å tenke nøye gjennom hvem og hvordan han er og om du ser tegn til at han forstår selv, når han har gått over streken eller ikke? Og om du vil leve slik.  

Anonymkode: 4f96b...ad0