Er du søsken av fosterbarn, fosterbarn selv eller foreldre?

[Emilie2019]

Vi vurderer å ta et fosterbarn. I den forbindelse vil jeg gjerne høre fra deg som har vokst opp som fosterhjem eller vokst opp med dine biologiske foreldre og fosterbarn som søsken. Hva er deres erfaringer? 
 

Vi har et barn fra før, og ønsker å ta riktig avgjørelse for han. For vår del er vi ikke i tvil om at vi ønsker. 

[AnonymBruker]

Jeg var fosterbarn. Helt på bærtur og alvorlig tilknytningsskadd/traumatisert og det hos en familie som ikke kunne eller visste noe som helst om det. Gikk forferdelig dårlig for alle parter.

Anonymkode: cdd88...bb5

[Emilie2019]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg var fosterbarn. Helt på bærtur og alvorlig tilknytningsskadd/traumatisert og det hos en familie som ikke kunne eller visste noe som helst om det. Gikk forferdelig dårlig for alle parter.

Anonymkode: cdd88...bb5

Det var leit å høre! Hvor lenge var du hos dem? Fikk dere hjelp? Hadde de andre barn?

[AnonymBruker]

Fosterbarn her, hadde det fint hos fosterforeldrene mine  Ødelagt er jeg riktignok av mine egne foreldre - og en retraumatisering grunnet en dårlig utredet (ikke i det hele tatt) tilbakeføring etter mange år i fosterhjem. Men ser fortsatt på fosterforeldrene mine som mine primære omsorgspersoner selv i voksen alder. 

Anonymkode: e6ea0...0f8

[AnonymBruker]

Er fosterbarn fra alder 13 til 15. For min del var det greit men en ekstrem brå og stor overgang. Vi (min biologiske familie) hadde kjempet mot barnevernet i fylkesnemnda og vunnet, rett etterpå døde min far så da var det desverre ikke så mye annet å gjøre enn å flytte.

Fosterhjemmet var flott og fancy, fosterforeldrene greie og snille men for en 13 åring var det både uvant og følelsen av å være på besøk i et fremmed hus gjekk dessverre aldri helt vekk.

Fosterfamilien hadde 2 voksne barn fra før av som hadde flyttet ut, vi fikk god kontakt når de kom hjemom.

Anonymkode: 7bd8b...8fe

[AnonymBruker]

I første fosterhjem fungerte det ikke så bra. Vi ble akuttplassert der når pappa døde. Vi var da 9 og 12 år. Fostermor gjorde så godt hun kunne og jeg har mange gode minner fra den tiden, men å bli plassert i et hjem med 3 andre barn på ca. samme alder var nok ikke det beste. Det var i en familie vi kjente veldig godt fra før, men å følge opp 5 barn i alderen 5-12 år, hvor to attpåtil har mindre traumer, er neppe den enkleste jobben. I tillegg ble det så tydelig at vi ikke var en del av familien. Vi ble sendt på egne ferier mens fosterfamilien dro på egen ferie. Vi følte aldri at vi ble helt inkludert. I tillegg var det mye sånn at "du kan ikke få det og det hvis ikke barnevernet betaler for det". Vi bodde der i litt over 5 år før vi fikk nytt fosterhjem.

I det nye fosterhjemmet fungerte ting adskillig bedre. Vi ble inkludert i alt. De utviste utrolig mye forståelse og tålmodighet. Selv om jeg var stor når jeg kom dit, begynte jeg veldig fort å se på de som familien min. Det gjorde broren min også som kom dit noen mnd. før meg og var nesten myndig. De har hjulpet meg gjennom hele utdanningen min. De er besteforeldre til våre unger. Det er de jeg ringer når det er noe fordi de er mine foreldre. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har dem

Anonymkode: ede29...73b

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med fosterbror. Jeg var utrolig glad i ham, og er glad jeg gikk ha ham som bror. Han er dessverre død i dag. Jeg har selv vært fostermor for et barn som nå er voksent. Både vi voksne og mine egne barn er glade for det. Fosterbarnet vårt beriket livet vårt så til de grader, et veldig flott menneske uavhengig av bakgrunnen sin og alle traumer. Det er viktig med god match mellom fosterhjem: og fosterbarn, tror jeg.

Anonymkode: ba930...99e

[AnonymBruker]

Jeg er fostersøsken av fosterbarn, og vil dessverre si at jeg ikke anbefaler det. Det er i hvert fall ikke for alle. Mine foreldre er resurssterke og har gjort en kjempejobb. (De har hatt to fosterbarn). Men med tilknytningsforstyrrelser, enorm utagering og minimal hjelp og oppfølging fra barnevernet har det gått ut over helsen til begge to. 

Vi biologiske barn har "mistet" mye tid med foreldrene våre grunnet dette. 

Fosterbarna er nå voksen og med hun ene gikk det til slutt kjempebra, og vi har god kontakt. Hun andre har gjort alt hun kan for å ramme oss søsken og foreldrene mine. Hun er nok syk, men det har nesten tatt knekken på oss alle til tider. 

Det er fantastisk gjort av dere å ville bli fosterforeldre, men tenke grundig gjennom så mye dere kan i forkant og vær forberedt på MYE jobb, diagnoser som kan utvikle seg og lite hjelp fra barnevernet. 

Anonymkode: d82fc...88b

[AnonymBruker]

2 hours ago, Emilie2019 said:

Vi vurderer å ta et fosterbarn. I den forbindelse vil jeg gjerne høre fra deg som har vokst opp som fosterhjem eller vokst opp med dine biologiske foreldre og fosterbarn som søsken. Hva er deres erfaringer? 
 

Vi har et barn fra før, og ønsker å ta riktig avgjørelse for han. For vår del er vi ikke i tvil om at vi ønsker. 

Jeg har jobbet med fosterbarn. For å lykkes her, tror jeg dere må spør dere selv følgende: hvorfor gjør dere dette?

Jeg har sett hvor utbrente man blir av naivitet og tro på at god vilje skal redde verden.

Har dere et realistisk forhold til hva dette innebærer? Kjør på!

Anonymkode: 4333b...27f

[AnonymBruker]

Jeg kom først til beredskapshjem da jeg var 8, og så til fosterhjem året etter. Hadde det fint i beredskapshjemmet, men fosterhjemmet var forferdelig. Jeg tror ikke fosterforeldrene var klar over hva de hadde tatt på seg, og det var mye straff og vanskelig med tilknytning. Bodde der til jeg var 18. Har ikke kontakt med dem i dag. Har likevel vurdert å bli fosterhjem selv. Man må regne med å bli testet masse, få lite tilbake sammenlignet med det man gir, atferdsproblemer osv., men om man greier å være en trygg voksenperson og fortsette å gi av seg selv, så tror jeg man kan klare det 😊

Anonymkode: da004...9b6

[Emilie2019]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er fostersøsken av fosterbarn, og vil dessverre si at jeg ikke anbefaler det. Det er i hvert fall ikke for alle. Mine foreldre er resurssterke og har gjort en kjempejobb. (De har hatt to fosterbarn). Men med tilknytningsforstyrrelser, enorm utagering og minimal hjelp og oppfølging fra barnevernet har det gått ut over helsen til begge to. 

Vi biologiske barn har "mistet" mye tid med foreldrene våre grunnet dette. 

Fosterbarna er nå voksen og med hun ene gikk det til slutt kjempebra, og vi har god kontakt. Hun andre har gjort alt hun kan for å ramme oss søsken og foreldrene mine. Hun er nok syk, men det har nesten tatt knekken på oss alle til tider. 

Det er fantastisk gjort av dere å ville bli fosterforeldre, men tenke grundig gjennom så mye dere kan i forkant og vær forberedt på MYE jobb, diagnoser som kan utvikle seg og lite hjelp fra barnevernet. 

Anonymkode: d82fc...88b

Takk for innspill! Jeg tar dette med meg. Vårt biologiske barn er alltid prioritet nummer én, så det som er viktigst er å ivareta hjemme 

[AnonymBruker]

Emilie2019 skrev (Akkurat nå):

Takk for innspill! Jeg tar dette med meg. Vårt biologiske barn er alltid prioritet nummer én, så det som er viktigst er å ivareta hjemme 

Da er det nok ikke lurt å velge å ta til seg fosterbarn. 😊

Anonymkode: da004...9b6

[Emilie2019]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har jobbet med fosterbarn. For å lykkes her, tror jeg dere må spør dere selv følgende: hvorfor gjør dere dette?

Jeg har sett hvor utbrente man blir av naivitet og tro på at god vilje skal redde verden.

Har dere et realistisk forhold til hva dette innebærer? Kjør på!

Anonymkode: 4333b...27f

Jeg tror vi er en av de naive. Men først og fremst kjenner vi på at det er vanskelig å fortsette å få egne «heldige og bortskjemte» barn når så mange der ute allerede er født og trenger oss. Jeg er klar over hvor heldig vårt barn er. Vi har god økonomi, en storfamilie som investerer tid i barnet vårt, barnet mangler hverken på klær, leker, tid med oss eller god og riktig mat. Det er ingenting vi ikke kan tilby barnet vårt. Vi synes selv at vi er reflekterte og gode foreldre med en klar visjon. 
 

men naive er vi nok. Klart det er et behov for å «redde verden». Jeg føler meg maktesløs og liten i den store verden hvor barn lider og vokser opp vanskelig. Og dette er den tingen vi kan gjøre. Vi vil ha flere barn, hvorfor ikke noen som også allerede er der ute og vil ha oss? 
 

Men takk for innspill. Jeg skal tenke på det.

[Emilie2019]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Da er det nok ikke lurt å velge å ta til seg fosterbarn. 😊

Anonymkode: da004...9b6

Mener du det? Jeg tenker opprinnelig at det er en livslekse og en berikelse for mitt barn? Men jeg skjønner at det ikke alltid er rosenrødt. 

[AnonymBruker]

Jeg verken har vært eller har fosterbarn, men jeg har jobbet med mange. Hvor krevende det å ta i mot et fosterbarn, både for fosterforeldre og -søsken, vil handle mye om både hvor forberedt  man er, oppfølgingen man får underveis og bagasjen barnet har med seg. Dersom dere setter dere grundig inn i mulige problematikker og er tydelige i hvilke begrensninger dere tenker å ha når dere stiller dere til rådighet, vil det forebygge mye. 

Mange tenker f.eks at baby er koselig, uten å ta med seg at mange av de som plasseres i fosterhjem allerede som baby har så store skader at det kan være ekstremt krevende å ivareta dem. Eldre barn kan være "enklere," fordi man vet vesentlig mer om deres fungering når man tar i mot dem. Men dette varierer jo veldig. Poenget er at man bør være tydelig overfor instansen som velger en ut hva man ser for seg og hva man ikke tenker man kan stå i. 

Men dere kan jo, veldig uforpliktende, delta på informasjonsmøter, PRIDE-kurs etc. for å få vite mer og så ta en vurdering deretter. 

Anonymkode: eb9c4...f0f

[AnonymBruker]

3 hours ago, Emilie2019 said:

Det var leit å høre! Hvor lenge var du hos dem? Fikk dere hjelp? Hadde de andre barn?

Jeg var enormt tilknytningsskadd og grovt traumatisert. Var 12 da jeg flyttet i fosterhjem. Knyttet meg aldri til de. Dissosierte mesteparten av tiden. Var ekstremt følsom, men hadde lite sensitive fosterforeldre. Følte meg aldri som del av familien. De dro ofte på egne turer, og jeg et annet sted for at de skulle ivareta seg selv og sine egne barn. Og alltid påminnet om at jeg kunne få noe hvis barnevernet betale (helt likt det en annen skrev over her). De var unge, insensitive og kunnskapsløse. Lite varme og innlevelsesevne. Jeg visnet helt bort og alle reaksjoner kom noen år etter jeg flytta fra dem. Jeg ble da narkoman og alvorlig psykisk syk i mange mange år. Fosterforeldrene fikk nok et mye bedre liv straks jeg hadde flytta. Såvidt jeg vet fikk de ikke flere fosterbarn.

Anonymkode: cdd88...bb5

[AnonymBruker]

Emilie2019 skrev (10 minutter siden):

Mener du det? Jeg tenker opprinnelig at det er en livslekse og en berikelse for mitt barn? Men jeg skjønner at det ikke alltid er rosenrødt. 

Er vel litt det, at du ikke uttrykker at fosterbarnet skal være deres barn på lik linje med barnet dere alt har i familien.

Sikkert ikke det du mente, men svarene dine kan leses slik.

Om fosterbarnet ikke regnes som deres barn, så vil det komme i veien for tilknytning og barnet kan føle seg som en gjest i deres hjem.

Skjønner dette svaret ditt som om du egentlig mener at å være fostersøsken kan være en berikelse i livet til ditt barn. Men det er formulert på en måte som kan leses litt uspiselig - som om fosterbarnet er et hobbyprosjekt først og fremst for å gi livslærdom til ditt barn.

Det er noe med perspektivene, liksom?

Naturlig nok tenker du utfra hva din familie både kan tilby et barn som har hatt det tøft, og hva din familie kan tilføres av et ekstra barn.

Men hvor er perspektiv til det barnet som evt skal inn i deres familie....?

Anonymkode: 8b7e3...bd6

[Gjest Hvemsomhelst]

Jeg kunne og visste ingenting den gangen jeg ble kastet inn i det.  Var 21 og nygift. Hadde fast jobb. Bv banket på døren og spurte om vi kunne ta X på 5 mndr. Foreldrene var min familie. De hadde mishandlet barnet og ville antakelig aldri kunne overta.  Jeg sa nei. Mine gamle foreldre og min ex pushet meg og jeg sa ja til slutt.  Jeg visste ingenting om barn.

det var skikkelig tøft. Kjøpe inn alt utstyr, skaffe dagmamma. Jeg hadde full jobb.  Var ung og klarte det. Lærte etterhvert.

adopterte barnet før fylt 5 år. Fikk eget barn samtidig.

som sagt, jeg visste omtrent ikke opp-ned på et barn, men det gikk.  Det som var vanskelig var at barnet hadde problemer som aldri kom til noen diagnose på den tiden.  Nå, i voksen alder, (40 nå) uføretrygdet og inn/ut av fengsel noen ganger, har vi fått vite om både ADHD og Asperger.  Begge deler.

Alt går om man må, men tøft var det den gangen.  Det jeg prater om er fra 1980.  Er nok litt annerledes nå.

jeg elsker barnet, som nå er godt voksen.  Men ingen kontakt, respons på noe, ingen hjelp, ingenting, bortsett fra de gangene det trenger penger.

Endret 20. mai 2021 av Hvemsomhelst

[AnonymBruker]

Vi tok imot et fosterbarn, hadde da to biologiske barn. I etterkant av plasseringen fikk vårt ene barn to utfordrende diagnoser og jeg var mye alene med de. Fosterbarn var heller ikke så problemfritt som de hadde forespeilet, og har nok en tung diagnose (uavhengig av tidligere opplevelser) som gjorde det hele veldig tøft. Følte det gikk utover samlivet og egne barn. Er ressurssterke foreldre, men nok blir nok. Jeg angrer på at vi valgte å ta imot.

Anonymkode: 5ab0a...c2d

[Emilie2019]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er vel litt det, at du ikke uttrykker at fosterbarnet skal være deres barn på lik linje med barnet dere alt har i familien.

Sikkert ikke det du mente, men svarene dine kan leses slik.

Om fosterbarnet ikke regnes som deres barn, så vil det komme i veien for tilknytning og barnet kan føle seg som en gjest i deres hjem.

Skjønner dette svaret ditt som om du egentlig mener at å være fostersøsken kan være en berikelse i livet til ditt barn. Men det er formulert på en måte som kan leses litt uspiselig - som om fosterbarnet er et hobbyprosjekt først og fremst for å gi livslærdom til ditt barn.

Det er noe med perspektivene, liksom?

Naturlig nok tenker du utfra hva din familie både kan tilby et barn som har hatt det tøft, og hva din familie kan tilføres av et ekstra barn.

Men hvor er perspektiv til det barnet som evt skal inn i deres familie....?

Anonymkode: 8b7e3...bd6

Jeg forstår spørsmålet du stiller her, og jeg mener selvsagt ikke å gi det inntrykket. Jeg tror jeg skriver fra perspektivet jeg har nå. Jeg HAR et barn. Vi vil gjerne ha flere barn, og de trenger ikke være biologiske. Men barnet jeg har nå må likevel prioriteres, fremfor fiktive potensielle fremtidige barn. Biologiske eller ei. Det tenker jeg også rundt biologiske søsken. Det er en vurdering på om det er best for barnet vi allerede har eller ikke. 
 

men i denne vurderingen er selvsagt spørsmålet «vil dette være en berikelse eller en belastning for barnet vi har?». H*n får jo ikke muligheten til å velge om det er ønskelig med fostersøsken. Vi må ta den avgjørelsen. 
 

Men la meg være tydelig: et hvert barn som flytter inn hos oss blir en fullstendig del av vår familie. Storfamilien består av mine, dine og våre barn. Alle er familie. Alle kalles søsken, søskenbarn, onkler og tanter, mødre og fedre. Alle har en plass rundt bordet. Inngiftet, stebarn, steforeldre. Ingen har noen gang blitt gjort forskjell på i vår slekt og familie. Alle får samme krav, alle får samme goder. Mest av alt kjærlighet, respekt, tillit og rom for feil. 
Vi skal ha flere barn. Vår familie skal bli større. Og det er irrelevant for oss hvor det barnet er født. Hvis det ønsker oss, ønsker vi også barnet.