Jeg klarer ikke forstå at noen faktisk kan like meg eller være glad i meg

[AnonymBruker]

Jeg føler genuint at ingen er glad i meg. At alle syns jeg er teit, dum, patetisk og ekkel. Jeg tror at både familien og kollegaene mine føler det slikt ovenfor meg, selv om jeg noen ganger har fått komplimenter fra kollegaer og fått høre at de liker å jobbe sammen med meg. Jeg innbiller meg at de har baktanker med komplimentene sine, at de bare ønsker å høre noe fint tilbake og slike ting. Men mange av kollegaene mine liker jeg jo kjempe godt selv, men likevel så har jeg slike tanker. Foreldrene mine bryr seg ikke om meg og er skuffet over at jeg er den i søskenflokken som ikke klarer å fullføre utdanning. Det er mange ting jeg legger merke til som viser at de er mer glad i mine søsken enn de er i meg, men jeg orker ikke gå inn på det nå. 

Jeg har vært i et par forhold og jeg har kommet frem til at ingen av dem faktisk var glad i meg, og at de brukte meg til sin fordel og utnyttet meg. De bedro meg og misbrukte tilliten min. Det har alle jeg har hatt relasjoner til, gjort. Jeg har aldri opplevd at noen er til å stole på. For noen år siden begynte jeg å brenne broer til venninner osv, og det er ingen som savner meg eller tar opp igjen kontakt.

Det er for meg helt umulig å forstå at noen faktisk kan like meg. Jeg har det veldig vondt psykisk, og jeg sliter noe enormt for tiden. Jeg har i det siste isolert meg og tatt avstand fra familie. De bryr seg ikke i det hele tatt og legger ikke merke til at jeg sakte men sikkert forsvinner. Jeg har ikke tro på at jeg noen gang klarer å ta en utdanning. Jeg har veldig lyst til å bli sykepleier. Men så tenker jeg at jeg er så udugelig og stygg, og at jeg ikke burde jobbe med mennesker fordi jeg er så ufordragelig. 

Syns livet er kjempe tungt og vondt, og det verste er at ingen ser meg eller vet om at jeg har det vanskelig. Jeg skulle noen ganger ønske at noen fikk se hvordan jeg har det og kjenne på tankene og følelsene jeg har, slik at de forsto hvor vanskelig det er for meg å dra på jobb og hvor vanskelig det er å dra på butikken for å handle. Det er vondt å bare se seg selv i speilet, dusje, ordne seg. Kle på seg klær. Jeg føler så stort avsky til egen kropp og personen jeg er, at jeg makter snart ikke å leve med meg selv. Jeg drømmer om at noen skal se meg, strekke ut en hånd, men jeg vet at om noen faktisk gjør det, så vil jeg mistolke signal, jeg vil tro at de bare vil utnytte meg, så da kommer jeg ikke til å ta imot hjelpen. Murene rundt meg er så høye nå at jeg tror ikke jeg kan rive de ned selv. 

Anonymkode: b0620...36b

[AnonymBruker]

Det første du må gjøre og som faktisk er det viktigste av alt er å bli glad i deg selv. 

Anonymkode: 8a026...652

[AnonymBruker]

Jeg slet virkelig som dette som tenåring. En gang som 16-åring var jeg på date. Men klarte ikke å bli kjæresten hans, fordi jeg trodde ingen kunne like meg, at noen kunne elske meg. Jeg trodde alt var en fasade. Som 15-åring sa stefaren min at ingen ville pule meg. 

Senere dro jeg på utveksling, og ble sammen med en nordmann gjennom internett. Et jævla rasshøl, tenker jeg i etterkant. Jeg ofret så mye, for ingenting! Så vondt. Nå har jeg en god kjæreste som stiller opp for meg.

Som tenåring følte jeg meg så alene, og at jeg vokste opp i skyggen av (lille!)broren min.

Men ting ble bedre. Uansett, noen ganger føler man seg knapt som et menneske. "Alle andre" lever et perfekt liv, mens du sitter der i din egen ensomhet. 

Jeg vet ikke, vil bare si at jeg skjønner at du har det vanskelig. Likevel - noen liker deg! Jeg liker deg! 

Anonymkode: fa84e...739

[Sesao]

Det du skrev til oss her anbefaler jeg deg å skrive ned på papir  legge i en konvolutt og ta det med til fastlegen din❤

Du trenger hjelp, og allerede nå så har du satt veldig godt ord på hva du sliter med. Det er en veldig god start til riktig hjelp.

Din lege kan henvise deg videre slik at du får riktig hjelp.

Angående venner, så vil jeg absolutt anbefale deg til å snakke med de nærmeste vennene du har (har hatt).

Du sier selv du har skjøvet de unna. Det betyr at de mest sannsynlig allikevel er der når du trenger det.

Håper virkelig du søker hjelp. Du er verdifull❤ Du er god nok, akkurat sånn som du er❤

[AnonymBruker]

Sånn har jeg hatt det også. Psykriateren mente det kunne være paranoid pf, men de gikk vekk fra det. 

Men det kan absolutt snus. Ikke alle mennesker har en baktanke, ikke alle er onde. Det er en forsvarsmekanisme du har bygd deg opp for å beskytte deg selv. Du ser etter det negative for å beskytte deg mot mindre snille personer. Du skaper en teori i hodet ditt og tar ting personlig, selv når det ikke handler om deg. 

For hvis du møter folk med baktanker, er sure, ikke bryr seg - er det egentlig ditt problem? Er det ikke de som da har et problem? 

Det handler også om tiltrekning. Er du nedlatende og negativ mot deg selv og andre, vil du ikke tiltrekke deg de aller beste personene. De vil vike unna. 

Hadde jeg vært deg så hadde jeg oppsøkt hjelp, for dette er ganske alvorlig, men absolutt noe du kan ordne. 

Anonymkode: 53db9...d30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det første du må gjøre og som faktisk er det viktigste av alt er å bli glad i deg selv. 

Anonymkode: 8a026...652

Ja, løsningen ligger nok der. Men hvordan? Hvordan blir jeg glad i meg selv når jeg anser meg selv som verdiløs, og ikke klarer å finne noe som helst positivt? Jeg prøver å ta vare på meg selv, prøver å bli bedre. Jeg har fornektet at jeg er syk de siste årene, og heller tenkt at jeg bare er udugelig og en taper. Men jeg har slitt psykisk helt siden tenårene, jeg har gått til psykolog i mange år av en grunn. Foreldrene mine har aldri erkjent at jeg faktisk er syk. Det er vanskelig å forklare. Jeg har ikke akseptert at jeg faktisk sliter, jeg bare ser på meg selv som svak. 

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg slet virkelig som dette som tenåring. En gang som 16-åring var jeg på date. Men klarte ikke å bli kjæresten hans, fordi jeg trodde ingen kunne like meg, at noen kunne elske meg. Jeg trodde alt var en fasade. Som 15-åring sa stefaren min at ingen ville pule meg. 

Senere dro jeg på utveksling, og ble sammen med en nordmann gjennom internett. Et jævla rasshøl, tenker jeg i etterkant. Jeg ofret så mye, for ingenting! Så vondt. Nå har jeg en god kjæreste som stiller opp for meg.

Som tenåring følte jeg meg så alene, og at jeg vokste opp i skyggen av (lille!)broren min.

Men ting ble bedre. Uansett, noen ganger føler man seg knapt som et menneske. "Alle andre" lever et perfekt liv, mens du sitter der i din egen ensomhet. 

Jeg vet ikke, vil bare si at jeg skjønner at du har det vanskelig. Likevel - noen liker deg! Jeg liker deg! 

Anonymkode: fa84e...739

Du har ingen grunn til å like meg. Om du så har det så klarer jeg ikke tro på deg. 

Hadde det slik jeg også når jeg var tenåring, men jeg klarte å stifte relasjoner da. Dette har blitt vanskeligere med årene. Nå klarer jeg ikke se for meg å involvere meg med et annet menneske. Hva skal jeg si? Hvordan skal jeg oppføre meg? Hvem er jeg? Hvor mye av meg selv skal jeg vise? Hvordan kan jeg finne ut om personen vil bruke meg eller faktisk er med meg fordi han/hun liker meg? 

Sesao skrev (1 minutt siden):

Det du skrev til oss her anbefaler jeg deg å skrive ned på papir  legge i en konvolutt og ta det med til fastlegen din❤

Du trenger hjelp, og allerede nå så har du satt veldig godt ord på hva du sliter med. Det er en veldig god start til riktig hjelp.

Din lege kan henvise deg videre slik at du får riktig hjelp.

Angående venner, så vil jeg absolutt anbefale deg til å snakke med de nærmeste vennene du har (har hatt).

Du sier selv du har skjøvet de unna. Det betyr at de mest sannsynlig allikevel er der når du trenger det.

Håper virkelig du søker hjelp. Du er verdifull❤ Du er god nok, akkurat sånn som du er❤

Jeg skal til psykolog i juni. Har gått til psykolog før, men en stund siden nå. 

Jeg har ingen nære venner nå. Den nærmeste vennen jeg har hatt mistet jeg kontakt med for flere år siden. Så det er ikke en mulighet dessverre. Jeg tviler veldig sterkt på at de vil være der for meg om jeg plutselig tar kontakt igjen, så det tør jeg ikke gjøre overhodet. Jeg er skråsikker på at alle som noen gang har kjent meg, kun føler avsky ovenfor meg og har kun negative ting å si. 

Anonymkode: b0620...36b

[AnonymBruker]

For at du skal få det bedre så er det helt avgjørende at du begynner å behandle deg selv bra. Hvordan skal noen klare å redde deg fra deg selv? Hvordan ville du gått frem for å redde noen som hater seg selv og har mistro til deg (og alle andre)? Istedenfor å tenke at du er udugelig, gi deg selv cred når du klarer ting.

Synes for all del du skal bli sykepleier om du har lyst til det. Skriv liste over hva som må gjøres for å bli det. Og ikke minst ta en dag av gangen. Del opp pensum i håndterlige mengder. Ikke tenk på ALT du må kunne til eksamen, men det LILLE du trenger å gjøre hver dag for å klare eksamen.

 

 

Anonymkode: 68c3f...7ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Sånn har jeg hatt det også. Psykriateren mente det kunne være paranoid pf, men de gikk vekk fra det. 

Men det kan absolutt snus. Ikke alle mennesker har en baktanke, ikke alle er onde. Det er en forsvarsmekanisme du har bygd deg opp for å beskytte deg selv. Du ser etter det negative for å beskytte deg mot mindre snille personer. Du skaper en teori i hodet ditt og tar ting personlig, selv når det ikke handler om deg. 

For hvis du møter folk med baktanker, er sure, ikke bryr seg - er det egentlig ditt problem? Er det ikke de som da har et problem? 

Det handler også om tiltrekning. Er du nedlatende og negativ mot deg selv og andre, vil du ikke tiltrekke deg de aller beste personene. De vil vike unna. 

Hadde jeg vært deg så hadde jeg oppsøkt hjelp, for dette er ganske alvorlig, men absolutt noe du kan ordne. 

Anonymkode: 53db9...d30

Har søkt hjelp, skal til psykolog i juni. Jeg måtte bare lufte tankene et sted. 

Jeg klarer ikke forstå at dette er alvorlig. Siden jeg ikke lar dette gå utover noen og jeg ikke skader noen, så ser jeg på mine problemer som ubetydelige. Men samtidig vil jeg ikke ha det sånn, for jeg er lei av å gråte, lei av å ha selvmordstanker, lei av å ha lyst til å forlate livet uten mot til å klare det. Noen ganger har jeg lyst til å leve, men jeg har ikke kjent glede for livet på veldig, veldig lenge. Jeg har for eksempel lyst til å hjelpe mennesker, men jeg sliter sånn med meg selv at jeg tror ikke jeg evner å hjelpe noen. Jeg tenker også at jeg ikke har noe å bidra med, så da burde jeg bare la være å prøve å hjelpe andre. 

Anonymkode: b0620...36b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

For at du skal få det bedre så er det helt avgjørende at du begynner å behandle deg selv bra. Hvordan skal noen klare å redde deg fra deg selv? Hvordan ville du gått frem for å redde noen som hater seg selv og har mistro til deg (og alle andre)? Istedenfor å tenke at du er udugelig, gi deg selv cred når du klarer ting.

Synes for all del du skal bli sykepleier om du har lyst til det. Skriv liste over hva som må gjøres for å bli det. Og ikke minst ta en dag av gangen. Del opp pensum i håndterlige mengder. Ikke tenk på ALT du må kunne til eksamen, men det LILLE du trenger å gjøre hver dag for å klare eksamen.

 

 

Anonymkode: 68c3f...7ce

Jeg prøver å behandle meg selv bra. Men jeg klarer det bare i et par dager av gangen, så faller jeg av og ender opp med å sove 16 timer i døgnet og gråte resten av tiden. Jeg prøver å kjempe mot depresjonen og de negative tankene og noen dager vinner jeg, men som oftest taper jeg. Har satt som mål å gå tur ute, og nå har jeg kommet til et punkt hvor jeg knekker sammen når jeg går tur. Jeg møter jo ofte folk på turene og jeg vil ikke at noen skal se meg gråte, så nå tør jeg ikke gå tur fordi jeg føler meg såpass ustabil og skjør. 

Jeg kan tenke i løpet av en dag at ting ordner seg, jeg har makt over tankene mine, jeg bestemmer over livet mitt. Men så helt ut av det blå kommer det nedbør. Det er vanskelig å forklare men jeg kan gå fra å ønske å ha stell på livet mitt til å ville forlate det på bare noen sekunder. 

Utdanning er vanskelig fordi jeg klarer ikke møte opp på kurs/skole/forelesning. Jeg har sosial angst og er livredd for mennesker jeg ikke kjenner. 

Anonymkode: b0620...36b

[AnonymBruker]

Jo det går utover d e g og du er like verdifull som alle andre mennesker, du trenger å bli glad i deg selv, du har lov å begynne å like drg selv ❣️

Anonymkode: 282e6...cef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har søkt hjelp, skal til psykolog i juni. Jeg måtte bare lufte tankene et sted. 

Jeg klarer ikke forstå at dette er alvorlig. Siden jeg ikke lar dette gå utover noen og jeg ikke skader noen, så ser jeg på mine problemer som ubetydelige. Men samtidig vil jeg ikke ha det sånn, for jeg er lei av å gråte, lei av å ha selvmordstanker, lei av å ha lyst til å forlate livet uten mot til å klare det. Noen ganger har jeg lyst til å leve, men jeg har ikke kjent glede for livet på veldig, veldig lenge. Jeg har for eksempel lyst til å hjelpe mennesker, men jeg sliter sånn med meg selv at jeg tror ikke jeg evner å hjelpe noen. Jeg tenker også at jeg ikke har noe å bidra med, så da burde jeg bare la være å prøve å hjelpe andre. 

Anonymkode: b0620...36b

Jeg har det tidvis sånn som deg, TS.

Tror ikke at folk vil meg vondt, selv om jeg har noen dårlige erfaringer. Men jeg skjønner liksom ikke hva jeg har å tilby dem 🤷‍♀️

Anonymkode: 0251b...6d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har søkt hjelp, skal til psykolog i juni. Jeg måtte bare lufte tankene et sted. 

Jeg klarer ikke forstå at dette er alvorlig. Siden jeg ikke lar dette gå utover noen og jeg ikke skader noen, så ser jeg på mine problemer som ubetydelige. Men samtidig vil jeg ikke ha det sånn, for jeg er lei av å gråte, lei av å ha selvmordstanker, lei av å ha lyst til å forlate livet uten mot til å klare det. Noen ganger har jeg lyst til å leve, men jeg har ikke kjent glede for livet på veldig, veldig lenge. Jeg har for eksempel lyst til å hjelpe mennesker, men jeg sliter sånn med meg selv at jeg tror ikke jeg evner å hjelpe noen. Jeg tenker også at jeg ikke har noe å bidra med, så da burde jeg bare la være å prøve å hjelpe andre. 

Anonymkode: b0620...36b

Kjempe glad på dine veier at du har oppsøkt hjelp ❤️ Det krever mot og et ønske om å få det bedre. 

Du skader deg selv 💔 og det fortjener du ikke. Utfra det jeg leser er du et ordentlig godt menneske, men du er redd andre. Noe som ikke er så rart med de erfaringene du har. 

Jeg føler virkelig med deg, jeg har stått der uten noe med de samme følelsene. Det er uhyre vondt, men vit at det kan bli så innmari mye bedre. Jeg har i dag mann, barn og venner. Familien måtte jeg kutte, som var en god løsning for min del. 

Og tenk deg, når du blir kvitt de negative tankene og følelsene, og føler på lykke - hvilken resurss du er for andre med de erfaringene du har. Aldri gi deg, jeg heier virkelig masse på deg ❤️❤️

Anonymkode: 53db9...d30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kjempe glad på dine veier at du har oppsøkt hjelp ❤️ Det krever mot og et ønske om å få det bedre. 

Du skader deg selv 💔 og det fortjener du ikke. Utfra det jeg leser er du et ordentlig godt menneske, men du er redd andre. Noe som ikke er så rart med de erfaringene du har. 

Jeg føler virkelig med deg, jeg har stått der uten noe med de samme følelsene. Det er uhyre vondt, men vit at det kan bli så innmari mye bedre. Jeg har i dag mann, barn og venner. Familien måtte jeg kutte, som var en god løsning for min del. 

Og tenk deg, når du blir kvitt de negative tankene og følelsene, og føler på lykke - hvilken resurss du er for andre med de erfaringene du har. Aldri gi deg, jeg heier virkelig masse på deg ❤️❤️

Anonymkode: 53db9...d30

Takk. ❤️ 

Anonymkode: b0620...36b

[Silva Pluvialis]

For å kunne elske seg selv må man ha opplevd å bli elsket, men ikke bare det, man må også ha evnet å ta imot denne kjærligheten. Så egentlig kan vi få så mye kjærlighet andre er villig til å gi, men om man ikke klarer å ta den imot, så vil man heller ikke klare å bli glad i seg selv. Og når man ikke er glad i seg selv så klarer man heller ikke å ta den imot. En ond sirkel. Jeg har dessverre ingen råd, men jeg tenker at det handler om å jobbe med å bli glad i seg selv. Det, i seg selv, kan være en utfordring hvis vi strever med mye feiloppfatninger av oss selv - tanker som at vi er "feil, mislykket og verdiløse". Først trenger man hjelp til å få korrigert sånne løgntanker. Da er terapi en god start. Håper det blir en fin kontakt mellom deg og psykologen når du starter i behandling. ❤️ 

Endret 7. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Gjest TheCatLady]

. 

Endret 20. mai 2021 av TheCatLady

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg prøver å behandle meg selv bra. Men jeg klarer det bare i et par dager av gangen, så faller jeg av og ender opp med å sove 16 timer i døgnet og gråte resten av tiden. Jeg prøver å kjempe mot depresjonen og de negative tankene og noen dager vinner jeg, men som oftest taper jeg. Har satt som mål å gå tur ute, og nå har jeg kommet til et punkt hvor jeg knekker sammen når jeg går tur. Jeg møter jo ofte folk på turene og jeg vil ikke at noen skal se meg gråte, så nå tør jeg ikke gå tur fordi jeg føler meg såpass ustabil og skjør. 

Jeg kan tenke i løpet av en dag at ting ordner seg, jeg har makt over tankene mine, jeg bestemmer over livet mitt. Men så helt ut av det blå kommer det nedbør. Det er vanskelig å forklare men jeg kan gå fra å ønske å ha stell på livet mitt til å ville forlate det på bare noen sekunder. 

Utdanning er vanskelig fordi jeg klarer ikke møte opp på kurs/skole/forelesning. Jeg har sosial angst og er livredd for mennesker jeg ikke kjenner. 

Anonymkode: b0620...36b

- Men da er det kjempebra at du har oppsøkt hjelp. Det viser at du er modig!

- Du nevner at du jobber/har jobbet. Innser du hvor bra gjort det er når du har sosial angst?

- Kollegaer har gjerne ikke baktanker når de gir komplimenter, så jeg synes du absolutt skal ta til deg de komplimentene du får.

- Det krever enormt med indre styrke å kjempe imot depresjon og sosial angst. Det at du fortsetter å prøve viser styrken som bor i deg.

Jeg synes ikke det var vanskelig å finne ting ved deg som du skal være stolt av. Jeg er sikker på at du klarer å finne mange flere grunner til å like deg selv.

Anonymkode: 68c3f...7ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

- Men da er det kjempebra at du har oppsøkt hjelp. Det viser at du er modig!

- Du nevner at du jobber/har jobbet. Innser du hvor bra gjort det er når du har sosial angst?

- Kollegaer har gjerne ikke baktanker når de gir komplimenter, så jeg synes du absolutt skal ta til deg de komplimentene du får.

- Det krever enormt med indre styrke å kjempe imot depresjon og sosial angst. Det at du fortsetter å prøve viser styrken som bor i deg.

Jeg synes ikke det var vanskelig å finne ting ved deg som du skal være stolt av. Jeg er sikker på at du klarer å finne mange flere grunner til å like deg selv.

Anonymkode: 68c3f...7ce

Joda, jeg er i jobb, men sykefraværet øker og om jeg snart ikke får fiksa hodet så vil jeg nok ikke fungere i jobb lenger. Det er enormt krevende. Heldigvis er jeg ikke i 100% jobb, det hadde jeg ikke taklet nå. 

Det der er nok grunner til å føle seg stolt. Men jeg klarer det ikke. Det eneste jeg tenker er at det er "bare minimum", jeg burde klare såpass. Det er kjempe teit for jeg ville ikke tenkt slik om noen andre. Men når det kommer til meg selv er jeg nådeløs. 

Anonymkode: b0620...36b

[stine40]

Hei ts

Jeg er heller ikke noe særlig glad i meg selv. Sliter både psykisk og fysisk.

Jeg har såpass store smerter at jeg ikke kan delta i et «normalt» liv. Tenkte i årevis at det er umulig å være glad i en så skadet og mislykket person som meg.

Jeg gjorde det jeg kunne for å skyve folk unna. Har også opplevd mye svik, falskhet og en forelder som har drevet med verbal mishandling.

Men jeg klarte å finne en hobby der jeg fikk mestringsfølelse og selvtillit. Og til slutt tok jeg kvantesteget og tok høyere utdannelse. Ble kjent med mye mennesker og fikk masse nye impulser.

Dessverre fikk jeg aldri brukt utdannelsen skikkelig, men det er pga fysisk sykdom og ikke psykisk. Men det ga meg mer selvtillitt og livsglede, og i dag leser jeg og repeterer på egen hånd. Ofte kan det være greit å søke fellesskap blant litt «likesinnede».

Jeg lider når jeg må snakke om vær og vind. Er mer interessert i menneskers tanker, håp og drømmer.

Dette hjelper nok ikke, men vil at du skal vite at vi er mange som ikke føler oss bra nok(hva fan er det egentlig😅), og jeg håper du klarer å snu tankene dine og starte livet ditt💚

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (12 timer siden):

For å kunne elske seg selv må man ha opplevd å bli elsket, men ikke bare det, man må også ha evnet å ta imot denne kjærligheten. Jeg er heldig, for jeg har fått kjærlighet, men likevel elsker jeg ikke meg selv fordi jeg ikke har klart å ta imot den kjærligheten jeg har blitt vist. Det er nok mange grunner til at jeg ikke klarer å ta den imot, og det er det nok for deg også. Så egentlig kan vi få så mye kjærlighet andre er villig til å gi, men om man ikke klarer å ta den imot, så vil man heller ikke klare å bli glad i seg selv. Og når man ikke er glad i seg selv så klarer man heller ikke å ta den imot. En ond sirkel. Jeg har dessverre ingen råd, men jeg tenker at det handler om å jobbe med å bli glad i seg selv. Det, i seg selv, kan være en utfordring hvis vi strever med mye feiloppfatninger av oss selv - tanker som at vi er "feil, mislykket og verdiløse". Først trenger man hjelp til å få korrigert sånne løgntanker. Da er terapi en god start. Håper det blir en fin kontakt mellom deg og psykologen når du starter i behandling. ❤️ 

Jeg har også tenkt at jeg må starte i den enden hvor jeg blir glad i meg selv. Men når jeg starter på et slikt prosjekt blir det ofte vanskelig på grunn av ting som gnager i bakgrunnen. Akkurat nå sliter jeg veldig med at familien min ikke bryr seg om meg, ikke snakker med meg og oppriktig gir pokker i meg. Det er bittert, vondt, surt, jeg er skuffet, lei meg, føler meg ensom og alene. Jeg skjønner at jeg kan være litt vanskelig noen ganger og avvisende, men det betyr litt for meg at en bare er til stede og kanskje ringer og spør hvordan det går og slike ting, selv om det bare er et overfladisk spørsmål. Jeg kunne jo så klart ringt dem men jeg føler genuint at de ikke vil høre fra meg og at de ikke bryr seg, og at når de ser jeg ringer så tenker de "å herregud hva vil hun nå" eller noe slikt. 

Våkna i dag og tenkte at jeg kanskje kan snu om på alt. Men så innså jeg at det er ikke noe poeng i det. Jeg har ingen å snakke med, ingen å være med, ingen bryr seg om meg, jeg bare eksisterer. Så jeg sov noen timer til. Er litt lettere til sinns akkurat nå og har planer om å prøve å gjøre dette til en god dag, men mye gnager i bakgrunnen og mye plager meg. Jeg skulle mer enn noe annet ønske at jeg hadde en psykolog nå, men jeg må bare bite tennene sammen. 

Anonymkode: b0620...36b