Barn som har det vanskelig etter å ha blitt storesøster, hjelp.. 😭

[AnonymBruker]

Jeg må ha feilet som mor. 

Vi har en nydelig datter som fylte fire for et par mnd siden. Samme tid fikk vi også en baby til. Siden da, har det vært vanskelig for både storesøster og oss. 

Fireåringen har alltid vært sentrum og vi har gitt henne 110% oppmerksomhet hele veien. Når jeg ser tilbake på det, har vi gjort det det meste på hennes premisser. Vi har vært konsekvent på det som er viktig for oss, typ leggetid og andre rutiner, men det har også vært veldig mye kos. 

Med en baby til i huset kan vi naturligvis ikke stå på pinne for jenta vår lengre. Det takler hun dårlig. Vi har de samme reglene som før, de samme rutinene, alt er det samme, men hun skriker seg gjennom dagen likevel. Hun sutrer når hun våkner, alt er en kamp. En krig å stå opp, bli servert mat, få på seg klær og pusse tennene, sistnevnte må vi holde henne fast, leggetid er en hel sesong for seg og varer i to timer hver eneste kveld. Jeg er alene på kveld, så å sjonglere mellom baby og henne er ikke veldig lett. Særlig når hun trenger mammaen sin. Kveldene slutter kjipt for oss begge. Det er det verste, for på bufdir står det at storesøsken ofte er redde for å miste kjærlighet.. Og når hun sovner av å gråte så må det være forferdelig for henne. Men samtidig virker det som det er trass fordi jeg ikke er med på dramaet hennes. (typ hente kosedyr, lese flere bøker,.. Vi gjorde det ikke før, og ikke nå) 

Jeg har fått til å gi henne en til en tid når babyen sover, til og med gitt henne litt tid før hun skal sove. Det hjelper ikke, og det har ofte hendt at hun står og skriker det høyeste hun kan i sengen av raseri og hun har kastet dyner og puter ned på gulvet og nektet å legge seg. 

Hun ignorerer det vi sier totalt. Skriker oss gjerne opp i ansiktet. 

Jeg prøver så godt jeg kan å ikke bli sint, heve stemmen og bruke fysisk makt, men det ender ofte i at jeg må bli streng i stemmen og reise henne opp. (hvordan få ungen til å gjøre som du sier kun ved bruk av ord?). Moren min som også var streng, sier at det pleide å hjelpe.. Men det gjør ikke det her. 

Vi har fulgt alle råd, inkludere, fokusere på det positive, beholde Trygge gode rutiner.. Være konsekvent og tydelig er noe vi alltid har vært... Likevel er det så ekstremt. 

Utifra det hun sier, opplever hun at vi er mer glad i lillebror enn henne, og det synes jeg er trist. Særlig når jeg prøver så godt jeg kan å gjøre hverdagen så fin som mulig for henne.

Hun leker for seg selv og er flink til å aktivisere seg selv. Og vil ofte ikke ha med meg å gjøre når jeg har tid. Når broren våkner, prøver jeg at vi er sammen alle tre. Det går noen ganger bra, og jeg skryter veldig av henne når hun gjør ting som er riktig og fint. 

Det jeg lurer på er 

- flere sier at det er normalt for alderen, men jeg lurer på om dette er i det mer ekstreme laget? 

- hun er snill og stolt av broren sin, kan hun likevel være sjalu? 

- kan man gjøre mye riktig, men kan det likevel være at hun trenger tid til å takle situasjonen? 

- hvordan bør jeg snakke med henne så hun hører etter? (utenom forberedelse og tydelige beskjeder) 

- hvorfor fungerer ikke konseptet "trygg voksen"? 

- føler vi har masse en til en tid og fellestid. Hvorfor hjelper det ikke? 

- har vi gitt henne for mye oppmerksomhet? 

- når hun lager drama på kveldstid, bør jeg bare ignorere det så sant jeg vet det bare er påskudd for at jeg skal gi oppmerksomhet? 

Hva kan vi gjøre? 

Anonymkode: 3bc42...b67

[AnonymBruker]

Er jeg for streng kanskje? 😕

Anonymkode: 3bc42...b67

[AnonymBruker]

Kan hun inkluderes mer i arbeidet med babyen? Kan jo prøve å få henne til å føle at hun er stor og flink, og har veldig mange goder som lillebror ikke har, siden han bare er en baby.

Er jo ikke unaturlig at barn har reaksjoner på store endringer i livet sitt. Mest sannsynlig trenger hun litt tid på seg. I stedet for å få dette til å ta slutt, så kanskje det kan hjelpe å akseptere det? Da vil ikke hun føle seg motarbeidet heller.

Anonymkode: c03c2...005

[Kenelz]

Finnes ingen fasit, men om belønning/konsekvens ikke fungerer så hadde jeg ignorert når hun oppfører seg dårlig. Når hun er er ferdig med raseriet så hadde jeg rolig sagt i fra at hun har nødt til å rydde opp etter seg og snakke om det. 

Bare husk at dårlig oppførsel skal aldri belønnes. Barn er smarte og skjønner fort hvordan ting kobler seg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Kan hun inkluderes mer i arbeidet med babyen? Kan jo prøve å få henne til å føle at hun er stor og flink, og har veldig mange goder som lillebror ikke har, siden han bare er en baby.

Er jo ikke unaturlig at barn har reaksjoner på store endringer i livet sitt. Mest sannsynlig trenger hun litt tid på seg. I stedet for å få dette til å ta slutt, så kanskje det kan hjelpe å akseptere det? Da vil ikke hun føle seg motarbeidet heller.

Anonymkode: c03c2...005

Det høres ut som en god ide. Å føle at vi kjemper mot henne gjør kanskje alt verre. Særlig når ting er som det er.. Jeg kan ihvertfall spørre henne om hun vil hjelpe til, hun pleier jo å like sånn 😊 takk for fint tips ❤️

Kenelz skrev (6 minutter siden):

Finnes ingen fasit, men om belønning/konsekvens ikke fungerer så hadde jeg ignorert når hun oppfører seg dårlig. Når hun er er ferdig med raseriet så hadde jeg rolig sagt i fra at hun har nødt til å rydde opp etter seg og snakke om det. 

Bare husk at dårlig oppførsel skal aldri belønnes. Barn er smarte og skjønner fort hvordan ting kobler seg. 

Det høres ut som det kan fungere, for sa blir det ikke så mye negativitet. Når hun griner på kveldstid for at jeg ignorerer forespørslene hennes (ikke om vann og toalett da eller at jeg hører det er ekte) , bør jeg fortsette å ignorere eller bør jeg komme inn hver gang hun roper? 

Anonymkode: 3bc42...b67

[AnonymBruker]

Jeg har ikke svar på det du spør om, men skriver likevel en kommentar.

Vår eldste datter ble veldig sjalu når lillesøster kom tre år senere. Hun var ikke så trassig som det du beskriver, men vi opplevde likevel mye sjalusi. Jeg husker at det å hente eldstemann i barnehagen var en utfordring, fordi jeg ofte måtte amme når vi kome hjem (da våknet yngstemann). Og selv om vi da hadde hatt en koselig time bare meg og eldste fordi yngstemann sov mens vi gikk hjem- så var det 100% glemt- og det var bare dårlig stemning fordi jeg ammet yngste. Inkludering var ikke noe poeng- hun var ikke så veldig interessert og jeg følte mer det ble en ekstra «byrde» for henne. 

 Jeg hadde veldig dårlig samvittighet for eldste (og følte også at jeg kjeftet mye), og jeg følte vi hadde vært slem med eldstemann ved å «gi» hun en søster. Men det ga seg gradvis, og når yngste ble litt mer robust og kunne lekes litt med så ga sjalusien seg. Og de har hatt veldig mye glede av hverandre. De fikk senere et søsken til- og da var det minimalt med sjalusi. Så selv om det er tungt nå- så blir det bedre!! 
 

Det er vanskelig å komme med konkrete råd. Det høres ut som du gjør mye rett. Ikke vær så streng med deg selv- og kanskje heller ikke vær så streng med eldstemann (lettere sagt enn gjort). Om mulig kan du prøve å få litt hjelp til leggesituasjonen? Om du kan få en besteforelder til å legge innimellom så kan det kanskje hjelpe? Også det aller viktigste: det går over!!

Anonymkode: ea158...ea2

[AnonymBruker]

Jeg snakket om babyen og de andre barna hvordan de var like når de var små. 

"ååå sånn nese hadde du som liten og den var så nusselig, kan du se at du har lik nese som lillebror?" 

"nå er lillebror trøtt, han gjesper på samme måte som du gjorde da du var trøtt" 

"Denne bodyen/smekka/strømpebukse hadde du på deg når du var liten (finne bilde først og så vise det når du kommenterer det)" 

"lillebror er sulten, han snatter med munnen sånn som du gjorde da du var baby, håper han blir flink til å spørre om mat når han blir eldre, sånn som du."

Rett og slett lage en slags "relasjon" mellom storesøster og lillebror. Fokusere på båndet dem imellom inniblant. Og fokusere på alt det barnet får til, "så god du er til å ta på skoa. Det klarer ikke lillebror enda. Så bra du får det til selv. Gleder meg til du kan vise det til lillebror når han blir større. " Ikke snakk kun om lillebror heller da. Men sånn inniblant når du ser ho gjør noe positivt, skryt, skryt, skryt. 

" hmm.. Lurer på hvor god senga di er i dag, kanskje den er myk og god om du legger deg fint ned. Kjenner du hvor myk den er? Kjennes det godt å slappe av litt? Å mamma gleder seg til å legge seg. Skulle ønske jeg hadde en så deilig seng som din. Kan jeg låne en av bamsene dine eller trenger du de selv? Kan jeg gi nattakos og nuss til bamsen din? Så er det masse mammakoser på den om du trenger det i natt? "(altså. Ikke si alt det, men plukk det du trenger). 

Vær litt undrende på barnet ditt igjen, spør henne 

" hva skjer nå? Kan du fortelle hva du trenger fra mamma? ". 

" jeg ser du blir lei deg fordi mamma måtte ta opp lillebror nå. Og lillebror er så liten at mamma må trøste lillebror litt. Kan du hjelpe mamma å trøste han?" 

"jeg ser du er sint fordi du ikke vil legge deg nå. Du hadde det så gøy med å leke/spille, og så kommer mamma og sier det er leggetid. Det er lov å bli sint for det. (vente litt for effekt) kanskje vi kan la lekene ligge så kan vi fortsette i morgen? 

Anerkjenne følelsene. Ikke si MEN, si FORDI. 

Anonymkode: 3682d...867

[AnonymBruker]

Vi er i en lignende situasjon, bortsett fra at det nå har gått et år. Barn på 5 og 1 år. Kjenner igjen mye,  tror ikke sjalusien går over med det første, selv om eldste samtidig er glad i babyen. Her har pappaen tatt legging av eldste på kveld, så den biten hvertfall blir roligere. 

Anonymkode: 1b499...d6e

[Kenelz]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Det høres ut som en god ide. Å føle at vi kjemper mot henne gjør kanskje alt verre. Særlig når ting er som det er.. Jeg kan ihvertfall spørre henne om hun vil hjelpe til, hun pleier jo å like sånn 😊 takk for fint tips ❤️

Det høres ut som det kan fungere, for sa blir det ikke så mye negativitet. Når hun griner på kveldstid for at jeg ignorerer forespørslene hennes (ikke om vann og toalett da eller at jeg hører det er ekte) , bør jeg fortsette å ignorere eller bør jeg komme inn hver gang hun roper? 

Anonymkode: 3bc42...b67

Legg en vannflaske på nattbordet og fortell at nå er det natt og om hun må på do. La hun gå på do og deretter ignorer. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg har ikke svar på det du spør om, men skriver likevel en kommentar.

Vår eldste datter ble veldig sjalu når lillesøster kom tre år senere. Hun var ikke så trassig som det du beskriver, men vi opplevde likevel mye sjalusi. Jeg husker at det å hente eldstemann i barnehagen var en utfordring, fordi jeg ofte måtte amme når vi kome hjem (da våknet yngstemann). Og selv om vi da hadde hatt en koselig time bare meg og eldste fordi yngstemann sov mens vi gikk hjem- så var det 100% glemt- og det var bare dårlig stemning fordi jeg ammet yngste. Inkludering var ikke noe poeng- hun var ikke så veldig interessert og jeg følte mer det ble en ekstra «byrde» for henne. 

 Jeg hadde veldig dårlig samvittighet for eldste (og følte også at jeg kjeftet mye), og jeg følte vi hadde vært slem med eldstemann ved å «gi» hun en søster. Men det ga seg gradvis, og når yngste ble litt mer robust og kunne lekes litt med så ga sjalusien seg. Og de har hatt veldig mye glede av hverandre. De fikk senere et søsken til- og da var det minimalt med sjalusi. Så selv om det er tungt nå- så blir det bedre!! 
 

Det er vanskelig å komme med konkrete råd. Det høres ut som du gjør mye rett. Ikke vær så streng med deg selv- og kanskje heller ikke vær så streng med eldstemann (lettere sagt enn gjort). Om mulig kan du prøve å få litt hjelp til leggesituasjonen? Om du kan få en besteforelder til å legge innimellom så kan det kanskje hjelpe? Også det aller viktigste: det går over!!

Anonymkode: ea158...ea2

Det er veldig fint at du deler dette, jeg kjenner igjen mye. Særlig når jeg ammer eller ar babyen trenger meg på andre måter, gjør eldste noe for at jeg skal komme til henne. Enten at hun begynner å sutre eller får vondt. Jeg spør jo hva det er, men får jo ikke alltid gått bort til henne. 

Jeg har ekstremt dårlig samvittighet, jeg gråter hver kveld for jeg føler vi har traumatisert henne og gjort livet hennes ubetydelig. I helgen var vi på besøk og jeg var så glad for at hun var "normal" til tider, for jeg har savnet henne så. Jeg har også ekstremt dårlig samvittighet for at jeg noen ganger må legge baby fra meg når han er våken, for å hjelpe eldste. Jeg kan jo ikke klone meg.. 

Satt nettop å tenkte på ista at vi ikke skal ha fler. Å gjøre dette mot henne en gang til, og i tillegg til den yngste vi har nå.. Det går ikke. Men jeg håper det er som du sier, at det vil gå seg til. 😊 

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg snakket om babyen og de andre barna hvordan de var like når de var små. 

"ååå sånn nese hadde du som liten og den var så nusselig, kan du se at du har lik nese som lillebror?" 

"nå er lillebror trøtt, han gjesper på samme måte som du gjorde da du var trøtt" 

"Denne bodyen/smekka/strømpebukse hadde du på deg når du var liten (finne bilde først og så vise det når du kommenterer det)" 

"lillebror er sulten, han snatter med munnen sånn som du gjorde da du var baby, håper han blir flink til å spørre om mat når han blir eldre, sånn som du."

Rett og slett lage en slags "relasjon" mellom storesøster og lillebror. Fokusere på båndet dem imellom inniblant. Og fokusere på alt det barnet får til, "så god du er til å ta på skoa. Det klarer ikke lillebror enda. Så bra du får det til selv. Gleder meg til du kan vise det til lillebror når han blir større. " Ikke snakk kun om lillebror heller da. Men sånn inniblant når du ser ho gjør noe positivt, skryt, skryt, skryt. 

" hmm.. Lurer på hvor god senga di er i dag, kanskje den er myk og god om du legger deg fint ned. Kjenner du hvor myk den er? Kjennes det godt å slappe av litt? Å mamma gleder seg til å legge seg. Skulle ønske jeg hadde en så deilig seng som din. Kan jeg låne en av bamsene dine eller trenger du de selv? Kan jeg gi nattakos og nuss til bamsen din? Så er det masse mammakoser på den om du trenger det i natt? "(altså. Ikke si alt det, men plukk det du trenger). 

Vær litt undrende på barnet ditt igjen, spør henne 

" hva skjer nå? Kan du fortelle hva du trenger fra mamma? ". 

" jeg ser du blir lei deg fordi mamma måtte ta opp lillebror nå. Og lillebror er så liten at mamma må trøste lillebror litt. Kan du hjelpe mamma å trøste han?" 

"jeg ser du er sint fordi du ikke vil legge deg nå. Du hadde det så gøy med å leke/spille, og så kommer mamma og sier det er leggetid. Det er lov å bli sint for det. (vente litt for effekt) kanskje vi kan la lekene ligge så kan vi fortsette i morgen? 

Anerkjenne følelsene. Ikke si MEN, si FORDI. 

Anonymkode: 3682d...867

Tusen takk for fine tips ❤️ jeg er noen ganger så sliten og lei, at jeg ikke alltid klarer å være så positiv og undrende forelder. Er det vanlig? 

Anonymkode: 3bc42...b67

[AnonymBruker]

Kenelz skrev (2 minutter siden):

Legg en vannflaske på nattbordet og fortell at nå er det natt og om hun må på do. La hun gå på do og deretter ignorer. 

Jeg får kanskje gjøre det 😊 takk for tips 

Anonymkode: 3bc42...b67

[AnonymBruker]

❤️

Sjekket ut «foreldremestring» på Facebook? Føler denne problematikken ofte går igjen der.

https://m.facebook.com/groups/344333616181075?group_view_referrer=search

evt 

https://www.foreldremestring.no

Anonymkode: 4fec3...aab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Det høres ut som en god ide. Å føle at vi kjemper mot henne gjør kanskje alt verre. Særlig når ting er som det er.. Jeg kan ihvertfall spørre henne om hun vil hjelpe til, hun pleier jo å like sånn 😊 takk for fint tips ❤️

Det høres ut som det kan fungere, for sa blir det ikke så mye negativitet. Når hun griner på kveldstid for at jeg ignorerer forespørslene hennes (ikke om vann og toalett da eller at jeg hører det er ekte) , bør jeg fortsette å ignorere eller bør jeg komme inn hver gang hun roper? 

Anonymkode: 3bc42...b67

Jeg syns du skal komme inn de fleste gangene hun roper på deg. Så kan du stå i døråpningen og trygge og se om det fungerer. Dette er for en periode, og alle barn prøver å dra ut leggetiden etter min erfaring. Viktig å trygge på at du er der, men nå må de hvile. Og så er det lurt å bruke en halvtime før leggetid på samværsmetting, gjerne uten skjerm. 

Har du lest om validering av følelser? Sjekk ut følelseskompasset.no, der står det litt om det. Det er en utrolig god og effektiv måte å bekrefte på, som gjør at barn føler seg sett og forstått.

Dere gjør mye bra! Stå i det, fortsett med det. Det er viktig å huske at dette er en stor omveltning for henne uansett, det er ikke til å unngå. Og da vil det ta tid. Fortsett å gi henne masse tid, masse kos, og aktivt nærvær i denne perioden hun trenger for å bli vant til den nye tilværelsen.

Og så er jo et søsken en utrolig berikelse når de vokser opp😊Viktig å huske det også. 

Anonymkode: 16dcb...1fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg har ekstremt dårlig samvittighet, jeg gråter hver kveld for jeg føler vi har traumatisert henne og gjort livet hennes ubetydelig. I helgen var vi på besøk og jeg var så glad for at hun var "normal" til tider, for jeg har savnet henne så. Jeg har også ekstremt dårlig samvittighet for at jeg noen ganger må legge baby fra meg når han er våken, for å hjelpe eldste. Jeg kan jo ikke klone meg.. 

Satt nettop å tenkte på ista at vi ikke skal ha fler. Å gjøre dette mot henne en gang til, og i tillegg til den yngste vi har nå.. Det går ikke. Men jeg håper det er som du sier, at det vil gå seg til. 😊 

Tusen takk for fine tips ❤️ jeg er noen ganger så sliten og lei, at jeg ikke alltid klarer å være så positiv og undrende forelder. Er det vanlig? 

Anonymkode: 3bc42...b67

Jeg hadde de samme tankene selv- men det at de har søsken er også den beste «gaven» de har fått av oss. De lærer å dele, de lærer at de ikke alltid er universets sentrum (selv om det kan være vondt å lære det) og de får også noen å leke med- og noen å alliere seg med. Eldste (som nå har blitt 14 år) står gjerne opp for sin lillesøster og sier vi er for strenge med hun. Og selv om de absolutt krangler så er det for de fleste fint å ha søsken. 
 

Også tenker jeg at det er de små «feilene» vi gjør som også gjør barna mer robuste og mer fleksibel. Om din eldste alltid hadde fått gjøre ting på sine premisser så hadde den smellen kommet for hun senere i livet- og den er langt vondere å takle da. For oss som ellers er ganske gode og kjærlige foreldre så finnes det mye rom for at man ikke skal strekke til. Og jeg mener faktisk at det er viktig å ikke være helt optimal som forelder. Verden er jammen meg ikke optimal utenfor husets fire vegger - og om datteren din må vente 5 min på deg på kveldstid fordi du legger lillebror, så lærer hun seg gjerne å bli litt mer tålmodig ,og skjønner at andre også har behov. Det er litt vondt for fireåringen å lære det, men det er ikke traumatiserende eller farlig. 

Anonymkode: ea158...ea2

[AnonymBruker]

Jeg vil også legge til at det du beskriver av at du har manglende ork til å være «positiv og undrende», dette er veldig vanlig! Hørt mange mødre beskrive dette hakket krassere😉Babyen krever mye, og på en måte er det nødvendig at datteren din lærer seg å dele på oppmerksomheten. Dette blir enormt krevende for deg.
 

Jeg opplevde dette som kjempetøft selv når vi fikk nr to. Men det er viktig å tvinge seg til å prioritere førstemann likevel, det er så viktig for å ivareta båndet dere i mellom.

Anonymkode: 16dcb...1fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

" jeg ser du blir lei deg fordi mamma måtte ta opp lillebror nå. Og lillebror er så liten at mamma må trøste lillebror litt. Kan du hjelpe mamma å trøste han?" 

"jeg ser du er sint fordi du ikke vil legge deg nå. Du hadde det så gøy med å leke/spille, og så kommer mamma og sier det er leggetid. Det er lov å bli sint for det. (vente litt for effekt) kanskje vi kan la lekene ligge så kan vi fortsette i morgen? 

Anerkjenne følelsene. Ikke si MEN, si FORDI. 

Anonymkode: 3682d...867

Likte innlegget ditt, men spesielt det jeg siterer. 

Anonymkode: f93fd...a84

[AnonymBruker]

Jeg syns det høres ut som at du gjør alt rett. Høres ut som en fin mamma. Klem

Anonymkode: a3b6c...a8f

[Didelidox]

Hei,

Vi opplevde det samme med vår på 6 når lillesøster kom. Kjente ikke igjen datteren vår, forandret seg veldig og selvom vi gjorde mye av det samme som du beskriver var det ingenting som hjalp. Følelesen du har rundt dette og hva man kanskje kunne gjort annerledes opp igjennom osv var også tilsvarende hos meg.

Vi bestilte til slutt en time på familiesenteret og fikk råd og hjelp av en veldig hyggelig terapaut.

Det viktigste vi lærte var. "Ingen barn ER vanskelig, de HAR det vanskelig"

Oppførsel vi anser som feil er kun deres uttrykk for at noe er vanskelig for dem. De har begrenset språk, oppfatter verden svært annerledes enn oss og har få måter å uttrykke seg på. Det kommer ofte gjennom sinne, gråt, hyl, kast, osv..

Familieterapauten sa også noe som fikk oss til å forstå akkurat hvor vanskelig dette må være for de som får et nytt familiemedlem. Hun sa det kunne sammenlignes med at mannen min plutselig over natten fikk en kone til.

Uansett hvor godt forberedt jeg hadde vært og uansett hvor mye tid/oppmerksomhet han ga meg eller gode ord og lovnader om at jeg var like viktig, ville jeg trolig fortsatt kjent på en usikkerhet på min plass oppe i det hele. Det er vondt og vanskelig for en voksen og enda vanskeligere for barn.

En annen ting vi lærte var å vurdere situasjoner der ting hadde eskalert. Klarte vi å finne igjen årsaken til at ting ble vanskelig? Det gjorde det lettere å være mer i forkant senere.

Vi lærte også at når et baren er i fullt raseri må man bare vente. Det er komplett umulig å snakke noen til fornuft som er i fullstendig opprør. De trenger å få tid til å roe seg ned. Vite at du er der, men gjerne gi litt avstand.

Hos oss hjalp det å sette ord på følelsene som oppstod. Vi snakket om at det var vanskelig å få en lillesøster, at det var leit at vi ikke var like mye med henne, at hun ikke hadde oss for oss selv, at hun ble flau hvis babyen gråt når hun var nær, redd for å gjøre feil. Også at det var bedre før (det er lov å føle på det, betyr ikke at lillesøsken ikke er elsket). Sakte men sikkert gikk det seg til.

De gangene hun oppførte seg vanskelig fikk hun tilbud om å sitte på fanget, få litt ekstra kos. En kopp kakao kanskje for å bryte opp noe som har eskalert.

En god bok for oss på veien var "rabalder i barnefamilien". Lettlest og veldig fin.

Lykke til ❤️

[AnonymBruker]

Jeg blir veldig glad for å lese alle de fine svarene ejg får, tusen takk, det er veldig til hjelp! ❤️ 

Jeg håper virkelig det går over snart, det kan ikke være lett for henne. 

 

Anonymkode: 3bc42...b67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Det er veldig fint at du deler dette, jeg kjenner igjen mye. Særlig når jeg ammer eller ar babyen trenger meg på andre måter, gjør eldste noe for at jeg skal komme til henne. Enten at hun begynner å sutre eller får vondt. Jeg spør jo hva det er, men får jo ikke alltid gått bort til henne. 

"jeg ser du blir lei deg fordi nå skulle lillebror ha mat og du ville gjerne snakke med/være med mamma. (vente litt 3-5 sekunder) Kan du finne en bok og så kan vi lese litt sammen?" 

Jeg har ekstremt dårlig samvittighet, jeg gråter hver kveld for jeg føler vi har traumatisert henne og gjort livet hennes ubetydelig. Det skal du ikke gjøre. Ingen foreldre klarer å alltid være tilgjengelig eller tilstede i hver minste situasjon. Man kan gjøre 70% feil, det viktigste er å reparere. Snakke om de tingene som er vanskelig. 

I helgen var vi på besøk og jeg var så glad for at hun var "normal" til tider, for jeg har savnet henne så. Jeg har også ekstremt dårlig samvittighet for at jeg noen ganger må legge baby fra meg når han er våken, for å hjelpe eldste. Jeg kan jo ikke klone meg.. Ingen babyer har godt av å få stadig stimuli hele tiden. De kan fint legges ned litt så lenge de pludrer og virker fornøyd. Vippestol/leketeppe er gull (kanskje ikke for mye lys/lyd stimuli hvis barnet er lite.) Barnet har godt av å utforske "verden" litt på egenhånd, eller trygt i nærheten av deg. Jeg la ofte baby på lekematte så den kunne strekke seg etter leker, sprelle litt osv mens jeg satt ved siden av og bygde duplo med de andre barna. 

Tusen takk for fine tips ❤️ jeg er noen ganger så sliten og lei, at jeg ikke alltid klarer å være så positiv og undrende forelder. Er det vanlig? Så klart at det er vanlig! Babyen er ikke så gammel, og det er en periode for alt. Å ha en baby og en krevende fireåring som nettopp har blitt storesøster kan fort bli ganske intenst. Bare ta en dag av gangen. Man kan ikke gjøre alle fornøyde alltid. Men som sagt, å anerkjenne følelser er viktig for storesøster. Grensesetting er også viktig, men på en god og trygg måte. Hvor mye avlastning har du av far når han er hjemme? For jeg tenker at en av grunnene for at du kan føle seg tynnslitt er at du får så lite tid til deg selv. Det er SÅ VIKTIG for din, barnas og mannens del at du har det bra. De sier som regel: har mor det bra, har barna det bra. Du er nok sliten, og det er lov. Jeg skjønner du er sliten og lei fordi det er vanskelig, sårt og krevende å skulle ta seg av både barn og seg selv, spesielt alene på kveldene. Regner med at det ikke er mulig for far å få arbeid kun på dagtid for en periode? Eller at du kan ha familie/mor/søster/bror eller noen på besøk rundt kveldstid når de verste kampene er? 

Anonymkode: 3bc42...b67

 

Anonymkode: 3682d...867