Å få barn

[Gjest Barnløs]

Har du bestandig tatt det som en selvfølge at du skal ha barn?

Har du noen gang tenkt på at du kanskje ikke er i stand til å få barn, eller å ta vare på et barn?

Hva er det med deg som gjør at du tror du er egnet til å få barn - og til å oppdra et barn?

[Holly Hobbie]

Tror ikke man trenger aa vaere noe helt spesielt for aa klare aa ta vare paa et barn. Hvis man har sunt folkevett, omsorgsevne, et stabilt liv og et solid forhold til en partner tror jeg man har de fleste forutsetninger som skal til!

Om man KAN faa barn er jo et helt annet spoersmaal...jeg tror og haaper vi kan faa barn, men det er jo ingen selvfoelge! Men tar ikke sorgene paa forskudd...

[Gjest SumoBryter]

Finnes de som tenker for lite på det og de som tenker for mye på det. Men hvor finnes de som tenker på det akkurat passe lite eller mye?

[Glitter]

Jeg ville ikke ha barn,men så møtte jeg mannen i mitt liv Da ønsket jeg det,og har nå ei datter på 1år Har aldri tenkt på at jeg ikke kunne få.

Vet at når jeg kan gi datteren min all min kjærlighet,oppmerksomhet ,grenser og det hun trenger av nødvendige ting,så er jeg skikket til å oppdra henne.

[Gjest Embla s]

Har du bestandig tatt det som en selvfølge at du skal ha barn?

Har du noen gang tenkt på at du kanskje ikke er i stand til å få barn, eller å ta vare på et barn?

Hva er det med deg som gjør at du tror du er egnet til å få barn - og til å oppdra et barn?

←

Ja, jeg har alltid tenkt på meg selv med barn. Men jeg har også tenkt at det ikke er sikkert jeg kan få barn, at det ikke er en selvfølge. Jeg har aldri tenkt at jeg ikke skulle være i stand til å ta vare på et barn. Som andre her sier - med snev av fornuft og vilje er det ikke noe heksekunst å gi barn et godt hjem.

Jeg tenker at det å få barn, og det å oppfostre barn, er noe av det mest naturlige man kan gjøre. Tenker ikke at man må ha noen spesielle evner eller ferdigheter for å mestre dette på en bra måte!

Hva med deg, Gjest - hva er dine tanker rundt dette? Hva mener du skal til for at noen skal bli bra foreldre?

[Gjest Trådstarter.]

Jeg stoler ikke nok på meg selv til å få barn. Tør ikke å ta det ansvaret som det medfører. Gi barnet den selvtillitten som er så viktig. Være sterke for barnet mitt. Redd et evt barn skal arve mine egenskaper - og bli et individ som ikke tør - et individ som ikke stoler på seg selv.

Jeg er veldig glad i barn - har mange i min omgangskrets. Så jeg har fått tilfredsstilt en del av mitt barne-behov.

Men å tørre å ta det fulle og hele ansvaret for et eget barn - det tør jeg ikke!

Og jeg blir skremt når jeg ser hvor mange rundt meg som aldri skulle hatt barn

Og se barn som har det vondt p.g.a. sine oppvekstvilkår. Ha foreldre som ikke evner å se barnets behov - og hva slags følger det får når man behandler en unge slik som noen gjør.

Barnevernssaker - fosterhjem - mobbing. Er sikkert negativ jeg nå....... Jeg føler at ansvaret er alt for stort for meg.

[asterix]

For meg har det alltid vært en selvfølge at jeg gjerne ville ha barn og har også alltid stolt på min egen evne til å ta godt vare på barna mine.

Før vi fikk førstemann var det derimot ikke en selvfølge at vi kunne få barn. Pga alvorlig sykdom og store operasjoner etc som mannen min har vært igjennom var vi bekymret for at han rett og slett ikke kunne få barn. Så vi hadde diskutert gjennom den problemstillingen allerede før vi begynte å prøve og hadde da bestemt at vi i tilfelle problemer ikke ønsket runder med ivf osv, men ville gå inn for å adoptere. Heldigvis slapp vi mer bekymring siden det ble full klaff ved første forsøk. Har heller ikke seinere hatt nevneverdig problemer med å bli gravid, så for oss er det en "selvfølge" å få barn.

[Wayah]

Jeg har først nå innsett at jeg virkelig vil ha barn. Har aldri helt hatt barnetekket, mye fordi jeg har vært ung, og ikke så fryktelig feminin av meg på slike områder. Var ikke barnevakt for halve nabolaget og hele familien da jeg var tenåring, det var bare ikke av interesse. Nå er det nokså annerledes, flere rundt meg har små barn, og jeg synes de er helt herlige, selv når de gråter. Er helt satt ut av meg selv jeg

Det er helt snålt å merke hvordan kroppen og psyken min har endret seg til å virkelig få lyst til å ha barn. Jeg er fortsatt forholdsvis ung, 23 år gammel, men har vært sammen med "mannen i mitt liv" siden jeg var 15. Vi har alltid vært enige at om jeg ved en "ooops" skulle bli gravid så ville vi beholde barnet, men har primært tenkt at jeg bør bli ferdig med utdannelsen min(han er eldre, så han ble forholdsvis tidlig ferdig) og få meg en jobb først, så vi kan gi eventuelle barn best mulig grunnlag. Underforstått i dette lå også at vi skulle bli voksne nok til å takle det nye livet som foreldre. Føler vi har tenkt mye gjennom saken, og har ingen tvil om at han vil bli en kjempeflink pappa, og håper jeg selv også skal klare meg bra.

Men om vi kan få barn er jo en helt annen sak... Vi har ikke alltid vært like flinke med prevensjon, og det har aldri fått konsekvenser. Derfor er vi litt usikre på om vi i det hele tatt kan. Hvis ikke er vi enige om at adopsjon er en reell mulighet, så barn blir det vel, uansett. Gleder meg nå jeg, selv om det fortsatt kan ta noen år

[Gjest også barnløs...]

Jeg er også usikker på om jeg skal ha barn. Mannen min tar det som en selvfølge at barn er en del av fremtiden vår, men jeg blir egentlig bare forferdelig redd ved tanken. Jeg har venninner med småbarn som sliter livet av seg, forholdet til kjærestene deres svikter, de har ingen frihet lenger, går på kompromiss med alt hva de tidligere har stått for. Alle sier at gleden ved barn er større enn hva det koster deg. Men jeg vet ikke. Jeg tror at barn kan koste deg alt. Friheten din, karrieren din, kroppen din, forholdet ditt. Hvorfor er det egentlig så mange kvinner som ønsker seg barn? Hvorfor er dette en selvfølge?

[Gjest Gjest]

For meg har det alltid vært en selvfølge at jeg IKKE skulle ha barn..

Nå i en alder av 28 år og gift med verdens herligste mann er jeg blitt litt i tvil.. Men ser ikke for meg at jeg "rekker" å bikke nok over på "ville ha barn siden" før jeg blir for gammel..

Jeg kan ikke forstå de som ser på det som en selvfølge.. Det er da virkelig ikke noe i livet som er en selvfølge (annet enn døden)..

Å få barn er en ekstrem "enten eller"-sak.. Der finnes det ingen kompromiss..

[Gjest Emera]

Hvorfor er det egentlig så mange kvinner som ønsker seg barn? Hvorfor er dette en selvfølge?

Jeg tror det er på grunn av instinkt, rett og slett. Vi er skrudd sammen for å formere oss. Det kan høres teknisk ut, men jeg tror det er slik. Blant annet på grunn av reaksjonene en kvinne kan få fra sine medsøstre når hun forteller dem at hun ikke vil ha barn (sinne, kjeftbruk, utfrysing, timer med overtalelsesforsøk og velkjente argumenter).

Nå for tiden er det mulig å velge om man vil ha barn, og når man vil ha dem. Kvinner har helt andre muligheter enn tidligere, og dermed er det noen som slett ikke ser det som en selvfølge å bli mor. En naturlig utvikling, vil jeg si. Men vi er i en brytningstid mellom oppfatningen at kvinnen først og fremst skal bli mor, og den at kvinnen kan ha lyst til noe annet. Hvem vet, om noen tiår er det kanskje ingen som hever at øyenbryn når venninnen deres erklærer at de ikke har lyst på barn fordi de ikke vil miste friheten sin?

Alle sier at gleden ved barn er større enn hva det koster deg.

Den er det. Men du må oppleve det selv. Ingen kan snakke deg til å forstå det. Følelsene man har for barnet sitt er helt spesielle, og kan ikke forklares.

[Gjest Gjest]

Den er det. Men du må oppleve det selv. Ingen kan snakke deg til å forstå det. Følelsene man har for barnet sitt er helt spesielle, og kan ikke forklares.

←

jepp slik er det bare...jeg hadde ingen mulighet for å forstå dette før jeg nå har opplevd det to ganger.trodde jeg visste, men nei...