Overspising og vektnedgang

[AnonymBruker]

Ser mange tråder om dette her inne, og siden jeg har slitt med dette selv store deler av livet så har jeg lest og prøvd det meste på veien, og gjort meg opp mange tanker om problemet. 

Det viktigste jeg sitter igjen med er at det faktisk ligger i menneskets natur å spise når mat er tilgjengelig. Det er sånn vi har overlevd i titusener av år. Dette er en biologisk forsvarsmekanisme. De aller fleste av oss vil gjenkjenne følelsen av å ville spise mer av det gode som står foran oss enn det vi føler vi "bør". Så har du disse naturlig slanke som ikke føler på dette behovet, og klarer å regulere inntaket intuitivt, og de er disse som dominerer debatter når det kommer til overvekt med "kan du ikke bare...". Men jeg tror faktisk at disse er i mindretall.

Grunnen til at folk holdt seg slanke før (alle disse statistikkene om hvor slanke vi var på 60-tallet 🙄) var pga mindre tilgang til den type mat som trigger belønningssenteret i hjernen. For besteforeldrene mine var sjokolade luksusvare, ikke noe de hadde tilgang til 24/7.

Min nøkkel til å klare å gå ned i vekt, og jeg jobber med vedlikehold nå, er å rett og slett erkjenne at det alltid vil være en kamp. Vet ikke om jeg tror på den greia med at "kroppen alltid vil tilbake til den høyeste vekten", men jeg tror i hvert fall på at hjernen alltid vil tilbake til belønningstilstanden jeg hadde som overvektig. Når jeg har erkjent at det aldri vil være instinktivt eller uanstrengt, og at det å holde meg normalvektig alltid til tider krever innsats, så kommer jeg langt. Javel, det er vanskeligere for meg enn for bestevenninnen min som har veid 55 kg i 30 år, men sånn er det. Hun har sitt hun også.

Det kommer an på hvilke incentiver man har som er sterkere enn lysten på å spise alt man har lyst på. For meg er det arvelige livsstilssykdommer, diabetes i familien som jeg kan unngå om jeg holder meg normalvektig, å kunne jogge som jeg har blitt glad i uten at knærne skal ryke, å kunne hoppe opp fjelltopper med familien. Litt det å føle meg fin i kjoler uten å fokusere på å skjule magen, men det er mindre relevant når jeg er over 40 og helsen veier tyngre.

Ble langt og personlig, og føler brått at jeg bør ta denne som anonym. 

Anonymkode: 3031e...5b8

[AnonymBruker]

Folk spiste mye usunn mat på 1960 og 1970tallet også. Sukker sirup og søtt syltetøy på skiva. Margarin...

Anonymkode: 1224c...a7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Folk spiste mye usunn mat på 1960 og 1970tallet også. Sukker sirup og søtt syltetøy på skiva. Margarin...

Anonymkode: 1224c...a7c

Selvfølgelig, men tilgangen var ikke like ubegrenset som det den er i dag. 

Anonymkode: 3031e...5b8

[AnonymBruker]

Er enig. Det er vanskelig å ikke overspise når man har den psykiske trangen til det, og det er lettvint mat over alt. Jeg tror det er mye der det ligger. Hvor enkelt er det for oss å gå inn på en butikk og kjøpe hundre forskjellige mellommåltider som man bare kan spise på farten? Det var ikke mange av dem på 60-tallet. For å spise noe usunt som sirup og syltetøy på skiva måtte du faktisk dra hjem, skjære opp brød og ha pålegget på. I dag er det så mye enklere. Dessverre.

I tillegg har jeg også troen på at den ultraprosesserte maten vi har i dag (posesupper, hamburger, osv.) er mindre mettende enn "ren" mat som de spiste før i tida. Undersøkelser fra Brasil viser at vi spiser mer av den ultraprosesserte typen mat. En hamburger vil føre til at vi overspiser mer enn biff, f.eks. 

Jeg sliter med vekta selv, og særlig i perioder hvor ting er psykisk vanskelige (har noen år med å få barn, psykisk syk partner og til slutt samlivsbrudd bak meg nå) går vekta oppover. Maten lindrer de vonde følelsene. Jeg prøver nå å unngå disse lettvinte mellommåltidene, og heller bare spise det jeg faktisk må lage fra bunnen av. Spiser brødskive, men da må jeg bake brødet selv. Frukt og grønt er fint, men da i "ren" tilstand - ikke juice, smoothie, osv. 

Jeg vet ennå ikke om det fungerer, for jeg har nettopp begynt med det. Men ja, jeg må også bare akseptere at dette kommer til å være noe jeg vil slite med resten av livet. 

Dette ble langt og rotete, men poenget var i hvert fall at jeg skjønner hva du mener og er enig

Anonymkode: 3f679...47d

[AnonymBruker]

Å tvinge seg til å spise mer sunt og mindre usunn mat tror jeg er lite hensiktsmessig, da faller man tilbake til usunne valg. 

Men å endre tankegangen rundt mat/kropp og få mer kunnskap om maten man spiser er nok mer hensiktsmessig. Da er det så innmari mye lettere å ta bedre valg. 

Jeg anser kroppen min som en maskin, noe den i grunn er. Jeg skal leve i kroppen min til jeg dør. For å få mest mulig ut av livet, og ha god fysisk og psykisk helse må jeg også blant annet gi maskinen min den riktige næringen. Ellers fungerer den ikke som den skal. Naturlig mat i sin naturlige form. 

Jeg har vært så syk at jeg har blitt bundet til senga stort sett hele døgnet. Jeg har brukt så mange år av livet mitt på sykdom, overvekt og det som det fører med seg. Å dytte i meg usunn mat er ikke lengre så fristende, for jeg vet konsekvensene. Nå fungerer kroppen og hode veldig godt, og slik skal jeg holde det. Faktisk så smaker usunn mat forferdelig når man har spist veldig sunt lenge. Før klarte jeg aldri å stoppe å spise f.eks godteri. Nå kan det ligge på bordet foran meg uten at det frister litt engang. Smakssansene våres endres også etter hva vi spiser. 

Jeg tenker du absolutt har rett når det kommer til tilgjengelighet. Samtidig tenker jeg det er mange flere faktorer som spiller inn som krever mye arbeid for å snu, noe de færreste er villige til å gjøre/sette seg inn i. Psykisk helse, stress, at vi er veldig materialistiske (se utover i stede for innover som påvirker følelser/psyken), sosialt, miljø, hormonubalanse, sykdom, medisiner, forurensning etc etc. 

Fokuserer man kun på kostholdet når man skal ned i vekt og bli sunnere er det nesten dømt til å mislykkes, for det er alt for mange andre faktorer som spiller en rolle. 

 

 

 

Anonymkode: 08694...b86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Ser mange tråder om dette her inne, og siden jeg har slitt med dette selv store deler av livet så har jeg lest og prøvd det meste på veien, og gjort meg opp mange tanker om problemet. 

Det viktigste jeg sitter igjen med er at det faktisk ligger i menneskets natur å spise når mat er tilgjengelig. Det er sånn vi har overlevd i titusener av år. Dette er en biologisk forsvarsmekanisme. De aller fleste av oss vil gjenkjenne følelsen av å ville spise mer av det gode som står foran oss enn det vi føler vi "bør". Så har du disse naturlig slanke som ikke føler på dette behovet, og klarer å regulere inntaket intuitivt, og de er disse som dominerer debatter når det kommer til overvekt med "kan du ikke bare...". Men jeg tror faktisk at disse er i mindretall.

Grunnen til at folk holdt seg slanke før (alle disse statistikkene om hvor slanke vi var på 60-tallet 🙄) var pga mindre tilgang til den type mat som trigger belønningssenteret i hjernen. For besteforeldrene mine var sjokolade luksusvare, ikke noe de hadde tilgang til 24/7.

Min nøkkel til å klare å gå ned i vekt, og jeg jobber med vedlikehold nå, er å rett og slett erkjenne at det alltid vil være en kamp. Vet ikke om jeg tror på den greia med at "kroppen alltid vil tilbake til den høyeste vekten", men jeg tror i hvert fall på at hjernen alltid vil tilbake til belønningstilstanden jeg hadde som overvektig. Når jeg har erkjent at det aldri vil være instinktivt eller uanstrengt, og at det å holde meg normalvektig alltid til tider krever innsats, så kommer jeg langt. Javel, det er vanskeligere for meg enn for bestevenninnen min som har veid 55 kg i 30 år, men sånn er det. Hun har sitt hun også.

Det kommer an på hvilke incentiver man har som er sterkere enn lysten på å spise alt man har lyst på. For meg er det arvelige livsstilssykdommer, diabetes i familien som jeg kan unngå om jeg holder meg normalvektig, å kunne jogge som jeg har blitt glad i uten at knærne skal ryke, å kunne hoppe opp fjelltopper med familien. Litt det å føle meg fin i kjoler uten å fokusere på å skjule magen, men det er mindre relevant når jeg er over 40 og helsen veier tyngre.

Ble langt og personlig, og føler brått at jeg bør ta denne som anonym. 

Anonymkode: 3031e...5b8

Jeg har også veid ca 55 kg i over 30 år (er 47). Det betyr ikke at det ikke krever en god innsats. Det krever faktisk en STOR innsats, hver dag, året rundt. Alle valg jeg tar i matveien er gjennomtenkt. Og det er vanskeligere og vanskeligere å holde vekten jo eldre jeg blir.

Anonymkode: fc7fd...434

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har også veid ca 55 kg i over 30 år (er 47). Det betyr ikke at det ikke krever en god innsats. Det krever faktisk en STOR innsats, hver dag, året rundt. Alle valg jeg tar i matveien er gjennomtenkt. Og det er vanskeligere og vanskeligere å holde vekten jo eldre jeg blir.

Anonymkode: fc7fd...434

Jeg opprettet en tråd om dette en gang faktisk - fordi jeg ville vite hvordan dere som er slanke opplever det. Og det var store forskjeller. Noen slanke synes det var kjempeenkelt å bare slutte og spise, eller å ikke spise den ekstra sjokoladen, mens andre måtte jobbe kjempehardt for å holde seg slank. Jeg synes dette er et veldig interessant tema. Hva er det som gjør det enkelt for noen, vanskelig for andre og helt umulig for en tredje gruppe? 

Anonymkode: 3f679...47d