20 år, student og gravid

[AnonymBruker]

For et par dager siden fant jeg ut at jeg er gravid. Ikke planlagt. Jeg fylte 20 tidligere i år og er straks ferdig med første året på en bachelorgrad. Jeg er vel den personen i vennegjengen som har drømt om barn i mange år allerede, men nå som det faktisk er en realitet, så kjenner jeg meg redd. Så for meg at jeg skulle være gift og godt økonomisk etablert før jeg får barn.

 Jeg og kjæresten har vært sammen i to år, og hadde absolutt ikke planlagt barn helt ennå. Han er tre år eldre enn meg og har nettopp startet i fast jobb der han tidligere har vært lærling. Vi har det veldig fint sammen, men aner ikke hvordan vi vil fungere i samboerskap. Jeg tok testen med han tilstede, og jeg tror ikke det har gått helt opp for han ennå. Han har verken uttrykt positivitet eller negativitet, noe jeg forstår veldig godt. Vet ikke hva jeg skal tenke selv. Er redd for at barnet skal ødelegge for oss. Jeg vet jo ennå ikke om han er den rette, selv om jeg elsker han i dag. 

Jeg vil beholde barnet. Jeg skal beholde barnet. Samtidig er jeg en person som alltid har hatt livet på stell. Jeg fester ikke og har gode karakterer.  Jeg er ryddig, har en deltidsjobb ved siden av studiene, legger meg klokka ti hver kveld og har en hund (8 år) jeg har ansvar for. Denne hunden binder meg en del i hverdagen, så hunden er på besøk hos foreldrene mine de helgene jeg har behov for å farte litt rundt med venner. Tror med andre ord ikke at jeg er nødt til å legge om livsstilen totalt. Har hele familien min rundt meg som jeg hjelper masse med hagearbeid etc. og vet at hjelpen kommer i retur om jeg trenger det. Dessuten er jeg jo ikke 16, men 20 år. 

Til tross for at jeg tror jeg er bedre rustet enn mange andre på min alder, så er jeg likevel litt bekymret. Hvordan blir det økonomisk? Jeg tenker at et barn kanskje ikke trenger å vokse opp med så mye dyrt utstyr? Jeg misliker å ikke være selvstendig og det føles egoistisk å be om økonomisk støtte når jeg selv velger å føre dette barnet til verden. 

Det jeg egentlig lurer på er... har noen her vært i samme situasjon og kan gi meg noen tips og råd? 😃

 

Anonymkode: 73302...536

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke vente noen år? Du er for ung, du har ikke stabilt forhold, du har ikke jobb, ingen utdanning og økonomien er ikke bra. Beklager, men ser ikke en eneste god grunn til å gjennomføre dette. 

Anonymkode: 72a9c...b0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvorfor ikke vente noen år? Du er for ung, du har ikke stabilt forhold, du har ikke jobb, ingen utdanning og økonomien er ikke bra. Beklager, men ser ikke en eneste god grunn til å gjennomføre dette. 

Anonymkode: 72a9c...b0d

TS her. Jeg har jobb og månedlig inntekt. Jobber på et kontor ved siden av studiene. Jeg er likevel enig med deg på økonomibiten. Jeg hadde ikke laget innlegget hvis jeg ikke er åpen for å høre sannheten. Forholdet mitt er stabilt. Samboerskap er ustabilt så lenge vi ikke har testet det ut. Jeg forstår at det er forskjell på å være 25 år og 20, og du mener jeg er "for ung". Likevel er det også forskjell på 16 år og 20 år. Er de 16-åringene som har fått det til å gå rundt uten å lage blogg og leve på å selge ungen sin også.

Anonymkode: 73302...536

[AnonymBruker]

Nja, jeg var i samme situasjon, men fjernet det. Sjeleglad for det i dag. Men vet om mange som har fått barn så tidlig da. En familie holder sammen, resten har skilt lag. Men det er jo ikke det verste, så lenge man kan gi ungen en god oppvekst 

Anonymkode: 189e2...265

[AnonymBruker]

Oi, litt av nokre svar her.. Ser du har bestemt deg for å beholde, og det må respekterast tenker eg.. Eg var i akkurat samme situasjon som deg for 4 år sida. Hadde fullført første året på bachelorutdanninga mi, fast deltidsjobb (elendig betalt😅) og vore ilag med sambuaren min i eitt år🙈 Blei gravid, og valgte å beholde. Sjeleglad for det den dag idag. Tok eitt år permisjon frå studiet, og det gikk heilt fint! Fekk engangsstønad, som då var på rundt 60k. Den er vell auka endå meir no trur eg? Økonomisk var det tøft i permisjonstida, men vi hadde likevell kjøpt oss bolig mm. Ikkje hadde vi familie rundt oss som kunne hjelpe, men vi klarte oss!  Motivasjonen min var og bli ferdig med studiet, og det blei eg for no 1 1/2 år sida. Som sagt, veldig glad for at vi valgte å beholde, og no venta vi nr.2 ❤️ Snakk med kjæresten din, og evt snakk med skulen i forhold til tilrettelegging mm. 

Anonymkode: 311b1...a3d

[AnonymBruker]

Engangsstønaden er vel på noen og 90 tusen nå, tror jeg. Samt at det finnes vel noe foreldrestipend fra Lånekassen 🤔 Det bør du sjekke nærmere. Gratulerer 😊 Det kan bli tøft, men det blir nok mye fint også. Hvis du er en strukturert student så hjelper det veldig. Jeg er 10 år eldre enn deg, men studerer med en liten baby nå og det er ikke så lett når man er dårlig på tidsplanlegging og effektiv studering🙈

Anonymkode: fe796...797

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Engangsstønaden er vel på noen og 90 tusen nå, tror jeg. Samt at det finnes vel noe foreldrestipend fra Lånekassen 🤔 Det bør du sjekke nærmere. Gratulerer 😊 Det kan bli tøft, men det blir nok mye fint også. Hvis du er en strukturert student så hjelper det veldig. Jeg er 10 år eldre enn deg, men studerer med en liten baby nå og det er ikke så lett når man er dårlig på tidsplanlegging og effektiv studering🙈

Anonymkode: fe796...797

TS kvalifiserer ikke til engangsstønad.

Anonymkode: f1218...f27

[AnonymBruker]

Så krasse svar du får, ts. Jeg syns absolutt ikke du er for ung. Du er en voksen kvinne, du har fremtidsplaner og en samboer. Barnet trenger ikke et nedbetalt hus og to stasjonsvogner, så lenge DU er den beste mammaen for barnet ditt! Det er så mye fordommer hele tiden, mot alt. 
Jeg har vært i din situasjon, og DET GÅR FINT! Jeg fikk nr 1 da jeg var 21 og to år senere kom nr 2. begge mens jeg studerte. Å være student mens man har småbarn gir mange fordeler også, blant annet fleksible dager og lange ferier. Jeg ville ikke byttet det ut mot noe. Jeg heier på deg ❤️

Anonymkode: 10311...15b

[AnonymBruker]

Synes personlig ikke at det er en god idé å planlegge barn i så ung alder, men nå som du er gravid og føler deg klar for oppgaven mener jeg heller ikke at du burde velge abort.

Jeg tok abort da jeg var like gammel som deg, men hadde ikke et sterkt barneønske og et mer ustabilt forhold.

Angrer allikevel på det nå,  mange år etterpå. Men det handler kanskje mer om at summen av alle mine valg har ført til et liv jeg ikke trives med. Hadde jeg beholdt den gangen hadde jeg gått i en annen retning. Men det visste jeg jo ikke da.

Anonymkode: f1218...f27

[Pilga]

Kvinner i dag er veldig opptatte av at alt skal være perfekt og alt skal være på stell! Jordmødre er bekymret over at vi damene venter alt for lenge før vi får barn 😅

 

Du har en mann i fast jobb! Så det er jo en fin trygghet. Før i tiden belaget man seg ofte på bare én inntekt! Og det går helt fint! Du høres ut som ei frøken som har ting i orden! Og at du er veldig flink. Jeg tror at du klarer dette veldig fint, som med alt det andre du behersker i livet. Mange får barn under studiet, så det er heller ikke noe nytt. Dette klarer nok du og kjæresten fint om dere bestemmer dere for det ❤️

[AnonymBruker]

Gratulerer så masse ♥️dette klarer dudere!!

Anonymkode: b804b...2f5

[Petra200]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

TS kvalifiserer ikke til engangsstønad.

Anonymkode: f1218...f27

Jo, det gjør hun vel. Slutt å

spre feilinformasjon 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

TS kvalifiserer ikke til engangsstønad.

Anonymkode: f1218...f27

Jo, alle kan få engangsstønad. 

Anonymkode: 72a9c...b0d

[AnonymBruker]

Jeg har vært i en lignende situasjon! Hadde egentlig litt mindre på stell enn deg nå, og at vi valgte å få barnet er den beste avgjørelsen i vårt liv.

Jeg var 18 da jeg ble gravid, 19 da hun kom til. Akkurat ferdig på videregående, så jeg begynte da ikke på høyere utdanning pga. svangerskapet. Kjæresten dro i førstegangstjenesten. Jeg jobbet litt på butikk for å tjene litt penger frem til jeg ble så høygravid at jeg ikke orket lenger. Økonomisk gikk dette helt fint! Hadde jo ikke så mye ekstra å rutte med, men nok penger til det jeg trengte - tak over hodet, mat og litt babygreier. Jeg fikk nesten hele husleien dekket via bostøtte, og fikk noe sosialstønad også via NAV (bare at dette er så lenge siden at det het noe annet da ) Det er sannsynligvis noen andre ordninger og navn nå, men uansett så er det i alle fall en minstestønad for å kunne leve. Engangsstønad får man også, og disse pengene strakk veldig til! Jeg var opptatt av å kjøpe det meste av barneutstyr brukt. Hadde også en god del familie som ga meg gratis ting (bl.a en babyseng) og klær. Jeg hadde jo ingen venner selv med barn, men mamma hadde. Så jeg arvet både gravidklær fra dem, og noen babyklær. Da barnet ble født kom det også så mange gaver at jeg tror ikke jeg kjøpte klær selv til henne før hun var nesten 1 år.

Da hun var 1 år var både jeg og kjæresten klar for å studere litt. Vi fikk oss leilighet på studentby for familier, også der dekket bostøtten det meste av leiligheten. Vi fikk barnehageplass og moderasjon på kontingenten pga. inntekt. Tror vi kun betalte kost så lenge vi var studenter. Jeg husker denne tiden som utrolig fin! Følte ikke vi hadde så dårlig råd, men samtidig kjøpte vi jo aldri noe nytt heller. Reiste ikke på ferier annet enn å dra hjem til mor og far til sommer og jul o.l.

Fritid hadde vi masse av. Nå er vi godt voksne og i full jobb, så kan savne disse første barneårene hennes da vi var studenter og hadde mye tid. Brukte mye tid med barnet, som hun har vokst på og blitt en meget vellykket ung dame i dag. Samtidig tok vi godt vare på kjæresteforholdet vårt. Vi hadde masse (barnløse) venner som elsket å sitte barnevakt, så vi fikk både restaurant- og kinobesøk titt og ofte. Og når barnet var ca. 3 år begynte vi å reise litt bort på helgeturer utenlands også.

Når jeg ser tilbake på denne tiden nå så er jeg så glad for at det ble sånn - helt perfekt egentlig. Men der og da var det jo selvsagt skummelt! Kjæresten min ville jeg skulle ta abort, og maste om det helt til jeg var 12 uker. Så jeg visste ikke om vi hadde en fremtid sammen som par. Men det ordnet seg! Jeg var bekymret for penger, men lærte raskt at man kommer langt med de stønadene som finnes i landet vårt og moderat pengebruk, så det ordnet seg! Jeg var bekymret for studier og karriere, men det gikk veldig fint å studere mens barnet var i barnehage, så det ordnet seg også!

I dag er jeg og kjæresten gift, vi har gode stabile jobber og har fire barn sammen. Det var jo ingen garanti for at det skulle bli sånn, men vi tok en sjanse i livet og har aldri angret!

Lykke til til deg

Anonymkode: 71303...40c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jo, alle kan få engangsstønad. 

Anonymkode: 72a9c...b0d

De som ikke har krav på foreldrepenger kan få engangsstønad.

Anonymkode: 71303...40c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

De som ikke har krav på foreldrepenger kan få engangsstønad.

Anonymkode: 71303...40c

Alle kan velge engangsstønad. 

Anonymkode: 72a9c...b0d

[AnonymBruker]

Ts, det er mennesker som har vært i en mye mer utrygg situasjon når de har fått barn, å i de fleste tilfellene har det gått kjempefint. Moren min fikk meg når hun var 20, hun tok opp studier, utdannet seg som sosionom og skaffet seg en jobb, å all den motivasjonen kom fra at hun da fikk ansvar for noen andre enn seg selv. Hun fikk virkelig livet på stell når hun fikk meg, å hun har sagt at selv om det var utrolig tøft til tider så finnes det ikke anger i avgjørelsen om å beholde meg (det sier de sikkert alle, men det er en dyp oppriktighet i det). 
jeg er sikker på at du vil klare dette om du bestemmer deg for det. Det finnes støtteordninger for student, her har de blant annet studentbarnehage hvor de også passer barnet når du har eksamen eller barnet blir sykt før eksamen og egentlig ikke kan i barnehagen, da kommer noen hjem til deg.

Anonymkode: daa1b...d29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

For et par dager siden fant jeg ut at jeg er gravid. Ikke planlagt. Jeg fylte 20 tidligere i år og er straks ferdig med første året på en bachelorgrad. Jeg er vel den personen i vennegjengen som har drømt om barn i mange år allerede, men nå som det faktisk er en realitet, så kjenner jeg meg redd. Så for meg at jeg skulle være gift og godt økonomisk etablert før jeg får barn.

 Jeg og kjæresten har vært sammen i to år, og hadde absolutt ikke planlagt barn helt ennå. Han er tre år eldre enn meg og har nettopp startet i fast jobb der han tidligere har vært lærling. Vi har det veldig fint sammen, men aner ikke hvordan vi vil fungere i samboerskap. Jeg tok testen med han tilstede, og jeg tror ikke det har gått helt opp for han ennå. Han har verken uttrykt positivitet eller negativitet, noe jeg forstår veldig godt. Vet ikke hva jeg skal tenke selv. Er redd for at barnet skal ødelegge for oss. Jeg vet jo ennå ikke om han er den rette, selv om jeg elsker han i dag. 

Jeg vil beholde barnet. Jeg skal beholde barnet. Samtidig er jeg en person som alltid har hatt livet på stell. Jeg fester ikke og har gode karakterer.  Jeg er ryddig, har en deltidsjobb ved siden av studiene, legger meg klokka ti hver kveld og har en hund (8 år) jeg har ansvar for. Denne hunden binder meg en del i hverdagen, så hunden er på besøk hos foreldrene mine de helgene jeg har behov for å farte litt rundt med venner. Tror med andre ord ikke at jeg er nødt til å legge om livsstilen totalt. Har hele familien min rundt meg som jeg hjelper masse med hagearbeid etc. og vet at hjelpen kommer i retur om jeg trenger det. Dessuten er jeg jo ikke 16, men 20 år. 

Til tross for at jeg tror jeg er bedre rustet enn mange andre på min alder, så er jeg likevel litt bekymret. Hvordan blir det økonomisk? Jeg tenker at et barn kanskje ikke trenger å vokse opp med så mye dyrt utstyr? Jeg misliker å ikke være selvstendig og det føles egoistisk å be om økonomisk støtte når jeg selv velger å føre dette barnet til verden. 

Det jeg egentlig lurer på er... har noen her vært i samme situasjon og kan gi meg noen tips og råd? 😃

 

Anonymkode: 73302...536

Ut ifra det du forteller her tenker jeg at du har gode forutsetninger for at dette skal gå helt fint. Du har struktur i livet, alt på stell, et forholdsvis stabilt forhold til å være så unge, og i tillegg en fin familie rundt deg. Kjæresten din har fått fast jobb. 

Av andre positive ting med å få barn når man er ung er at barna man får generelt er friskere enn når man er 40. Svangerskap går lettere. Du har mer energi som ung mor. Du slipper endel sykt barn-dager når du går ut i jobb, barnehagetilvenning osv. Arbeidsgivere har ikke like store problemer med å ansette en kvinne i "hun jobber bare ett år før hun blir gravid-alder", og du får endel fordeler i studietiden. Sjekk regler i Lånekassen, sjekk tilbudet til studentsamskipnaden mtp barnehage, rimelig familieleilighet osv. Avhengig av hvilket studie du går kan du strukturere hverdagen din selv. Kanskje klarer du også å fullføre på normert tid om du får en "enkel" baby. Jeg kjenner damer som har født en dag og tok eksamen den neste. Det er mye som går bra, og ellers får du tilrettelegging. 

Det jeg hadde hatt størst usikkerhet rundt er samboerskap når dere aldri har prøvd det. En ting er når man bare er kjærester. En annen når man starter med en baby i tillegg. Mulig det finnes noe rådgivning for unge par som nylig har fått barn sammen. Tror jeg har lest om det et sted. Hør på helsestasjonen. 

En ting du bør tenke over er at vennene dine ikke er på samme sted i livet som deg. Mange av dem kan du miste kontakten med. Du kan ikke være spontan på samme måten lenger. De skjønner ikke hva som kreves av en baby. Dette gjelder også for kjæresten din. Han må ta inn over seg at barnet er like mye hans ansvar og da kan han ikke ha samme kompislivet som før. Endringen i at dere nå har ansvar for andre enn dere selv tror jeg blir størst. Økonomisk får man det alltids til å gå, selv om det kan bli trangt. 

En annen fordel med å være ung mor er at du kan bli ung bestemor, noe dine barnebarn vil ha stor glede av. De som blir foreldre rundt 40årsalderen får noen ganger dobbeltarbeid fordi de må ta seg av sine egne foreldre samtidig som de har små barn. Det er svært krevende. Og, når du er 40 og kanskje på topp karrieremessig har du voksne barn som klarer seg selv. 

Summa summarum tror jeg dette kommer til å gå veldig, veldig bra.

Lykke til! 

Anonymkode: c48c8...9a5

[AnonymBruker]

Du virker som en realistisk og oppegående ung jente, tror du vil klare deg helt fint med et barn, og barnet vil være heldig som får akkurat deg til mamma ❤️ 

Jeg fikk min første da jeg var 18 år og ikke fullført vgs. Idag er han 15 år og en helt nydelig gutt, ville aldri angret på han. Livet mitt forandret seg en del, men hvem sier at det er til det negative? Livet er ikke over selv om man får barn tidlig, man får bare andre prioriteringer, andre gleder, andre bekymringer og man gleder seg ekstra til de tingene andre tar for gitt, som bare det å dra på kino, en fest i blant, eller se en film med lillegull. 

Anonymkode: d682d...bf7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.5.2021 den 14.31):

Jeg vil beholde barnet. Jeg skal beholde barnet. Samtidig er jeg en person som alltid har hatt livet på stell. Jeg fester ikke og har gode karakterer. 

Det jeg egentlig lurer på er... har noen her vært i samme situasjon og kan gi meg noen tips og råd? 😃

 

Anonymkode: 73302...536

Er jo dette som er så tragisk, du bestemmer. Mannen får ikke ta noen valg.

Derfor man må passe på å ikke bli gravid før begge to er enige om det.

I dag som voksen er jeg veldig opptatt av dette med mannens rettigheter, jeg ble gravid som 18-åring. Tok abort, så ble jeg på nytt planlagt gravid som 27-åring. Utrolig glad jeg valgte å vente.

Anonymkode: 50f5d...dd8