Når partner sliter med psyken.

[AnonymBruker]

Dere som er gift med noen som sliter med angst og depresjon.. Blir det bedre? 

Mannen min sliter veldig, og jeg blir også sliten av det. Jeg synes ikke han gjør "nok" for å få den hjelpen han behøver, og han går rundt som en zombie her hjemme. Jeg prøver å være støttende, men han virker ikke å være åpen for å ta imot. Han har heller ingenting å gi, så barna og jeg kunne likså godt være luft for ham i perioder. 

Han sier han elsker meg, og at han ønsker å være sammen med meg, men ingenting i hans oppførsel tyder på det akkurat nå. Han har snakket med noen i familien, som er psykolog, som har rådet ham til en type antidepressiva, men det ønsker han ikke. Han har samtaler med en utenforstående psykolog en gang annenhver måned, men jeg vet ikke hvor ærlig han er med denne psykologen. Ser i alle fall ingen fremgang. 

Er det noe jeg, som ektefelle, kan gjøre for å skaffe ham riktig hjelp, selv om han ikke ønsker så mye innblanding fra andre? 

Anonymkode: 73cbe...600

[AnonymBruker]

Nei, vil han ikke selv er det ingenting du kan gjøre. Men si det rett ut, at hvis han ikke tar tak i psyken sin og i det minste gjør en innsats for å bli frisk, så må du gå før han drar ned både deg og barna. For det er det som skjer, å ha en psykisk syk og negativ person i livet sitt er en belastning, som vil påvirke livene og oppveksten til ungene. 

Anonymkode: fc7c4...86b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nei, vil han ikke selv er det ingenting du kan gjøre. Men si det rett ut, at hvis han ikke tar tak i psyken sin og i det minste gjør en innsats for å bli frisk, så må du gå før han drar ned både deg og barna. For det er det som skjer, å ha en psykisk syk og negativ person i livet sitt er en belastning, som vil påvirke livene og oppveksten til ungene. 

Anonymkode: fc7c4...86b

Ja, nå har det gått såpass lang tid (snart ett år) hvor han har vært så deprimert og full av angst, at jeg forventer at han skal gjøre noe mer aktivt for å få hjelp. Dette går ikke over av seg selv. Jeg er helt utslitt, og selv om jeg elsker mannen, har jeg flere ganger tenkt på å gå. 

Jeg føler han drar meg og barna ned. Han har blitt veldig egosentrisk, og virker ikke å være interessert i meg og ungene, hvordan vi har det, hva vi har gjort osv. Han kan spørre noen ganger dersom vi har hatt en samtale rundt det (og jeg sier at jeg forventer at han engasjerer seg mer i oss), men jeg merker jo at det ikke er oppriktig. Jeg vet at han er syk, og at han ikke stenger oss ute for å være slem, men jeg orker snart ikke mer..

TS 

Anonymkode: 73cbe...600

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Ja, nå har det gått såpass lang tid (snart ett år) hvor han har vært så deprimert og full av angst, at jeg forventer at han skal gjøre noe mer aktivt for å få hjelp. Dette går ikke over av seg selv. Jeg er helt utslitt, og selv om jeg elsker mannen, har jeg flere ganger tenkt på å gå. 

Jeg føler han drar meg og barna ned. Han har blitt veldig egosentrisk, og virker ikke å være interessert i meg og ungene, hvordan vi har det, hva vi har gjort osv. Han kan spørre noen ganger dersom vi har hatt en samtale rundt det (og jeg sier at jeg forventer at han engasjerer seg mer i oss), men jeg merker jo at det ikke er oppriktig. Jeg vet at han er syk, og at han ikke stenger oss ute for å være slem, men jeg orker snart ikke mer..

TS 

Anonymkode: 73cbe...600

Når man er psykisk syk så må man ta ansvar selv for å bli bedre ellers hjelper ikke behandling. Hvis han ikke ønsker dette så må du sette klare grenser, for det er liten sjanse for at han vil ta ansvar for eget liv (noe som er ekstremt ubehagelig og mye jobb) hvis han ikke må. Man kan ikke «dulle» med psykisk sykdom for alltid, selvfølgelig må man ta hensyn, men til sist må den syke aktivt gjøre noe for å bli bedre. 

Anonymkode: 8952c...162

[AnonymBruker]

Det er ikke så lett å gjøre noe for akkurat deg, dette må han gjøre selv, dessverre. 😔 Jeg er på samme sted som deg, men her har jeg vært der i 4-5 år. Tiden går fort 😳 

Så i 4-5 år har min mann vært deprimert/angstfull. Og det føles akkurat som du sier. Heldigvis har ikke vi barn sammen, bare hver våre, men det er jo like fult en familie. 

Jeg håpet så lenge at det skulle bli bedre, at legene og psykologer ( dps) skulle finne ut av det og hjelpe han. For han VILLE ha hjelp. Men jeg fant ut at han ikke ville allikevel, for han vil ikke tro på de diagnoser osv som de kommer med, og merker han glatter over mye og endrer seg etter hva han selv " ønsker" at det heller skal være. ( Merkelig opplegg faktisk 😳) Vi pårørende blir rimelig dratt med i dragsuget med slike problemer. 😥 Man blir helt alene.. om alt. 

 

Jeg håper dere får det til ❤️ at han får den hjelpen han trenger. At det går bedre hos deg enn hos meg. Sender deg en VR klem

Anonymkode: 71507...7ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er ikke så lett å gjøre noe for akkurat deg, dette må han gjøre selv, dessverre. 😔 Jeg er på samme sted som deg, men her har jeg vært der i 4-5 år. Tiden går fort 😳 

Så i 4-5 år har min mann vært deprimert/angstfull. Og det føles akkurat som du sier. Heldigvis har ikke vi barn sammen, bare hver våre, men det er jo like fult en familie. 

Jeg håpet så lenge at det skulle bli bedre, at legene og psykologer ( dps) skulle finne ut av det og hjelpe han. For han VILLE ha hjelp. Men jeg fant ut at han ikke ville allikevel, for han vil ikke tro på de diagnoser osv som de kommer med, og merker han glatter over mye og endrer seg etter hva han selv " ønsker" at det heller skal være. ( Merkelig opplegg faktisk 😳) Vi pårørende blir rimelig dratt med i dragsuget med slike problemer. 😥 Man blir helt alene.. om alt. 

 

Jeg håper dere får det til ❤️ at han får den hjelpen han trenger. At det går bedre hos deg enn hos meg. Sender deg en VR klem

Anonymkode: 71507...7ee

Huff, tiden går fort ja, og en holder jo ut med den en er glad i, i håp om at det skal bli bedre. Leit å lese om at dere (han) har kjørt seg litt fast.. ❤️ 

Vi har heller ikke felles barn (enda), men har to hver fra tidligere forhold. Vi ble sammen da barna var veldig små, og har vært sammen i ni år, så vi er en familie på godt og vondt. Vi har hele tiden hatt et nært forhold til hverandres barn, men den siste tiden merker jeg at han distanserer seg fra oss alle, og da spesielt meg og mine barn. Han tar seg mer sammen når han har samvær med sine egne, selv om jeg ser at det koster ham mye.

Jeg har stilt opp for ham og støttet ham i alle år, da det har vært konflikt mellom han og hans eks. Føler ikke jeg får så mye tilbake akkurat nå. Vi planla felles barn i høst, men nå har han ombestemt seg. 

Hva tenker du å gjøre da, dersom ting ikke endrer seg for dere snart? Hvor lenge vil du prøve å holde ut?

Takk, klem tilbake til deg

 

TS

Anonymkode: 73cbe...600

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Huff, tiden går fort ja, og en holder jo ut med den en er glad i, i håp om at det skal bli bedre. Leit å lese om at dere (han) har kjørt seg litt fast.. ❤️ 

Vi har heller ikke felles barn (enda), men har to hver fra tidligere forhold. Vi ble sammen da barna var veldig små, og har vært sammen i ni år, så vi er en familie på godt og vondt. Vi har hele tiden hatt et nært forhold til hverandres barn, men den siste tiden merker jeg at han distanserer seg fra oss alle, og da spesielt meg og mine barn. Han tar seg mer sammen når han har samvær med sine egne, selv om jeg ser at det koster ham mye.

Jeg har stilt opp for ham og støttet ham i alle år, da det har vært konflikt mellom han og hans eks. Føler ikke jeg får så mye tilbake akkurat nå. Vi planla felles barn i høst, men nå har han ombestemt seg. 

Hva tenker du å gjøre da, dersom ting ikke endrer seg for dere snart? Hvor lenge vil du prøve å holde ut?

Takk, klem tilbake til deg

 

TS

Anonymkode: 73cbe...600

Hei igjen ☺️ 

Da har dere det ganske likt som oss, han tar seg mer sammen med sine enn med meg. Utad til andre bekjente virker han helt ok også, det er liksom jeg som får det.. veldig vondt! Vondt som du sier å støtte men ikke få noe tilbake. Det er jo også det helsevesenet sier, at man må nesten tåle å bare gi den perioden, derfor er det viktig å tenke seg godt om. 

Jeg selv står og ønsker annenhver dag å bo alene, men jeg er ganske feig. Det er liksom som om jeg er med han bare av medlidenhet. ( Men jeg ER forferdelig glad i han altså) 

Jeg prøver å psyke meg opp til å gå, da jeg ikke ser noe særlig fremgang. Tidvis er han bedre, tidvis verre og stort sett er han den samme og lik. Han har også begynt å selvmedisinere seg med alkohol. Alt dette gjør det enda verre føler jeg. 

 

Takk for omtanken. Vit at du ikke er alene! Har du et godt nettverk rundt deg du kan bruke litt tid på? Gode venner som kan gi deg litt " timeout" til å være bare deg? Eller familie i nærheten? Håper det! 

Her har jeg ikke det, mine er langt unna. Tror egentlig det er viktig å ha et nettverk eller hobbyer utenom, de sier jo også at vi absolutt ikke skal være terapeutene dems. Men at man også kan stille krav, krav man kan forvente de klarer. Og det skal jo ikke bli et så stort problem at vår livskvalitet også minker, men det er jo så lett å si.. noe annet i praksis! Man håper så lenge.. og prøver så hardt! 

Tilslutt kjenner man tomhet. Og det er skummelt for etter det kan det komme avsky ( selv om man ikke ønsker det) og da er det ( for min del iallefall) ingen vei tilbake. Jeg kjenner det litt av og til, så jeg bør faktisk bare gå.. Hvor enn trist det er.. man elsker jo personen! Vi er gift på 5. Året så ikke lett!

Sender deg gode energier ❤️

Anonymkode: 71507...7ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei igjen ☺️ 

Da har dere det ganske likt som oss, han tar seg mer sammen med sine enn med meg. Utad til andre bekjente virker han helt ok også, det er liksom jeg som får det.. veldig vondt! Vondt som du sier å støtte men ikke få noe tilbake. Det er jo også det helsevesenet sier, at man må nesten tåle å bare gi den perioden, derfor er det viktig å tenke seg godt om. 

Jeg selv står og ønsker annenhver dag å bo alene, men jeg er ganske feig. Det er liksom som om jeg er med han bare av medlidenhet. ( Men jeg ER forferdelig glad i han altså) 

Jeg prøver å psyke meg opp til å gå, da jeg ikke ser noe særlig fremgang. Tidvis er han bedre, tidvis verre og stort sett er han den samme og lik. Han har også begynt å selvmedisinere seg med alkohol. Alt dette gjør det enda verre føler jeg. 

 

Takk for omtanken. Vit at du ikke er alene! Har du et godt nettverk rundt deg du kan bruke litt tid på? Gode venner som kan gi deg litt " timeout" til å være bare deg? Eller familie i nærheten? Håper det! 

Her har jeg ikke det, mine er langt unna. Tror egentlig det er viktig å ha et nettverk eller hobbyer utenom, de sier jo også at vi absolutt ikke skal være terapeutene dems. Men at man også kan stille krav, krav man kan forvente de klarer. Og det skal jo ikke bli et så stort problem at vår livskvalitet også minker, men det er jo så lett å si.. noe annet i praksis! Man håper så lenge.. og prøver så hardt! 

Tilslutt kjenner man tomhet. Og det er skummelt for etter det kan det komme avsky ( selv om man ikke ønsker det) og da er det ( for min del iallefall) ingen vei tilbake. Jeg kjenner det litt av og til, så jeg bør faktisk bare gå.. Hvor enn trist det er.. man elsker jo personen! Vi er gift på 5. Året så ikke lett!

Sender deg gode energier ❤️

Anonymkode: 71507...7ee

Mannen min er også "helt ok" utad, det vil si han er sprudlende og en humørspreder på jobb og blant venner. Tror ikke det er mange som mistenker at han sliter. Vi hjemme får liksom "smulene". Og jeg skjønner jo at han blir sliten av å skulle holde denne "fasaden" utad, men det er ikke rettferdig ovenfor meg og barna. 

Vi er også gift på 5. året (men har vært sammen i 9), og jeg har de siste 7-8 månedene skiftet mellom å ønske å bli, fortsette å støtte og jobbe oss igjennom det, til å ønske meg ut av forholdet, skilles og bare la ham "seile sin egen sjø". Det er jammen ikke lett, for jeg er utrolig glad i ham, og jeg vet han er glad i meg og. Jeg har vært så redd for å ta feil avgjørelse, særlig i de periodene hvor han er litt bedre. For når vi har det bra, har vi det veldig bra. Men jeg er samtidig redd for at jeg kaster bort verdifull tid, ved å bli. Redd for at jeg skal gå under sammen med ham. 

Jeg er nok også litt pysete, redd for økonomi osv dersom jeg blir alene. Har jo mange drømmer som er vanskelig å realisere alene, drømmer som vi en gang hadde felles, men som han nå ikke greier å ta stilling til lenger. 

Jeg er heldig, da jeg har mange venninner og mange familiemedlemmer i nærheten. Både min og hans familie bor her, og vi finner støtte i dem. Hans familie hjelper meg litt ved å "pushe" ham, men jeg synes ikke han er flink nok til å ta imot den hjelpa han blir tilbudt. 

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om at du kan føle på en tomhet. Føler meg lite verdt, og ikke sett i forholdet, noe som igjen kan utvikle seg til en form for avsky ja. Eller et sinne. Føler jeg fortjener bedre, rett og slett. Og så vet jeg jo at han er syk, og da får jeg dårlig samvittighet fordi jeg har vurdert å gå. Vi er tross alt gift, gode og onde dager osv.. Så, ikke enkelt! 

TS

Anonymkode: 73cbe...600

[AnonymBruker]

Sett krav om at han tar imot behandling. Mye mer enn det han får nå. Dette handler om mer enn forholdet deres. Han er ikke til stede for barna heller. 

Anonymkode: 7f4b3...68f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Mannen min er også "helt ok" utad, det vil si han er sprudlende og en humørspreder på jobb og blant venner. Tror ikke det er mange som mistenker at han sliter. Vi hjemme får liksom "smulene". Og jeg skjønner jo at han blir sliten av å skulle holde denne "fasaden" utad, men det er ikke rettferdig ovenfor meg og barna. 

Vi er også gift på 5. året (men har vært sammen i 9), og jeg har de siste 7-8 månedene skiftet mellom å ønske å bli, fortsette å støtte og jobbe oss igjennom det, til å ønske meg ut av forholdet, skilles og bare la ham "seile sin egen sjø". Det er jammen ikke lett, for jeg er utrolig glad i ham, og jeg vet han er glad i meg og. Jeg har vært så redd for å ta feil avgjørelse, særlig i de periodene hvor han er litt bedre. For når vi har det bra, har vi det veldig bra. Men jeg er samtidig redd for at jeg kaster bort verdifull tid, ved å bli. Redd for at jeg skal gå under sammen med ham. 

Jeg er nok også litt pysete, redd for økonomi osv dersom jeg blir alene. Har jo mange drømmer som er vanskelig å realisere alene, drømmer som vi en gang hadde felles, men som han nå ikke greier å ta stilling til lenger. 

Jeg er heldig, da jeg har mange venninner og mange familiemedlemmer i nærheten. Både min og hans familie bor her, og vi finner støtte i dem. Hans familie hjelper meg litt ved å "pushe" ham, men jeg synes ikke han er flink nok til å ta imot den hjelpa han blir tilbudt. 

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om at du kan føle på en tomhet. Føler meg lite verdt, og ikke sett i forholdet, noe som igjen kan utvikle seg til en form for avsky ja. Eller et sinne. Føler jeg fortjener bedre, rett og slett. Og så vet jeg jo at han er syk, og da får jeg dårlig samvittighet fordi jeg har vurdert å gå. Vi er tross alt gift, gode og onde dager osv.. Så, ikke enkelt! 

TS

Anonymkode: 73cbe...600

Jeg føler det faktisk 100% som deg! Nesten snodig å møte noen som har d R akkurat likt 🙈 

Akkurat det med samvittighet har jeg tenkt mange ganger. Hva om han blir bedre? For det er da mange som blir det! 

Så er det økonomisk da.. jeg er ikke fult så redd for den biten, vet jeg klarer meg alene, men allikevel.. så jeg har liksom ikke så mange råd å komme med heller.. 😔 Bare det at du ikke er alene som jeg skrev.. en fattig trøst antagelig, men dog en liten trøst( håper jeg) 

Håper inderlig for deg og dere ❤️

Anonymkode: 71507...7ee

[AnonymBruker]

Gjør han "the basics"? D.v.s. fysisk aktivitet og et sunt kosthold? Tenker det er det absolutt minste av hva du bør kunne forvente av ham. Det siste kan jo du også hjelpe til med.

Anonymkode: 90199...8f8

[AnonymBruker]

Kan du få være med på en av timene hans? Som pårørende?

Anonymkode: d26ea...bac

[AnonymBruker]

Mannen min har perioder hvor det går dårlig, men han er veldig opptatt av å løse problemet. Og det varer aldri særlig lenge av gangen. Som regel sammenfaller det med stressende perioder på jobb, så han er jo en som klarer seg godt i hverdagen. Jeg har også hatt depresjoner, og jeg har en forståelse for hva det vil si å slite, men jeg synes det er vanskelig å forholde meg over tid til mennesker som har grodd så i ett med sykdommen sin at de liksom ikke vil skilles fra den, at de er redd for å bli kjent med seg selv uten angst/depresjon. Det kan hende folk når de går for lenge rundt med plagene. Man må jo ønske og tørre å føle seg bedre, eventuelt helt frisk! Noe annet er veldig frustrerende over tid. 

Anonymkode: e5f2d...dab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Kan du få være med på en av timene hans? Som pårørende?

Anonymkode: d26ea...bac

Jeg har spurt om jeg kan være med på en av timene hans, for jeg mistenker at han ikke er hent ærlig med psykologen om hvordan han har det. Han har sagt «ja, det kan du sikkert..» sist jeg spurte, svarte han at dette er noe han må klare selv. Så jeg vet ikke 🤷🏼‍♀️
 

TS

Anonymkode: 73cbe...600

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Gjør han "the basics"? D.v.s. fysisk aktivitet og et sunt kosthold? Tenker det er det absolutt minste av hva du bør kunne forvente av ham. Det siste kan jo du også hjelpe til med.

Anonymkode: 90199...8f8

Ja, han trener en del for å «få ut energi», og det hjelper som regel i noen timer. Men så kommer angsten igjen. Han prøver å spise regelmessig og sunt, og få nok søvn, er veldig bevisst på at dette bør være på plass for at han skal få det bedre. 
 

Men nå har han kjørt seg helt fast, liksom «ingenting» som hjelper. Han driver å prøver ut medisin for adhd, og det hjelper litt på uroen og for å få fokus, men ikke på angsten, dessverre.

TS

Anonymkode: 73cbe...600

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Mannen min har perioder hvor det går dårlig, men han er veldig opptatt av å løse problemet. Og det varer aldri særlig lenge av gangen. Som regel sammenfaller det med stressende perioder på jobb, så han er jo en som klarer seg godt i hverdagen. Jeg har også hatt depresjoner, og jeg har en forståelse for hva det vil si å slite, men jeg synes det er vanskelig å forholde meg over tid til mennesker som har grodd så i ett med sykdommen sin at de liksom ikke vil skilles fra den, at de er redd for å bli kjent med seg selv uten angst/depresjon. Det kan hende folk når de går for lenge rundt med plagene. Man må jo ønske og tørre å føle seg bedre, eventuelt helt frisk! Noe annet er veldig frustrerende over tid. 

Anonymkode: e5f2d...dab

Tror du kan ha mye rett i dette. Jeg føler at han definerer seg selv som en person med angst. Det er en del angst i familien hans, så han lener seg på at dette er noe han bare må leve med. Han har slitt med angst hele livet, i perioder er han bedre, nesten helt angstfri. Men slik det har vært nå en god stund, er ikke holdbart, verken for han eller oss som bor sammen med ham.

TS

Anonymkode: 73cbe...600

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg føler det faktisk 100% som deg! Nesten snodig å møte noen som har d R akkurat likt 🙈 

Akkurat det med samvittighet har jeg tenkt mange ganger. Hva om han blir bedre? For det er da mange som blir det! 

Så er det økonomisk da.. jeg er ikke fult så redd for den biten, vet jeg klarer meg alene, men allikevel.. så jeg har liksom ikke så mange råd å komme med heller.. 😔 Bare det at du ikke er alene som jeg skrev.. en fattig trøst antagelig, men dog en liten trøst( håper jeg) 

Håper inderlig for deg og dere ❤️

Anonymkode: 71507...7ee

Ja, det er litt snodig! 😅 litt «godt» å vite at jeg ikke er den eneste som har det slik, selv om jeg selvsagt ikke unner noen andre den situasjonen vi er i nå❤️
 

Ja, hva om han blir bedre, og så ga jeg ham opp for lett? Eller hva om han ikke blir bedre på mange år, og jeg «kaster bort» tid og sliter meg ut ved å være hans nærmeste pårørende? Det høres litt brutalt ut, men jeg kjenner at jeg snart MÅ begynne å ta hensyn til meg selv og..

Jeg vet jeg greier meg økonomisk jeg og, men vi har hatt så mange planer og drømmer sammen, som blir vanskelig å realisere alene. I alle fall på en god stund.. 
 

Jeg tror at om vi greier oss gjennom dette, vil vi ha mye mer å tilby barna sammen, enn hver for oss. Vi er som sagt en sammensveiset familie, og våre barn ser på hverandre som søsken. Så det vil gå ut over flere enn oss to, om jeg velger å gå.. 😢

Håper det ordner seg for deg og, uansett hva du velger 🥰

TS

Anonymkode: 73cbe...600

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Dere som er gift med noen som sliter med angst og depresjon.. Blir det bedre? 

Mannen min sliter veldig, og jeg blir også sliten av det. Jeg synes ikke han gjør "nok" for å få den hjelpen han behøver, og han går rundt som en zombie her hjemme. Jeg prøver å være støttende, men han virker ikke å være åpen for å ta imot. Han har heller ingenting å gi, så barna og jeg kunne likså godt være luft for ham i perioder. 

Han sier han elsker meg, og at han ønsker å være sammen med meg, men ingenting i hans oppførsel tyder på det akkurat nå. Han har snakket med noen i familien, som er psykolog, som har rådet ham til en type antidepressiva, men det ønsker han ikke. Han har samtaler med en utenforstående psykolog en gang annenhver måned, men jeg vet ikke hvor ærlig han er med denne psykologen. Ser i alle fall ingen fremgang. 

Er det noe jeg, som ektefelle, kan gjøre for å skaffe ham riktig hjelp, selv om han ikke ønsker så mye innblanding fra andre? 

Anonymkode: 73cbe...600

Nei🙂 Du kan ikke gjøre noe, eller tvinge han. Er ikke nødvendigvis bra med medisiner heller. Det kan jo være et bevisst gjennomtenkt valg fra hans side. 

Anonymkode: f5779...f8e

[AnonymBruker]

Min søkte omsider hjelp etter rundt 6 mnd der jeg holdt på å klikke til sist.. Satt et ultimatum. Behandleren mistenker at han ikke var helt ærlig så de gav beskjed om at jeg måtte bli med på neste time. Da skal jeg si det var andre boller 🙈 Ikke like enkelt å lyve foran kona som når han var der for å spille en rolle for en ukjent. Han åpnet seg, fikk medisiner og har kommet langt! Byttet til og med jobb og har endelig fått overskuddet tilbake. Elsker jeg ham? Ja! Kunne jeg la humørsvingningene gå ut over barna? Nope. Så det var virkelig make og break der på et tidspunkt (selv om han er mannen i mitt liv) 

Anonymkode: d8317...ebf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Min søkte omsider hjelp etter rundt 6 mnd der jeg holdt på å klikke til sist.. Satt et ultimatum. Behandleren mistenker at han ikke var helt ærlig så de gav beskjed om at jeg måtte bli med på neste time. Da skal jeg si det var andre boller 🙈 Ikke like enkelt å lyve foran kona som når han var der for å spille en rolle for en ukjent. Han åpnet seg, fikk medisiner og har kommet langt! Byttet til og med jobb og har endelig fått overskuddet tilbake. Elsker jeg ham? Ja! Kunne jeg la humørsvingningene gå ut over barna? Nope. Så det var virkelig make og break der på et tidspunkt (selv om han er mannen i mitt liv) 

Anonymkode: d8317...ebf

Hør der ja😄👏🏼 Bra det ordnet seg for dere! Jeg tror det ville vært bra om jeg og han kunne få noen timer sammen, for å få frem hele bildet her. 
 

TS

Anonymkode: 73cbe...600