Klarer ikke leve mitt eget liv pga mas fra familie.

[AnonymBruker]

Jeg er 40 nå og har aldri helt klart å leve mitt eget liv. Blir så forstyrra og distrahert av andre, og blir fort sliten når det blir mye mas. Har bodd hjemme i mange år, og det har vært lite forståelse for min psykiske helse og at jeg trenger ro til å få gjort mine ting. Det har vært mye mas på jeg skal passe tantebarna mine, f.eks, og det har blitt for mye for meg. Jeg blir lett overveldet. Og jeg føler meg lett invadert siden familien tror at jeg bare kan stille opp når det passer dem. 

Jeg trenger å fokusere på meg selv og få til livet. Vil gjerne møte noen og få barn om det skjer naturlig. Iallefall ønsker jeg meg en kjæreste for det har jeg aldri hatt. 

Jeg er ganske ung, eller ser ganske ung ut, så ingen som forstår hvor gammel jeg er uansett. De tror som regel at jeg er 30, ikke 40.

Hva skal jeg gjøre for å få ro til å fokusere på livet mitt? For det er bare 5 år til jeg blir 45, og jeg har ikke så god tid. 

Anonymkode: 3dce8...e26

[AnonymBruker]

Hvorfor bor du hjemme? Det første du må gjøre er å flytte og bli selvstendig. 

Anonymkode: 590f4...38e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hvorfor bor du hjemme? Det første du må gjøre er å flytte og bli selvstendig. 

Anonymkode: 590f4...38e

De ønsker at jeg skal fortsette å bo hjemme for de leier ut et rom til meg. Betaler 5000 for det. Betaler min egen mat og alt annet selv også. 

Er altfor dyrt for meg å leie der ute... 

Anonymkode: 3dce8...e26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

De ønsker at jeg skal fortsette å bo hjemme for de leier ut et rom til meg. Betaler 5000 for det. Betaler min egen mat og alt annet selv også. 

Er altfor dyrt for meg å leie der ute... 

Anonymkode: 3dce8...e26

Hvordan har du da tenkt deg å skaffe deg mann og barn. Det er dyrt. Skal han betale alt? Om du ikke blir selvstendig først har du ikke store sjansen. Alle andre klarer å bo alene så det klarer nok du også. 

Anonymkode: 590f4...38e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

De ønsker at jeg skal fortsette å bo hjemme for de leier ut et rom til meg. Betaler 5000 for det. Betaler min egen mat og alt annet selv også. 

Er altfor dyrt for meg å leie der ute... 

Anonymkode: 3dce8...e26

"De ønsker"? 

Du må flytte ut. Andre klarer å finne steder å bo. Det klarer du også. 

Er du i jobb? 

Hvis ikke, finn deg et sted å bo - gjerne langt vekk fra familien. 

Blir du boende hjemme, er det nok "de" som fortsatt vil styre livet ditt. 

Anonymkode: fcc2d...8ed

[AnonymBruker]

"Blir så forstyrra og distrahert av andre, og blir fort sliten når det blir mye mas. Har bodd hjemme i mange år, og det har vært lite forståelse for min psykiske helse og at jeg trenger ro til å få gjort mine ting. Det har vært mye mas på jeg skal passe tantebarna mine, f.eks, og det har blitt for mye for meg. Jeg blir lett overveldet. Og jeg føler meg lett invadert siden familien tror at jeg bare kan stille opp når det passer dem. "

 

Bare dette er grunn nok for å aldri få barn, dessverre. Hvis du innen nå ikke er voksen nok til å forstå at kjæreste og barn krever en del av deg så burde du innse det nå. Å bli fort overveldet og sliten av mye mas er jo grunn nok for å fortsette å leve ditt liv. 

Hvis du ikke har tatt ansvar for livet innen nå så bør du iallefall begynne en vei. Hvis du ikke har jobb så bør du får ordna det, deretter spare opp penger til å kjøpe egne ting når du får flyttet ut osv. Men høres ut som du bare bør fortsette å bo hjemme hvis du ikke klarer å "starte" livet. Eller, skaffe deg jobb, leilighet for deg selv og så begynne å ordne opp i ting selv. Men kanskje du "må" bo hjemme av andre årsaker? Ikke vet jeg, høres nesten litt sånn ut... 

Anonymkode: 2a97a...f86

[AnonymBruker]

Med barn må du kunne stille opp når det passer barna, ikke deg. Det krever betydelig mer enn å passe nieser og nevøer en gang i blant. 
 

 

Anonymkode: cb384...d3e

[AnonymBruker]

Flytt unna familien og få deg leilighet og jobb der !

Anonymkode: 37e8a...5fa

[AnonymBruker]

 Sett grenser for deg selv. Sklir det ut så setter du bare enda tydeligere grenser neste gang osv. Hatt med en sjelden gang og la de tro de vinner deretter prioriterer du deg selv. Skaff deg egen bopel marker avstand i form av handling ikke verbalt. Det er bortkastet energi. Slike suger deg tom derfor er du utslitt nå

Anonymkode: f45ff...37c

[AnonymBruker]

Jatt*

Anonymkode: f45ff...37c

[Gjest Skogsalv]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er 40 nå og har aldri helt klart å leve mitt eget liv. Blir så forstyrra og distrahert av andre, og blir fort sliten når det blir mye mas. Har bodd hjemme i mange år, og det har vært lite forståelse for min psykiske helse og at jeg trenger ro til å få gjort mine ting. Det har vært mye mas på jeg skal passe tantebarna mine, f.eks, og det har blitt for mye for meg. Jeg blir lett overveldet. Og jeg føler meg lett invadert siden familien tror at jeg bare kan stille opp når det passer dem. 

Jeg trenger å fokusere på meg selv og få til livet. Vil gjerne møte noen og få barn om det skjer naturlig. Iallefall ønsker jeg meg en kjæreste for det har jeg aldri hatt. 

Jeg er ganske ung, eller ser ganske ung ut, så ingen som forstår hvor gammel jeg er uansett. De tror som regel at jeg er 30, ikke 40.

Hva skal jeg gjøre for å få ro til å fokusere på livet mitt? For det er bare 5 år til jeg blir 45, og jeg har ikke så god tid. 

Anonymkode: 3dce8...e26

Det kan være at det toget har gått...ifht det å få barn.  Om du møter en mann i år,så er det lurt å være sammen noen år,for å se om dere passer sammen nok til å etablere en familie. Si du får barn i en alder av 43/44...da er risikoen for genetiske avvik større,,,så en risk å ta der. Jeg har et funksjonshemmet barn,og det krever ALT ❤ Foreldrepar med syke barn har også større skilsmisserate pga de store utfordringene det er for samlivet. 

Du sier du er ung for alderen.  Bra for deg 🙂Men det er mye vanskeligere å bli gravid i vår alder,enn da vi var 25-30. Du er nå 40. Jeg begynte å komme i overgangsalder for snart et år siden,- og jeg er 45. 

Om alt legger seg til rette : med bra mann,friskt barn og eget liv - så er det MYE jobb med barn uansett. Jeg har et friskt barn også. Egentid blir fort et fremmedord 😎

Jeg tror,slik du beskriver fakta, at det rett og slett ville blitt for mye for deg.  Og det sier jeg i beste mening ❤ Får du barn nå,er DITT liv ikke ditt eget lenger ,- alt fokus og all energi er på barnet . Siden du føler at du ikke får levd ditt liv pga familie,,,,så får du hvertfall ikke gjort det med et lite barn . Når du knapt har bodd borte fra foreldre og ikke har hatt kjæreste til nå. Satser du på det : så vit hva du går til ,så du ikke går på en smell ❤ og går i kjelleren. En kjernefamilie er en egen liten verden. Om det er hva du drømmer om,,,hvorfor har du ikke tatt tak i det tidligere ? 

Men flytte hjemmefra bør du 🙂 Nye impulser er så viktig ifht stillstand i livet. Hvordan skal du gjøre det økonomisk, tenker du ? Hva jobber du med ? Siden du har bodd billig hjemme ,så har du kanskje egenkapital til noe eget ? 

 

[AnonymBruker]

40 år, bor hjemme, kan ikke flytte for det er for dyrt, sliten av å passe nieser. Er du mann eller dame? Og hvorfor bor du hjemme?  Jeg føler du glemmer å nevne en diagnose eller to her? Uansett tror jeg ikke du bør ha barn

Anonymkode: f9316...f1f

[AnonymBruker]

Du har jo ikke lært å sette ned foten. Skaff deg ditt eget sted å bo, og sett grenser for deg selv. 
 

 

Anonymkode: 64e6c...bca

[nomore82]

Det første du må få på plass er egen bolig (eigd eller leigd). Begynn der. Drit i hva andre ønsker.

[labine]

Det aller første du må gjøre er å skaffe deg et eget sted å bo borte fra familien. Enten  hybel eller kollektiv, det er billigst. Siden du er singel uten plass må du ikke ha god plass - men du trenger ditt eget. 

[AnonymBruker]

Jeg tror at du kan få både mann og barn. Du ser ung ut for alderen og er god i rettskriving. Men du må flytte hjemmefra!

Anonymkode: 37e8a...5fa

[AnonymBruker]

Som alle andre sier, du må flytte for deg selv, og lære deg å sette grenser.

Anonymkode: 77629...7c7

[etnavn]

Du er 40 år og bor hjemme hos familien - og det plager deg at familien maser på deg - fordi du bor hjemme hos familien. Dette er et problem som kommer av at du ikke har flyttet ut, så enkelt er det. Det er ikke naturlig å gå oppå foreldrene så langt ut i livet, så det er helt normalt at du føler et ubehag ved det. Du skulle flyttet for deg selv for mange år siden. Når du blir gående oppå familien i denne unaturlige situasjonen så dukker det selvsagt opp følelser av misnøye og ubehag hos deg. Et behov for løsrivelse tvinger seg mer og mer frem etterhvert som du bare blir eldre og eldre.

Dette ser vi eksempler på i dyreverdenen også. En hest som går for lenge med moren sin, blir gjerne vanskeligere å trene, mer sta og egenrådig - noen vil også si "mindre intelligent". Enkelte individer kan bli aggressive om man ikke skiller dem fra moren i naturlig alder (som regel 6  - 10 mnd hos hester). Aggresjon forekommer som regel oftere hos hanndyr.

Vi mennesker er ikke hester, men det finnes likhetstrekk i etologien og psykologien når det gjelder familiefenomener og medføte urinstinkter. En mor vil som regel ha et instinkt, et behov, for å rettlede og "styre" avkommet på den veien hun selv mener er best. En mors instinkter stopper ikke selv om avkommet har nådd det vi kaller "myndig alder" i vårt siviliserte samfunn. En mor vil gjerne også ha et behov for å beskytte avkommet, noe avkommet trenger mye av som barn og ung. Som regel sier avkommet selv ifra når det ikke lenger har behov for denne "styringen" og beskyttelsen, og støter da moren lengre unna seg. Dette kaller vi som regel "tenårene". En løsrivelsesfase, hvor avkommet tydelig viser sin egen selvstendighet og krever sin egen plass, sitt eget liv og sin egen frihet. Dette er en helt nødvendig fase for at avkommet selv skal få mulighet til å stifte sin egen familie - spre sine egne gener, som ligger i instinktene. 

Iblant ser vi at denne fasen ikke kommer. Avkommet blir gående med moren, løsriver seg aldri, stifter aldri familie. Det kan være flere årsaker til dette. Avkommet kan ha enkelte avvik som gjør det mindre rustet til å stå på egne ben, fysiske eller psykiske utfordringer, noe moren merker og dermed trykker dette individet tettere til seg. De "friske" avkommene blir oppfordret til å stå på egne ben, mens det "syke" avkommet blir oppfordret til å holde seg tett til familien. Dette ligger i instinktene for overlevelse, instinkter som er utviklet i en annen tid enn den vi lever i nå, som vi fremdeles har i oss. 

Iblant er det avvik hos foreldrene som er årsak til fenomenet. Det kan være foreldre som selv har utfordringer, som har vanskelig for å klare seg på egenhånd og som ønsker at et av avkommene skal være i nærheten og "hjelpe til". Det kan også være avvik hos foreldrene som går mer på dette med behov for kontroll - narsissisme - og som på grunn av sin egen egoisme ikke tillater avkommet å bryte ut eller leve sitt eget liv. I enkelte ekstreme tilfeller kan man til og med se foreldre sykeliggjøre sine egne avkom, bryte ned selvfølelsen, bevisst ødelegge skolegang og jobbmuligheter, spolere potensielle romantiske relasjoner, alt for at avkommet ikke skal bryte ut og forlate "kjernefamilien". Da er vi inne på noe vi kaller "ekstremt dysfunksjonelle familier" - og selv det mest "normale" avkom vil få problemer med å starte et eget selvstendig liv under slike forutsetninger. 

Jeg vet ikke hva som er tilfelle for deg, Ts. Jeg ville tatt en grundig samtale med meg selv hvis jeg var deg, og spurt meg selv om hva som er årsaken til at denne løsrivelsesfasen ikke har foregått på naturlig måte på et tidligere tidspunkt. Det er åpenbart at problemet du har ligger her - og dermed er løsningen å løsrive seg fra familien. 

 

[AnonymBruker]

Er ikke så lett å si noe fornuftig her med mindre du forteller litt mer om livssituasjonen. Er du i jobb, eller ufør? Klarer du deg greit på egenhånd, eller er du avhengig av denne masete familien?

Hvis du bor på et sted med levelige boligpriser, og har en pålitelig inntekt (enten det er trygd eller lønn), ville jeg hørt med banken om et boliglån. Kjøp deg en liten leilighet og lev for deg selv. Om ikke din vanlige bank er med på det, kan det være Husbanken stiller opp.

Anonymkode: 4be53...672

[Rosatoast]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er 40 nå og har aldri helt klart å leve mitt eget liv. Blir så forstyrra og distrahert av andre, og blir fort sliten når det blir mye mas. Har bodd hjemme i mange år, og det har vært lite forståelse for min psykiske helse og at jeg trenger ro til å få gjort mine ting. Det har vært mye mas på jeg skal passe tantebarna mine, f.eks, og det har blitt for mye for meg. Jeg blir lett overveldet. Og jeg føler meg lett invadert siden familien tror at jeg bare kan stille opp når det passer dem. 

Jeg trenger å fokusere på meg selv og få til livet. Vil gjerne møte noen og få barn om det skjer naturlig. Iallefall ønsker jeg meg en kjæreste for det har jeg aldri hatt. 

Jeg er ganske ung, eller ser ganske ung ut, så ingen som forstår hvor gammel jeg er uansett. De tror som regel at jeg er 30, ikke 40.

Hva skal jeg gjøre for å få ro til å fokusere på livet mitt? For det er bare 5 år til jeg blir 45, og jeg har ikke så god tid. 

Anonymkode: 3dce8...e26

Dette er det særeste jeg har sett

Svært sjeldent at damer på 40 år, som er single og bor hos mamma og pappa - får seg en kjæreste OG barn løpet av kort tid... Nei altså, det at du selv ikke ser realiteten sier nok om livssituasjon og tankegang. Du kommer IKKE til å få barn, ei heller en kjæreste så lenge du bor hos foreldrene dine. Det er veldig turn-off med mennesker som er såpass uselstendige.