Vurderer å gå

[AnonymBruker]

Beklager et langt og rotete innlegg. 
 

Har i ei lang tid gått med en klump i magen og at forholdet jeg lever i ikke er slik det burde være. Etter nesten 20 år sammen er det sårt og vondt å oppleve at drømmen er i ferd med å briste. Drømmen om en familie og et liv sammen.

Er så utrolig mye. Vi har opplevd så mange gleder, sorger og utfordringer sammen. Og vi har også hatt en separasjon for 4-5 år siden. Jeg trodde nok at mye skulle bli bedre da vi «fikset» oss. Men jeg er redd i dag at jeg bare har hatt skylapper på. Mye av det som er vanskelig i dag er det samme som sist. Jeg føler meg mindre viktig og sexlivet er dårlig. Han mener den ekteskapelige plikten er over når gan har hatt sex 1 gang pr mnd, noen ganger 6-8 uker mellom  hver gang. Jeg kunne nok tenkt meg MINST ei gang til dagen. 

jeg skjønner sex ikke er alt, men når det mangler på toppen av at man ikke føler seg verdsatt og prioritert blir det tungt.

Vi hadde en kjempe krangel for 2 uker siden, og etter det har vi hatt sex mye hyppigere en før. Ca 5-6 ganger. Og jeg sa da at jeg vurderte å gå. Og jeg er redd han tror mer sex ordner «alt»

Men han tar så mange valg uten å inkludere meg og ungene. Kjøper ny bil, avtaler ting med ny kompiser, drar på fest (og jeg blir bare informert like før), og klarer ikke planlegge ting med meg og ungene. Og han føler at han har mye tid med oss. Han spiser jo tross alt med oss, sover med oss, er på samme adresse som oss uten at vi gjør noe sammen. Vi gjør sjeldent noe alene eller bare som familie. Og jeg føler at venners meninger og følelser er viktigere enn mine. Og han planlegger ofte for oss uten å ta oss med i planlegginga. Jeg er lei av å sitte alene hjemme med ungene mens han er på tur med gutta.
 

Kjenner at tanken på å gå igjen er tungt, krevende, knusende men kan også kjenne på en lettelse. Og forrige gang ble det mye krangling om barnefordeling og penger. Så innstilt på at det kan bli tøft igjen. Men er også redd for å knuse ungene med å gå igjen, hva vil folk rundt si, og mye av familietryggheten forsvinner, og jeg ELSKER mannen min. 
 

og hva vil jeg med dette innlegget??? Kjenner vel bare jeg er så i tvil på om det er rett og eller om vi bare er i en vanskelig periode.

skal i morgen ringe en familieterapeut. Jeg merker vi har dårlig kommunikasjon og tenker veldig ulikt. Dette er så vondt, men jeg vet ikke om jeg orker å ha det slik.

Noen som har noen trøstende ord eller gode ord? Eller kanskje opplevd noe slik ?

Det er utrolig tungt å tenke på skilsmisse. Jeg tror på ekteskapet. Og det er utrolig viktig for meg. Jeg kjenner meg rett og slett mislykket som ikke klarer det. Det knuser egentlig tankene mine for framtida. Og jeg er veldig glad i mannen min. Jeg tror han er glad i meg ( han sier det) men han er nok minst like glad i det jeg gjør for han. Og at fasaden ser fin ut. 

Anonymkode: f57d5...37b

[AnonymBruker]

Ja, prøv litt parterapi. Kanskje dere kan få det bedre. Kommunikasjon er viktig! 

Anonymkode: e3059...f71

[AnonymBruker]

Jeg tror dere er ferdige. Og egentlig, det familielivet du sørger over, og ønsket deg er jo ikke en realitet selv når dere er gift. Du kommer til å få det bedre uten ham. Det du beskriver er bare fasade og proforma uten innhold, intet fellesskap. Og du kan ikke tvinge ham til å ville noe han ikke har interesse av. 

Anonymkode: 69778...66f