Hvordan takle foreldrene mine? Vil egentlig kutte dem ut.

[AnonymBruker]

Hei,

jeg har noen foreldre som jeg til tider bare har lyst til å kutte ut av livet mitt, men som jeg på grunn av barna (og fordi det sitter så langt inne) prøver så godt jeg kan å akseptere for hvordan de er.

Det er mange kameler her og jeg vil ramse opp noen av de. Det jeg vil ha hjelp til er rett å slett å få noen råd på hvordan jeg i de hele tatt skal forholde meg til de.

-Mine foreldre har 2 barnebarn (mine barn) og  viser ingen interesse etter å tilbringe tid med dem. Jeg snakker ikke om å være barnevakt (det har de brukt å blitt spurt om kanskje 2 ganger i året men alltid fått det til å «ikke passe så bra» så det har jeg gitt meg på)
Jeg er ikke den som forventer barnevakt. Men jeg blir skuffet over manglende interesse.
Jeg snakker bare om å rett og slett være sammen med de.

- jeg har hatt store økonomiske utfordringer (jeg har vært alene med barna og hatt gjeld etter samlivsbrudd) og de har sagt rett ut at de ikke vil hjelpe fordi de selv alltid har klart seg uten hjelp. De står godt i det økonomisk.
Det har til tider vært så mørkt at jeg ikke har «klart å se lyset i tunellen» og slitt psykisk på grunn av dette. Men å «skryte» over sin nye leilighet i spania og nye bil i garasjen så mye de kan TIL MEG, det synes de er greit.

Greit, så vil de ikke hjelpe, men gi faen i å skryte over hvor mye penger de har og hva de bruker dem på tenker nå jeg når de veit at jeg sliter alvorlig med egen situasjon.
 

-jeg jobbet i mange år i familiebedriften med en ganske lav lønn. Jeg elsket jobben men måtte slutte fordi jeg trengte mer lønn (noe min mor uten problem kunne økt, jeg lå faktisk under tariff. Ikke noe store krav her altså, bare et ønske om riktig lønn)
En stund etter jeg hadde sluttet sa moren min i en bisetning at ei som hadde kommet tilbake til bedriften hadde fått lønnsøkning bare fordi moren min var så glad for å ha henne der)
Jeg sto på HODET for den bedriften i årevis!

- Min mor er ekstremt opptatt av fasade og hun ønsker å fremstå som veldig vellykket. Når hun legger ut noe i sosiale medier er det alltid «mitt hus» , «min nye bil», «mitt hus i spania», «mitt feriested» osv...selv om de er to. Faren min blir aldri nemnt selv om han jobber 24/7 for at hun skal bli fornøyd. Jeg syns synd i han som aldri får noe skryt for noe.
Sist hun skulle kjøpe ny bil «flashet» hun dette ved å legge ut spørsmål på facebook hvilken farge hun skulle velge. Jeg blir kvalm og flau av slikt.

- Jeg og min mor jobber innenfor det samme, men hun har tatt mer utdanning. Dette passer hun på å få frem når vi prater om et tema ved å bruke ekstremt store og pompøse faglige ord for å understreke dette. Dette gjør hun forsåvidt til veldig mange hun prater med. Hun fremstår som veldig skrytete og lite folkelig. Dette gjør meg også flau.

-Dersom jeg legger ut noe i sosiale media passer hun på å si at hun aaaldri ville lagt ut «og refererer til noe lignende som noen andre har lagt ut og som ligner mitt» fordi det kan få folk til å føle seg slik og slik. Hun snakker det jeg gjør rett og slett ned. Men lignende innehold legger hun glatt ut selv likevel.

- I fjor sommer hadde vi ferie samtidig og broren min kom på besøk. Jeg hadde på forhånd sagt at jeg ville være med når de skulle på div utflukter. Jeg og barna ble invitert på 0 av de. Foreldrene mine og broren min dro på mange. 
En dag sa sønnen min at han ville ut å fiske.
Hvem dro på fisketur den kvelden uten å spørre sønnen min om han ville være med?
Jo, foreldrene mine. Sønnen min ble veldig lei seg når han oppdaget dette. Vi var alle samlet i feriehuset deres da, og det var like før jeg bare dro hjem den kvelden.
Jeg tolker dette som at de syns det er for travelt med barn og at det ødelegger for deres tur. Han er 11.

- Jeg har ny samboer og vi pusser opp et hus. Vi har en tidsfrist. Baby på vei og overtakelse av det stedet vi bor nå. Vi har ingen plass å bo om vi ikke blir ferdig. Mine svigerforeldre står på hodet for å hjelpe oss. Mine foreldre...har ikke hjulpet til med en dritt. Jeg blir så flau. De har tid, men de prioriterer egne prosjekter som overhode ikke har noen tidsfrist. 
De har derimot bestilt tur til spania og er borte når vi skal flytte og får baby. Det viktigste for de er å få sneket i vaksinekøen så de får reise. Jeg kjenner jeg koker. 
 

I morgen skal vi feire 17. mai sammen. Mine foreldre og svigers. Svigers er lyn forbannet på de for at de ikke stiller opp. Og jeg er flau..og litt forbannet. Blir kjekk den feiringen gitt. Jeg arrangerer den kun fordi ungene ikke har sett dem på lenge...

 

Tema har vært diskutert før men jeg kommer ikke mellom. Hun sier rett ut at hun har lite fritid og vil bruke den til sine ting.
Greit det...men hvordan forholder jeg meg til det? Dette tar så mye energi fra meg å gå rundt å tenke på. Jeg har lyst til å bare avskrive dem.

Kan jeg det? Eller hvordan forholder jeg meg til de? Jeg tåler dem jo snart ikke. De (og spesielt min mor) sliter meg helt mentalt ut snart..rett og slett fordi jeg irriterer meg over at det går ann å være slik.

Anonymkode: aabc8...944

[Rotemor]

Du er mer opptatt av foreldrene dine en de er av deg. Jobb med det og lev ditt eget liv.

 

[AnonymBruker]

Vær glad du kommer til å arve dem når den tid kommer. Virker jo som om de har mye penger, det blir fint det.

Anonymkode: 37e56...09b

[AnonymBruker]

Moren din er ekstremt overflatisk, det er sant. Men når det kommer til bosituasjonen deres er det ikke dine foreldre sin jobb å pusse opp. At svigers vil stå på hode i det prosjekter er helt opp til de, men ikke noe en kan forvente hverken av de eller dine. Blir dere ikke ferdig får dere bare fortsette etter innflytting. Mange som gjør det på den måten.

Anonymkode: 20bf6...230

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Moren din er ekstremt overflatisk, det er sant. Men når det kommer til bosituasjonen deres er det ikke dine foreldre sin jobb å pusse opp. At svigers vil stå på hode i det prosjekter er helt opp til de, men ikke noe en kan forvente hverken av de eller dine. Blir dere ikke ferdig får dere bare fortsette etter innflytting. Mange som gjør det på den måten.

Anonymkode: 20bf6...230

Dersom det er beboelig kommer vi absolutt til å flytte inn og forsette etterpå. Har ingen krav om at det skal være tipp topp. 
 

Jeg blir bare sjokkert over foreldre som rett og slett klarer å gi så faen i barna sine utfordringer. Det hadde jeg aldri klart.
Jeg kommer til å stille opp for mine barn livet ut, slik er det bare. 

ts

Anonymkode: aabc8...944

[AnonymBruker]

Slik jeg leser det er ikke dette ett nytt mønster fra dine foreldre. At det leses som en liten jente som har blitt forskjellsbehandlet og nedprioritert også. 

Noen foreldre kan man snakke med, og så forstår det og prøver å møte følelsene dine, og noen evner ikke å ta selvkritikk. Ofte fordi det ikke er rom for å innrømme for seg selv det du tar opp. 

Det eneste du med sikkerhet kan gjøre med hell er å jobbe med dine egne følelser. Det er trist at de ikke involverer seg i livet ditt, og i dine barns liv, men du bestemmer hvor mye plass det skal ta hos deg. Vurdere hvor mye du skal involvere deg i deres liv. Og så kan du sette grenser når din mor er nedlatende mot deg. Være tydelig i kommunikasjonen når du deler forventningene du eller dine barn har til de. 

Anonymkode: d0c1d...e7e

[Ulven]

Du behøver forsåvidt ikke kutte dem ut, men bare la være å ta kontakt og så vil det hele fase seg ut til å bli et pliktbesøk i året. 

For barnas del har det ingen hensikt å prøve å vedlikeholde en relasjon som kun er enveis, så det kan du bare la ligge med en gang. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Slik jeg leser det er ikke dette ett nytt mønster fra dine foreldre. At det leses som en liten jente som har blitt forskjellsbehandlet og nedprioritert også. 

Noen foreldre kan man snakke med, og så forstår det og prøver å møte følelsene dine, og noen evner ikke å ta selvkritikk. Ofte fordi det ikke er rom for å innrømme for seg selv det du tar opp. 

Det eneste du med sikkerhet kan gjøre med hell er å jobbe med dine egne følelser. Det er trist at de ikke involverer seg i livet ditt, og i dine barns liv, men du bestemmer hvor mye plass det skal ta hos deg. Vurdere hvor mye du skal involvere deg i deres liv. Og så kan du sette grenser når din mor er nedlatende mot deg. Være tydelig i kommunikasjonen når du deler forventningene du eller dine barn har til de. 

Anonymkode: d0c1d...e7e

Hei,

du har nok et poeng her. Jeg har vel egentlig jobbet hardt hele livet uten å få noen anerkjennelse derfra. Ikke vært så mye skryt å hente selv om jeg jobbet livet av meg på skolen og senere i deres bedrift for å få den til å bli det den har blitt i dag. Tvert i mot har moren min tatt mye kred av det jeg har gjort.

Så det ligger nok mye vonde følelser under her og som bare har kommet mer og mer frem. 
 

Jeg må nok sette mer grenser mot min mor når hun setter i gang å skal snakke meg ned.
Jeg har egentlig tatt opp forventningene, men som du sier...hun evner ikke å ta til seg kritikk.

 

ts

Anonymkode: aabc8...944

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det sunneste for deg ville vært å kutte dem ut. Dette virker å være et giftig forhold.

Mye av det de (hun?) gjør mot deg virker ikke bare tilfeldig heller, men tilsiktet. Det finnes mennesker som får noe ut av å være slik, og da er du i dette tilfellet deres kilde til dette. Det kommer i så fall ikke til å endre seg, det er en personlighetsforstyrrelse. Høres veldig typisk ut også med tanke på det du forteller om hvor opptatt hun er av fasade/matrielle ting og å framstå som vellykket.

 

Har det vært slik gjennom barndom og voksenliv at broren din blir behandlet bedre enn deg? F eks at alt han gjør er fantastisk mens alt du gjør er feil og håpløst? Og du har kanskje typisk fått skylda for ting? 

Google "the scapegoat" og "the golden child".

Noe som hadde vært svært nyttig for deg hadde kanskje vært å snakket med en psykolog. Ikke fordi det feiler deg noe, men fordi det kunne vært til enorm hjelp for deg å forstå bedre hvorfor de er slik. Og viktigst av alt, at det ikke er noe du gjør eller har gjort feil, men at det er de som feiler noe. Og kanskje bedre beskytte deg selv og barna dine mot hvordan de er. For dette kan være direkte skadelig for barna dine og deres selvfølelse på sikt.

Jeg skjønner at det er sårt at de ikke er så interessert i barna, men kanskje de faktisk ikke evner å bry seg om andre enn seg selv. De som de tilsynelatende bryr seg om (broren din?) er kanskje mest fordi de kan brukes til å ytterligere fóre egen selvfølelse, eller som et verktøy til å såre/skape splid/spille psykologiske spill. (Som f eks den fisketuren rett etter sønnen din ytret ønske om fisketur).

Kanskje er det beste for barna dine å ikke ha kontakt? 

Som sagt, jeg vil råde deg til å snakke med en psykolog om dette. 

Lykke til ❤

Anonymkode: 5b971...4d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg tenker at det sunneste for deg ville vært å kutte dem ut. Dette virker å være et giftig forhold.

Mye av det de (hun?) gjør mot deg virker ikke bare tilfeldig heller, men tilsiktet. Det finnes mennesker som får noe ut av å være slik, og da er du i dette tilfellet deres kilde til dette. Det kommer i så fall ikke til å endre seg, det er en personlighetsforstyrrelse. Høres veldig typisk ut også med tanke på det du forteller om hvor opptatt hun er av fasade/matrielle ting og å framstå som vellykket.

 

Har det vært slik gjennom barndom og voksenliv at broren din blir behandlet bedre enn deg? F eks at alt han gjør er fantastisk mens alt du gjør er feil og håpløst? Og du har kanskje typisk fått skylda for ting? 

Google "the scapegoat" og "the golden child".

Noe som hadde vært svært nyttig for deg hadde kanskje vært å snakket med en psykolog. Ikke fordi det feiler deg noe, men fordi det kunne vært til enorm hjelp for deg å forstå bedre hvorfor de er slik. Og viktigst av alt, at det ikke er noe du gjør eller har gjort feil, men at det er de som feiler noe. Og kanskje bedre beskytte deg selv og barna dine mot hvordan de er. For dette kan være direkte skadelig for barna dine og deres selvfølelse på sikt.

Jeg skjønner at det er sårt at de ikke er så interessert i barna, men kanskje de faktisk ikke evner å bry seg om andre enn seg selv. De som de tilsynelatende bryr seg om (broren din?) er kanskje mest fordi de kan brukes til å ytterligere fóre egen selvfølelse, eller som et verktøy til å såre/skape splid/spille psykologiske spill. (Som f eks den fisketuren rett etter sønnen din ytret ønske om fisketur).

Kanskje er det beste for barna dine å ikke ha kontakt? 

Som sagt, jeg vil råde deg til å snakke med en psykolog om dette. 

Lykke til ❤

Anonymkode: 5b971...4d8

Takk for fint svar!❤️
 

Boren min har nok hatt en litt annen oppvekst enn meg og har et litt annet inntrykk av de enn hva jeg har.

Han gir de litt mer respons på disse materielle tingene og det får de ikke hos meg.
Han blir nok også derfor en «yndling» de kan fore med disse tingene ja.

Jeg har vurdert psykolog for å prøve å forstå alt dette, så kanskje jeg gjør det ja...
Jeg tror heller ikke at barna har så veldig mye godt å hente i en slik relasjon.

Mine svigerforeldre som ikke er barnas «ekte» besteforeldre engang kjenner barna mine bedre enn hva foreldrene mine gjør😔

Anonymkode: aabc8...944

[AnonymBruker]

Flotte egoistiske foreldre du har. Jeg forstår deg veldig godt. Det er som om du ikke betyr noen ting. Bryr de seg virkelig ikke om deg? Har de noen gang vist interesse for deg og ditt i barndommen?

Anonymkode: ea0fa...c7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Flotte egoistiske foreldre du har. Jeg forstår deg veldig godt. Det er som om du ikke betyr noen ting. Bryr de seg virkelig ikke om deg? Har de noen gang vist interesse for deg og ditt i barndommen?

Anonymkode: ea0fa...c7b

Vel...de var ganske stolte da jeg ble skikkelig god på et instrument og da jeg studerte noe de syns var fornuftig🙈

Off, det hørtes fælt ut men det er helt oppriktig det jeg kan huske at de har fattet interesse for og vært stolte av.

Det skal og må sies at jeg ikke akkurat løfter telefonen så ofte for å høre hvordan det går med henne heller. Men jeg klarer det bare ikke, jeg føler på så mye vondt at jeg ikke vil.

 

ts

Anonymkode: aabc8...944

[AnonymBruker]

Du kan legge ut med å mute eller avfølge din mor på facebook osv., hvis det irriterer deg så mye å se hva hun deler. Og du kan gjøre så hun ikke kan kommentere dine bilder, hvis det er der hun kommer med kommentarer som 'sånt hadde jeg aaaldri lagt ut'. Ute av øye, ute av sinn - det man ikke ser, glemmer man lett. 

Etter det med fisketuren ville jeg ha kuttet dem ut av barnas liv. De skal faen meg ikke gjøre barna lei seg med fullt overlegg. Og jeg ville selvklart ikke ha invitert dem ti 17. mai eller noe som helst annet. Det kan du også slutte å gjøre. Og så kan du i stedet bruke din tid og energi på folk som gjør noe positivt for deg, som svigerforeldrene. 

 

Anonymkode: 363ce...34e

[AnonymBruker]

Enig med mange av innspillene her. Ville først tatt en hvit løgn og sagt at det ikke blir noe av 17.mai feiringen. Så koser dere dere sammen med svigers ☺️ 

Slutt å følge i sosiale medier og huk av for alle unntatt " xx" som kan se alle innlegg du legger ut videre på facebook. 

At barna blir lei seg av å ikke treffe dem tviler jeg på, det er isåfall forbigående og raskt glemt når de koser seg. Det sårer langt dypere å bli ekskludert fra aktiviteter med vilje. Det bør du skåne dem for. 

Synes det er helt innafor å fase de ut over tid. Og pandemien er jo en glimrende tid for det. Etterhvert vil du bruke mindre tid på å være sint og lei over stadige påminnelser slik som nå. 

Hiles en som har faset ut en del av familien som er slik som din, og jeg har ikke vært lykkeligere enn nå 😊

 

Anonymkode: e42ec...837

[Kjerringrokk]

Syns du kan starte med ta ein pause fra ho. Da ser du etter hvert om dei tek kontakt med deg eller barnebarn.

Ut fra det du fortell her så har du ei psykopatmamma, dei er giftige å ødelegger meir enn dei gjer godt.

Om du må ha kontakt, slike pliktmøter, så kan du prøve å visuelt ta på deg ein lang gul regnfrakk, å se for deg at du lar alt hun sier prelle av deg som vanndråper. Hver gang hun kommer med kritikk kan du snu samtalen til å spør om hvordan hun har det ellers? Skal du invitere til selskap o.l ta kun kontakt med din far, så kan han invitere henne med. 

[Olsen]

Pause tror jeg ville være lurt her. Og er det muligens mer å hente hos far enn hos mor? Kontakt på avstand er en mulighet. Skal dere treffes- ha en "fluktplan" slik av samværet ikke blir for lenge for deg. To-tre timer kan være til å overleve, til og med være ok. Er det pliktsamvær i timesvis uten klar begynnelse og slutt kan det være vanskelig når forholdet er slik du beskriver.

[AnonymBruker]

Les om ‘narcissistic mother’, tror du kanskje vil kjenne deg igjen i mye.

De bruker andre mennesker som spillebrikker, og interessen for andre er utfra hvilke behov de kan oppfylle hos dem selv.

Som å kunne skryte av et barn som tar en utdannelse hun mener er bra. Da har du verdi pga glansen hun kan sole seg i når andre gir henne respons og ros på hennes flinke datter.

Og kan sette i gang all verdens spill for å straffe og gjøre vondt.

Du får ikke normale reaksjoner hos henne, fordi det er dessverre ikke en normal relasjon.

Anonymkode: a6ac1...cfa

[AnonymBruker]

Her er det jo hummer og kanari og epler og poteter i vill blanding, ts.

1. du har valgt å ta lite utdanning og valgt å stå i lavt lønnede jobber over tid. Så har du valgt å få barn uten å ha en plan for å forsørge dem (gitt at 1 av 2 forhold ender med brudd kan du ikke komme og si du «ikke forventet» å bli singel som mor). Dette mener du, uklart hvorfor, er dine foreldres feil. Var forholdet og ungene noe de presset deg til? Utøvde de vold, psykisk eller fysisk?

2. Din mor er en vellykket forretningskvinne. Du lar det skinne gjennom at hun er skuffet over at du har valgt punkt 1 over, noe som er svært naturlig, men selvsagt er det ikke mindre leit for barn å skuffe sine foreldre. Jeg vil tro din mor, som alle mødre, tenker at om hun ikke syr puter under armene dine vil du bli mer selvstendig. Noe lite tyder på, siden du nå venter barn nr 3, fortsatt uten å egentlig ha råd til det.

3. dine foreldre finner lite eller ingen glede i barnebarna, men du sier intet om i hvilken grad de er veloppdragne unger som folk vil være med

4. dette punktet med svigerforeldrene dine som stresser til 17. mai er helt ubegripelig for meg. Dine svigerforeldre står selvsagt fritt til å stresse og kave, om de vil. Det betyr selvsagt ikke at oppegående mennesker stresser til 17. mai. Dine foreldre fremstår veldig rasjonelle der.

Anonymkode: 21aa1...940

[Gjest Ironiskbanan]

Forstår at det kan føles litt rart og/eller vondt å kutte ut foreldrene sine, men man må faktisk sette seg selv og sin familie først. Har selv så og si kuttet ut egne foreldre, og livet har faktisk blitt mye lysere. Av og til er gresset grønnere på den andre siden.

Mute på facebook, og fjern fra andre sosiale medier. Ikke kontakt eller oppsøk dem. Dessverre så er det sånn at om de har vært slik lenge, kommer de ikke til å forandre seg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Her er det jo hummer og kanari og epler og poteter i vill blanding, ts.

1. du har valgt å ta lite utdanning og valgt å stå i lavt lønnede jobber over tid. Så har du valgt å få barn uten å ha en plan for å forsørge dem (gitt at 1 av 2 forhold ender med brudd kan du ikke komme og si du «ikke forventet» å bli singel som mor). Dette mener du, uklart hvorfor, er dine foreldres feil. Var forholdet og ungene noe de presset deg til? Utøvde de vold, psykisk eller fysisk?

2. Din mor er en vellykket forretningskvinne. Du lar det skinne gjennom at hun er skuffet over at du har valgt punkt 1 over, noe som er svært naturlig, men selvsagt er det ikke mindre leit for barn å skuffe sine foreldre. Jeg vil tro din mor, som alle mødre, tenker at om hun ikke syr puter under armene dine vil du bli mer selvstendig. Noe lite tyder på, siden du nå venter barn nr 3, fortsatt uten å egentlig ha råd til det.

3. dine foreldre finner lite eller ingen glede i barnebarna, men du sier intet om i hvilken grad de er veloppdragne unger som folk vil være med

4. dette punktet med svigerforeldrene dine som stresser til 17. mai er helt ubegripelig for meg. Dine svigerforeldre står selvsagt fritt til å stresse og kave, om de vil. Det betyr selvsagt ikke at oppegående mennesker stresser til 17. mai. Dine foreldre fremstår veldig rasjonelle der.

Anonymkode: 21aa1...940

Du har lest det meste feil.

Nr.1 : jeg har mye utdannelse og pr i dag ikke noe lavtlønnet yrke.
At forholdet tok slutt var ikke noe underlag og er helt urelevant min «suksess» her i livet.

nr2: hun fikk faktisk barn som 18 åring og har på INGEN måte tatt bedre valg sann sett enn meg. Hvorfor tror du hun aldri nevner pappan min i sosiale medier? Fordi de ikke har et normalt forhold de heller, de har et «forretnings forhold» som er ulykkelig på alle andre plan.

nr. 3: hva faen feiler det deg?? De er på ingen måte noe krevende å ha med å gjøre.

 

nr4: hvem har sagt at svigers stresser til 17 mai?

legger til punkt nr 5: hva faen feiler det deg?

Anonymkode: aabc8...944