Bør man inkludere fosterbarn når de blir voksne?

[Cidum]

Hei Kvinneguiden's kloke mennesker og tidligere fosterforeldrene

Vurderer bli fosterhjem for et mindre søsken, men har sett ulike scenarioer som jeg ønsker ta grundig stilling til før vi bestemmer oss for å begi oss ut på prosessen. Det står mellom meg og noen andre i familien, og behovet for fosterfamilie er ikke akutt idag, men det vil bli aktuelt innen en periode på et par år. 

Ønsker med dette å drøfte tema som: kontakt med fosterbarnet etter oppdraget er "over". Vi er en søskenflokk med mange søsken,denne gutten er enebarn på pappan min sin side,og er ikke søsken med de andre av mine søsken bortsett fra en annen søster som er min tvilling. Vi er altså to voksne søsken, som har skilte foreldre som har fått barn på ulike kanter. Nå er faren vår blitt syk og moren til vår lillebror er dessverre død fra før.

Vi ønsker tenke langsiktig,fordi vi ønsker være riktig hjem for denne gutten som er kommet i en uforskyldt urettferdig livssituasjon. Ønsker derfor drøfte....,må jeg regne med å inkludere denne broren i min andre søskenflokk? Vi er masse sammen. Når barnet blir voksent. Bør jeg da inkludere dette barnet og dens familie når jeg er sammen med min familie og mine andre søsken? Eller vil jeg gå tilbake til å være en normal søster ved utflytting? Jeg tenker for eksempel ved julaften, nyttår, påske. Huset vil jo bli veldig folksomt om alle skal komme, og denne broren er jo ikke familie med de andre. Det er jo på en måte ikke min feil at han er enebarn.

Har et tidligere fosterbarn på jobben min, og hun er i lignende situasjon. Hun føler hun både har mistet sin biologiske familie og fosterfamilie,fordi den andre familien alltid er der. De har aldri noen de kan besøke som de føler ønsker kontakt og tid med de alene som familie. Er det for mye av hun å forlange?

Nei vi tenker ikke bare penger og penger,men vi tenker vi kan gi denne gutten et hjem i de resterende årene til gutten blir myndig og før vi får egne barn. Gutten er nå tretten år gammel. Vi er et par i slutten av tjueårene og tenker ikke egne barn på noen år enda. Vi bor landlig og har god plass.

[AnonymBruker]

Jeg hadde følt meg avvist, og ikke bra hvis fosterforeldrene mine (som er som en familie) slutter å inkludere meg bare fordi oppdraget er «over». Å ha en vennlig tone, komme på besøk og bli invitert på besøk, i selskaper, ringe av og til, tror jeg er viktig selv om barnet har blitt myndig, eller flyttet ut. 

Anonymkode: bdb72...c25

[Cidum]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg hadde følt meg avvist, og ikke bra hvis fosterforeldrene mine (som er som en familie) slutter å inkludere meg bare fordi oppdraget er «over». Å ha en vennlig tone, komme på besøk og bli invitert på besøk, i selskaper, ringe av og til, tror jeg er viktig selv om barnet har blitt myndig, eller flyttet ut. 

Anonymkode: bdb72...c25

Min kollega krever enormt av sin fosterfamilie. De ønsker tid alene som en familie hun ikke er en del av,men hun blir lei seg når hun f eks kommer på besøk med sine barn og de andre søsknene som ikke er hennes er der. Hun blir lei seg når felles selen samles med sine søsken,og hun ikke får delta fordi de også trenger sin tid alene.

Må jeg regne med slike dilemma? Må ikke fosterbarn være glad for å få bo et sted og ha trygge rammer? Andre barn må jo bli selvstendig,men ikke fosterbarn? 

[AnonymBruker]

Spørs også på hvordan forholdet er mellom fosterforeldrene og baret/ungdommen. En venn av meg ble aldri glad i fosterfamilien, og da var det jo greit å kutte kontakten, men da på barnets/ungdommens eget «initiativ». Da ble relasjonen avsluttet naturlig, da ingen ønsket kontakt. Ønsker derimot ungdommen fortsatt kontakt, bør det være gjensidig, at dere bør tenke over dette på forhånd er lurt og være innstilt på at barnet fortsatt skal kunne bli inkludert, og at dere ikke blir fosterforeldre hvis det absolutt ikke er i deres interesse.

Anonymkode: bdb72...c25

[AnonymBruker]

For oss har det vært en selvfølge. Vårt fosterbarn, som nå er voksen, er en like naturlig del av vår familie som våre biologiske barn. 

Anonymkode: 50a21...a23

[semperflorens]

Det høres ikke ut som at dere bør ta på dere det ansvaret. Hvis tvillingsøsteren din tenker som dere, bør ikke hun gjøre det heller.

Det høres ikke ut som at dere bryr dere om guttens beste, men om hvor mye vanskeligheter det å ta inn denne gutten vil gi dere. Det er ikke et godt utgangspunkt for å være fosterforeldre, og gutten får det mest sannsynlig bedre hos noen andre. Så kan dere heller besøke han/treffe han innimellom, dvs like ofte som dere gjør nå.

[AnonymBruker]

Cidum skrev (1 minutt siden):

Min kollega krever enormt av sin fosterfamilie. De ønsker tid alene som en familie hun ikke er en del av,men hun blir lei seg når hun f eks kommer på besøk med sine barn og de andre søsknene som ikke er hennes er der. Hun blir lei seg når felles selen samles med sine søsken,og hun ikke får delta fordi de også trenger sin tid alene.

Må jeg regne med slike dilemma? Må ikke fosterbarn være glad for å få bo et sted og ha trygge rammer? Andre barn må jo bli selvstendig,men ikke fosterbarn? 

Ja, du må regne med et slikt dilemma. Om det hadde vært dine egne barn, så hadde du jo tatt med egne barn for å treffe dine søsken. Blir du fosterforelder for denne gutten, så må du regne han som ditt barn resten av livet er min mening. Også i sosiale sammenhenger. Hvis du og dine andre søsken møtes "uten barn", så er det naturlig at gutten heller ikke blir med. Men om dere møtes med barn, så vil jeg mene han er et av dine barn, og burde deltatt. 

Anonymkode: 6ec59...336

[AnonymBruker]

Cidum skrev (1 minutt siden):

Må jeg regne med slike dilemma? Må ikke fosterbarn være glad for å få bo et sted og ha trygge rammer? Andre barn må jo bli selvstendig,men ikke fosterbarn? 

Tror det er veldig individuelt hva slags dilemma dere kan komme opp i, alle er forskjellige. 

Jo, fosterbarn skal også bli selvstendig, men andre barn pleier likevel å bli inkludert av familien sin, feire noen høytider sammen, hjelpe hverandre med praksise-ting, besøke hverandre osv, selv om de har blitt myndige.

Anonymkode: bdb72...c25

[AnonymBruker]

Ja fosterbarn må bli inkludert for resten av livet!

Anonymkode: 10437...d9d

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke at du lager et problem av dette.

Om et barn i min nærmeste familie, i dette tilfellet din halvbror, stod igjen helt uten noen ville jeg selvfølgelig gjort alt jeg kunne for å gi ham den familietilhørigheten og inkludere i familiefellessaket.

At du her oppriktig tenker at din halvbror må støtes ut og stå alene når han blir 18, det skjærer meg i hjertet.

Han vil jo ha vært del av og innlemmet i den andre siden av familien alt. Men så skal han, din bror som har opplevd å mistet begge sine foreldre, altså igjen måtte miste mennesker.

Det ville vært en selvfølge for meg at han skulle hatt en plass hos oss for alltid ❤️ 

Anonymkode: d8815...097

[AnonymBruker]

Cidum skrev (17 minutter siden):

Hei Kvinneguiden's kloke mennesker og tidligere fosterforeldrene

Vurderer bli fosterhjem for et mindre søsken, men har sett ulike scenarioer som jeg ønsker ta grundig stilling til før vi bestemmer oss for å begi oss ut på prosessen. Det står mellom meg og noen andre i familien, og behovet for fosterfamilie er ikke akutt idag, men det vil bli aktuelt innen en periode på et par år. 

Ønsker med dette å drøfte tema som: kontakt med fosterbarnet etter oppdraget er "over". Vi er en søskenflokk med mange søsken,denne gutten er enebarn på pappan min sin side,og er ikke søsken med de andre av mine søsken bortsett fra en annen søster som er min tvilling. Vi er altså to voksne søsken, som har skilte foreldre som har fått barn på ulike kanter. Nå er faren vår blitt syk og moren til vår lillebror er dessverre død fra før.

Vi ønsker tenke langsiktig,fordi vi ønsker være riktig hjem for denne gutten som er kommet i en uforskyldt urettferdig livssituasjon. Ønsker derfor drøfte....,må jeg regne med å inkludere denne broren i min andre søskenflokk? Vi er masse sammen. Når barnet blir voksent. Bør jeg da inkludere dette barnet og dens familie når jeg er sammen med min familie og mine andre søsken? Eller vil jeg gå tilbake til å være en normal søster ved utflytting? Jeg tenker for eksempel ved julaften, nyttår, påske. Huset vil jo bli veldig folksomt om alle skal komme, og denne broren er jo ikke familie med de andre. Det er jo på en måte ikke min feil at han er enebarn.

Har et tidligere fosterbarn på jobben min, og hun er i lignende situasjon. Hun føler hun både har mistet sin biologiske familie og fosterfamilie,fordi den andre familien alltid er der. De har aldri noen de kan besøke som de føler ønsker kontakt og tid med de alene som familie. Er det for mye av hun å forlange?

Nei vi tenker ikke bare penger og penger,men vi tenker vi kan gi denne gutten et hjem i de resterende årene til gutten blir myndig og før vi får egne barn. Gutten er nå tretten år gammel. Vi er et par i slutten av tjueårene og tenker ikke egne barn på noen år enda. Vi bor landlig og har god plass.

jeg tenker at fosterbarnet bør bli inkludert resten av livet, og hvis det ikke er en selvfølge for deg, så er du kanskje ikke den rette til å ta jobben.

Anonymkode: b741b...ffe

[Cidum]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Spørs også på hvordan forholdet er mellom fosterforeldrene og baret/ungdommen. En venn av meg ble aldri glad i fosterfamilien, og da var det jo greit å kutte kontakten, men da på barnets/ungdommens eget «initiativ». Da ble relasjonen avsluttet naturlig, da ingen ønsket kontakt. Ønsker derimot ungdommen fortsatt kontakt, bør det være gjensidig, at dere bør tenke over dette på forhånd er lurt og være innstilt på at barnet fortsatt skal kunne bli inkludert, og at dere ikke blir fosterforeldre hvis det absolutt ikke er i deres interesse.

Anonymkode: bdb72...c25

I dette tilfellet er vi søsken. 

Forstår at det kanskje er mindre potensielle dilemma om man ikke er familie.

[Villanda86]

Enten er dere med "hele veien", eller så bør dere droppe dette, av hensyn til gutten.

Familie er ikke noe man er ferdig med å være når barnet er 18. 

Om dere bare tar han inn så lenge det passer inn i deres hverdag, har han bedre av å komme til noen som ønsker at han skal være en del av familien for resten av livet. 

 De dillemaene du viser til viser bare at dere ikke er klare for denne typen ansvar. 

 

Jeg har vært i lignende situasjon som han, så dette sier jeg av erfaring.

[Cidum]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg skjønner ikke at du lager et problem av dette.

Om et barn i min nærmeste familie, i dette tilfellet din halvbror, stod igjen helt uten noen ville jeg selvfølgelig gjort alt jeg kunne for å gi ham den familietilhørigheten og inkludere i familiefellessaket.

At du her oppriktig tenker at din halvbror må støtes ut og stå alene når han blir 18, det skjærer meg i hjertet.

Han vil jo ha vært del av og innlemmet i den andre siden av familien alt. Men så skal han, din bror som har opplevd å mistet begge sine foreldre, altså igjen måtte miste mennesker.

Det ville vært en selvfølge for meg at han skulle hatt en plass hos oss for alltid ❤️ 

Anonymkode: d8815...097

Ja det er jo ulike ting å ta stilling til. Det forstår jeg.

Jeg tenker at med tid og stunder blir jo gutten voksen, og får egen familie og kanskje egne barn. Da har jo gutten en familie i kjærestens familie også?

[Reveenka]

Men er det ikke naturlig å inkludere de du er glad i? Jeg tenker som så at om dere tar denne gutten som fosterbarn så vil dere dele hjem en god stund før han flytter ut. Dere deler allerede noe familie. Tror du ikke at du kommer til å bli mer glad i gutten og dermed ønske å se ham når han en gang flytter ut? 

[AnonymBruker]

Vil vel si at dere faktisk er familie, potensielt vil gjøre det enda vanskeligere for din bror om han skulle bli droppet ut av familiefellesskapet kun fordi han ble 18 og ikke har blodsbånd til absolutt alle. 

Anonymkode: d8815...097

[minister-mio]

Høres rart ut å ikke inkludere broren din fordi han ikke er søsken med dine andre søsken. Uavhengig om han blir fosterbarn eller ikke. Har det noe å si at søsken dine har forskjellige foreldre da?

[GammelKaktus]

Synes det høres rart ut å ikke inkludere et barn dere tar inn,  enten det er ditt søsken eller et "ordinært" fosterbarn for all tid fremover. Kunne aldri tatt inn et barn uten å bli glad i det barnet og at det barnet alltid ville vært en del av vår familie uavhengig av økonomi og biologi.

[Cidum]

Reveenka skrev (2 minutter siden):

Men er det ikke naturlig å inkludere de du er glad i? Jeg tenker som så at om dere tar denne gutten som fosterbarn så vil dere dele hjem en god stund før han flytter ut. Dere deler allerede noe familie. Tror du ikke at du kommer til å bli mer glad i gutten og dermed ønske å se ham når han en gang flytter ut? 

Det kan jeg virkelig se for meg,men jeg kan også se for meg at vi må ofre mye, og da forventer jeg at min bror er takknemlig for den varmen og husly vi gir han. Det er neimen ikke sikkert han krever sin plass etter utflytting,men jeg er redd mine andre småsøsken på mamma sin side skal føle seg ekskludert fordi denne gutten får mer plass. Når gutten blir voksen tenker jeg da at jeg må gi mine andre søsken tid og rom,uten at vi må føle at han må være med? For eksempel må min tvillingsøster og meg få lov å ha selskap og samvær som min bror ikke trenger delta på. Selv om han er enebarn og alene, og selv om han har "vært en del av denne flokken de fem årene han skal bo her hos oss"?

[AnonymBruker]

Cidum skrev (2 minutter siden):

Ja det er jo ulike ting å ta stilling til. Det forstår jeg.

Jeg tenker at med tid og stunder blir jo gutten voksen, og får egen familie og kanskje egne barn. Da har jo gutten en familie i kjærestens familie også?

Hva om han ikke får kjæreste. Ikke får barn.

Dessuten - hvorfor skulle han måtte miste kontakten med den familien han har opprettet relasjoner til? De båndene fra barne- og ungdomsår kan sjeldent erstattes.

Det å ha en tilhørighet og følelse av rotfeste, noen som er der, er så utrolig viktig for oss mennesker.

Anonymkode: d8815...097