Bli alenemor, uten nettverk

[AnonymBruker]

Hei!

Forholdet skranter og barnefar er mer eller mindre umulig og samarbeide med. Han tåler ikke «kritikk»/korrigering når det kommer til barnet vårt, da klikker han og låser seg inne på rommet. 
Og sier ting som «hvis du er så jævlig perfekt så flytt, bli alene mor, du klarer dette så jævlig bra selv» etc. 

Han evner ikke å ta vare på barnet, det har skjedd at jeg har funnet han sovende på sofaen, mens ettåringen har vært uten oppsyn. Det har skjedd både  når jeg har hatt «sovemorgen», og når jeg har vært på jobb på ettermiddagen. Han steller henne ikke når han står opp med h*n, skifter kun bleie og tar på pysjen igjen, før han gir barnet vann og en banan på gulvet, før han selv setter seg å gamer. Jeg føler meg rett og slett ikke trygg på at han skal være alene med barnet. Tar jeg dette opp, blir det samme regla som står nevnt ovenfor.

Han mener jeg skal gjøre 90% av husarbeid siden jeg er den med lavest inntekt og pr nå får bidratt minst til utgifter, selv om jeg står for all mat og husholdning. Mannen jobber 14/14 turnus, så tar alt når han er på jobb, i tillegg til 90% når han er hjemme. Hver gang det blir en diskusjon tar han opp dette med økonomi, for han vet det er sårt for meg. Selv om han var meget klar over situasjonen før han valgte å få barn med meg.

I tillegg til dette er det mange andre faktorer som spiller inn, jeg får aldri noe form for anerkjennelse, fysisk oppmerksomhet etc uten å måtte mase. 
Han tar aldri kontakt først når han er på jobb, og viser generelt lite interesse for barnet når han er bortreist.

 

Jeg har nå fått meg 100% jobb(lærlingplass), dagtid, men får vanlig grunnlønn. Så vil ha råd til å være aleneforsørger.
Men det innebærer flytting, dette er et veldig lite sted, men folkene der virker fantastisk, og det er et veldig ungt miljø på hele stedet, så tror ikke jeg kommer til å slite med å få meg venner. Men greia er det at for hver dag som går er jeg mindre og mindre interessert i ha med samboer på lasset, da jeg synes han blir mer og mer usmakelig for hver dag som går. Jeg vil gjøre det slutt, men er livredd for at han skal nekte meg å flytte langt bort med barnet vårt. Har vært diskusjoner før ang å flytte fra hverandre, om jeg nevner at samværet blir opp til familievernkontoret å avgjøre sier han bare «nei, hvis jeg ikke er enig, blir det faktisk opp til retten å avgjøre»

Denne jobben/lærlingplassen er så viktig for meg, og jeg er redd han kommer til å gjøre alt i sin makt for å ødelegge for meg. Selv om dette vil sikre både meg og barnet vårt økonomisk i fremtiden, mtp at jeg får meg en jobb og utdanning. Jeg vurderer å avvente alt til vi har byttet bostedskommune alle sammen, ser for meg at det blir vanskeligere for han å kødde det til når han da er den som må flytte «hjem»

Noen som har vært i lingnende situasjon, samt vært alene på nytt sted med lite barn? Er redd jeg skal bli utslitt av å ikke ha noen mulighet for avlastning på sikt, og ikke klare å fullføre læretiden. Dere som er helt alene med barn, uten avlastning og full jobb, hva gjør dere for å ikke gå «under»?

Anonymkode: e13e6...b26

[AnonymBruker]

Du er allerede alene mamma og kommer til å ha bedre energi uten han å ta hensyn til og bli skuffet over. Du kan fint flytte i Norge som du vil og ta med barnet. Slik han er som far er jo faktisk omsorgssvikt, så vær tøff i forhandlingene om samvær. Du vil nok få venner snart på det nye stedet og da har du sikker mulighet til å få litt avlastning også. Eventuelt kan man søke barnevakt via småjobber på finn eller noe. Lykke til 😀👍

Anonymkode: 235e5...cc0

[AnonymBruker]

For at han ikke skal ødelegge noe for deg mtp flytting til lærlingplass, så vent med å slippe bomben. For han vil prøve å gjøre et rent helvete for deg etter et brudd virker det som. For han ligner på eksen min...

Anonymkode: 0fef8...40a