Hva avgjør om man får seg ny kjæreste etter samlivsbrudd (30+ år)

[AnonymBruker]

Jeg har selv en mor som ble skilt i slutten av 30-årene. Hun fikk aldri et nytt kjæresteforhold og hun er nå 63 år. Det virker så trist å leve alene i så mange år. Selv er jeg kvinne som ble separert som 34-åring. Nå lurer jeg litt på om slikt kan gå i arv. Ingen har vel noen garanti for å få et nytt kjæresteforhold. Eller er det slik at alle kan få det, så lenge de senker kravene sine og ser etter kjæresteemner i sin egen liga? 

Anonymkode: 4c5c8...eb6

[AnonymBruker]

Alle kan få et nytt forhold hvis man går etter sin egen liga. Det er bare avhengig av egen innsats. 

Anonymkode: ec966...112

[Gjest Alterego666]

Man får ny kjæreste når man møter en person man matcher med.

[Fiffig]

Har du spurt mora di om det var noe hun kunne tenke seg, eller om det var et frivillig valg? Dersom man ikke møter folk naturlig, kan det jo tenke seg at det er bra å oppsøke andre single og jakte litt mer aktivt. Jeg har hatt perioder i livet der jeg ikke har ønska meg partner, men de gangene jeg har sagt til meg selv at: Nå er jeg klar for det, åpner verden seg opp også, og jeg møter folk lettere. 

[AnonymBruker]

Jeg er singel i 40 årene, og har vært singel i flere år. Og tror kanskje jeg ender som singel resten av livet.

Men det er fordi jeg har opplevd en kjærlighet større enn noe annet, hvor jeg elsket mye høyere, var mye mer forelsket, hvor alt føltes så mye sterkere. Og jeg har jo prøvd å date over tid, men jeg får ikke noe i nærheten av de følelsene for noen andre. Og da har jeg det mye bedre alene. 

Anonymkode: 972d8...60b

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker said:

Eller er det slik at alle kan få det, så lenge de senker kravene sine og ser etter kjæresteemner i sin egen liga? 

Må du absolutt ha en av de populære da?

Anonymkode: b2c4d...e70

[Engel]

Det handler både om at man må ønske et nytt forhold, og være så heldig å møte en god match. Mange velger å være alene, spesielt så lenge barna bor hjemme.

Og det at du ikke har sett moren din med noen mann betyr ikke nødvendigvis at det ikke har vært menn inne i bildet. Vi gjør mye i det skjulte.😉 Jeg har hatt et kort forhold siden samlivsbruddet for 6 år siden, der barna var involvert. Men har også datet et par andre over tid, uten at barna har visst noe. Man blir litt kresen med tiden, eller jeg blir i alle fall. Jeg vil ikke gå inn i noe uten at jeg virkelig føler det er veldig bra. Jeg har det helt fint alene, og må ikke ha en mann. Men det er en hyggelig bonus om jeg finner en god match igjen.

[AnonymBruker]

Som noen sier over her: Du må spørre moren din om hun ønsket kjæreste eller ikke? Og i såfall hvor mye innsats la hun i å finne noen? For å finne noen må man både ville det og jobbe for å finne noen. Men man vet jo ikke om man vil lykkes uansett, så må vel noe flaks eller skjebne inn i bildet også. Man kan ikke få et forhold hvis man ikke er åpen for det, leter etter det og finner noen som man matcher med så godt at det blir et varig forhold. Man har ikke kontroll over alt i livet uansett hva man gjør. Det er også sånn at mange kvinner som blir alene med barn ofrer seg for barna og jobben. Det har jeg sett mange ganger. Mange venter til barna har flyttet ut og det er veldig forståelig. Samtidig kan det være vanskelig å finne en ny når man starter sent med det. Jeg er litt i den situasjonen selv, og har vært singel i snart 4 år. Sønnen min flytter trolig hjemmefra om et år og jeg ser ikke for meg at jeg klarer å ha et forhold før han er ute av redet. Jeg leter, men det er vanskelig å finne noen.

Anonymkode: 1753b...68f

[AnonymBruker]

din personlighet, tilfeldigheter og timing

Anonymkode: 0f1d1...68b

[AnonymBruker]

Jeg kom fra et langt og dårlig forhold, dårlig i fire fem år, var sliten og ville være lenge alene, da dukket drømmemannen opp gitt, og glad er jeg for det, vi trengte begge noe trygt og godt. 

Anonymkode: 52e78...349

[AnonymBruker]

Det er jo ikke alle son passer å være i ett forhold eller har lyst. 

Jeg har store barn. Brukte xantall år i ett dårlig forhold med en ræva mann. Som forandret seg gradvis. Tør ikke flere forhold, har det så deilig å fritt alene! 

Anonymkode: a8e9f...271

[absinthia]

Neida, det går ikke i arv. Min mor har vært lykkelig singel i mer enn 30 år og da jeg ble single tenkte jeg riktignok at det egentlig ville være helt greit å være single, siden jeg hadde vært i et forhold i over 12 år. ...men så en dag, da jeg var 35 bestemte jeg meg bare for å satse på en oppegående kjekk fyr jeg hadde kjent i et par år og som åpenbart var interessert, til tross for at jeg hadde tre barn og han var både yngre og barnløs. 

[AnonymBruker]

Du er 34 år, og tror at dette er noe som er genetisk? Er du seriøs?

 

Anonymkode: d2624...9e0

[AnonymBruker]

Jeg er godt over 40 og lurer på det samme. Min mor ble skilt som relativt ung og var deretter i et ganske langt forhold med en som var… overhodet ikke hennes match verken intellektuelt eller sosialt. Han var snill, men jeg lurte alltid på hva hun så i ham. Etter et brudd der hun satt igjen på bar bakke (han hadde tatt opp masse lån i skjul, hadde et skjult alkoholproblem som til slutt eskalerte sånn at hun bare måtte dra fra alt og ikke orket å kjempe) så har hun vært alene de siste 25 årene. Helt alene. Er vel selvvalgt på den måten at hun har lukket seg og blitt så iskald at ingen kan nå inn til henne. 

Nå er jeg selv i midten av 40-årene, skilt, har et avsluttet samboerskap bak meg og begynte selv delvis på bar bakke. Kjøpte en leilighet for noen år siden og trives med det, men ser veldig sterke paralleller til min mor og jeg savner livet med mann, hus og god økonomi. Likevel ser jeg ikke for meg at jeg kommer til å bo med en mann igjen. Orker ikke tanken på et evt nytt brudd, nytt salg av hus, ny svigerfamilie etc. Nå har jeg endelig noe som er mitt, selv om det ikke er mye å skryte av sammenlignet med mine venner med mann, barn og store villaer.

Har lest litt om genetisk arv og at vi ubevisst blir formet av vår egen oppvekst og omgivelser. Det siste jeg ville var å ende opp alene og bitter som min mor, med stadige bekymringer for økonomi og fremtidig pensjon, men det eneste jeg vil nå er å være i fred, ikke bli lurt, ikke tilpasse meg og ikke minst - slippe å gjennomgå enda et samlivsbrudd med alt det innebærer.

Selvfølgelig kan jeg finne noen bare for å ha en partner, men jeg vet at det ikke går i lengden. Forelskelse og kjærlighet er heller ikke nødvendigvis nok.

Min mor syns det er helt forferdelig at jeg tilsynelatende kommer til å gå i hennes fotspor og har skyldfølelse for det - noe som tyder på at hun ikke er fornøyd med sånn livet hennes har blitt. Jeg, derimot, er foreløpig veldig fornøyd, men jeg bekymrer meg for om jeg kommer til å sitte og være bitter om 30 år etter å ha strevet hele livet. For oss begge er det økonomien som er det verste - boliglån og alle utgifter på én inntekt med mer begrenset mulighet for å spare. For meg er det i tillegg en bekymring å skulle være alene i alt av livets store og små avgjørelser, men det veier ikke opp for ulempen med å risikere enda et brudd.

Jeg ser er mønster (det kan være tilfeldig) i at de av mine venner og kolleger som har foreldre som har holdt sammen hele livet, også holder sammen, mens de med skilte foreldre og gjerne fraværende far, går mer ut og inn av forhold og ikke klarer å slå seg til ro - akkurat som jeg. Så jeg tror at vi til en viss grad blir formet av oppvekst og omgivelser.

Anonymkode: 2a0b9...dc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.5.2021 den 9.44):

Jeg har selv en mor som ble skilt i slutten av 30-årene. Hun fikk aldri et nytt kjæresteforhold og hun er nå 63 år. Det virker så trist å leve alene i så mange år. Selv er jeg kvinne som ble separert som 34-åring. Nå lurer jeg litt på om slikt kan gå i arv. Ingen har vel noen garanti for å få et nytt kjæresteforhold. Eller er det slik at alle kan få det, så lenge de senker kravene sine og ser etter kjæresteemner i sin egen liga? 

Anonymkode: 4c5c8...eb6

Noen får ikke ny kjæreste av forskjellige grunner. De vil ikke, de kan ikke, de klarer ikke, de syns det er vanskelig, de har det bra alene, de føler seg ikke bra nok, de er redde, grunnene er mange.

Andre møter noen selv om de er 30, 40, 50, 60, 70, 80 osv. Noen gjør som de vil og følger hjertet, og de ønsker dette. Eller de er heldige og møter noen det klaffer med. Eller de er redd for å være alene og tar sjansen. 

Anonymkode: 1dbc8...9c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.5.2021 den 20.20):

Du er 34 år, og tror at dette er noe som er genetisk? Er du seriøs?

 

Anonymkode: d2624...9e0

Ja, noen tror livet er over når de er 30+++ 😅👌

Anonymkode: 1dbc8...9c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er godt over 40 og lurer på det samme. Min mor ble skilt som relativt ung og var deretter i et ganske langt forhold med en som var… overhodet ikke hennes match verken intellektuelt eller sosialt. Han var snill, men jeg lurte alltid på hva hun så i ham. Etter et brudd der hun satt igjen på bar bakke (han hadde tatt opp masse lån i skjul, hadde et skjult alkoholproblem som til slutt eskalerte sånn at hun bare måtte dra fra alt og ikke orket å kjempe) så har hun vært alene de siste 25 årene. Helt alene. Er vel selvvalgt på den måten at hun har lukket seg og blitt så iskald at ingen kan nå inn til henne. 

Nå er jeg selv i midten av 40-årene, skilt, har et avsluttet samboerskap bak meg og begynte selv delvis på bar bakke. Kjøpte en leilighet for noen år siden og trives med det, men ser veldig sterke paralleller til min mor og jeg savner livet med mann, hus og god økonomi. Likevel ser jeg ikke for meg at jeg kommer til å bo med en mann igjen. Orker ikke tanken på et evt nytt brudd, nytt salg av hus, ny svigerfamilie etc. Nå har jeg endelig noe som er mitt, selv om det ikke er mye å skryte av sammenlignet med mine venner med mann, barn og store villaer.

Har lest litt om genetisk arv og at vi ubevisst blir formet av vår egen oppvekst og omgivelser. Det siste jeg ville var å ende opp alene og bitter som min mor, med stadige bekymringer for økonomi og fremtidig pensjon, men det eneste jeg vil nå er å være i fred, ikke bli lurt, ikke tilpasse meg og ikke minst - slippe å gjennomgå enda et samlivsbrudd med alt det innebærer.

Selvfølgelig kan jeg finne noen bare for å ha en partner, men jeg vet at det ikke går i lengden. Forelskelse og kjærlighet er heller ikke nødvendigvis nok.

Min mor syns det er helt forferdelig at jeg tilsynelatende kommer til å gå i hennes fotspor og har skyldfølelse for det - noe som tyder på at hun ikke er fornøyd med sånn livet hennes har blitt. Jeg, derimot, er foreløpig veldig fornøyd, men jeg bekymrer meg for om jeg kommer til å sitte og være bitter om 30 år etter å ha strevet hele livet. For oss begge er det økonomien som er det verste - boliglån og alle utgifter på én inntekt med mer begrenset mulighet for å spare. For meg er det i tillegg en bekymring å skulle være alene i alt av livets store og små avgjørelser, men det veier ikke opp for ulempen med å risikere enda et brudd.

Jeg ser er mønster (det kan være tilfeldig) i at de av mine venner og kolleger som har foreldre som har holdt sammen hele livet, også holder sammen, mens de med skilte foreldre og gjerne fraværende far, går mer ut og inn av forhold og ikke klarer å slå seg til ro - akkurat som jeg. Så jeg tror at vi til en viss grad blir formet av oppvekst og omgivelser.

Anonymkode: 2a0b9...dc3

Jeg tror også at vi blir veldig formet av oppveksten vår og omgivelsene. Husk at det ikke er for sent for deg. Du kan fortsatt møte en god og fin mann ❤️
 

Ts

Anonymkode: ec966...112

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg er godt over 40 og lurer på det samme. Min mor ble skilt som relativt ung og var deretter i et ganske langt forhold med en som var… overhodet ikke hennes match verken intellektuelt eller sosialt. Han var snill, men jeg lurte alltid på hva hun så i ham. Etter et brudd der hun satt igjen på bar bakke (han hadde tatt opp masse lån i skjul, hadde et skjult alkoholproblem som til slutt eskalerte sånn at hun bare måtte dra fra alt og ikke orket å kjempe) så har hun vært alene de siste 25 årene. Helt alene. Er vel selvvalgt på den måten at hun har lukket seg og blitt så iskald at ingen kan nå inn til henne. 

Nå er jeg selv i midten av 40-årene, skilt, har et avsluttet samboerskap bak meg og begynte selv delvis på bar bakke. Kjøpte en leilighet for noen år siden og trives med det, men ser veldig sterke paralleller til min mor og jeg savner livet med mann, hus og god økonomi. Likevel ser jeg ikke for meg at jeg kommer til å bo med en mann igjen. Orker ikke tanken på et evt nytt brudd, nytt salg av hus, ny svigerfamilie etc. Nå har jeg endelig noe som er mitt, selv om det ikke er mye å skryte av sammenlignet med mine venner med mann, barn og store villaer.

Har lest litt om genetisk arv og at vi ubevisst blir formet av vår egen oppvekst og omgivelser. Det siste jeg ville var å ende opp alene og bitter som min mor, med stadige bekymringer for økonomi og fremtidig pensjon, men det eneste jeg vil nå er å være i fred, ikke bli lurt, ikke tilpasse meg og ikke minst - slippe å gjennomgå enda et samlivsbrudd med alt det innebærer.

Selvfølgelig kan jeg finne noen bare for å ha en partner, men jeg vet at det ikke går i lengden. Forelskelse og kjærlighet er heller ikke nødvendigvis nok.

Min mor syns det er helt forferdelig at jeg tilsynelatende kommer til å gå i hennes fotspor og har skyldfølelse for det - noe som tyder på at hun ikke er fornøyd med sånn livet hennes har blitt. Jeg, derimot, er foreløpig veldig fornøyd, men jeg bekymrer meg for om jeg kommer til å sitte og være bitter om 30 år etter å ha strevet hele livet. For oss begge er det økonomien som er det verste - boliglån og alle utgifter på én inntekt med mer begrenset mulighet for å spare. For meg er det i tillegg en bekymring å skulle være alene i alt av livets store og små avgjørelser, men det veier ikke opp for ulempen med å risikere enda et brudd.

Jeg ser er mønster (det kan være tilfeldig) i at de av mine venner og kolleger som har foreldre som har holdt sammen hele livet, også holder sammen, mens de med skilte foreldre og gjerne fraværende far, går mer ut og inn av forhold og ikke klarer å slå seg til ro - akkurat som jeg. Så jeg tror at vi til en viss grad blir formet av oppvekst og omgivelser.

Anonymkode: 2a0b9...dc3

Ja, man blir formet av oppvekst og barndom. Men disse mønstrene fra barndommen kan man endre med litt hjelp. Feks EQ terapi. 

Anonymkode: b55a0...94e

[Jr.Garcon]

AnonymBruker skrev (På 15.5.2021 den 9.44):

Jeg har selv en mor som ble skilt i slutten av 30-årene. Hun fikk aldri et nytt kjæresteforhold og hun er nå 63 år. Det virker så trist å leve alene i så mange år. Selv er jeg kvinne som ble separert som 34-åring. Nå lurer jeg litt på om slikt kan gå i arv. Ingen har vel noen garanti for å få et nytt kjæresteforhold. Eller er det slik at alle kan få det, så lenge de senker kravene sine og ser etter kjæresteemner i sin egen liga? 

Anonymkode: 4c5c8...eb6

Det er bare å legge lista lavt nok, så klarer alltids noen å hoppe over 🕵️.

 

[AnonymBruker]

Jr.Garcon skrev (7 timer siden):

Det er bare å legge lista lavt nok, så klarer alltids noen å hoppe over 🕵️.

 

Hoppe over? Hva mente du nå? Vet jeg er litt treg og tett i pappen, altså, så du får unnskylde meg som snart er «middelaldrende». 
 

TS

Anonymkode: 4c5c8...eb6