Hva er galt med meg som håper noe vondt skjer andre og?😭

[AnonymBruker]

Mitt liv har aldri vært noe godt før jeg ble sikkert 17-18 år. Skilte foreldre, mye styr med pappa fra jeg var liten. Han hadde mange damer, skiftet mye jobb, var så hissig og vanskelig til oss. Han kuttet kontakten over lengre tid, han sonet til og med i fengsel for svindel. Alltid vært så mye med han, og han har aldri vært en skikkelig pappa på noe vis. Når han er med på steder så har jeg skjemtes over han og vært redd for sure utbrudd fra han.. 
Foreldrene mine skiltes når jeg var et år, jeg skjønner at mamma ikke klarte å bo med han. Når jeg var liten måtte vi til pappa, selv om mamma ikke ville. Pappa hadde tilgang til advokater på sin side i familien, og han styret og truet mamma med det for å ha oss barna. Jeg husker hvor vi gruet oss, og jeg husker at fra jeg var lita kunne jeg sitte i fanget til mamma i timesvis når jeg kom hjem for å gråte siden jeg savnet henne. 

Mamma døde i fjor. Hun har alltid vært alene med oss. Slitt økonomisk. Jobbet mye. Hadde i åresvis styr med pappa, med kjeft og smell og mange brev med så ekstremt mye stygt innhold (hun tok vare på alt, men viste oss ikke det). Hun var verdens mest sosiale og hadde et elskverdig vesen som alle elsket! Hun var helt perfekt som mamma. ❤️❤️❤️
 

Jeg kjenner så mye på bitterhet over livet. Det er så vondt å se at både mamma og pappa sine søsken lever så fine liv, og at mine søskenbarn har begge sine normale foreldre i live. At de har god økonomi, og må velge mellom sine to hytter i feriene. De og har garantert sine problemer, men det har jo søren meg vi og hatt til de grader! Men likevel er det jeg som mister det eneste holdepunktet i livet mitt... Jeg har to søsken, den ene er veldig snill men dessverre helt ødelagt av alkoholmisbruk, og den andre er nesten manisk. 
 

Det er vondt å se alle de som reiser bort og har det så fint med foreldrene sine. Begge to. Om de hadde mistet en så hadde de nok hatt en velfungerende forelder, de hadde hatt barndomshjemmet sitt osv... 
Og inni meg da så går det en liten jævel. Jeg skulle nesten ønske at de og ble rammet av noe slikt! Det er skikkelig vondt av meg, mamma hadde blitt så sint for at jeg sa det, men slik tenker jeg! Hvorfor er det slik? 

Anonymkode: 45b5a...571

[AnonymBruker]

Du får det desverre ikke bedre om de får det verre.

Nå har du muligheten til å stå på egne ben uten den håpløse faren din, ta den muligheten i årene som kommer  🍀

Anonymkode: da399...c84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Du får det desverre ikke bedre om de får det verre.

Nå har du muligheten til å stå på egne ben uten den håpløse faren din, ta den muligheten i årene som kommer  🍀

Anonymkode: da399...c84

Jeg vet det.. Og jeg får jo ikke endret pappa eller fått tilbake min mamma. Likevel så er det tungt at vår familie alltid skal ha det så tungt med så mye dritt, også har andre ikke en eneste ting... Det er vanskelig å akseptere at det skal være slik...

Anonymkode: 45b5a...571

[AnonymBruker]

Føler du deg kanskje ikke sett og forstått av de andre i familien?

Anonymkode: f4fcd...64e

[AnonymBruker]

Du kan ikke tenke sånn. Det der er en giftig tankegang. Skal du liksom gå resten av livet og håpe at noe vondt hender alle andre, fordi du har hatt det vondt? Jeg har også opplevd min dose tragiske hendelser, men det er ikke naboen sin feil. 

Anonymkode: 1456b...00c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du kan ikke tenke sånn. Det der er en giftig tankegang. Skal du liksom gå resten av livet og håpe at noe vondt hender alle andre, fordi du har hatt det vondt? Jeg har også opplevd min dose tragiske hendelser, men det er ikke naboen sin feil. 

Anonymkode: 1456b...00c

Det her 

+ 

Hvorfor legger du til gråtefjes? Beklager at jeg er litt streng og ufin nå, for du har opplevd mye vondt. Men det blir ikke bedre om du synes synd på deg selv og ønsker at andre skal synes synd på deg. Da vil du om 10 år ha det verre enn det du har nå. Anbefaler deg å lese bøkene til Ingvard Wilhelmsen. 

Anonymkode: dafb8...457

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg vet det.. Og jeg får jo ikke endret pappa eller fått tilbake min mamma. Likevel så er det tungt at vår familie alltid skal ha det så tungt med så mye dritt, også har andre ikke en eneste ting... Det er vanskelig å akseptere at det skal være slik...

Anonymkode: 45b5a...571

Det er nok svært få som lever perfekte liv. For de aller fleste består livet av både opp- og nedturer. Du kan heller ikke vite hvordan andre har det, alle er mer enn det du ser og det finnes mye skjult lidelse...  Fokuser på eget liv og ikke grav deg ned i "gammel dritt". Fortiden kan du ikke endre, ha fokus på hva som kan gjøre fremtiden bedre.  Klarer du det ikke selv så kan det være lurt å søke profesjonell hjelp, f.eks psykolog eller coach. Tenk at du har et godt utgangspunkt, med egen innsats kan du oppnå store endringer. Ta grep! 😊

Anonymkode: 18b9a...74f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Du kan ikke tenke sånn. Det der er en giftig tankegang. Skal du liksom gå resten av livet og håpe at noe vondt hender alle andre, fordi du har hatt det vondt? Jeg har også opplevd min dose tragiske hendelser, men det er ikke naboen sin feil. 

Anonymkode: 1456b...00c

Hun vil jo ikke tenke sånn, derav innlegget.

Anonymkode: 307ba...10c

[Uakseptabel]

Det er lett å se hos andre det man mangler selv. Du vet ikke hvordan disse kanskje egentlig har det eller hva de går gjennom når du ikke ser dem. Fasaden er det siste som ryker. Mulig de har det bra altså, men likevel kommer du ingen vei med å være bitter på at andre har det bra. Og jeg lover deg du får det ikke bedre av at andre lider.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg vet det.. Og jeg får jo ikke endret pappa eller fått tilbake min mamma. Likevel så er det tungt at vår familie alltid skal ha det så tungt med så mye dritt, også har andre ikke en eneste ting... Det er vanskelig å akseptere at det skal være slik...

Anonymkode: 45b5a...571

Det er lettest å se dritten som ligger rett foran skoene dine. Løfter du blikket ser du at det ligger møkk over alt. Alle har noe de syns er dritt og urettferdig i livet. Noen har mer enn andre. Men din dritt vil være like stor uavhengig av hvor stor eller liten naboens dritt er. Det er ikke naboen du skal bekymre deg for. Det er deg selv. Og hva du kan gjøre med dritten i livet ditt. 

Anonymkode: ea1e8...6df

[AnonymBruker]

Ikke så gale som deg men det er sånn i vår familie og, alle andre er «rike», fine hus, søskenbarn har fått alt tilrettelagt hele livet ++++
 Så har du vår fattige familie som ikke holder sammen og ikke har noen ting omtrent. Det har vært veldig vondt å alltid følt på en slik forskjell gjennom oppveksten. Se alle i nærheten få ting du aldri får, får hjelp til å kjøpe hus/arver hus mens du ikke har sjangs i havet til det på mange mange år og må klare det helt selv. 
 

Det er vanskelig fordi man føler jo at man i en familie er en slags «enhet» og det er de man vokser opp med og har rundt seg så når alle i miljøet ditt har det slik så er det faktisk vanskelig å ikke skulle legge merke til det eller tenke på det. Man føler seg jo unormal og utenfor. Og ja jeg har vært mye sur også, «hvorfor de og ikke meg» tankegang. 
 

Men nå er det ikke så ofte jeg tenker på det lengre og jeg fokuserer heller på meg selv, jeg prøver å bli den beste jeg kan med mine ressurser. Får ikke gjort noe med det, men jeg har tatt litt avstand fra familien(andre ting og, ikke bare av den grunn) og det hjelper at jeg ikke får det dyttet opp i fjeset hele tiden.

Anonymkode: 6cfa3...25a

[AnonymBruker]

Det er helt naturlig, selv om det nok ikke hjelper deg noe særlig... Så vondt for både deg og din mor. Dere hadde fortjent bedre. Stor klem ❤

Anonymkode: 47496...2f9

[AnonymBruker]

Gjør det du kan TS. som hun som skriver over, gjør det beste med dine ressurser. Studer, bli noe. Få en master i noe du elsker. Jobb deg oppover. Og lær av verdiene som din mor hadde. Hun høres veldig god ut. 

Anonymkode: e8033...74e

[Tatja]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Mitt liv har aldri vært noe godt før jeg ble sikkert 17-18 år. Skilte foreldre, mye styr med pappa fra jeg var liten. Han hadde mange damer, skiftet mye jobb, var så hissig og vanskelig til oss. Han kuttet kontakten over lengre tid, han sonet til og med i fengsel for svindel. Alltid vært så mye med han, og han har aldri vært en skikkelig pappa på noe vis. Når han er med på steder så har jeg skjemtes over han og vært redd for sure utbrudd fra han.. 
Foreldrene mine skiltes når jeg var et år, jeg skjønner at mamma ikke klarte å bo med han. Når jeg var liten måtte vi til pappa, selv om mamma ikke ville. Pappa hadde tilgang til advokater på sin side i familien, og han styret og truet mamma med det for å ha oss barna. Jeg husker hvor vi gruet oss, og jeg husker at fra jeg var lita kunne jeg sitte i fanget til mamma i timesvis når jeg kom hjem for å gråte siden jeg savnet henne. 

Mamma døde i fjor. Hun har alltid vært alene med oss. Slitt økonomisk. Jobbet mye. Hadde i åresvis styr med pappa, med kjeft og smell og mange brev med så ekstremt mye stygt innhold (hun tok vare på alt, men viste oss ikke det). Hun var verdens mest sosiale og hadde et elskverdig vesen som alle elsket! Hun var helt perfekt som mamma. ❤️❤️❤️
 

Jeg kjenner så mye på bitterhet over livet. Det er så vondt å se at både mamma og pappa sine søsken lever så fine liv, og at mine søskenbarn har begge sine normale foreldre i live. At de har god økonomi, og må velge mellom sine to hytter i feriene. De og har garantert sine problemer, men det har jo søren meg vi og hatt til de grader! Men likevel er det jeg som mister det eneste holdepunktet i livet mitt... Jeg har to søsken, den ene er veldig snill men dessverre helt ødelagt av alkoholmisbruk, og den andre er nesten manisk. 
 

Det er vondt å se alle de som reiser bort og har det så fint med foreldrene sine. Begge to. Om de hadde mistet en så hadde de nok hatt en velfungerende forelder, de hadde hatt barndomshjemmet sitt osv... 
Og inni meg da så går det en liten jævel. Jeg skulle nesten ønske at de og ble rammet av noe slikt! Det er skikkelig vondt av meg, mamma hadde blitt så sint for at jeg sa det, men slik tenker jeg! Hvorfor er det slik? 

Anonymkode: 45b5a...571

Skjønner tankegangen din, og flere enn du tror har det nok sånn. 

Det sagt: Du er jo heldig, hadde en mor som elsket deg og viste masse kjærlighet. Ikke alle som har det. Du har nok mange gode minner fra henne. Og hun har nok lært deg å selv være en god mor, når den tid kommer. 

Hjertet ditt har kanskje blitt litt hardt pga mer motgang enn du egentlig kunne tåle. Du må finne fred med og i deg selv, og de rundt deg. Søk ro i naturen, eller med avspenning? Evt annet? 

[AnonymBruker]

Den eneste du kan kontrollere er deg selv, så anbefaler deg å begynne der.. Hva trenger du for å ha det bra og være fornøyd med den du er.. 

Anonymkode: d4556...4d1

[AnonymBruker]

Å ønske drama og vondt på andre kan være et tegn på depresjon. 

Personlig har jeg opplevd bedritne ting også, men jeg har heldigvis til gode å ønske det på andre. Det som derimot er fint, kan være å møte andre som har lignende livserfaringer og som man dermed har noe felles ballast med. 

Anonymkode: 42334...d3b