Det 10. året

[AnonymBruker]

2021 ville vært det 10. året sammen, dersom det aldri ble slutt. Vi gjorde det slutt i 2016 og jeg tror fortsatt du ikke mente det. Det skjedde så brått. "Jeg så det komme" sa en kompis, men det gjorde ikke jeg. Jeg så at vi ikke hadde det bra, men det var det grunner for. Vi skulle liksom komme oss gjennom det.

Siden da har jeg prøvd å glemme, men det er ikke så jævlig lett. Det er faktisk ganske vanskelig å glemme den man tror man hører sammen med. Jeg tror du ble redd. Redd for min reaksjon på at du hooka med noen andre enn meg kvelden før. Ja, jeg ble forbanna da jeg hørte det, men nå har jeg forståelse.

Det er fem år siden nå, men 2021 skulle bli det tiende. Vårt tiende år sammen. Nå har vi ikke sett hverandre på to år, men jeg tenker på deg fortsatt, og jeg vet at du fortsatt tenker på meg. Om jeg sier det høyt så blir jeg mistolket som gal, men det er liksom bare noe man vet når kjærligheten er ekte. Man vet at man tenker på hverandre, man føler det.

Siden den gang i 2016, har begge prøvd å finne noen andre, men det funker ikke. Hvorfor? Det er fordi vi leter etter hverandre. Ja, sykt klisje å få det til å rime på den måten, men det er sant. Jeg lurer på hvor vi ville vært i dag dersom du aldri forsvant. Nå begynner jeg å tenke at tankene mine har gått for langt. Kanskje jeg bare skal stoppe en gang for alle...
 

-Tankene til Mann, 25 år

Anonymkode: 8fbec...eba

[AnonymBruker]

Prøvd å ta kontakt?

Dersom du har rett i at hun føler det samme og største problemet er at hun var redd for reaksjonen din da hun "hooka opp" med noen andre, så er det jo ikke akkurat dette en umulig kjærlighet dette her. Da holdes dere jo bare fra hverandre på grunn av at begge er totalt blottet for mot og initiativ.

Eller?

Jeg ser det kom ganske hardt ut, men det er sagt i beste mening, med håp om en gjenforening her. Jeg er bare en type som hadde tatt tak i den type situasjon, og får ofte lyst til å filleriste de som sitter passivt og klager på at ingenting skjer.

Anonymkode: 3de02...b60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Prøvd å ta kontakt?

Dersom du har rett i at hun føler det samme og største problemet er at hun var redd for reaksjonen din da hun "hooka opp" med noen andre, så er det jo ikke akkurat dette en umulig kjærlighet dette her. Da holdes dere jo bare fra hverandre på grunn av at begge er totalt blottet for mot og initiativ.

Eller?

Jeg ser det kom ganske hardt ut, men det er sagt i beste mening, med håp om en gjenforening her. Jeg er bare en type som hadde tatt tak i den type situasjon, og får ofte lyst til å filleriste de som sitter passivt og klager på at ingenting skjer.

Anonymkode: 3de02...b60

Jeg har ikke prøvd å ta kontakt. Dette er bare tanker som jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med, det er ikke ment som klaging. Jeg tar heller ikke det du skriver som noe negativt. Du har faktisk et ganske godt poeng...Hvorfor tar jeg ikke kontakt dersom jeg tror kjærligheten fortsatt er der? Det ligger en del frykt og usikkerhet der som har mye med meg selv å gjøre, men også en usikkerhet i forhold til hva hun har gjort i ettertid (ikke mot meg, men mot seg selv). Er dette noe jeg virkelig vil? Har hun forandret seg? Er hun virkelig den samme dama jeg var sammen med?

Takk for kommentaren.

-TS

Anonymkode: 8fbec...eba