Ekstra mamma - trenger litt råd

[AnonymBruker]

Jeg og min mann har vært sammen i flere år og jeg ble involvert i hans sønn sitt liv siden han var i 4 års alderen. Før vi flyttet sammen så pratet vi sammen og ble enige om at jeg skulle være med på bestemme regler da det også var mitt hjem han skal bo i når han er her. Det startet bra og vi fikk en fin relasjon på tross av mammaen hans som prøvde å sette kjepper hjula, jeg var delaktig i oppdragelsen når han var hos oss og det virket som at alle trives med dette, inklusive gutten som så meg som et trygt punkt og i et års tid var det bare jeg som skulle natte han. Dette endret seg når jeg ble gravid, kort tid etter så begynte en utredelse om ADHD og når vårt barn ble født så kom diagnosen på papiret, ingen overraskelse, bare deilig å endelig ha det svart på hvitt kjente vi så han kan få den ekstra støtten han behøvde. 
Jeg prøver å behandle barna likt og jeg har ingen oppfatning om at han kjenner at jeg har noen vendetta mot han men det oppdras mer med han enn med hans søsken, han er 6 år eldre enn vår eldste og vi har andre forventninger med tanke på alderen. 
De siste 4 årene så har ikke jeg kunne ha tatt del av oppdragelsen uten at barnefar sier imot med minste lille sak foran gutten... han nekter å ta diskusjoner med guttens mamma og jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger hun har stilt opp når vi har behøvd det, ikke engang når jeg fødte kunne hun stille opp og mannen måtte levere gutten hjem i annen kommune før han kunne komme til meg noe som resulterte i at han gikk glipp av fødselen. Ikke engang dette sa han noenting på etterhånd til eksen sin. Dette resulterer i en pappa med dårlig samvittighet  som ofte overkompenserer og ingen ekte dialog mellom foreldrene hans. 
Nå sitter jeg å skriver dette ut av frustrasjon fordi gutten har en leggetid kl 22 i helgene og tar sovemedisiner en time før leggetid, i dag tok han medisinen sin ved kl 21 akkurat som han skal, men når jeg gikk opp for å tisse så merker jeg at mannen og guttungen fortsatt sitter våken kl 01 på natta og spiller på pcen. Og mannen blir tydelig sur på meg foran gutten og unnskylder det med at de hadde det hyggelig så han ville ikke slutte. Han er en flink pappa med de to vi har sammen men det kjennes ikke som at han vil være pappa til sin eldste, da vil han være kompis og han gjør alltid meg til skurken foran barnet om jeg prøver ha en mening. Dette har ledet til at jeg kjenner at jeg gruer meg mer og mer til samvær for jeg er alltid den store stygge ulven da og det kjennes ikke som at jeg klarer å gjøre noe rett uansett situasjon.
Etter at vi fikk felles barn så sluttet gutten å være en del av familien, det kjennes som det iallfall og at mannen har sørget for det... vi hadde vår egen lille familiekjemi som funket og han gledet seg til å bli storebror men det kjennes som at hans egen pappa prøver å overkompensere så mye at det heller blir ekskludering. 
Har såklart prøvd å ta opp dette med mannen men jeg får ikke ha meninger om guttungen lenger kjennes det som... hvordan rydder jeg opp i dette på en måte som ikke straffer noen av barna? 
 

Anonymkode: 42108...88a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg og min mann har vært sammen i flere år og jeg ble involvert i hans sønn sitt liv siden han var i 4 års alderen. Før vi flyttet sammen så pratet vi sammen og ble enige om at jeg skulle være med på bestemme regler da det også var mitt hjem han skal bo i når han er her. Det startet bra og vi fikk en fin relasjon på tross av mammaen hans som prøvde å sette kjepper hjula, jeg var delaktig i oppdragelsen når han var hos oss og det virket som at alle trives med dette, inklusive gutten som så meg som et trygt punkt og i et års tid var det bare jeg som skulle natte han. Dette endret seg når jeg ble gravid, kort tid etter så begynte en utredelse om ADHD og når vårt barn ble født så kom diagnosen på papiret, ingen overraskelse, bare deilig å endelig ha det svart på hvitt kjente vi så han kan få den ekstra støtten han behøvde. 
Jeg prøver å behandle barna likt og jeg har ingen oppfatning om at han kjenner at jeg har noen vendetta mot han men det oppdras mer med han enn med hans søsken, han er 6 år eldre enn vår eldste og vi har andre forventninger med tanke på alderen. 
De siste 4 årene så har ikke jeg kunne ha tatt del av oppdragelsen uten at barnefar sier imot med minste lille sak foran gutten... han nekter å ta diskusjoner med guttens mamma og jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger hun har stilt opp når vi har behøvd det, ikke engang når jeg fødte kunne hun stille opp og mannen måtte levere gutten hjem i annen kommune før han kunne komme til meg noe som resulterte i at han gikk glipp av fødselen. Ikke engang dette sa han noenting på etterhånd til eksen sin. Dette resulterer i en pappa med dårlig samvittighet  som ofte overkompenserer og ingen ekte dialog mellom foreldrene hans. 
Nå sitter jeg å skriver dette ut av frustrasjon fordi gutten har en leggetid kl 22 i helgene og tar sovemedisiner en time før leggetid, i dag tok han medisinen sin ved kl 21 akkurat som han skal, men når jeg gikk opp for å tisse så merker jeg at mannen og guttungen fortsatt sitter våken kl 01 på natta og spiller på pcen. Og mannen blir tydelig sur på meg foran gutten og unnskylder det med at de hadde det hyggelig så han ville ikke slutte. Han er en flink pappa med de to vi har sammen men det kjennes ikke som at han vil være pappa til sin eldste, da vil han være kompis og han gjør alltid meg til skurken foran barnet om jeg prøver ha en mening. Dette har ledet til at jeg kjenner at jeg gruer meg mer og mer til samvær for jeg er alltid den store stygge ulven da og det kjennes ikke som at jeg klarer å gjøre noe rett uansett situasjon.
Etter at vi fikk felles barn så sluttet gutten å være en del av familien, det kjennes som det iallfall og at mannen har sørget for det... vi hadde vår egen lille familiekjemi som funket og han gledet seg til å bli storebror men det kjennes som at hans egen pappa prøver å overkompensere så mye at det heller blir ekskludering. 
Har såklart prøvd å ta opp dette med mannen men jeg får ikke ha meninger om guttungen lenger kjennes det som... hvordan rydder jeg opp i dette på en måte som ikke straffer noen av barna? 
 

Anonymkode: 42108...88a

Nøyaktig hvor gammelt er barnet? 

6 år eldre enn deres eldste, de siste 4 år har du hoppet ut av oppdragelsen.. Han er over 10? 

Det er ofte sånn at pappaer overkompenserer med barn de "kun" har samvær med, det er lett å ville bli kompis og ta igjen tapt tid når barnet er hos mor. Det blir såklart en forskjellsbehandling da de 2 barna dere har fra før, de har jo pappa 100%. Mens det andre barnet er mindre med pappaen = far "godtgjør" fraværet ved å bruke ekstra tid, la barnet få oppslipte regler/lite regler osv. En gang inniblant er vel det helt ok? Hvis barnet er over 10 mener jeg, helst litt eldre (12-13). 

Men én ting faren ikke tenker på, et barn med adhd er superavhengig av GODE rutiner, FASTE regler, STERKE relasjoner, NÆRINGSRIKE måltider og et godt samarbeid far, mor og stemor imellom. Har han (og mor, men regner med mor har fått dette tilbudet) fått tilbud om kurs om barn med adhd, gått på dette og fått all mulig informasjon? For det er så viktig at ikke ALT sklir ut hver gang barnet er hos dere, da kan barnet bli mer utagerende hos mor og det blir vanskeligere og vanskeligere for BARNET å hente seg inn igjen i en utrolig viktig døgnrytme barn med adhd er nødt for å ha. 

En annen veldig viktig ting, ikke stille spørsmål om oppdragelsen rundt barna FORAN barna. Dere må ha god kommunikasjon og forventninger rundt dette før/etter situasjoner, i "fredstid". Hver gang han gjør noe, du sier imot, han sier sin mening og "vinner" FORAN barnet så sier han i bunn og grunn foran barnet at det er far som bestemmer over deg/du har ikke noe du skulle ha sagt. Og det samme motsatt hvis han sier imot deg og du "vinner" foran barnet. Oppdragelse/regler og diskusjon om dette må gjøres uten barn til stede. 

Samarbeid om regler. Det er såklart lov å ha litt slackere regler i helger enn ukedager, men siden han går på medisin er det jo alfa og omega at han heller holder på de gode rutinene. Jeg ser det du sier at far har dårlig samvittighet ovenfor guttungen, og det lyser at han prøver å overkompenserer for gutten, slipper opp rutiner og alt det der.. Det som er synd er jo at han er med på å ødelegge for barnet, og han ser det ikke selv. Han må heller få et fokus på å enten øke samværet hvis gutten selv ønsker dette og det er mulig for deres familie. Stille opp mer i ukedagene for gutten, se på fotballkamper (eller hva han evt går på av aktivitet), ringe og snakke med barnet, være der for barnet og støtte barnet. Alle de GODE tingene som kan BYGGE OPP barnet og rutinene. 

At mor ikke stilte opp under fødsel av deres barn.. Beklager, men skjedde dette under samvær av hans barn så er det i bunn og grunn barnefar (og du) som burde sikret dere en tilgjengelig barnevakt da det er hans "jobb" under samvær. Jeg vet at noen mødre stiller mer opp i forbindelse med sånt, dessverre er det kommunikasjon og samarbeidssvikt, (gjerne islengt en del bitterhet) som gjør at andre mødre tenker at det er fars ansvar under samvær å ha barnevakt. Det samme gjelder andre ganger som dere mener på hun "burde stille opp". Under fars samvær er det fars ansvar å skaffe barnevakt/finne løsninger. Som dagt er noen barnemødre mer villige til å hjelpe for et godt samarbeid og gode løsninger for barna, i andre tilfeller så står barnemødre på sitt. Fordi det tross alt er hans ansvar under samvær. Høres kanskje "dritt ut", men du skulle bare ant hvor mange ganger far til mine barn har "sviktet" våre barn med at han har vært "syk, ikke hatt mulighet osv" til hjelp til barna for så 10 min senere vært helt frisk og dratt avgårde på fest (smartingen kjørte forbi der vi bodde... Dette var også flere ganger da han egentlig skulle hatt samvær med barna). 

Her burde du og barnefar ta en tur på familievernkontoret. Fordi det høres ut som en god del ting å rydde opp i. At du ønsker å bedre samarbeidet dere imellom og at relasjonene og rollene dere har og har hatt de siste årene ikke er det beste for barna. At du gjerne vil at noen andre skal hjelpe dere slik at alle barna kan fortsette å få en god oppvekst og at samarbeidet dere imellom kan bli bedre. Og vær så snill og si fra, snakk ordentlig ut om at det å krange/diskutere/si deres mening om det og det barnet og måten der blir håndtert på foran barnet er absolutt ikke bra og et stort flagg på at her må dere gå gjennom deres foreldreroller mye bedre. At han devaluerer deg og din mening foran barnet er ikke greit, men det er heller ikke greit av deg at du stiller spørsmål ved hans oppdragelse/valg foran barnet. Dette er med på å gjøre et barn usikker, her er det også snakk om et adhd barn som veldig ofte er ekstremt sensitive for slike relasjoner og blir fort usikre. Fvk neste, evt snakk med bup siden han har adhd. 

Adhd er forresten arvelig.. Så enten far eller mor kan ha adhd i tillegg, lurt å tenke over dette ☺️

Selv diagnostisert med adhd i voksen alder 😉

Anonymkode: 9fcb0...5ef

[AnonymBruker]

Herregud, slutt nå i allefall å skylde på moren hans. Du er gift med en dust kort oppsummert.

Anonymkode: 60e53...fc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Herregud, slutt nå i allefall å skylde på moren hans. Du er gift med en dust kort oppsummert.

Anonymkode: 60e53...fc7

TS her

Hvor har jeg skrevet at dette er hans mamma sin feil? 
jeg skriver at moren hans ikke vil samarbeide eller skape en god relasjon, dette er ikke bra for gutten men jeg skriver jo også at min mann er like delaktig i dette som ikke våger å prate med henne ordentlig eller ta diskusjoner. 

Anonymkode: 42108...88a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Nøyaktig hvor gammelt er barnet? 

6 år eldre enn deres eldste, de siste 4 år har du hoppet ut av oppdragelsen.. Han er over 10? 

Det er ofte sånn at pappaer overkompenserer med barn de "kun" har samvær med, det er lett å ville bli kompis og ta igjen tapt tid når barnet er hos mor. Det blir såklart en forskjellsbehandling da de 2 barna dere har fra før, de har jo pappa 100%. Mens det andre barnet er mindre med pappaen = far "godtgjør" fraværet ved å bruke ekstra tid, la barnet få oppslipte regler/lite regler osv. En gang inniblant er vel det helt ok? Hvis barnet er over 10 mener jeg, helst litt eldre (12-13). 

Men én ting faren ikke tenker på, et barn med adhd er superavhengig av GODE rutiner, FASTE regler, STERKE relasjoner, NÆRINGSRIKE måltider og et godt samarbeid far, mor og stemor imellom. Har han (og mor, men regner med mor har fått dette tilbudet) fått tilbud om kurs om barn med adhd, gått på dette og fått all mulig informasjon? For det er så viktig at ikke ALT sklir ut hver gang barnet er hos dere, da kan barnet bli mer utagerende hos mor og det blir vanskeligere og vanskeligere for BARNET å hente seg inn igjen i en utrolig viktig døgnrytme barn med adhd er nødt for å ha. 

En annen veldig viktig ting, ikke stille spørsmål om oppdragelsen rundt barna FORAN barna. Dere må ha god kommunikasjon og forventninger rundt dette før/etter situasjoner, i "fredstid". Hver gang han gjør noe, du sier imot, han sier sin mening og "vinner" FORAN barnet så sier han i bunn og grunn foran barnet at det er far som bestemmer over deg/du har ikke noe du skulle ha sagt. Og det samme motsatt hvis han sier imot deg og du "vinner" foran barnet. Oppdragelse/regler og diskusjon om dette må gjøres uten barn til stede. 

Samarbeid om regler. Det er såklart lov å ha litt slackere regler i helger enn ukedager, men siden han går på medisin er det jo alfa og omega at han heller holder på de gode rutinene. Jeg ser det du sier at far har dårlig samvittighet ovenfor guttungen, og det lyser at han prøver å overkompenserer for gutten, slipper opp rutiner og alt det der.. Det som er synd er jo at han er med på å ødelegge for barnet, og han ser det ikke selv. Han må heller få et fokus på å enten øke samværet hvis gutten selv ønsker dette og det er mulig for deres familie. Stille opp mer i ukedagene for gutten, se på fotballkamper (eller hva han evt går på av aktivitet), ringe og snakke med barnet, være der for barnet og støtte barnet. Alle de GODE tingene som kan BYGGE OPP barnet og rutinene. 

At mor ikke stilte opp under fødsel av deres barn.. Beklager, men skjedde dette under samvær av hans barn så er det i bunn og grunn barnefar (og du) som burde sikret dere en tilgjengelig barnevakt da det er hans "jobb" under samvær. Jeg vet at noen mødre stiller mer opp i forbindelse med sånt, dessverre er det kommunikasjon og samarbeidssvikt, (gjerne islengt en del bitterhet) som gjør at andre mødre tenker at det er fars ansvar under samvær å ha barnevakt. Det samme gjelder andre ganger som dere mener på hun "burde stille opp". Under fars samvær er det fars ansvar å skaffe barnevakt/finne løsninger. Som dagt er noen barnemødre mer villige til å hjelpe for et godt samarbeid og gode løsninger for barna, i andre tilfeller så står barnemødre på sitt. Fordi det tross alt er hans ansvar under samvær. Høres kanskje "dritt ut", men du skulle bare ant hvor mange ganger far til mine barn har "sviktet" våre barn med at han har vært "syk, ikke hatt mulighet osv" til hjelp til barna for så 10 min senere vært helt frisk og dratt avgårde på fest (smartingen kjørte forbi der vi bodde... Dette var også flere ganger da han egentlig skulle hatt samvær med barna). 

Her burde du og barnefar ta en tur på familievernkontoret. Fordi det høres ut som en god del ting å rydde opp i. At du ønsker å bedre samarbeidet dere imellom og at relasjonene og rollene dere har og har hatt de siste årene ikke er det beste for barna. At du gjerne vil at noen andre skal hjelpe dere slik at alle barna kan fortsette å få en god oppvekst og at samarbeidet dere imellom kan bli bedre. Og vær så snill og si fra, snakk ordentlig ut om at det å krange/diskutere/si deres mening om det og det barnet og måten der blir håndtert på foran barnet er absolutt ikke bra og et stort flagg på at her må dere gå gjennom deres foreldreroller mye bedre. At han devaluerer deg og din mening foran barnet er ikke greit, men det er heller ikke greit av deg at du stiller spørsmål ved hans oppdragelse/valg foran barnet. Dette er med på å gjøre et barn usikker, her er det også snakk om et adhd barn som veldig ofte er ekstremt sensitive for slike relasjoner og blir fort usikre. Fvk neste, evt snakk med bup siden han har adhd. 

Adhd er forresten arvelig.. Så enten far eller mor kan ha adhd i tillegg, lurt å tenke over dette ☺️

Selv diagnostisert med adhd i voksen alder 😉

Anonymkode: 9fcb0...5ef

Han er straks 11 år 😊

Vi har vært på kurs om barn med adhd der ALT det du skriver ble tatt opp som viktige punkter. 
Dessverre går ikke gutten på noen aktiviteter, hans store lidenskap i livet er pcen... så han får ingen utløp for sin energi på fritiden og lekt med venner på fritiden har han ikke gjort på et par år. Alt foregår gjennom en skjerm. Mannen spiller med han noen timer til sammen i uka så de gjør noe «sammen» som gutten liker iallfall. 
når det kommer til guttens mor så er vel jeg den som er skuffet fordi jeg har stilt opp for henne fra dag 1 uansett hvor mange kjepper hun har satt i hjula og hvor slem hun har vært mot meg. Har hun ringt og trengt hjelp når det egentlig har vært hennes dager og mannen har sittet fast på jobb eller lignende så har jeg kastet meg i bilen, vi står for 100% av henting og levering selvom det er hun som har flyttet til en annen kommune. Er nok som sagt jeg som er mest skuffet fordi jeg har dratt en stor del av lasset og det har vært jeg som har mest rammet av henne i form av spydighet, utakknemlig og mange stygge navn og jeg har bedt om hjelp og forståelse som tilfeller når våre barn kom til verden og når jeg mistet moren min, store saker i livet og når hennes barn kom til verden og hennes farmor gikk bort så kastet vi oss i bilen for hun spurte om hjelp.
du har helt rett at vi behøver profesjonell hjelp og rådgivning, jeg prøver å ikke ta saker foran barna men det er ikke alltid lett (som f.eks i natt og jeg bare spyttet ut en kommentar om det før jeg rakk å tenke meg om engang for jeg var så irritert), jeg er langt ifra uskyldig men er nok mannen som er mest skyldig i dette, feks  prøver jeg å få han til å spise mer eller smake på noe så kan mannen komme med en kontrakommentar som unnskylder gutten fordi han har ADHD og han slipper å spise middag med familien eller å smake, dette har jo såklart gutten lært seg nå og vil han ikke noe så skylder han på sin diagnose og i mitt hode så blir det så feil... ja, han har en diagnose men han vokser fortsatt opp i samme samfunn som alle andre og hver minste lille sak så skylder gutten selv og foreldrene hans på diagnosen og han har lært seg at han ikke behøver å ta ansvar for sine handlinger for det er jo adhd sin feil. Det kjennes som at de skaper en slags offerrolle til den her lille gutten istedenfor å bygge på det positive og skape en selvsikker gutt... 

Takk for et langt og utfyllende svar 😊 jeg skal prate med mannen og forhåpentligvis så er han enig og det blir en telefon til familievernkontoret på tirsdag 😊
 

Anonymkode: 42108...88a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Han er straks 11 år 😊

Vi har vært på kurs om barn med adhd der ALT det du skriver ble tatt opp som viktige punkter. 
Dessverre går ikke gutten på noen aktiviteter, hans store lidenskap i livet er pcen... så han får ingen utløp for sin energi på fritiden og lekt med venner på fritiden har han ikke gjort på et par år. Alt foregår gjennom en skjerm. Mannen spiller med han noen timer til sammen i uka så de gjør noe «sammen» som gutten liker iallfall. 
når det kommer til guttens mor så er vel jeg den som er skuffet fordi jeg har stilt opp for henne fra dag 1 uansett hvor mange kjepper hun har satt i hjula og hvor slem hun har vært mot meg. Har hun ringt og trengt hjelp når det egentlig har vært hennes dager og mannen har sittet fast på jobb eller lignende så har jeg kastet meg i bilen, vi står for 100% av henting og levering selvom det er hun som har flyttet til en annen kommune. Er nok som sagt jeg som er mest skuffet fordi jeg har dratt en stor del av lasset og det har vært jeg som har mest rammet av henne i form av spydighet, utakknemlig og mange stygge navn og jeg har bedt om hjelp og forståelse som tilfeller når våre barn kom til verden og når jeg mistet moren min, store saker i livet og når hennes barn kom til verden og hennes farmor gikk bort så kastet vi oss i bilen for hun spurte om hjelp.
du har helt rett at vi behøver profesjonell hjelp og rådgivning, jeg prøver å ikke ta saker foran barna men det er ikke alltid lett (som f.eks i natt og jeg bare spyttet ut en kommentar om det før jeg rakk å tenke meg om engang for jeg var så irritert), jeg er langt ifra uskyldig men er nok mannen som er mest skyldig i dette, feks  prøver jeg å få han til å spise mer eller smake på noe så kan mannen komme med en kontrakommentar som unnskylder gutten fordi han har ADHD og han slipper å spise middag med familien eller å smake, dette har jo såklart gutten lært seg nå og vil han ikke noe så skylder han på sin diagnose og i mitt hode så blir det så feil... ja, han har en diagnose men han vokser fortsatt opp i samme samfunn som alle andre og hver minste lille sak så skylder gutten selv og foreldrene hans på diagnosen og han har lært seg at han ikke behøver å ta ansvar for sine handlinger for det er jo adhd sin feil. Det kjennes som at de skaper en slags offerrolle til den her lille gutten istedenfor å bygge på det positive og skape en selvsikker gutt... 

Takk for et langt og utfyllende svar 😊 jeg skal prate med mannen og forhåpentligvis så er han enig og det blir en telefon til familievernkontoret på tirsdag 😊
 

Anonymkode: 42108...88a

Joda, men når dette ikke har gått inn (det kurset med adhd - barn) så bør de jo ta det opp på nytt. 

Nei, adhd er ingen unnskyldning for å slippe unna vanlige normer og regler, der er jeg helt enig med deg i. Du virker veldig fornuftig i forhold til dette. Jeg forstår at det inniblant kan komme en kommentar eller ei. Men prøv å si kommentarene uten negative bemerkninger. Vet hvor utrolig vanskelig det kan være. 

Hmm.. Høres ut som både mor og far er nødt for å sende deg en stor takk for all jobben du gjør, men jeg ser jo du gir og gir og gir og får sjelden noe tilbake. Det er jo absolutt ikke greit. Hadde nesten spurt etter et møte med far, mor og deg òg jeg. For dere SAMMEN skal jo gjøre det beste for dette barnet. Og jeg ser mor og far sliter mer rollene sine ovenfor barnet. 

Disse foreldrene burde jo ta i et tak, men det er jo bare så nye du kan gjøre som stemor. Mange foreldre ser ikke dette selv, hvor dumt det blir å legge til rette for at barnet skal få mine mulig motstand og gjøre som barnet vil. 

Nye regler i hus burde dere jo innføre. 

- Middag skal alltid spises samlet i spisestuen

- All mat skal smakes på

- minst 1 time utetid pr dag

- Gutten burde gå på en aktivitet (kanskje det ikke er mulig om han bor mest hos mor) 

- Dere må sørge for at han kan få mulighet for å være med/møte venner. Om så det blir til at de sitter hos han for å spille inniblant om det er det som skal til. 

- Like regler til alle barna når de er i samme hus, i deres hus bestemmer DERE 2 SAMMEN. 

- Under mors samvær er det ho sekv som skal sørge for å hente/levere barnet selv. Hvis ikke så burde jo barnet flytte til dere, for å få riktige rammer og trygghet. 

Det er jo synd på gutten å ikke få de rammene han hadde trengt. For de har jo veldig få rammer, begge foreldrene. De skaper ekstra uro og trygghet når de lar han slippe unna, lar han gjøre som han vil og ikke har en stabilitet i væremåten rundt han. 

Så bra, håper dere får mye og god hjelp det. Heier på stemødre som deg, du har gjort så mye bra for gutten og håper at du og mannen (og moren) kan bli enige i håndtering av barnet fremover. 

Anonymkode: 9fcb0...5ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Joda, men når dette ikke har gått inn (det kurset med adhd - barn) så bør de jo ta det opp på nytt. 

Nei, adhd er ingen unnskyldning for å slippe unna vanlige normer og regler, der er jeg helt enig med deg i. Du virker veldig fornuftig i forhold til dette. Jeg forstår at det inniblant kan komme en kommentar eller ei. Men prøv å si kommentarene uten negative bemerkninger. Vet hvor utrolig vanskelig det kan være. 

Hmm.. Høres ut som både mor og far er nødt for å sende deg en stor takk for all jobben du gjør, men jeg ser jo du gir og gir og gir og får sjelden noe tilbake. Det er jo absolutt ikke greit. Hadde nesten spurt etter et møte med far, mor og deg òg jeg. For dere SAMMEN skal jo gjøre det beste for dette barnet. Og jeg ser mor og far sliter mer rollene sine ovenfor barnet. 

Disse foreldrene burde jo ta i et tak, men det er jo bare så nye du kan gjøre som stemor. Mange foreldre ser ikke dette selv, hvor dumt det blir å legge til rette for at barnet skal få mine mulig motstand og gjøre som barnet vil. 

Nye regler i hus burde dere jo innføre. 

- Middag skal alltid spises samlet i spisestuen

- All mat skal smakes på

- minst 1 time utetid pr dag

- Gutten burde gå på en aktivitet (kanskje det ikke er mulig om han bor mest hos mor) 

- Dere må sørge for at han kan få mulighet for å være med/møte venner. Om så det blir til at de sitter hos han for å spille inniblant om det er det som skal til. 

- Like regler til alle barna når de er i samme hus, i deres hus bestemmer DERE 2 SAMMEN. 

- Under mors samvær er det ho sekv som skal sørge for å hente/levere barnet selv. Hvis ikke så burde jo barnet flytte til dere, for å få riktige rammer og trygghet. 

Det er jo synd på gutten å ikke få de rammene han hadde trengt. For de har jo veldig få rammer, begge foreldrene. De skaper ekstra uro og trygghet når de lar han slippe unna, lar han gjøre som han vil og ikke har en stabilitet i væremåten rundt han. 

Så bra, håper dere får mye og god hjelp det. Heier på stemødre som deg, du har gjort så mye bra for gutten og håper at du og mannen (og moren) kan bli enige i håndtering av barnet fremover. 

Anonymkode: 9fcb0...5ef

Uro og utrygghet skal det stå i nest siste avsnitt. 

Anonymkode: 9fcb0...5ef

[AnonymBruker]

Kanskje du og mannen burde ta en tur på familievernkontoret? For sånn her kan du jo ikke ha det, å det kan være lettere å få en god dialog der å man får hjelp til å skjønne hverandre 

Anonymkode: 011e4...751