I terapi sa han at det er et mareritt å leve med meg......

[Gjest TheCatLady]

Jo, mannen din har et ansvar for å si noe han også. Litt merkelig at han har hatt det så ille og ikke sagt noe om det, men det overrasker meg ikke siden jeg tror menn oftere lar det skure og gå fremfor å ta opp problemer. 

Poenget er at han har sagt noe nå, men kanskje det at han plutselig var så brutalt ærlig nå uten å ha sagt noe på flere år traff ganske hardt? 

Husker ikke om det er blitt skrevet noe om det, men skal dere gå videre i parterapi fremover? Tenker at det kan hjelpe å ha en tredjepart der. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.5.2021 den 18.41):

Jeg synes du forteller om mitt ekteskap og vår konflikt. Kjeftingen var ikke til å leve med. Kona var egentlig snill og i overkant omsorgsfull. Hun  forsto neppe at kjeftingen var både nedverdigende og ubehagelig, jeg tviler på om hun forsto at det var noe særlig kjefting heller, og iallfall ikke mer enn jeg fortjente. Men jeg orket ikke mer. Jeg var sikkert en dårlig ektemann som aldri kom hjem hjem fra jobb og overlot det meste til kona.

Anonymkode: 29a4b...f47

Om du ikke var en dårlig ektemann, så var du i hvert fall en rævva far.. 

Anonymkode: d7158...7b6

[AnonymBruker]

Hei ts. 

Jeg skriver som en som har sett en slik situasjon utenifra som ei venninne og ikke har stått i den selv. 

Jeg har et par venninner som alltid hakker på mennene sine, klager til meg om han og til og med hakker og klager foran meg. Ikke nok med at det må være temmelig ubehagelig å bli snakket til på den måten, så blir de det foran andre og. Det må virkelig forsterke ubehaget. Jeg synes det er veldig ubehagelig. Jeg sier ifra til disse venninnene, men det blir blank avfeid med at de gjør det meste hjemme så det må mannfolka tåle.

Mine tanker er at disse forholdene kommer til å ende med at han til slutt går, og det antagelig etter han har prøvd å si fra flere ganger og ikke blitt hørt. Tror du kanskje mannen din har prøvd å si noe der du har avvist hans spede forsøk? Kanskje han tenkte at da han flyttet til et annet rom så skulle du ta hintet og prøve å gjøre noe med det? Kanskje det har såret han veldig at det har tatt helt år før du tok tak? 

Jeg har prøver selv å etterleve  at når jeg skal klage/si fra om noe så prøver jeg å gjøre det ved å dreie det rundt hvordan jeg reagerer på det, så han skal forstå hvorfor. Et eksempel om han ikke kommer hjem til tiden han har sagt så kan jeg for eksempel si "Jeg skjønner du hadde det gøy i går kveld og ikke tenkte over klokka, men når du ikke kom hjem til avtalt tid så ble jeg redd for at noe hadde skjedd deg. Jeg vet det er tåpelig og jeg overtenker og overdramatiserer, kanskje du kan sende en sms neste gang så jeg slipper jeg det?"  Eller for eksempel "Jeg har gjort så mye husarbeid i dag at jeg ikke orker rydde rotet på kjøkkenet, kunne du tatt det? jeg får ikke til å slappe av før det er gjort."

Anonymkode: 1763a...d01

[Tiuren]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Om du ikke var en dårlig ektemann, så var du i hvert fall en rævva far.. 

Anonymkode: d7158...7b6

Med mindre du er hans barn, eller noen av partenes psykolog, så er dine ord fullstendig verdiløse. 

[Gjest supernova_87]

Han ble med i terapi. Tok det på alvor. Klarte å åpne seg og være ærlig. Og det er negativt??? 

Når du vet hvor landet hans ligger, fordi han våget å være ærlig så kan det jobbes med. Han ble vel med fordi han også har et håp da. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har jo ikke visst vi hadde problemer før nå mens han tydeligvis har hatt det slik i årevis. Han sa jo at alle våre 17 år har vært lite spennende og han svartmalte det som bare det. Alt var liksom så grått og trist. 

Anonymkode: c7b03...862

Føler dette er en typisk unnskyldning som kommer fra den part som blir dumpet. «Det kom ut av det blå/som Lyn fra klar himmel». 

Kan du huske når du var lykkelig sist? Når var dere lykkelige sist? 
Elsker du mannen? (Eller er dere egentlig bare sammen pga ekteskap og barn?)

Anonymkode: 48658...9fd

[Era Vulgaris]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Takk som spør. Dårlig. Kom hjem, selvsagt innen 17 mai pga barna, men mannen er fjern. Han har bare jobbet i garasjen hele tiden. Sa selvsagt hei og pratet litt om hvordan jeg hadde hatt det, i form av hvem jeg hadde møtt, hva vi hadde gjort. Ikke noe om oss og alt vi går gjennom. Spiste middag med barna og deretter ble han i garasjen til leggetid. Og selvsagt la vi oss hver for oss. Jeg hadde et håp om at han hadde innsett mens jeg var borte at nå ville han legge seg inn til meg igjen. Neida. 

Jeg forstår selvsagt at jeg har mye å jobbe med. Jeg hører jo alt han sier, men jeg kan ikke noe for at jeg er svært såret. Syns det han har sagt er så stygt, men som dere sier er det vel sant. Han må jo ha hatt det fælt, hvorfor sier han ikke noe før om dette? har han ikke et ansvar i å si noe? Jeg har jo ikke visst vi hadde problemer før nå mens han tydeligvis har hatt det slik i årevis. Han sa jo at alle våre 17 år har vært lite spennende og han svartmalte det som bare det. Alt var liksom så grått og trist. 

Jeg er fortsatt såret og sint men skal gjøre det jeg kan for å kjempe for dette. Men jeg begynner jo tro at han er på vei ut. På den annen side virker han noe usikker, siden han sender melding og sier han er glad i meg, og har sagt flere ganger at jeg overdramatiserer. Har forresten spurt han rett ut om han har vært utro, da sa han nei. Har og spurt om han har følelser for en annen, da sa han "slutt med det der!" og så snakket vi ikke mer om det.  Jeg vet ikke hvordan dette går. Usikker nå. TS

Anonymkode: c7b03...862

Jeg synes dere håndterer dette særdeles dårlig, begge to. Her inntar du en offerrolle, og han trekker seg vekk. At du ikke har visst om at dere har problemer, kan umulig stemme, hvis dere ikke har delt soverom på lang tid. I terapi sier han mange sårende ting, men han gjør et forsøk på å være ærlig. Du rømmer vekk, og tror at det skal skje noe magisk når du kommer hjem. 
Kanskje har han rett i alt han sa i terapi, en del kvinner blir utrolig klagete, pirker og hakker mye på mannen, og tenker ikke over hvor nedlatende og nedbrytende det er. Kanskje har han en annen, det er det ingen som kan vite noe om. Uansett hva som stemmer eller ikke, blir dere nødt til å fortsette i terapi. Enten dere skal jobbe for forholdet eller gå fra hverandre.

[got2go]

Jeg syns det er modig gjort av mannen din å være så direkte på hva som plager han. Da vet du konkret hva som bør jobbes med.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg hadde et håp om at han hadde innsett mens jeg var borte at nå ville han legge seg inn til meg igjen.

Hva har du gjort for å strekke ut en hånd mot ham? 

 

Slik situasjonen ser ut utenfra har du undertrykt og skremt mannen din fra å si sin mening gjennom mange år. Når han endelig tar mot til seg og forteller deg hva han trenger fra deg, reagerer du ved å minimere hans følelser og avvise ham. Du straffer ham (ved å stikke av), men han tar likevel kontakt med deg for å fortelle deg at han ønsker å jobbe med parforholdet, men du tar ikke hans utstrakte hånd. Når du kommer hjem overser du ham og snakker om trivialiteter, for så å bli skuffet når han ikke har gjennomgått en fullstendig personlighetsforandring på 1-2 døgn. 
Du har urealistiske idéer, og er ekstremt selvopptatt!
Hvis du skal ha noen som helst sjanse til å redde dette er du nødt til å slutte å være så egosentrisk, og forstå at også følelsene hans har verdi, faktisk like stor verdi som dine følelser. Ta deg sammen, slutt å sutre og sett deg ned og snakk ordentlig med mannen din. Lytt til ham! La ham få snakke, og ikke avbryt, avvis eller minimér hans følelser og ønsker. Respektér at han er et likeverdig menneske og har like stor rett som deg til å bli hørt. 

Anonymkode: 944e3...158

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (På 14.5.2021 den 23.33):

Vi sliter, og har gjort det lenge. Gift i 17 år. Kommunikasjonen er dårlig, i form av at vi ikke snakker om "oss", vi har lite sex, lite felles interesser, samtalene våre handler om "alle andre", nyheter eller barna, vi har en typisk fordeling der jeg tar barna og han ordner med hus og bil. 

Jeg foreslo terapi og han godtok det. På vår tredje time klarer han å si følgende, omtrent ordrett:

"Det er et mareritt å leve med deg. Jeg orker ikke sove ved siden av deg, jeg er så lei av at du hakker på meg, ikke ser meg, tar meg for gitt, aldri anerkjenner meg, at du kontrollerer meg. Vi har lite til felles og jeg orker bare ikke mer av dette".

Jeg er sjokkert. Ikke visste jeg at det var så ille. Høres ikke dette ut som en mann som har bare samlet opp dritt og så plutselig sprekker alt ut? Syns det var skikkelig stygge ting å si...?

Anonymkode: c7b03...862

Jeg vet at dette høres merkelig ut men om jeg var deg ville jeg tenkt at:

 

Dette er gode nyheter !

Det betyr faktisk at:

1.) Han ønsker at du ser ham. 
2.) Han ønsker at du anerkjenner ham! 
3.) Han ønsker at du ikke tar han for gitt, men setter pris på ham! 
 

Du kan innfri alle disse tre tingene simpelthen via å vise ham hva du føler for ham! 
vær mer åpen med følelsene dine. Vær mer sårbar og ikke så stolt. 
 

Du har egentlig fått mye å jobbe med og gode sjanser til å lykkes om du velger å se dette som en mulighet fremfor kritikk. 

 

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (2 timer siden):

Du kan innfri alle disse tre tingene simpelthen via å vise ham hva du føler for ham! 
vær mer åpen med følelsene dine. Vær mer sårbar og ikke så stolt. 

Er det noe å hente der da? Jeg synes mye av det ts sier, bunner i forakt for mannen.  

Anonymkode: 6d978...781

[AnonymBruker]

Du må sette pris på han for den han er, ikke den du vil at han skal være. 

Anonymkode: f5dd1...5f0

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Er det noe å hente der da? Jeg synes mye av det ts sier, bunner i forakt for mannen.  

Anonymkode: 6d978...781

Det kan godt være at TS er den som sitter med mye forakt mot maken, det ville i så fall forklare hvordan hun tolker hans utsagn som «fornærmende» og provoserende. 
 

Edit: jeg ser nå at maken har utalt seg angripende og kritiserende mot TS, noe som kan forklare hennes opplevelse av å føle forakt. 

Endret 18. mai 2021 av Raven.Writingdesk

[AnonymBruker]

I stedet for å si at det var stygt sagt så kan du være takknemlig for at han er ærlig. Gå i deg selv om du mener feilen ligger der, men du høres lite ydmyk ut, så da er det best å avslutte forholdet. All ære til denne mannen for å være ærlig om hva han føler og tenker. Synd du skal gjøre deg selv til offer og ikke faktisk se han, det høres ut som det har vært problemet hele veien uansett. 

Anonymkode: 29cb9...552

[AnonymBruker]

Høres ut som om dere bør gå fra hverandre 

Anonymkode: 7df90...f3d

[AnonymBruker]

Sånn som jeg oppfattet det så kom den utblåsningen fra han i et forum der han visste han kunne bli hørt og tatt på alvor . 
Tror du TS at han kunne ha gjort det samme hjemme hos dere uten å bli «halshugd»? 
Han har kastet hansken over til deg , og det er du som må ta opp tråden og kommunisere. 
Å trekke deg unna er feil , og det skaper større avstand og mindre sjanser for å komme til bunns i konflikten . 
Mulig dere aldri har vært gode på kommunikasjon på felt som omhandler personlige behov og ønsker . 
Er du villig til å senke garden og komme han i møte ? Å trasse og furte hjelper ingen 

Anonymkode: 1c608...287

[Gjest Fnuggolina]

Raven.Writingdesk skrev (18 timer siden):

Jeg vet at dette høres merkelig ut men om jeg var deg ville jeg tenkt at:

 

Dette er gode nyheter !

Det betyr faktisk at:

1.) Han ønsker at du ser ham. 
2.) Han ønsker at du anerkjenner ham! 
3.) Han ønsker at du ikke tar han for gitt, men setter pris på ham! 
 

Du kan innfri alle disse tre tingene simpelthen via å vise ham hva du føler for ham! 
vær mer åpen med følelsene dine. Vær mer sårbar og ikke så stolt. 
 

Du har egentlig fått mye å jobbe med og gode sjanser til å lykkes om du velger å se dette som en mulighet fremfor kritikk. 

 

Jeg tenker det samme.

MEN - spørsmålet er om han og du TS er villige og har motivasjon til å snu skuta.

Jeg synes det er ganske dårlig gjort å bygge opp så mye frustrasjon og sinne over partner uten å si noe - man gir ikke personen en sjanse til å endre noe, og man kommer med verdens kjipeste søppelbøtte 10 år etter.

Det er IKKE greit.

Men jeg tror hans tilbakemelding er ganske vanlig for mange, og parterapi kan være ganske tøft.

Poenget etter noen timer hvor gruffet graves opp må være å legge en strategi for positiv endring - praktiske oppgaver.

Og selvsagt stille spørsmålet «vil du og jeg dette». 

Man bør nok ta litt betenkningstid og vurdere om motivasjonen er der.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.5.2021 den 0.00):

Takk som spør. Dårlig. Kom hjem, selvsagt innen 17 mai pga barna, men mannen er fjern. Han har bare jobbet i garasjen hele tiden. Sa selvsagt hei og pratet litt om hvordan jeg hadde hatt det, i form av hvem jeg hadde møtt, hva vi hadde gjort. Ikke noe om oss og alt vi går gjennom. Spiste middag med barna og deretter ble han i garasjen til leggetid. Og selvsagt la vi oss hver for oss. Jeg hadde et håp om at han hadde innsett mens jeg var borte at nå ville han legge seg inn til meg igjen. Neida. 

Jeg forstår selvsagt at jeg har mye å jobbe med. Jeg hører jo alt han sier, men jeg kan ikke noe for at jeg er svært såret. Syns det han har sagt er så stygt, men som dere sier er det vel sant. Han må jo ha hatt det fælt, hvorfor sier han ikke noe før om dette? har han ikke et ansvar i å si noe? Jeg har jo ikke visst vi hadde problemer før nå mens han tydeligvis har hatt det slik i årevis. Han sa jo at alle våre 17 år har vært lite spennende og han svartmalte det som bare det. Alt var liksom så grått og trist. 

Jeg er fortsatt såret og sint men skal gjøre det jeg kan for å kjempe for dette. Men jeg begynner jo tro at han er på vei ut. På den annen side virker han noe usikker, siden han sender melding og sier han er glad i meg, og har sagt flere ganger at jeg overdramatiserer. Har forresten spurt han rett ut om han har vært utro, da sa han nei. Har og spurt om han har følelser for en annen, da sa han "slutt med det der!" og så snakket vi ikke mer om det.  Jeg vet ikke hvordan dette går. Usikker nå. TS

Anonymkode: c7b03...862

Du kan ikke forvente at han skal komme å legge seg inne hos deg når du har rømt huset fordi du ikke tåler ham. Du sier jo med store bokstaver at han ikke er velkommen. Det du der imot burde gjøre, er å selv gå inn til ham. Ikke sitt å vær såret og snurt. Ta initiativ til å bli komme nærmere hverandre igjen. Gå til ham. 

Anonymkode: 4a2b1...8f8

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (På 16.5.2021 den 15.52):

TS her. Fikk en mld av han i dag der han skrev at han var glad i meg og at han håpte vi kunne snakke skikkelig gjennom alt dette. Så det var vel positivt? 

Jeg har nemlig stukket av for noen dager. Orket ikke være med han så jeg reiste på besøk til en venninne. 

Det kan godt være jeg må gå i meg selv og kanskje har dere rett at jeg har mast, krevd og ikke sett ham. Jeg har ikke akkurat vært veldig lysten på sex heller, for han bor jo på eget rom og jeg syns det er utrolig trist. 

Er redd for at han kan ha et godt øye til en annen også. Ikke sikker på dette,men han snakker veldig varmt om et menneske. Orker ikke tenke at hun har noe med saken å gjøre men det streifer meg. Vi har jo slitt lenge. Han er misfornøyd, jeg er misfornøyd, så skal vi finne tilbake til hverandre har vi en lang vei å gå. Men jeg tror det kan ta lang lang tid. Og kanskje er han ferdig som veldig mange her sier. Jeg vet jo ikke enda. 

Anonymkode: c7b03...862

Du orket ikke være med han...så du stakk av noen dager?? TS, hadde du vært partneren min skulle du fått stukket av ALLE dager fra nå.

[AnonymBruker]

Nå orket jeg ikke å lese hele tråden, men jeg vil gi et annet svar på dette jeg. Min psykisk syke mann har sagt dette flere ganger. Han i sin verden, opplever alt som hakking og kritikk. Helt nøytrale spørsmål som "har du tenkt noe over hva vi skal ha til middag i dag?" høres i hans hode ut som "fy søren, du har sikkert ikke klart å bestemme middagen engang, du er så udugelig, hvis du ikke har bestemt den har du sikkert ikke handlet heller, eller så hadde du ikke tenkt å lage den en gang din taper". 

Og ja, så ille er det. Noen mennesker opplever alt som hakking.

 

Og noe er etter min mening normale beskjeder man må gi til andre. Feks hvis min mann tar på barna sko, og jeg sier "du må stramme lenger ned på skolissen, ellers snubler han" fordi jeg ser at toåringen snubler x antall ganger om skoene ikke er strammet skikkelig, så vil jo mange oppleve det som hakking, og det kan jeg være enig i, men jeg mener det er nødvendig hakking. Ikke søren om jeg lar en toåring gå på snørra for at "far skal få prøve seg selv og erfare selv". 

Anonymkode: 86625...851