Tvil i forholdet..

[AnonymBruker]

Ja jeg er så i tvil om forholdet mitt er "rett".. Jeg forstår heller ikke hvorfor jeg er i tvil, og lurer på om tvilen er reel eller kun i hodet mitt..? 

Vært sammen i 2 år ca. I starten var jeg sikker på at denne mannen ville jeg gifte meg med å bli gammel med. 

Nå vet jeg ikke.

I starten ville jeg flytte sammen med han, men etter han har uttrykt at han vil vente med dette, har tvilen bare blitt større. 

Nå vet jeg ikke om jeg vil bo sammen med han. Egentlig tror jeg ikke jeg vil det. Men er det kun pga "trass" jeg føler det slikt, eller er følelsene rundt dette reelle? 

Jeg vil bo alene. Med barna mine. I mitt hus. Jeg vil ikke kjøpe meg inn i hans hus, få mere lån, og la barna forholde seg til en stepappa. 

Ikke er han veldig involvert i barna mine heller. (ja jeg skrev en tråd om dette tidligere her). Og nå kjenner jeg at dette er like greit.. Rett og slett pga tvilen min.. Om det liksom blir slutt mellom oss er det best at han ikke har vært så involvert i barna mine. 

Jeg savner han hellet ikke så mye når vi er fra hverandre. Jeg føler ikke enorm seksuell tiltrekning når vi igjeb møtes. Jeg er også mye mindre sjalu/ usikker mtp om han har kontakt med andre damer.. (noe jeg egentlig ikke tror).. 

Og jeg vet ikke om disse følelsene er at jeg endelig føler trygghet i forholdet, eller rett og slett likegyldighet? 

Jeg kjenner jeg blir litt trist av tanken på et brudd.. Litt for å miste han og familien hans, men kanskje mest for enda et nederlag i enda et forhold. Jeg er snart 40 år, og hadde jo håpet at jeg endelig hadde funnet en jeg kunne bli gammel med.. Jeg er trist for nok en gang har mislykkes.. (dette er første seriøse forhold etter jeg ble skilt fra barnefaren- som jeg var sammen med i ca 15 år).. 

Huff.. 

Hvordan vet jeg hva som er trygghet, og hva som er likegyldighet..? 

Han sier han skal komme å møte meg og barna mine i morgen.. Og jeg vet virkelig ikke hva jeg føler rundt det. Er kanskje redd for han skal "ombestemte" seg slik at jeg blir skuffet på nytt.. (Jeg er vant til at menn skuffer meg, og den beste løsningen er å ikke ha noen forventninger What so ever..) 

Anonymkode: 02adc...7fa

[Lisamarie]

https://podcasts.apple.com/no/podcast/ida-med-hjertet-i-hånden/id1371548246?l=nb&i=1000521384431 Hør på denne. Det er ikke et nederlag selv om det blir slutt. 
God klem til deg, hva enn du velger. Du vet svaret best selv hva som er rett ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Ja jeg er så i tvil om forholdet mitt er "rett".. Jeg forstår heller ikke hvorfor jeg er i tvil, og lurer på om tvilen er reel eller kun i hodet mitt..? 

Vært sammen i 2 år ca. I starten var jeg sikker på at denne mannen ville jeg gifte meg med å bli gammel med. 

Nå vet jeg ikke.

I starten ville jeg flytte sammen med han, men etter han har uttrykt at han vil vente med dette, har tvilen bare blitt større. 

Nå vet jeg ikke om jeg vil bo sammen med han. Egentlig tror jeg ikke jeg vil det. Men er det kun pga "trass" jeg føler det slikt, eller er følelsene rundt dette reelle? 

Jeg vil bo alene. Med barna mine. I mitt hus. Jeg vil ikke kjøpe meg inn i hans hus, få mere lån, og la barna forholde seg til en stepappa. 

Ikke er han veldig involvert i barna mine heller. (ja jeg skrev en tråd om dette tidligere her). Og nå kjenner jeg at dette er like greit.. Rett og slett pga tvilen min.. Om det liksom blir slutt mellom oss er det best at han ikke har vært så involvert i barna mine. 

Jeg savner han hellet ikke så mye når vi er fra hverandre. Jeg føler ikke enorm seksuell tiltrekning når vi igjeb møtes. Jeg er også mye mindre sjalu/ usikker mtp om han har kontakt med andre damer.. (noe jeg egentlig ikke tror).. 

Og jeg vet ikke om disse følelsene er at jeg endelig føler trygghet i forholdet, eller rett og slett likegyldighet? 

Jeg kjenner jeg blir litt trist av tanken på et brudd.. Litt for å miste han og familien hans, men kanskje mest for enda et nederlag i enda et forhold. Jeg er snart 40 år, og hadde jo håpet at jeg endelig hadde funnet en jeg kunne bli gammel med.. Jeg er trist for nok en gang har mislykkes.. (dette er første seriøse forhold etter jeg ble skilt fra barnefaren- som jeg var sammen med i ca 15 år).. 

Huff.. 

Hvordan vet jeg hva som er trygghet, og hva som er likegyldighet..? 

Han sier han skal komme å møte meg og barna mine i morgen.. Og jeg vet virkelig ikke hva jeg føler rundt det. Er kanskje redd for han skal "ombestemte" seg slik at jeg blir skuffet på nytt.. (Jeg er vant til at menn skuffer meg, og den beste løsningen er å ikke ha noen forventninger What so ever..) 

Anonymkode: 02adc...7fa

Jeg hadde gjort det slutt, for du gikk etter 15 år med far til barna for å få det enda bedre sant? Livet er for kort til å ikke ha det bra og dere har ikke barn sammen, så derfor hadde jeg gått når du allerede føler det sånnt...

Anonymkode: 016cf...c28

[Fiffig]

Det høres ut som du er på vei bort følelsesmessig. Det er nok en prosess, men du har begynt den i alle fall. 

[AnonymBruker]

Hvordan vet jeg hva som er trygghet, og hva som er likegyldighet..? 

Trygghet er en god følelse. Det høres det ikke ut som du opplever her. Jeg tror ikke du er likegyldig. Du er jo lei deg. For meg høres det ut som han ikke er det du ønsker deg, men at du har holdt på ham likevel. Kanskje i frykt for å bli alene..? 

Trygghet er dette i alle fall ikke. 

Anonymkode: 912a4...354

[AnonymBruker]

Hva ønsker du deg, da? Ønsker du deg et forhold, og hvordan ønsker du at det forholdet skal være? Er du fornøyd med å ha familieliv alene med barna dine, og så ha ham som en elsker? Ønsker du deg en partner i hverdagen? 

Anonymkode: bc48d...fb3