Bonusmor som trenger hjelp

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er bonusmor til to, hvor en går siste år i bhg og en har begynt på skolen. jeg og faren til barna har vært sammen i 1,5 år, og de flyttet inn til meg i høst. ungene er hos oss litt over 50%. (trenger ingen pekefinger på at det gikk fort i svingene, det er vi klar over, men det var den beste løsningen for oss). 

i hverdagen har jeg nå begynt å få, og ta, mer og mer ansvar når det gjelder barna. jeg hjelper til å kjøre/hente i bhg og skole, lager nistepakker, dusjer de innimellom og leser bok på kveldene osv. vi er et par som liker å gjøre mye sammen, og det blir naturlig at jeg tar stor plass i deres liv, selvom det såklart er far sitt ansvar til sist.  

den siste tiden har vi snakket en del om det å skulle få et felles barn etterhvert, da det er noe jeg ønsker meg veldig. vi snakker en del om oppdragelse og at vi må være enige om dette rundt barna nå, og også når vi får vårt felles barn. problemet ligger i at jeg føler veldig på at det er han som bestemmer alt over barna, selvom han sier at jeg også skal være med og bestemme. (håper dere ikke tar dette feil som at vi skal sjefe rundt over ungene, men sånn typ vanlige ting som at man sitter ved bordet til alle har spist opp osv). 

for å ta noen eksempler: etter at de tre flyttet inn til meg så har jeg fortalt om reglene i mitt hjem. at vi spiser middag sammen og sitter til alle har spist, man er høflig og ordentlig med hverandre, leker skal ryddes tilbake på soverommet før leggetid, ingen tv samtidig som middag osv. dette er ok for far, og han respekterer mine regler hjemme, og irettesetter ungene dersom de ikke følger reglene. men når det kommer til andre ting så føler jeg at jeg kommer til kort. feks så mener jeg at ungene er store nok til å gjøre ting de klarer selv. feks kle på seg, ta på sko og jakke selv, finne seg litt drikke selv. når ungene spør om jeg kan hjelpe og ta på dem skoene så sier jeg nei, det kan de gjøre selv, og at jeg heller hjelper til hvis de ikke får til etter å ha prøvd. da går ungene til far og han hjelper med en gang. de har blitt veldig bortskjemte og rett og slett late av dette. dersom jeg sier at jeg ikke vil hente et vannglass til dem fordi de ikke gidder selv, så sitter de og sutrer til far ordner opp. 

jeg mener også at man må være konsekvent når man har sagt noe til ungene. for eksempel så vet de veldig godt at de ikke får leke med ting inne som hører til utendørs, som fotball, skateboard og sparkesykkel. når de så begynner å drive med dette inne sier far: legg det fra deg, det er ikke lov å leke med dette inne. ungen hører ikke og fortsetter å leke, mens far snur seg mot tv eller telefon og later som han ikke ser. dette skjer gang på gang, og da er det ikke rart at ungene fortsetter og leke, når det ikke gir konsekvenser? jeg prøver også å si ifra til dem, men jeg har ikke like myndighet, og det merkes veldig godt.. de hører ikke på meg på samme måte, og da blir det til at jeg heller lar være og si noe, og blir irritert inni meg istedet. (de hører dog veldig godt etter når jeg snakker til dem når far ikke er hjemme, lurer på om jeg framstår som en del strengere, eller om de er mer usikker på meg? jeg vet ikke). 

det jeg egentlig lurer på er hvordan jeg kan snakke med far om alle disse tingene, uten å si at jeg ikke liker måten han oppdrar ungene sine på. jeg vil så gjerne snakke med han om dette, finne løsninger og lage god stemning rundt det, men jeg vet virkelig ikke hvordan.. 

skal sies at vi har snakket litt om det tidligere, men det blir ingen forskjell i handlingene.. synes også det er veldig vondt at jeg høres så kritiserende ut når jeg tar det opp 😣 det er flere ting enn de jeg har nevnt, men jeg nevner bare noen for å gi eksempler på hva jeg mener. 

har dere noen tips og råd til meg?

Anonymkode: b9c6f...e8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hei! Jeg er bonusmor til to, hvor en går siste år i bhg og en har begynt på skolen. jeg og faren til barna har vært sammen i 1,5 år, og de flyttet inn til meg i høst. ungene er hos oss litt over 50%. (trenger ingen pekefinger på at det gikk fort i svingene, det er vi klar over, men det var den beste løsningen for oss). 

i hverdagen har jeg nå begynt å få, og ta, mer og mer ansvar når det gjelder barna. jeg hjelper til å kjøre/hente i bhg og skole, lager nistepakker, dusjer de innimellom og leser bok på kveldene osv. vi er et par som liker å gjøre mye sammen, og det blir naturlig at jeg tar stor plass i deres liv, selvom det såklart er far sitt ansvar til sist.  

den siste tiden har vi snakket en del om det å skulle få et felles barn etterhvert, da det er noe jeg ønsker meg veldig. vi snakker en del om oppdragelse og at vi må være enige om dette rundt barna nå, og også når vi får vårt felles barn. problemet ligger i at jeg føler veldig på at det er han som bestemmer alt over barna, selvom han sier at jeg også skal være med og bestemme. (håper dere ikke tar dette feil som at vi skal sjefe rundt over ungene, men sånn typ vanlige ting som at man sitter ved bordet til alle har spist opp osv). 

for å ta noen eksempler: etter at de tre flyttet inn til meg så har jeg fortalt om reglene i mitt hjem. at vi spiser middag sammen og sitter til alle har spist, man er høflig og ordentlig med hverandre, leker skal ryddes tilbake på soverommet før leggetid, ingen tv samtidig som middag osv. dette er ok for far, og han respekterer mine regler hjemme, og irettesetter ungene dersom de ikke følger reglene. men når det kommer til andre ting så føler jeg at jeg kommer til kort. feks så mener jeg at ungene er store nok til å gjøre ting de klarer selv. feks kle på seg, ta på sko og jakke selv, finne seg litt drikke selv. når ungene spør om jeg kan hjelpe og ta på dem skoene så sier jeg nei, det kan de gjøre selv, og at jeg heller hjelper til hvis de ikke får til etter å ha prøvd. da går ungene til far og han hjelper med en gang. de har blitt veldig bortskjemte og rett og slett late av dette. dersom jeg sier at jeg ikke vil hente et vannglass til dem fordi de ikke gidder selv, så sitter de og sutrer til far ordner opp. 

jeg mener også at man må være konsekvent når man har sagt noe til ungene. for eksempel så vet de veldig godt at de ikke får leke med ting inne som hører til utendørs, som fotball, skateboard og sparkesykkel. når de så begynner å drive med dette inne sier far: legg det fra deg, det er ikke lov å leke med dette inne. ungen hører ikke og fortsetter å leke, mens far snur seg mot tv eller telefon og later som han ikke ser. dette skjer gang på gang, og da er det ikke rart at ungene fortsetter og leke, når det ikke gir konsekvenser? jeg prøver også å si ifra til dem, men jeg har ikke like myndighet, og det merkes veldig godt.. de hører ikke på meg på samme måte, og da blir det til at jeg heller lar være og si noe, og blir irritert inni meg istedet. (de hører dog veldig godt etter når jeg snakker til dem når far ikke er hjemme, lurer på om jeg framstår som en del strengere, eller om de er mer usikker på meg? jeg vet ikke). 

det jeg egentlig lurer på er hvordan jeg kan snakke med far om alle disse tingene, uten å si at jeg ikke liker måten han oppdrar ungene sine på. jeg vil så gjerne snakke med han om dette, finne løsninger og lage god stemning rundt det, men jeg vet virkelig ikke hvordan.. 

skal sies at vi har snakket litt om det tidligere, men det blir ingen forskjell i handlingene.. synes også det er veldig vondt at jeg høres så kritiserende ut når jeg tar det opp 😣 det er flere ting enn de jeg har nevnt, men jeg nevner bare noen for å gi eksempler på hva jeg mener. 

har dere noen tips og råd til meg?

Anonymkode: b9c6f...e8b

Som erfaring selv som bonusmor ble alt annerledes den dagen jeg fikk mine egne barn. Tok litt lettere på ting merket jeg. 

Vi har en dag i uken vi kan spise foran tvn. Som regel fredager når vi spiser pizza og ser familiefilm sammen. 
 

Ikke stress over regler, men greit at dere har de samme for alle barna. Forskjellsbehandling merkes fort. Gutten min gir opp alt for fort og ber om hjelp. Jeg sier han kan prøve litt så kan jeg hjelpe han om han ikke får til. Gir skryt når han klarer ting alene. Noen ganger vil han ha hjelp for oppmerksomhetens skyld. Det er også greit. 

Du kan kalle inn til familieråd. Snakk sammen, gjerne med mor til barna også. Dere bør være samkjørte i begge hjem. Da kan dere ta opp tv-tid, inne-tid, regler, hva som forventes av barna osv. Dere få inne en balanse i hjemmene. Men du kan ikke bestemme over barna. Finn en grei middelvei. Gi kompromiss. 
 

Ta det slik da, hadde du syntes det hadde vært greit om en stefar til dine barn skulle ha bestemt alt i hjemmet? Uten at du er enig om det ? 
Jeg bestemmer ikke over mine bonusbarn, samme som at min samboer ikke bestemmer over mitt barn. Men vi har en felles enighet om hvordan ting bør være i hjemmet. Når jeg er borte har han siste ordet. Om han er borte avgjør jeg ting. Hvis ikke kommer vi til en enighet sammen. Spør barna hans meg om noe så sier jeg «har dere spurt pappa?» «jeg skal høre med han hva han synes først, så kommer jeg med et svar.» 

Jeg har lov å komme med mine meninger, men han avgjør ting syvende og sist. Likedan når det kommer til min sønn, jeg har siste ordet. Men hører på hans meninger også. 

Anonymkode: 7764e...e8f

[AnonymBruker]

mye bra du sier her, takk for det! 

jeg skjønner nå at jeg virker veldig streng og som en regelrytter i innlegget mitt. vi også har dager der vi spiser foran tv’n en fredag, for å ha litt ekstra hygge. og jeg også hjelper å ta på sko når jeg merker at barna bare trenger litt oppmerksomhet. det som jeg føler ikke er greit er at jeg og far ikke gjør ting likt. at ungene kommer til meg for hjelp, jeg sier de skal prøve selv, og de deretter går til far som hjelper med en gang. da er det jeg som fremstår som den store stygge ulven som ikke vil hjelpe. 

jeg sliter med at jeg føler jeg må være sånn streng fordi hvis jeg ikke hadde vært det så hadde aldri 5-åringen tatt på seg sko selv, noe jeg mener de bør kunne i en alder av 4-5 år. far bryr seg ikke like mye om at ungene skal vokse opp og bli selvstendig, og det er vel kanskje der det ligger? jeg vet ikke. jeg føler at jeg aldri kommer helt inn i varmen hos barna, fordi jeg må være ‘den strenge’, mens far er ‘den snille’. og jeg vet at jeg ikke skal sammenligne forholdet mellom far og barn og mitt forhold til dem, men jeg synes allikevel det blir helt feil.. jeg skjønner at det er veldig mange måter å oppdra barn på, og jeg merker at min samboer er veldig chill og slækk på alt, mens jeg liker å ha det litt mer ryddig og strukturert på et vis. han driter i at ungene spiser chips og godteri før middag, mens det er ikke greit for meg. han driter i at de tuller og står opp igjen kl 21 på en hverdag, mens det er ikke sånn jeg vil gjøre det, osv. 

hele poenget er vel at vi må være enige og gjøre ting likt, for ikke å skape splid, tenker jeg 🥴 men jeg føler at jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt, fordi det tross alt ikke er mine barn.. og da lurer jeg jo veldig på hvordan det vil bli hvis vi får et sammen? 

Anonymkode: b9c6f...e8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

mye bra du sier her, takk for det! 

jeg skjønner nå at jeg virker veldig streng og som en regelrytter i innlegget mitt. vi også har dager der vi spiser foran tv’n en fredag, for å ha litt ekstra hygge. og jeg også hjelper å ta på sko når jeg merker at barna bare trenger litt oppmerksomhet. det som jeg føler ikke er greit er at jeg og far ikke gjør ting likt. at ungene kommer til meg for hjelp, jeg sier de skal prøve selv, og de deretter går til far som hjelper med en gang. da er det jeg som fremstår som den store stygge ulven som ikke vil hjelpe. 

jeg sliter med at jeg føler jeg må være sånn streng fordi hvis jeg ikke hadde vært det så hadde aldri 5-åringen tatt på seg sko selv, noe jeg mener de bør kunne i en alder av 4-5 år. far bryr seg ikke like mye om at ungene skal vokse opp og bli selvstendig, og det er vel kanskje der det ligger? jeg vet ikke. jeg føler at jeg aldri kommer helt inn i varmen hos barna, fordi jeg må være ‘den strenge’, mens far er ‘den snille’. og jeg vet at jeg ikke skal sammenligne forholdet mellom far og barn og mitt forhold til dem, men jeg synes allikevel det blir helt feil.. jeg skjønner at det er veldig mange måter å oppdra barn på, og jeg merker at min samboer er veldig chill og slækk på alt, mens jeg liker å ha det litt mer ryddig og strukturert på et vis. han driter i at ungene spiser chips og godteri før middag, mens det er ikke greit for meg. han driter i at de tuller og står opp igjen kl 21 på en hverdag, mens det er ikke sånn jeg vil gjøre det, osv. 

hele poenget er vel at vi må være enige og gjøre ting likt, for ikke å skape splid, tenker jeg 🥴 men jeg føler at jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt, fordi det tross alt ikke er mine barn.. og da lurer jeg jo veldig på hvordan det vil bli hvis vi får et sammen? 

Anonymkode: b9c6f...e8b

For meg og samboeren min ble ting enklere når vi fikk felles barn. Vi ble litt mer samstemte. Da ble reglene litt enklere også fordi vi ikke kunne forskjellsbehandle noen av barna. 
Vi ble på en måte en hel familie. 
 

Jeg føyer litt mer på regler nå, men vi har en felles enighet om de store tingene. Vi satt sammen med barna og ble enige om regler sammen. Da ble ting lettere 😊

Anonymkode: 7764e...e8f

[AnonymBruker]

så jeg burde bare føye meg når det gjelder alt med hans barn? skal jeg gjøre alt dem ber om slik som han gjør, selv om jeg føler det blir helt feil for meg? uff, usikker på om jeg klarer det uten å være frustrert inni meg.. 😣 men jeg kan jo alltids prøve

Anonymkode: b9c6f...e8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

så jeg burde bare føye meg når det gjelder alt med hans barn? skal jeg gjøre alt dem ber om slik som han gjør, selv om jeg føler det blir helt feil for meg? uff, usikker på om jeg klarer det uten å være frustrert inni meg.. 😣 men jeg kan jo alltids prøve

Anonymkode: b9c6f...e8b

Nei du skal fortsette som nå, når barna spør så kan dem prøve først selv før du hjelper.

Andre ting kan du vurdere, men det med uteleker inne hiv ut lekene om barn aikke hører etter om å slutte bruke dem inne.

Det har jeg gjort med alle mine dine og våre. Normal folkeskikk må man kunne kreve av alle. 

Anonymkode: 97be9...0fe

[Kenelz]

Kommunikasjon er svaret!  

Fortell dine tvil og hvordan du opplever ting med barnefar.

«Glemmer» far seg så sier du ifra høyt: «Nei! Nå sa jeg at dere skal hente vannglass selv og da nytter det ikke å mase på far». 

[AnonymBruker]

ja, jeg tror også at det beste er å snakke med far om dette. problemet er at jeg allerede har tatt det opp, men det har ikke skjedd noe særlig. 

det jeg lurer mest på er hvordan jeg evt kan ta det opp med han uten at det høres ut som kritikk? jeg vil ikke si at jeg synes han gjør en dårlig jobb, og at min måte er bedre, på en måte, men det føles ut som jeg sier det🙈  

 

Anonymkode: b9c6f...e8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

ja, jeg tror også at det beste er å snakke med far om dette. problemet er at jeg allerede har tatt det opp, men det har ikke skjedd noe særlig. 

det jeg lurer mest på er hvordan jeg evt kan ta det opp med han uten at det høres ut som kritikk? jeg vil ikke si at jeg synes han gjør en dårlig jobb, og at min måte er bedre, på en måte, men det føles ut som jeg sier det🙈  

 

Anonymkode: b9c6f...e8b

😂 det er jo bare å kalle en spade for en spade, din mening er bedre. Haha...

Anonymkode: 97be9...0fe

[AnonymBruker]

Beklager å si det, men det høres ut som du har skaffet deg en slappfisk av en mann. Hvis du skal bli i dette forholdet så må du nok belage deg på at det meste av jobben med hans barn vil falle på deg. Men du må også kreve at far ikke overkjører deg når det gjelder helt selvsagte ting som å uteleker inne osv. Jeg vet at jeg ikke hadde giddet dette.

Anonymkode: 6cc7a...2b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

mye bra du sier her, takk for det! 

jeg skjønner nå at jeg virker veldig streng og som en regelrytter i innlegget mitt. vi også har dager der vi spiser foran tv’n en fredag, for å ha litt ekstra hygge. og jeg også hjelper å ta på sko når jeg merker at barna bare trenger litt oppmerksomhet. det som jeg føler ikke er greit er at jeg og far ikke gjør ting likt. at ungene kommer til meg for hjelp, jeg sier de skal prøve selv, og de deretter går til far som hjelper med en gang. da er det jeg som fremstår som den store stygge ulven som ikke vil hjelpe. 

jeg sliter med at jeg føler jeg må være sånn streng fordi hvis jeg ikke hadde vært det så hadde aldri 5-åringen tatt på seg sko selv, noe jeg mener de bør kunne i en alder av 4-5 år. far bryr seg ikke like mye om at ungene skal vokse opp og bli selvstendig, og det er vel kanskje der det ligger? jeg vet ikke. jeg føler at jeg aldri kommer helt inn i varmen hos barna, fordi jeg må være ‘den strenge’, mens far er ‘den snille’. og jeg vet at jeg ikke skal sammenligne forholdet mellom far og barn og mitt forhold til dem, men jeg synes allikevel det blir helt feil.. jeg skjønner at det er veldig mange måter å oppdra barn på, og jeg merker at min samboer er veldig chill og slækk på alt, mens jeg liker å ha det litt mer ryddig og strukturert på et vis. han driter i at ungene spiser chips og godteri før middag, mens det er ikke greit for meg. han driter i at de tuller og står opp igjen kl 21 på en hverdag, mens det er ikke sånn jeg vil gjøre det, osv. 

hele poenget er vel at vi må være enige og gjøre ting likt, for ikke å skape splid, tenker jeg 🥴 men jeg føler at jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt, fordi det tross alt ikke er mine barn.. og da lurer jeg jo veldig på hvordan det vil bli hvis vi får et sammen? 

Anonymkode: b9c6f...e8b

Sannsynligvis helt likt som nå. 

Anonymkode: f3ab7...d58

[AnonymBruker]

Du kan selvsagt si ifra om at de skal spille fotball ute. Det har ingenting med oppdragelse av hans barn å gjøre. Det har med at ditt hjem blir skitnet til og ødelagt av uteleker. Jeg sier f.eks i fra til min bonussønn når han tar med seg grisete mat i sofaen. På en fin måte. Fordi jeg skal sitte i den sofaen etterpå. Og det respekteres 😊Og selvsagt skal du ikke kle på barn som burde kle på seg selv, eller hente vann til dem eller smøre på brødskiven deres, eller sette fatet deres i oppvaskmaskinen. Hvis far ønsker å dulle med dem som spedbarn til de er konfirmanter, så får han ta ekstraarbeidet med det selv. Sutrer de for at de ikke får vann, send de rett til sin far. Spiller de fotball inne, send de rett ut slik du også ville gjort om naboen hadde spilt fotball i stuen din!

Anonymkode: 64f14...cff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Du kan selvsagt si ifra om at de skal spille fotball ute. Det har ingenting med oppdragelse av hans barn å gjøre. Det har med at ditt hjem blir skitnet til og ødelagt av uteleker. Jeg sier f.eks i fra til min bonussønn når han tar med seg grisete mat i sofaen. På en fin måte. Fordi jeg skal sitte i den sofaen etterpå. Og det respekteres 😊Og selvsagt skal du ikke kle på barn som burde kle på seg selv, eller hente vann til dem eller smøre på brødskiven deres, eller sette fatet deres i oppvaskmaskinen. Hvis far ønsker å dulle med dem som spedbarn til de er konfirmanter, så får han ta ekstraarbeidet med det selv. Sutrer de for at de ikke får vann, send de rett til sin far. Spiller de fotball inne, send de rett ut slik du også ville gjort om naboen hadde spilt fotball i stuen din!

Anonymkode: 64f14...cff

tusen takk for at det ikke bare er meg som mener ungene burde klare litt selv, og for at det ikke bare er meg som synes at å spille fotball inne ikke hører hjemme noe sted! jeg skal ta praten med samboer, så får vi se. vi får vel heller bli enige om at noen ting er viktig for meg, og det får respekteres når vi skal bo sammen, men at jeg heller føyer meg på andre ting. 

Anonymkode: b9c6f...e8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Du kan selvsagt si ifra om at de skal spille fotball ute. Det har ingenting med oppdragelse av hans barn å gjøre. Det har med at ditt hjem blir skitnet til og ødelagt av uteleker. Jeg sier f.eks i fra til min bonussønn når han tar med seg grisete mat i sofaen. På en fin måte. Fordi jeg skal sitte i den sofaen etterpå. Og det respekteres 😊Og selvsagt skal du ikke kle på barn som burde kle på seg selv, eller hente vann til dem eller smøre på brødskiven deres, eller sette fatet deres i oppvaskmaskinen. Hvis far ønsker å dulle med dem som spedbarn til de er konfirmanter, så får han ta ekstraarbeidet med det selv. Sutrer de for at de ikke får vann, send de rett til sin far. Spiller de fotball inne, send de rett ut slik du også ville gjort om naboen hadde spilt fotball i stuen din!

Anonymkode: 64f14...cff

Hjelpes, minste barnet går i bhg, helt normalt å både gi drikke , hjelpe med påkledning osv 

Anonymkode: 34e3d...426

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Hjelpes, minste barnet går i bhg, helt normalt å både gi drikke , hjelpe med påkledning osv 

Anonymkode: 34e3d...426

såklart hjelper man om barnet ikke får til selv. men de fleste 4-5 åringer klarer faktisk å ta på seg sko med borrelås selv, og å finne seg vann selv. ungen her gjør det, grunnen til at han spør om jeg kan hjelpe er enten for oppmerksomhet eller fordi han er lat. han sutrer når jeg prøver å si han klarer det selv og bør prøve, og går og gjør det selv etter å ha ‘prøvd seg’ en stund. han prøver seg jo antagelig kun fordi han har blitt bortskjemt av all hjelpen fra faren som hjelper med disse tingene hele tiden. han kan forresten å ta på seg alle klærne sine selv også, uten problemer. han gjør dette både hjemme når han er med meg, og i bhg daglig. 

jeg har heller ikke sagt at jeg aldri finner drikke eller aldri hjelper med påkledning. jeg mener bare at ungene skal læres opp til å gjøre litt selv, og ikke bli sydd puter under armene på, og forvente å få hjelp til ting de klarer selv absolutt hele tiden. 

ts

Anonymkode: b9c6f...e8b

[AnonymBruker]

Jeg er også bonusmamma på 11evte året:) Dette er jo noe av det som kan være vanskelig når man finner seg en med barn fra før, at han har et annet syn på barneoppdragelse. Dette er jo noe som er viktig for fremtiden, at dere er enig der hvis dere skal ha felles barn:) Men du vil nok uansett føle på at du ikke får til samme oppdragelse på barna som ikke er dine biologiske. Nettopp fordi det er vanskelig hvis moren deres har en annen måte å gjøre ting på. Dette har vi merket veldig. Vi har 2 felles barn. Disse får en annen oppdragelse. Vi er mer strenge og setter mer grenser. Det strider meg litt i mot, men det er ikke jeg som ene og alene kan bestemme. 

Jeg vil gjerne gi deg et tips. Merker på måten du skriver, at du er redd for å få kritikk eller si noe feil som bonusmamma. Det er jo et veldig sårt tema for mange her på kg. Er det noe jeg gjorde feil i starten som bonusmamma, er det dette med å ikke bestemme nok over egen livssituasjon med ny familie. Jeg fant meg i alt. Barnets mor bestemte blant annet at jeg ikke skulle hente eller levere i barnehagen, men venninnene hennes kunne det. Jeg fikk ikke lov til å legge han, passe han uten far, Han skulle ikke ha telefonnummeret mitt på telefonen sin, Jeg skulle egentlig ikke finne på noe som helst med han alene. Jeg hadde ikke gjor noe for å fortjene dette. Hun var veldig såret og bitter, og derfor fant vi i oss alt for mye. Men det gikk aldri over, det ble bare verre jo mer "makt" hun fikk. Og flere konflikter fulgte. Da vi etter noen år bestemte oss for å få egne barn, satte jeg ned foten alt for sent. Jeg gadd ikke det livet mer. Jeg er glad i bonussønnen min. Han er en stor del av livet mitt, og jeg behandler han så kjærlig jeg vil. Det er mine regler også, under mitt tak. Moren hans har ikke noe hun skulle sagt utover det som er naturlig å ha noe å si om. Dette er viktig for familiedynamikken. Du skal ha det bra oppi alt du og, du skal kunne være deg selv og bestemme dine egne regler. Du er en av to sjefer når barnet er hos dere. Snakk med mannen om det:) 

Anonymkode: ed1d9...680

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

så jeg burde bare føye meg når det gjelder alt med hans barn? skal jeg gjøre alt dem ber om slik som han gjør, selv om jeg føler det blir helt feil for meg? uff, usikker på om jeg klarer det uten å være frustrert inni meg.. 😣 men jeg kan jo alltids prøve

Anonymkode: b9c6f...e8b

Du skal ikke føye deg på noe som helst hvis det ikke føles rett. Det er ditt hjem også. Dine regler også. Som en reder ligger man, det er noe i det. 

Anonymkode: ed1d9...680

[TinaChristina]

Du må hvertfall lære de at alle setninger starter med stor bokstav.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

såklart hjelper man om barnet ikke får til selv. men de fleste 4-5 åringer klarer faktisk å ta på seg sko med borrelås selv, og å finne seg vann selv. ungen her gjør det, grunnen til at han spør om jeg kan hjelpe er enten for oppmerksomhet eller fordi han er lat. han sutrer når jeg prøver å si han klarer det selv og bør prøve, og går og gjør det selv etter å ha ‘prøvd seg’ en stund. han prøver seg jo antagelig kun fordi han har blitt bortskjemt av all hjelpen fra faren som hjelper med disse tingene hele tiden. han kan forresten å ta på seg alle klærne sine selv også, uten problemer. han gjør dette både hjemme når han er med meg, og i bhg daglig. 

jeg har heller ikke sagt at jeg aldri finner drikke eller aldri hjelper med påkledning. jeg mener bare at ungene skal læres opp til å gjøre litt selv, og ikke bli sydd puter under armene på, og forvente å få hjelp til ting de klarer selv absolutt hele tiden. 

ts

Anonymkode: b9c6f...e8b

Godt man er forskjellig

Anonymkode: 34e3d...426

[AnonymBruker]

Det finnes vel bare ett råd her.

VENT!
Bli bedre kjent... Du foregriper begivenhetenes gang. Hva haster sånn? Hastverk her gjør at du ender på Kg som skilt alenemor med tråder om far som ikke prioriterer ditt barn nok....

Anonymkode: f0540...d52