Dere som ikke hadde morsfølelse i starten. Når elsket du barnet ditt?

[AnonymBruker]

Hvor lang tid tok det før morsfølelsene kom?

Var det noen omstendigheter rundt fødsel/barsel som du tror påvirket disse følelsene?

Dere som aldri fikk morsfølelse, er dere glad i barnet nå? Angrer dere?

 

Sitter selv her med en 9 uker gammel baby. Og det er ganske sårt at jeg lett kunne reist vekk ei helg uten å savne henne. Vet ikke om jeg hadde savnet henne engang om noen kom og hentet henne for alltid. For min del gikk fødselen greit. Følte ingenting for baby da hun ble lagt på brystet, bortsett fra at jeg syns det var litt ekkelt. Og tiden rett etterpå var fæl. Babyen var (og er enda) bare en jobb uten fri. 

For min del tror jeg kanskje at jeg hadde klart å knytte meg bedre til babyen om jeg hadde droppet ammingen og hatt mulighet til å sove mer enn det jeg gjorde i starten. Jeg kunne ha tenkt meg å vært lenger på sykehuset bare for tryggheten og for å lære mer. Men de pushet sånn på med hvor viktig den ammingen var at jeg knapt fikk gått på do eller hentet meg vann osv. Baby hadde enormt sugebehov og bare hylgråt all tiden den ikke var på puppen.

I tillegg hadde mine nærmeste fått for seg at de ikke ville forstyrre meg. Så jeg fikk ingen meldinger eller noe overhodet mens jeg var der. Hadde hjulpet på å ikke følt meg så alene. Og etterpå fikk jeg masse gratulasjoner, som ble ganske fælt etter hvert. Føles surrealistisk å bli gratulert for noe jeg utelukkende føler var en fæl opplevelse.

Eller kanskje jeg bare er en av dem som ikke er i stand til å få morsfølelser? Jeg håper inderlig ikke det.

Anonymkode: 6edc7...5f6

[AnonymBruker]

Får du hjelp og mulighet til å snakke om dette på helsestasjonen?

 

Hvordan følte du for barnet under graviditeten?

Anonymkode: cf20e...5db

[AnonymBruker]

Husker ikke eksakt, men hadde det litt som deg med lite søvn, usikkerhet og et barn som bare ville henge fast i puppen konstant. Hadde nok fått bli på sykehuset lenger om jeg ville og burde nok det, men der var det et rent oppussingsh******. 
Min redning var en helsesykepleier som så at jeg ikke hadde det noe bra, og satte opp mange ekstra timer for barnet, men de var egentlig for meg.

Jeg mener å huske at på første ordinære kontroll (6 uker?) skulle vi fylle ut et skjema ment for å avdekke fødselsdepresjon, og da kjente jeg at ting hadde falt på plass. Jeg var mye tryggere og hadde begynt å kjenne på den kjærligheten for barnet, selv om jeg fremdeles ikke kjente den eksplosive kjærligheten mange beskriver. Men da hadde jeg sittet og grått en del timer hos helsesykepleier som hadde trøstet meg og trygget meg i det jeg gjorde, hvordan jeg var med baby og amminga. 
Uten den oppfølginga tror jeg det hadde utvikla seg til en fødselsdepresjon, så anbefaler deg å søke hjelp og få noen å prate med. 

Anonymkode: 097c3...b0d

[AnonymBruker]

Jeg hadde det nøyaktig som deg, og det å få «morsfølelsen» ble nærmest en besettelse for meg. Jeg gikk hele tiden rundt og analyserte mine egne følelser og tenkte på om jeg følte «nok» og om «dette var morskjærlighet». Dette fortrengte naturlig nok enhver naturlig følelse som kunne minne om morsfølelse, så for min del kom den ikke før barnet var godt over et år, og etter mange psykologtimer - det vil si, det var der nok hele tiden, men jeg hadde så mye angst og var så opptatt av det og hvordan jeg trodde det skulle føles at jeg ikke hadde tilgang på de følelsene. Retrospektivt skjønner jeg jo at bare det at man har den bekymringen er et tegn på morsfølelse i seg selv, og sånn er det for deg også. 
Det kom på ingen måte «over natten» som jeg hadde lest at andre opplevde (våknet hver morgen og kjente etter om morskjærligheten var der i dag), men veldig, umerkelig gradvis i takt med at angstnivået falt. 
 

Nå er han 3 år, og min store kjærlighet. Det har han vært hele tiden, jeg så det bare ikke selv. 

Anonymkode: 5d9d4...371

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvor lang tid tok det før morsfølelsene kom?

Var det noen omstendigheter rundt fødsel/barsel som du tror påvirket disse følelsene?

Dere som aldri fikk morsfølelse, er dere glad i barnet nå? Angrer dere?

 

Sitter selv her med en 9 uker gammel baby. Og det er ganske sårt at jeg lett kunne reist vekk ei helg uten å savne henne. Vet ikke om jeg hadde savnet henne engang om noen kom og hentet henne for alltid. For min del gikk fødselen greit. Følte ingenting for baby da hun ble lagt på brystet, bortsett fra at jeg syns det var litt ekkelt. Og tiden rett etterpå var fæl. Babyen var (og er enda) bare en jobb uten fri. 

For min del tror jeg kanskje at jeg hadde klart å knytte meg bedre til babyen om jeg hadde droppet ammingen og hatt mulighet til å sove mer enn det jeg gjorde i starten. Jeg kunne ha tenkt meg å vært lenger på sykehuset bare for tryggheten og for å lære mer. Men de pushet sånn på med hvor viktig den ammingen var at jeg knapt fikk gått på do eller hentet meg vann osv. Baby hadde enormt sugebehov og bare hylgråt all tiden den ikke var på puppen.

I tillegg hadde mine nærmeste fått for seg at de ikke ville forstyrre meg. Så jeg fikk ingen meldinger eller noe overhodet mens jeg var der. Hadde hjulpet på å ikke følt meg så alene. Og etterpå fikk jeg masse gratulasjoner, som ble ganske fælt etter hvert. Føles surrealistisk å bli gratulert for noe jeg utelukkende føler var en fæl opplevelse.

Eller kanskje jeg bare er en av dem som ikke er i stand til å få morsfølelser? Jeg håper inderlig ikke det.

Anonymkode: 6edc7...5f6

Da min baby kom ut og de var på veg til å legge henne på brystet mitt, utbrøt jeg "nei, jeg er ikke klar! Nei, nei, nei!" 

Jeg følte ikke noe kjærlighet, men et enormt beskyttelsesbehov. Jeg kjente først på morskjærligheten når hun var nesten tre måneder. Det er helt forferdelig vondt å tenke på, men hun fikk alt hun trengte, både kjærlighet og omsorg. Men min morskjærlighet uteble en stund. 

Men når den først kom, det er et øyeblikk jrg aldri vil glemme, og det var totalt alt oppslukende. Det er den beste, fineste og store kjærligheten. 

Anonymkode: 2caf9...dbc

[AnonymBruker]

Følte det helt likt. Det virker ikke som det er sosialt akseptert at man ikke vil ha baby på brystet når man har født. Det føltes ubehagelig og klaustrofobisk, og jeg hadde behov for å hente meg inn først. Skal snart føde igjen og snakket med mannen om at han skal holde baby først om jeg ikke er klar. Når de var ferdige med å sy og vi fikk rommet og en annen seng for oss selv litt var det helt annerledes. Da ville jeg holde. Folk har ulike behov og følelser og det er ikke noe rett og galt selv om enkelte forventer og mener man skal ha alle de riktige følelsene på plass fra første stund. Jeg syntes i tiden etterpå han var nydelig, men han var også et slit, klaustrofobisk følelse med amming, kolikk osv. Det tok tid å bli forelsket i han og kjenne på morsfølelsen, men det kom etterhvert som jeg ble kjent med personligheten hans. Ikke still for høye krav til deg selv og ta en dag av gangen. Snakk med helsesøster og forklar utfordringene. Jeg skulle nok vært bedre på det sist. Det ble ikke fanget opp hvor sliten og ødelagt jeg hadde det. Det er viktig at mammaen også har det bra.

Anonymkode: be405...26b

[AnonymBruker]

Babyen min er bare litt eldre enn din og det er først nå siste uka kanskje at jeg føler at jeg er glad i henne. Hun var en fremmed som ble lagt på brystet mitt og det tar tid å bli kjent. Jeg syntes hun var søt og var litt stolt over henne, og opptatt av at hun skulle få det hun trengte, men hadde ikke noe kjærlighet til henne. 

Som deg hadde vi en slitsom ammestart med babyen konstant på puppen, melk som tok mange dager å komme og svært lite søvn. Det er ikke en uvanlig opplevelse, men det gjør det ikke noe bedre føler jeg. Synes det var en skikkelig tung start på tilværelsen som mor. Så hvis jeg får flere barn så kommer jeg til å insistere på støttemating de første dagene, det kan gjøres uten å forstyrre ammingen noe særlig.  Rett og slett fordi det er så unødvendig at babyen skal være så sulten  over flere dager, og mor så utslitt.

Anonymkode: 61b89...264

[AnonymBruker]

Jeg hadde morsfølelse i form av instinkter, jeg ville beskytte og ta vare på barnet. Men jeg elsket det overhodet ikke. Var kanskje litt glad i det.

Her kom de sterke følelsene da barnet var 1. 

Anonymkode: 46c52...ac7

[AnonymBruker]

Hvordan følte dere det under graviditeten? Følte dere nærhetog kjærlighet da, men ingenting etter fødsel? Eller var det ingenting ibåde graviditeten og etter fødsel? 

Anonymkode: 2887e...c45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Følte det helt likt. Det virker ikke som det er sosialt akseptert at man ikke vil ha baby på brystet når man har født. Det føltes ubehagelig og klaustrofobisk, og jeg hadde behov for å hente meg inn først. Skal snart føde igjen og snakket med mannen om at han skal holde baby først om jeg ikke er klar. Når de var ferdige med å sy og vi fikk rommet og en annen seng for oss selv litt var det helt annerledes. Da ville jeg holde. Folk har ulike behov og følelser og det er ikke noe rett og galt selv om enkelte forventer og mener man skal ha alle de riktige følelsene på plass fra første stund. Jeg syntes i tiden etterpå han var nydelig, men han var også et slit, klaustrofobisk følelse med amming, kolikk osv. Det tok tid å bli forelsket i han og kjenne på morsfølelsen, men det kom etterhvert som jeg ble kjent med personligheten hans. Ikke still for høye krav til deg selv og ta en dag av gangen. Snakk med helsesøster og forklar utfordringene. Jeg skulle nok vært bedre på det sist. Det ble ikke fanget opp hvor sliten og ødelagt jeg hadde det. Det er viktig at mammaen også har det bra.

Anonymkode: be405...26b

DETTE!!! Jeg også var ikke klar, syntes det var rart, ubehagelig, ekkelt! Har aldri tenkt på at pappa kan få barnet først. 

Anonymkode: 46c52...ac7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvordan følte dere det under graviditeten? Følte dere nærhetog kjærlighet da, men ingenting etter fødsel? Eller var det ingenting ibåde graviditeten og etter fødsel? 

Anonymkode: 2887e...c45

I graviditeten følte jeg det bodde en alien i magen, veldig vanskelig å skulle føle kjærlighet til noen man aldri har møtt. Med mindre man elsker og forguder babyer og alltid har drømt om å bli mor. 

Anonymkode: 46c52...ac7

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker said:

I graviditeten følte jeg det bodde en alien i magen, veldig vanskelig å skulle føle kjærlighet til noen man aldri har møtt. Med mindre man elsker og forguder babyer og alltid har drømt om å bli mor. 

Anonymkode: 46c52...ac7

Jeg har aldri vært noe fan av babyer/småbarn, men føler en utrolig nærhet og kjærlighet til babyen i magen, men er allikevel redd for å ikke få morsfølelse når baby kommer ut... 

Anonymkode: cf20e...5db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har aldri vært noe fan av babyer/småbarn, men føler en utrolig nærhet og kjærlighet til babyen i magen, men er allikevel redd for å ikke få morsfølelse når baby kommer ut... 

Anonymkode: cf20e...5db

Morsinstinktet kommer umiddelbart og morsfølelsen kommer når den kommer. Ikke stress.

Anonymkode: 46c52...ac7

[AnonymBruker]

Jeg følte det etter ca.2 uker, så jeg vet ikke om jeg er så mye til hjelp. Jeg hadde en litt dramatisk fødsel som muligens bidro til at jeg ikke følte det med én gang. Jeg tror dog det er ganske vanlig å bli utbrent eller få fødselsdepresjon i én eller annen grad de første månedene. Det kan være noe av dette gjelder for deg? Man blir ganske apatisk og likegyldig hvis man har presset seg til det ytterste. Jeg hadde en veldig krevende klistremerke-baby, så jeg følte innimellom på det du beskriver, fordi jeg var så sliten at jeg følte meg syk og hadde vondt flere steder i kroppen. Da var det sikkert en fordel for meg at jeg i utgangspunktet hadde fått morsfølelsen, for da var jeg apatisk og likegyldig bare i kortere perioder. 

Anonymkode: 4c8fe...329

[AnonymBruker]

Tror den kom etter ca 1,5 år. Hadde et traumatisk keisersnitt, så jeg følte nesten ikke at det var min baby, siden jeg hadde «sovet» under keisersnittet. Veldig vanskelige følelser, søk støtte hos dine nærmeste. ❤️ Be om hjelp. Jeg hadde lite sosial støtte, og det gjorde det vanskeligere.

Anonymkode: 10796...1c7

[AnonymBruker]

Usikker, men minimum 6 mnd. Kom ikke før barnet kunne vise at det var glad i meg, før det følte jeg meg mer som en nødvendighet for overlevelse.

2 år senere og jeg elsker barnet mitt så mye at jeg til tider lurer på om det er normalt 😆

 

Anonymkode: 6ed3a...62a

[AnonymBruker]

Du her helt normal, og jeg er overbevist om at morskjærligheten kommer for deg også. Ikke stress med det, ikke gå rundt og "kjenn etter" hele tiden. Plutselig en dag så går det opp for deg helt av seg selv. For min del skjedde det rundt 1 års alder tror jeg det var. I dag er ungen 4 år og den kjærligheten jeg føler er helt ubeskrivelig. Det kommer! 

 

Og som et PS: jeg blir så forbannet over det jævla ammehysteriet i dette landet, det har ødelagt mange mødre. 

Anonymkode: d3490...025

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.5.2021 den 2.59):

Hvor lang tid tok det før morsfølelsene kom?

Var det noen omstendigheter rundt fødsel/barsel som du tror påvirket disse følelsene?

Dere som aldri fikk morsfølelse, er dere glad i barnet nå? Angrer dere?

 

Sitter selv her med en 9 uker gammel baby. Og det er ganske sårt at jeg lett kunne reist vekk ei helg uten å savne henne. Vet ikke om jeg hadde savnet henne engang om noen kom og hentet henne for alltid. For min del gikk fødselen greit. Følte ingenting for baby da hun ble lagt på brystet, bortsett fra at jeg syns det var litt ekkelt. Og tiden rett etterpå var fæl. Babyen var (og er enda) bare en jobb uten fri. 

For min del tror jeg kanskje at jeg hadde klart å knytte meg bedre til babyen om jeg hadde droppet ammingen og hatt mulighet til å sove mer enn det jeg gjorde i starten. Jeg kunne ha tenkt meg å vært lenger på sykehuset bare for tryggheten og for å lære mer. Men de pushet sånn på med hvor viktig den ammingen var at jeg knapt fikk gått på do eller hentet meg vann osv. Baby hadde enormt sugebehov og bare hylgråt all tiden den ikke var på puppen.

I tillegg hadde mine nærmeste fått for seg at de ikke ville forstyrre meg. Så jeg fikk ingen meldinger eller noe overhodet mens jeg var der. Hadde hjulpet på å ikke følt meg så alene. Og etterpå fikk jeg masse gratulasjoner, som ble ganske fælt etter hvert. Føles surrealistisk å bli gratulert for noe jeg utelukkende føler var en fæl opplevelse.

Eller kanskje jeg bare er en av dem som ikke er i stand til å få morsfølelser? Jeg håper inderlig ikke det.

Anonymkode: 6edc7...5f6

Hvor fødte du? Synes selv at sykehuset jeg fødte på var superchill i forhold til amming ( Rikshospitalet). Er jo bare å si tydelig nei hvis man ikke vil? Skal de tvinge deg? 

Anonymkode: 002e8...958

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Du her helt normal, og jeg er overbevist om at morskjærligheten kommer for deg også. Ikke stress med det, ikke gå rundt og "kjenn etter" hele tiden. Plutselig en dag så går det opp for deg helt av seg selv. For min del skjedde det rundt 1 års alder tror jeg det var. I dag er ungen 4 år og den kjærligheten jeg føler er helt ubeskrivelig. Det kommer! 

 

Og som et PS: jeg blir så forbannet over det jævla ammehysteriet i dette landet, det har ødelagt mange mødre. 

Anonymkode: d3490...025

Men det er jo bare å si helt klart nei. Det er hverken kriminelt eller omsorgssvikt å ikke amme. Tror det er de fødende kvinnene selv som ikke klarer å bli enig med seg selv om hva de egentlig vil. Dårlig samvittighet. Men hvorfor? Jeg gir mme, barnet er 5 uker. Går helt fint. Pumper litt også, men jeg er egentlig utslitt av å bruke kroppen min nå etter graviditet. Jeg orker ikke mer rett og slett. For skal du amme må du fortsette med alle restriksjoner. Ikke no kaffe helst, ikke spise løk, selv sjokolade kan visst gi kolikk.

Jeg orker ikke mer. Var nølende i starten og da presset folk på. Men etter jeg sa klart i fra at jeg er ferdig, jeg skal ikke amme, så respekterte folk det over all forventning. 

Anonymkode: 002e8...958

[AnonymBruker]

For meg kom morsfølelsen gradvis i løpet av de første månedene. Fra babyen var rundt 3 mnd. husker jeg at jeg kunne kjenne bølger av kjærlighet som kanskje er morskjærlighet. 

Da jeg fikk henne på brystet første gang husker jeg at jeg tenkte at jeg var glad, men ikke kunne kjenne det. Slik var det de første ukene og månedene, en følelse av at dette er egentlig fantastisk, men det føles ikke som noe spesielt. En slags nummenhet. Jeg hadde en lett fødsel og rolig baby. Ammingen var litt trøblete i starten, men jeg husker ikke tilbake på det som problematisk. 

Andre baby kjente jeg sterk kjærlighet for, som å være i en slags intens boble, etter første fødsel. Jeg er like glad i begge to, og nå kjenner jeg det som bølger som kommer innimellom for begge. 

Det er mye som er normalt her. Men blir man plaget av vonde følelser, er det viktig å snakke med noen. 

Anonymkode: 892b3...9e2