Jeg har ingen venner.

[Nathea]

jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne.

Jeg har dessverre ingen venner og jeg sliter veldig med å få meg venner. Jeg vet ikke hva jeg skal si og blir så usikker på meg selv også begynner jeg å stamme og alle ordene stokker seg. Jeg rødmer og ser ned i bakken og unngår øyekontakt helt ubevisst. Jeg prøver å tvinge meg kun fordi jeg føler jeg må det. Jeg er så usikker på meg selv.

Jeg har mye angst og depresjon som gjør alt enda vanskeligere for meg. Jeg er ikke noe flink på small talk og jeg klarer ikke å ha en normal samtale i gang. Etterpå er jeg så redd for om jeg har sagt eller gjort noe dumt og jeg får veldig presentasjonsangst. Jeg skammer meg over meg selv og jeg hater meg selv og personligheten min. Ønsker jeg var en annen person enn den jeg er. Jeg ønsker jeg var en person som folk liker.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med livet fordi jeg er alltid så alene og ensom.

[Drizzt]

Vet du hva? Det er mange der ute som ikke liker small talk og setter mer pris på folk som er stille enn folk som babler hele tiden. Meg selv inkludert.

På generelt grunnlag kan jeg si at hvis du utstråler usikkerhet, unngår alltid blikkontakt, ser alltid sur, bekymret, trist og frustrert ut, så vil folk flest instinktivt unngå å engasjere deg i samtale fordi de vil tolke det som at du vil heller være i fred.

Det er ikke eksamen, du trenger ikke presentere noe og du trenger ikke tenke på at du får karakter og noen skal bedømme deg. Du må bare være deg selv. At du stammer når du er nervøs er ikke et problem. Folk flest er tålmodige og vennlige. 

Men hvis de selv unngår folk og bygger murer rundt deg selv, vil folk respektere dette og la deg være i fred. 

Det du trenger er selvtillit og positiv innstilling, smil og litt mindre av ''hva vil folk tenke om meg nå''. Det skal du ikke bry deg om. Det viktigste er hva DU tenker om DEGSELV

 

[AnonymBruker]

Tja, jeg har litt blandede erfaringer med folk, men lurer på hvor alle de som foretrekker folk som er stille egentlig er hen og at de fleste er tålmodige og vennlige er jeg heller ikke enig i. Vennlige, ja stort sett, men tålmodige med det at man er stille og sjenert opplever jeg egentlig ikke at så veldig mange er. 

Jeg kjenner meg for øvrig igjen og har mye angst i sosiale situasjoner. Skjønner også at folk synes det er vanskelig når jeg er så stille, men alle slags negative tilbakemeldinger fra andre gjør ting verre for meg. Så synes det er vanskelig å bli mer trygg i sosiale situasjoner. 

Jeg har kanskje ei venninne nå, men vi er ikke spesielt nære. Kunne tenkt meg å ha funnet flere venner jeg har mer til felles med, men opplever egentlig sjeldent at jeg møter folk jeg virkelig har kjemi med. 

Anonymkode: 5a9a1...78b

[Gjest Kaiminator]

Hvor gammel er du ts? Jeg var også veldig usikker i tenårene, men med sosial trening så kan du også bli flinkere å stole på deg selv.

[AnonymBruker]

Vet akkurat hvordan du har det TS har hatt det selv sånn i mange år men så var jeg hjemme på det lille stedet jeg vokste opp på og begynte å snakke med hu som jobbet i baren, på den lokale puben var en rolig kveld å ikke så mange.

Var åpen greide å kontrollere angsten og vi hadde en god kjemi og følte jeg kunne prate og være meg selv så spurte hun om jeg likte å gå tur, ja sa jeg men synes det er litt kjedelig alene jeg også sa hun så nå skal vi på tur.

Jeg har også mye problemer meg angst og selvtillitt men at hun spurte meg om hun ville gå tur var hyggelig og ja jeg er mann og forventet ingenting annet en turen men noe annet ble det og vi har vært sammen nå i tre år.

Hun veit jeg har mine ting og hun driter i det hun er glad i meg for den jeg er og tenk at jeg vurderte å være hjemme den kvelden.

Det er håp for deg TS og jeg vet hvor vanskelig det kan være å komme i kontakt med folk når man sliter med du gjør.

Men for å sitere Alfred fra batman: Hvis du later som du har det gøy så kanskje du er så uheldig å ha det gøy alikevel

 

Anonymkode: 3b82b...2bf

[AnonymBruker]

Gjennomsnittsalderen er nok lavere, men det er garantert noen som er eldre enn deg der. Synes du det vil være rart? Alle føler seg spesielle på den ene eller andre måten. 

Anonymkode: 66c9d...129

[Nathea]

Jeg har vært usikker og utrygg på meg selv hele livet og jeg er veldig voksen nå. 

Jeg skulle ønske at jeg ikke skremmer vekk folk fordi jeg er så usikker på meg selv og at jeg bla. ser ned i bakken og unngår blikk kontakt. Men jeg gjør det helt ubevisst selv om jeg prøver å tenke på hvordan jeg oppfører meg. Jeg er så redd for å opptre feil sånn at jeg blir enda mere usikker på hvordan jeg er som person. Jeg ønsker jeg kunne ha gått på en menneske endring kurs eller skole og å forandre meg. Jeg er ikke en person som jeg ønsker å være.

[AnonymBruker]

Nathea skrev (2 timer siden):

jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne.

Jeg har dessverre ingen venner og jeg sliter veldig med å få meg venner. Jeg vet ikke hva jeg skal si og blir så usikker på meg selv også begynner jeg å stamme og alle ordene stokker seg. Jeg rødmer og ser ned i bakken og unngår øyekontakt helt ubevisst. Jeg prøver å tvinge meg kun fordi jeg føler jeg må det. Jeg er så usikker på meg selv.

Jeg har mye angst og depresjon som gjør alt enda vanskeligere for meg. Jeg er ikke noe flink på small talk og jeg klarer ikke å ha en normal samtale i gang. Etterpå er jeg så redd for om jeg har sagt eller gjort noe dumt og jeg får veldig presentasjonsangst. Jeg skammer meg over meg selv og jeg hater meg selv og personligheten min. Ønsker jeg var en annen person enn den jeg er. Jeg ønsker jeg var en person som folk liker.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med livet fordi jeg er alltid så alene og ensom.

Hvilke interesser har du? Hobbyer? Hva liker du å snakke om? 

Jeg lider også av angst og depresjon. Er veldig ensom, har ingen venner. Men jeg har et godt forhold til kollegaene mine, og blir i større grad sosialisert på jobb. Har derimot ingen å finne på ting med på fritiden. Jeg trives egentlig alene, men noen ganger skulle jeg så inderlig ønske jeg hadde venninner. 

Anonymkode: 09a51...02a

[AnonymBruker]

Nathea skrev (1 minutt siden):

Jeg har vært usikker og utrygg på meg selv hele livet og jeg er veldig voksen nå. 

Jeg skulle ønske at jeg ikke skremmer vekk folk fordi jeg er så usikker på meg selv og at jeg bla. ser ned i bakken og unngår blikk kontakt. Men jeg gjør det helt ubevisst selv om jeg prøver å tenke på hvordan jeg oppfører meg. Jeg er så redd for å opptre feil sånn at jeg blir enda mere usikker på hvordan jeg er som person. Jeg ønsker jeg kunne ha gått på en menneske endring kurs eller skole og å forandre meg. Jeg er ikke en person som jeg ønsker å være.

Vet du hva ts, jeg synes du gjør en god jobb når du sier at du tvinger deg til å være sosial. Jeg var som deg tidligere, men tvang meg selv til å møte nye folk gjennom bekjente, kurs og hey girl. I ett år gjorde jeg dette jevnlig for å øve på å være i sosiale settinger samtidig som jeg brukte mindfullness for å slutte å overtenke når jeg kom hjem (målet var å ikke dvele ved det sosiale møtet, men være ferdig med det så fort jeg kom hjem). Dette er et par år siden nå og det ble vel 3 venninner jeg fortsatt har kontakt med av det, men også gode bekjentskaper og minner. Nå overtenker jeg sjelden etter sosiale settinger og tenker heller at fortid er fortid, og det hjelper ikke å tenke når man ikke kan endre. Jeg er også mer pratsom, tør å ta plass og si mine meninger og merket fort at da blir man ofte bedre likt. Folk vet mer hvor de skal plassere deg (kjemi eller ikke kjemi) når du tar litt plass. 

Masse lykke til ❤️ Ikke gi opp, fordi øvelse i sosiale settinger er så undervurdert. Det tar tid og masse mot, men det er verdt det fordi du tar med deg kunnskapen resten av livet ❤️

Anonymkode: f0ed0...df9

[AnonymBruker]

Må også nevne at jeg har fått flere nære venninner etter dette øvelsesåret gjennom andre venninner, så det blir bare lettere og lettere. 

Anonymkode: f0ed0...df9