15-åringen tar snart knekken på meg...

[AnonymBruker]

Ja, jeg vet hun er tenåring og at dette er normalt. Men, jeg sliter med å håndtere det. Hun er så svingende i humøret. Hun går fra å være enkel og lett og snakke med, til å rope, skrike å være ufin. Og veldig sur. Er vel dette vi ser mest av. Det har blitt sånn at jeg nesten gruer meg til å snakke med henne, for jeg vet aldri hva som venter meg. Og spesielt hvis jeg må ta opp noe med henne som hun kan ta som kritikk. Da klikker hun i vinkel meden gang. Roper, skriker og banner. Hun tåler ikke at noen mener noe annet enn henne og er uenig.

Jeg er seriøst redd for at dette skal ødelegge forholdet mellom oss. Så hva gjør man?

Anonymkode: 919ef...596

[AnonymBruker]

Tar noen goder fra henne? Lommepenger, WiFi-passordet,...? 

Anonymkode: 9112f...538

[AnonymBruker]

Ta 

Anonymkode: 9112f...538

[AnonymBruker]

Har ingen råd. Men det går over. Min 19 åring har vært mye sur når han var ungdom. Men en dag våkner de 

Anonymkode: 66477...0e4

[AnonymBruker]

Du sier: Enten så får du slutte å oppføre deg på den måten eller så kan du pakke sakene dine å reise. Du er ufin, frekk og jeg gruer meg til å snakke med deg. Er du sånn mot andre er det ingen som vil ha noe med deg å gjøre så du får begynne å oppføre deg som folk. Inntil du klarer det så behandler jeg deg som et barn som trenger grenser og konsekvenser. Ferdig snakka!

Anonymkode: f60dc...486

[AnonymBruker]

Fra en som jobber med denne problematikken: Dette er sjeldent svaret foreldre vil høre, men hun har slik oppførsel fordi dere lar henne komme unna med den.

Har dere vært litt «redde» for å ta kamper? Har dere ønsket å være greie og latt henne overtale dere til det ene og det andre gjennom oppveksten, redde for å gi henne motstand, nettopp for å unngå konflikt? 

Du vet innerst inne at måten hun oppfører seg på er helt uakseptabel. At hun mister kontrollen, roper og banner til deg skal faktisk ikke du som forelder finne deg i fra én som er så gammel.

«Oppskriften» er forholdsvis enkel. Planlegg et familiemøte. Ha hyggelige rammer og god tid. Lag god mat og ta opp problemet på en konstruktiv måte der dere først spør hvordan hun har det og hvorfor hun så ofte blir sint. La henne sette ord på følelsene sine. Hva er det som trigger slike anfall, hvorfor blir hun så sint? La henne føle at dere bryr dere og at dere ønsker å hjelpe henne i slike situasjoner. Forsøk å finne ut hva dere bør unngå å si som gjør henne mest rasende. Hvordan kan hun få utløp for frustrasjoner? Trenger hun å telle til 10? Forlate rommet? Føler hun at dere maser for mye? 

Gjør det deretter klart at dere fra og med nå ikke kommer til å finne dere i slik oppførsel. Forklar henne hvordan det oppleves for deg å bli snakket til på den måten. At disse tendensene skal snu fra og med NÅ. Fortell klart og tydelig hva som kommer til å være konsekvensen når hun fra nå av skriker og banner til dere. For eksempel at dere tar telefonen hennes to timer. Fortell henne at hun ikke er sjefen i huset. At hun skal få lov til å være sint, lei seg og frustrert, men at hun får ta det ut når hun er alene, ikke ut på dere.

Det aller viktigste for at dette skal lykkes, er at dere faktisk er konsekvente. Sier dere at dere kommer til å ta mobilen neste gang hun fyrer seg opp, må dere også gjøre det. 

 

 

Anonymkode: 34047...220

[Gjest Lama_Drama]

Pust med magen. Vær den voksne, rolige. Si pent at vi får snakke sammen når du er rolig og så går du. Begynner du med straff er helvette løs, tenk heller at hun er under ombygging. Det blir bedre.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Du sier: Enten så får du slutte å oppføre deg på den måten eller så kan du pakke sakene dine å reise. Du er ufin, frekk og jeg gruer meg til å snakke med deg. Er du sånn mot andre er det ingen som vil ha noe med deg å gjøre så du får begynne å oppføre deg som folk. Inntil du klarer det så behandler jeg deg som et barn som trenger grenser og konsekvenser. Ferdig snakka!

Anonymkode: f60dc...486

Nei, TS. Dette gjør du IKKE. Du truer ikke en 15-åring med å kaste henne ut. Det kan skape store traumer. Det viktigste for en tenåring er tryggheten i å vite at mamma/pappa er der UANSETT. Ikke minst er dette en tom trussel, som vil skade forholdet deres og vil gjøre at hun ikke stoler på deg.

Anonymkode: 34047...220

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du sier: Enten så får du slutte å oppføre deg på den måten eller så kan du pakke sakene dine å reise. Du er ufin, frekk og jeg gruer meg til å snakke med deg. Er du sånn mot andre er det ingen som vil ha noe med deg å gjøre så du får begynne å oppføre deg som folk. Inntil du klarer det så behandler jeg deg som et barn som trenger grenser og konsekvenser. Ferdig snakka!

Anonymkode: f60dc...486

Har du tenåringer i hus, eller har hatt? Slikt tilsnakk fungerer bare ikke på noen som anser seg som verdens navle og anser foreldrene som det dummeste, mest livsfjerne på denne jord. Når du står der som et stort spørsmåltegn og ikke aner hva du sa galt, da er det veldig vanskelig å finne en vei ut av det.

Hvordan gripe an må man dessverre selv finne ut av. Jeg valgte å gi beskjed om at adferden ikke var grei, men det hjalp jo ikke. Som ungdommen sa "Det bare skjer. Jeg vet ikke hvorfor jeg sier slikt". Men etterhvert går det over. Og så lenge man har stått i det, kjørt ut og hentet når ungdommen ringer full og ustø, og uansett vist at man bryr seg uansett hva som skjer og blir sagt, så vil man finne sammen igjen på et eller annet tidspunkt.

Anonymkode: 452bc...dc0

[Apis]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Ja, jeg vet hun er tenåring og at dette er normalt. Men, jeg sliter med å håndtere det. Hun er så svingende i humøret. Hun går fra å være enkel og lett og snakke med, til å rope, skrike å være ufin. Og veldig sur. Er vel dette vi ser mest av. Det har blitt sånn at jeg nesten gruer meg til å snakke med henne, for jeg vet aldri hva som venter meg. Og spesielt hvis jeg må ta opp noe med henne som hun kan ta som kritikk. Da klikker hun i vinkel meden gang. Roper, skriker og banner. Hun tåler ikke at noen mener noe annet enn henne og er uenig.

Jeg er seriøst redd for at dette skal ødelegge forholdet mellom oss. Så hva gjør man?

Anonymkode: 919ef...596

Med rolig voksen stemme sier du det ikke er grei oppførsel, og at dere skal ta samtalen når hun har roet seg ned, så snur du og går ut av rommet, neste dag når alle er rolige tar dere et husmøte og setter opp kjøreregler for oppførsel. 

[AnonymBruker]

Ha forståelse for alt som foregår i kroppen hennes. Det er de tøffeste årene i livet for de fleste, vær til støtte ikke til last.

Anonymkode: c0b21...030