Tror vi må krype til korset og begynne med parterapi... Erfaringer?

[AnonymBruker]

Jeg har vel egentlig kommet dit at jeg ikke ser så mye framtid med mannen min. Noe som, mildt sagt, er dumt og leit, siden vi ikke har vært gift så lenge... Føler jeg går gjennom en «hjertesorg» nå, og på en måte forbereder meg på å gå. Er ikke lykkelig. Blir kvalm av å tenke på bryllupsdagen, alt jeg godtok da jeg var nyforelsket også videre. Føler jeg står i bakgrunnen og må ordne alt, mens han ikke gjør noe, men høster frukter av arbeidet mitt, på en måte. Vanskelig å forklare. Men jeg føler jo vi må prøve ordentlig, før jeg eventuelt slipper bomba og går. 
 

Føler dette er så klassisk tilfelle... Dama mister følelser, mens mannen får flere. Dama gjør seg mentalt ferdig mens fortsatt i forholdet, kommer som et sjokk på mannen (noe det ikke burde). 
 

Problemet mitt er at jeg holder så mye inni meg. Har det helt klart i hodet mitt, men er så vanskelig å formulere ut til verden. Føler mye på at det er så mange «arr», at jeg har blitt så lite verdsatt, satt i siste rekke, at det føles mest umulig å skulle klare å hele dette... 

Anonymkode: 0d0c9...446

[AnonymBruker]

Er han villig til å bli med i terapi?

Anonymkode: 62f08...d3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er han villig til å bli med i terapi?

Anonymkode: 62f08...d3c

Ja, han har selv nevnt at det kunne vært fint. Men så tar han ikke mer tak, er liksom bare forventet at jeg skal finne en terapeut da. 

Anonymkode: 0d0c9...446

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Ja, han har selv nevnt at det kunne vært fint. Men så tar han ikke mer tak, er liksom bare forventet at jeg skal finne en terapeut da. 

Anonymkode: 0d0c9...446

Det er uansett et steg videre. Finn en terapeut, og ikke heng deg opp i at det er DU som må gjøre det.

Anonymkode: d449f...5a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er uansett et steg videre. Finn en terapeut, og ikke heng deg opp i at det er DU som må gjøre det.

Anonymkode: d449f...5a0

Er bare så lei av å måtte ordne alt hele tiden... Må liksom forklare alt som skal gjøres og mase i en evighet på at han skal gjøre noe 😭

Anonymkode: 0d0c9...446

[AnonymBruker]

Det er ganske vanlig at man går til parterapi når det allerede er for sent, noe som det virker som det er hos dere. Har dere barn sammen? Eventuelt hadde jeg ikke orket. Vi har gått innimellom siden jan 2019 og vi har enda ikke snakket ut om ting, så jeg har ikke god erfaring med familievernkontoret.

Anonymkode: 45dc0...ad1

[Isambard]

Det er kanskje for sent, men parterapi kan gjøre prosessen ryddigere og bedre for begge to. 

[Era Vulgaris]

Jeg kjenner folk som er i veldig gode forhold, men allikevel går til parterapeut for å få et enda bedre forhold. Forebyggende, på en måte. Egentlig er det vel heller det folk burde gjøre før det går så langt at det nesten ikke finnes håp igjen. 

Du virker oppgitt, TS, men det er absolutt verdt forsøket, og dere bør begge prøve å gå inn i det med et åpent sinn. Ikke en forutinntatt mening om at det nærmest er bortkastet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er ganske vanlig at man går til parterapi når det allerede er for sent, noe som det virker som det er hos dere. Har dere barn sammen? Eventuelt hadde jeg ikke orket. Vi har gått innimellom siden jan 2019 og vi har enda ikke snakket ut om ting, så jeg har ikke god erfaring med familievernkontoret.

Anonymkode: 45dc0...ad1

Nei, vi har ikke barn sammen. Synes det er utrolig leit å være i starten av 30-årene, nygift også skal man kanskje skille seg. Kommer jo aldri til å få barn jeg da. Alle venninnene mine er i forhold. Så skal jeg liksom ut av et. Også forstår jeg samtidig at det ikke funker å skulle få barn oppi dette. Orker ikke tanken på å noen gang skulle date igjen heller.. Er så klein når det gjelder nye mennesker og  dating, og har egentlig vært heldig med forholdene mine. Der var plutselig mannen (mennene) rett foran nesa mi.. 

 

Isambard skrev (1 time siden):

Det er kanskje for sent, men parterapi kan gjøre prosessen ryddigere og bedre for begge to. 

Ja, det er sant. Synes dette er så vanskelig og føler meg så alene. 

 

Era Vulgaris skrev (1 time siden):

Jeg kjenner folk som er i veldig gode forhold, men allikevel går til parterapeut for å få et enda bedre forhold. Forebyggende, på en måte. Egentlig er det vel heller det folk burde gjøre før det går så langt at det nesten ikke finnes håp igjen. 

Du virker oppgitt, TS, men det er absolutt verdt forsøket, og dere bør begge prøve å gå inn i det med et åpent sinn. Ikke en forutinntatt mening om at det nærmest er bortkastet.

Tenker vi må forsøke, men klarer ikke å legge fra meg alt som har vært før. Det er ikke store ting, men jeg føler meg bare så lite viktig i livet hans. Som at han valgte meg pga praktiske årsaker, og ikke for ekte kjærlighet. Gråter så mye og føler jeg alt er i en gedigen kjærlighetssorg. Kan hende jeg krisemaksimerer.. 

Anonymkode: 0d0c9...446

[Era Vulgaris]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

 

 

Tenker vi må forsøke, men klarer ikke å legge fra meg alt som har vært før. Det er ikke store ting, men jeg føler meg bare så lite viktig i livet hans. Som at han valgte meg pga praktiske årsaker, og ikke for ekte kjærlighet. Gråter så mye og føler jeg alt er i en gedigen kjærlighetssorg. Kan hende jeg krisemaksimerer.. 

Anonymkode: 0d0c9...446

Jeg skjønner godt at det ikke er lett å legge vekk det som har vært, dere har jo ikke bearbeidet eller endret på det som har vært vanskelig for deg. Følelsen av å bli valgt av praktiske årsaker, og ikke kjærlighet, kan jeg relatere til. Hadde det sånn i mitt forrige forhold. 

Så lenge dette er følelsene du har, krisemaksimerer du ikke! Du må derimot finne ut av om du ønsker at dere skal bruke tid og krefter på terapi, eller om du bare skal gå videre uten han. 

[Isambard]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Nei, vi har ikke barn sammen. Synes det er utrolig leit å være i starten av 30-årene, nygift også skal man kanskje skille seg. Kommer jo aldri til å få barn jeg da. Alle venninnene mine er i forhold. Så skal jeg liksom ut av et. Også forstår jeg samtidig at det ikke funker å skulle få barn oppi dette. Orker ikke tanken på å noen gang skulle date igjen heller.. Er så klein når det gjelder nye mennesker og  dating, og har egentlig vært heldig med forholdene mine. Der var plutselig mannen (mennene) rett foran nesa mi.. 

 

Ja, det er sant. Synes dette er så vanskelig og føler meg så alene. 

 

Tenker vi må forsøke, men klarer ikke å legge fra meg alt som har vært før. Det er ikke store ting, men jeg føler meg bare så lite viktig i livet hans. Som at han valgte meg pga praktiske årsaker, og ikke for ekte kjærlighet. Gråter så mye og føler jeg alt er i en gedigen kjærlighetssorg. Kan hende jeg krisemaksimerer.. 

Anonymkode: 0d0c9...446

Det er viktig å finne ut av det før dere får barn. Ikke gå i den fella at du tviholder på noe bare fordi du har investert mye i det. Kanskje det er enda verre om 10 år? Hva da? 

Når det er sagt så håper jeg også at du går inn i parterapien med et åpent sinn. Det kan være dere har kommet i et mønster hvor du bare det negative og han reagerer med å trekke seg ut av alt. 

[AnonymBruker]

N

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Anonymkode: 45dc0...ad1

Nei, vi har ikke barn sammen. Synes det er utrolig leit å være i starten av 30-årene, nygift også skal man kanskje skille seg. Kommer jo aldri til å få barn jeg da. Alle venninnene mine er i forhold. Så skal jeg liksom ut av et. Også forstår jeg samtidig at det ikke funker å skulle få barn oppi dette. Orker ikke tanken på å noen gang skulle date igjen heller.. Er så klein når det gjelder nye mennesker og  dating, og har egentlig vært heldig med forholdene mine. Der var plutselig mannen (mennene) rett foran nesa mi.. 

Ok. Jeg skjønner følelsen din og barn kommer garantert til å bli ekstra tøfft for forholdet. Vær så snill ikke tenk på hva andre kommer til å si, det viktigste er at du er lykkelig! Jeg skilte meg slev kun etter 2,5 år, men vi hadde 3 barn😟

Anonymkode: 45dc0...ad1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.5.2021 den 12.09):

Jeg har vel egentlig kommet dit at jeg ikke ser så mye framtid med mannen min. Noe som, mildt sagt, er dumt og leit, siden vi ikke har vært gift så lenge... Føler jeg går gjennom en «hjertesorg» nå, og på en måte forbereder meg på å gå. Er ikke lykkelig. Blir kvalm av å tenke på bryllupsdagen, alt jeg godtok da jeg var nyforelsket også videre. Føler jeg står i bakgrunnen og må ordne alt, mens han ikke gjør noe, men høster frukter av arbeidet mitt, på en måte. Vanskelig å forklare. Men jeg føler jo vi må prøve ordentlig, før jeg eventuelt slipper bomba og går. 
 

Føler dette er så klassisk tilfelle... Dama mister følelser, mens mannen får flere. Dama gjør seg mentalt ferdig mens fortsatt i forholdet, kommer som et sjokk på mannen (noe det ikke burde). 
 

Problemet mitt er at jeg holder så mye inni meg. Har det helt klart i hodet mitt, men er så vanskelig å formulere ut til verden. Føler mye på at det er så mange «arr», at jeg har blitt så lite verdsatt, satt i siste rekke, at det føles mest umulig å skulle klare å hele dette... 

Anonymkode: 0d0c9...446

Gi parterapi en sjanse. Jeg og mannen min hadde en hendelse som førte til mye krangling og jeg hadde lyst til å gå i fra mannen min. Vi var begge enige om å få litt hjelp fra familievernkontoret. Har gått der noen ganger. Vi krangler ikke så mye nå. Og begge fikk litt øynene opp for hvordan den andre hadde det. Gi det en sjanse. Lykke til uansett hva du velger. 

Anonymkode: 3298f...a05

[AnonymBruker]

Det er ingen vits i å gå til parterapi når du åpenbart allerede har bestemt deg. Det vil bare forlenge det uunngåelige, og kanskje har det da kommet barn inn i bildet. Kvinn deg opp og pigg av NÅ !

Anonymkode: 93238...874

[AnonymBruker]

Hvorfor tenker du at han valgte deg av praktiske årsaker?

Anonymkode: 48a88...621

[AnonymBruker]

Era Vulgaris skrev (På 13.5.2021 den 19.03):

Jeg skjønner godt at det ikke er lett å legge vekk det som har vært, dere har jo ikke bearbeidet eller endret på det som har vært vanskelig for deg. Følelsen av å bli valgt av praktiske årsaker, og ikke kjærlighet, kan jeg relatere til. Hadde det sånn i mitt forrige forhold. 

Så lenge dette er følelsene du har, krisemaksimerer du ikke! Du må derimot finne ut av om du ønsker at dere skal bruke tid og krefter på terapi, eller om du bare skal gå videre uten han. 

Var der derfor det ble slutt mellom deg og eksen din? Du trenger ikke utbrodere, hvis du føler jeg spør for personlig. 
 

Jeg føler meg så lite verdsatt. Føler det har vært noe tull helt siden vi møttes omtrent.. Skjønner ikke at jeg godtok så mye i starten... Det satte jo tydeligvis standarden. Og nå som han prøver å endre seg, klarer jeg verken tro på det, eller la fortiden gå. 

Isambard skrev (På 13.5.2021 den 19.51):

Det er viktig å finne ut av det før dere får barn. Ikke gå i den fella at du tviholder på noe bare fordi du har investert mye i det. Kanskje det er enda verre om 10 år? Hva da? 

Når det er sagt så håper jeg også at du går inn i parterapien med et åpent sinn. Det kan være dere har kommet i et mønster hvor du bare det negative og han reagerer med å trekke seg ut av alt. 

Det er sant. Men så blir jeg så usikker. Hva hvis gresset ikke er grønnere på den andre siden? Hva hvis jeg blir alene resten av livet? Ser jo bare negative tråder her op kg om dating i 30-årene. 
Barnløshet osv. 

Jeg skal prøve å gå inn med åpent sinn. Men kjenner det er sinnsykt vanskelig. Har på en måte gravd meg ned i negativiteten her 😅

AnonymBruker skrev (På 13.5.2021 den 21.09):

N

Ok. Jeg skjønner følelsen din og barn kommer garantert til å bli ekstra tøfft for forholdet. Vær så snill ikke tenk på hva andre kommer til å si, det viktigste er at du er lykkelig! Jeg skilte meg slev kun etter 2,5 år, men vi hadde 3 barn😟

Anonymkode: 45dc0...ad1

Hvordan går det med deg nå da? Kan se for meg det er tøft å være alenemor for én, men tre må jo være nokså heftig? 😶

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Gi parterapi en sjanse. Jeg og mannen min hadde en hendelse som førte til mye krangling og jeg hadde lyst til å gå i fra mannen min. Vi var begge enige om å få litt hjelp fra familievernkontoret. Har gått der noen ganger. Vi krangler ikke så mye nå. Og begge fikk litt øynene opp for hvordan den andre hadde det. Gi det en sjanse. Lykke til uansett hva du velger. 

Anonymkode: 3298f...a05

Hvordan følte du det var å gå i terapi? Klarte du å få fram tankene og følelsene dine på en god måte? Jeg blir liksom bare helt stille... Har alt klart inni hodet, men får det ikke ut ordentlig. 
 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er ingen vits i å gå til parterapi når du åpenbart allerede har bestemt deg. Det vil bare forlenge det uunngåelige, og kanskje har det da kommet barn inn i bildet. Kvinn deg opp og pigg av NÅ !

Anonymkode: 93238...874

Det er sååå mye lettere sagt enn gjort, dessverre 😞

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Hvorfor tenker du at han valgte deg av praktiske årsaker?

Anonymkode: 48a88...621

Han og familien har poengtert at jeg har god utdannelse og jobb, økonomien på stell. Jeg vet han synes jeg er veldig pen. Tror kanskje det var mer det han falt for, enn meg som person. Samtidig har ikke han utdannelse selv (har ikke noe å si for meg) og ingen oppsparte midler selv. Vet også han har veldig lyst på barn. Levde singellivet lenge. Og følte nok at nå måtte han slå seg til ro, også møtte han meg da. Han gjorde ingen innsats rundt frier og bryllup. Da jeg var i en svært dårlig periode på jobb, så sa jeg at det var uaktuelt med barn nå, fordi jeg måtte få kontroll på tilværelsen min og eventuelt bytte arbeidssted. Da ble han sur og mente jeg hadde løyet til ham mtp tidsperspektiv på barn. Føler da det er mer viktig for ham med alt annet enn meg. Det meste av fokuser var feks på ham i bryllupet. Ingen bilder med meg og familien hans, mens han er med på alle bildene med meg... Jeg overreagerer sikkert. Men føler meg så lite betydningsfull. Vil ha en mann som virkelig elsker meg, og viser det. Han ville ikke finne på ting med meg i starten heller. Ikke kino, bowling, ut og spise, introduserte meg kun for et par venner. Så varseltrekantene har vel vært der hele tiden. Bare jeg som har vært dum. Han har i senere tid blitt kjempegod venn med vennegjengen min. Så det føler jeg jo også på. At jeg blir stående som taperen her. 

Anonymkode: 0d0c9...446

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Hvordan går det med deg nå da? Kan se for meg det er tøft å være alenemor for én, men tre må jo være nokså heftig? 😶

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Takk, jeg har fått 2 nye barn og er samboer med faren til de minste. Det har vært noen tøffe år både under/etter og årene som aleinemor, men det gikk bra altså. Jeg hadde aldri gått fra eksmannen min om jeg var der jeg er i dag. Det var jeg som hadde problemer og jeg ble aldri fornøyd uansett. Gresset er grønnt der det vannes, men det er søren meg lett å glemme...☺️

Anonymkode: 45dc0...ad1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Takk, jeg har fått 2 nye barn og er samboer med faren til de minste. Det har vært noen tøffe år både under/etter og årene som aleinemor, men det gikk bra altså. Jeg hadde aldri gått fra eksmannen min om jeg var der jeg er i dag. Det var jeg som hadde problemer og jeg ble aldri fornøyd uansett. Gresset er grønnt der det vannes, men det er søren meg lett å glemme...☺️

Anonymkode: 45dc0...ad1

Men det nå være to som vanner.

Anonymkode: fbf11...f95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.5.2021 den 16.56):

Er bare så lei av å måtte ordne alt hele tiden... Må liksom forklare alt som skal gjøres og mase i en evighet på at han skal gjøre noe 😭

Anonymkode: 0d0c9...446

Men dette vil en terapeut hjelpe dere med. Nå må du ta dette steget mot at han begynner å ta tak i ting.

Har gått i parterapi selv og det fungerte som bare rakkern. Men du må gå til en terapeut som faktisk hjelper dere, ikke en som bare sitter der passiv og hører på hva dere sier og forstår seg ihjel på dere. Det kan kanskje funke for noen, men når mannen din er av den passive typen så trenger han noen som sier det i klartekst til han. En kjæreste/kone kan aldri forandre en mann alene, men sammen med en parterapaut kan det funke.

Anonymkode: 10af6...317

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men det nå være to som vanner.

Anonymkode: fbf11...f95

Helt klart, men man trenger ikke vanne samtidig☺️ Av erfaring etter forelskelsen roer seg blir menn litt avslappet. Vi har også ulikt kjærlighetspråk. Jeg får ikke det jeg selv gir pga han har et helt annet språk. Det er lett når man først begynner å tenke negative tanker at det blir mer av det. Jeg feks hører sjelden fine ord, eller tydelige kjærlighets handlinger. Han kommer med blomster av og til og han gjør tjenester for meg og han viser at han fortsatt har lyst på meg + vil priotere oss en sjelden gang. ( Vi er travel med småbarn og han jobber hele tiden) Det er masse jeg kan savne, men jeg prøver å se etter det som er bra og tenker at med ny mann kommer det nye problemer og pga barna holder jeg ut.. Uansett du må gjøre det som føles riktig for deg, men plutselig angrer du så om du har følelser for han og ønsker satse på dere så anbefaler jeg parterapi altså. Lykke til❤️

Anonymkode: 45dc0...ad1