Egoisme hos fedre

[AnonymBruker]

Heisann,

Jeg trenger litt innspill. Har en samboer jeg har bodd med i snart 9 år og har to barn, på 2 og 0 år. Vi er begge i jobb, har lite familie tilstede men gode venner, og er *resurssterke* mennesker, om man kan si slikt. 

Han har i flere år nå tatt opp forbrukslån til tøys, bak min rygg. Noe jeg har måttet ryddet opp i to ganger. For dette har vi gått til parterapi, og jeg tror han oppriktig har sett lyset. Dog har dette ført til at tilliten min til han er veldig svekket. 

Jeg opplever han som morsom og snill, men alt for lett å friste, av familie/ venner eller meg selv, om jeg skulle ønske... Dette fører gang på gang at han setter seg selv (via sine venner eller familie) forran våre felles barn. Han drar på fisketurer med noen kompiser, gjerne en helg eller ei  uke vi har fri sammen på sommern. Han drar på fest hver gang sjansen byr seg, sitter utilgjengelig på loftet å gamer med andre kompiser i timesvis fem dager i uken.. eller han hjelper alle andre med deres prosjekter før han gjør seg ferdig her hjemme. 

Vi har i praksis ikke mulighet for barnevakt, dette vil si at jeg enten er på jobb eller så er jeg med barna. De er herlige barn, så det gjør meg ikke mye, men jeg føler jeg alltid må argumentere voldsomt for meg om jeg vil dekke noen av mine voksne sosiale behov. 

Han rydder og vasker og er flink med barna når han er sammen med oss, MEN... Det blir for skjevfordelt!

Jeg har som nevnt tynnslitt tillitt, og har tatt opp alt ovenfor med han gang på gang. Når det ikke kommer noen endring begynner jeg nå å tvile på at det noengang vil bli bedre. 

Eneste som holder meg bundet til han er frykten for at det blir verre om jeg forlater han. Jeg ser på mine venninner med barn, og ser mye av den samme egoismen hos deres partnere. Jeg har ingen problem med å være aleneforelder, men mistenker da at han vil bli enda mer kjørt i sitt eget løp, og at barna mister han litt som far. Jeg er også redd han skal bli deprimert, og skade seg selv. Da han har vært lettere deprimert tidligere... 

Spørsmålet mitt er altså: er det bare å innfinne seg i tingenes tilstand, eller skal man bryte ut?

Anonymkode: 34c69...183

[AnonymBruker]

Har han vært slik hele veien eller ble han slik etter at dere fikk barn? Har dere pratet skikkelig om dette med felles ansvar for felles familie? 
 

Jeg hadde pratet om alt mulig med min eks og han lovet felles ansvar for alt før jeg gikk med på at vi skulle ha barn. Og han elsker barnet vårt like mye som meg. Men det felles ansvaret kunne jeg se langt etter, fordelingen alt av ting som skal gjøres med barn og hjem var ca 80 % på meg og 20 % på han. Jeg valgte å bryte. Det positive i min historie er at eksen ble en god pappa når han måtte ta ansvar. 

Anonymkode: 5ff2f...f66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Heisann,

Jeg trenger litt innspill. Har en samboer jeg har bodd med i snart 9 år og har to barn, på 2 og 0 år. Vi er begge i jobb, har lite familie tilstede men gode venner, og er *resurssterke* mennesker, om man kan si slikt. 

Han har i flere år nå tatt opp forbrukslån til tøys, bak min rygg. Noe jeg har måttet ryddet opp i to ganger. For dette har vi gått til parterapi, og jeg tror han oppriktig har sett lyset. Dog har dette ført til at tilliten min til han er veldig svekket. 

Jeg opplever han som morsom og snill, men alt for lett å friste, av familie/ venner eller meg selv, om jeg skulle ønske... Dette fører gang på gang at han setter seg selv (via sine venner eller familie) forran våre felles barn. Han drar på fisketurer med noen kompiser, gjerne en helg eller ei  uke vi har fri sammen på sommern. Han drar på fest hver gang sjansen byr seg, sitter utilgjengelig på loftet å gamer med andre kompiser i timesvis fem dager i uken.. eller han hjelper alle andre med deres prosjekter før han gjør seg ferdig her hjemme. 

Vi har i praksis ikke mulighet for barnevakt, dette vil si at jeg enten er på jobb eller så er jeg med barna. De er herlige barn, så det gjør meg ikke mye, men jeg føler jeg alltid må argumentere voldsomt for meg om jeg vil dekke noen av mine voksne sosiale behov. 

Han rydder og vasker og er flink med barna når han er sammen med oss, MEN... Det blir for skjevfordelt!

Jeg har som nevnt tynnslitt tillitt, og har tatt opp alt ovenfor med han gang på gang. Når det ikke kommer noen endring begynner jeg nå å tvile på at det noengang vil bli bedre. 

Eneste som holder meg bundet til han er frykten for at det blir verre om jeg forlater han. Jeg ser på mine venninner med barn, og ser mye av den samme egoismen hos deres partnere. Jeg har ingen problem med å være aleneforelder, men mistenker da at han vil bli enda mer kjørt i sitt eget løp, og at barna mister han litt som far. Jeg er også redd han skal bli deprimert, og skade seg selv. Da han har vært lettere deprimert tidligere... 

Spørsmålet mitt er altså: er det bare å innfinne seg i tingenes tilstand, eller skal man bryte ut?

Anonymkode: 34c69...183

Kommer aldri til å bli bedre. Bryt ut er mitt råd! Det er da man ser hva de er laget av. Enten begynner de å skinne som fedre, og stiller opp for barna sine og tar ansvar (og du vil kjenne på en tvil om du gjorde det riktige, men det gjorde du, for de tok ikke ansvar før de endte opp alene), eller så fortsetter de i samme spor, og barna "mister" faren sin som du sier (og det ville de gjort uansett om dere hadde bodd sammen, men bor dere sammen er det MYE mer synlig at han aldri prioriterer dem, så det er jo virkelig ikke en god løsning heller). 

Anonymkode: f223f...95a

[AnonymBruker]

Gratulerer du er 3-barnsmamma🥳 2 små barn og 1 stort barn 

Anonymkode: 3da63...ab9