Dere som vokste opp i hjem der foreldrene var skilte, hvordan var det?

[AnonymBruker]

Jeg har nylig opplevd samlivsbrudd,  barnet mitt er rundt ett år. Jeg har selv vokst i ett hjem med to foreldre,  lurer veldig hvordan det blir for mitt barn å vokse opp alene sammen med meg. Jeg vet at samlivsbrudd er vanlig og at mange barn vokser opp med en forelder, men likevel ukjent for meg.  Jeg er bekymret for barnet mitt. 

Kan dere som har vokst opp med en forelder fortelle litt om oppveksten deres? Var det noe dere savnet? 

Anonymkode: 94bdc...184

[AnonymBruker]

Vokst opp med foreldre som bare pulte, var aldri kjærester utfra hva jeg har skjønt. 
 

Ang samvær, sporadisk 1-2 gang i året maks. Jeg fikk beskjed kort tid før at nå skulle jeg til faren min. 
Samvær var aldri hyggelig eller noe som skapte kontakt mellom oss da han var lite tilstedet. Det var stemor og deres to barn som var der. Jeg var eldre enn de to, men var annenrangs. Måtte for all del ikke si i mot eller noe slikt, da ble jeg sendt hjem igjen. 
 

Jeg savna å bli hørt om samvær, og sett. Da hos både mor og far. 

Anonymkode: 3d45c...ea9

[AnonymBruker]

Helt greit. Det har vært et godt vennskap mellom mine foreldre hele veien og de har ofte tatt en kaffe sammen med nye samboere også. Vet de også har ringt hverandre under kriser fordi de har kjent hverandre siden ungdomstiden. Utrolig glad for å ikke ha vært barnet som bare ble byttet mellom biler uten at foreldrene orket å kommunisere. 

Jeg har slitt med enkelte valg de har gjort av nye partnere, så der har de begge feilet en del, men går ikke og dveler over det nå. Det er fortid.

Fokus på godt samarbeid mellom foreldre og stor ettertanke når nye kjærester blir en mulighet er det beste. 

Må nevnes at mine foreldre ikke skilte seg før i starten av barneskolen for meg, men svarer allikevel. 

Anonymkode: fcc9f...949

[AnonymBruker]

Mine foreldre gikk fra hverandre når jeg var to år, har ikke egentlig hatt noe samvær med far da han var veldig «opptatt». Så blitt litt her og der. Idag er jeg voksen og kan ikke si at det har tynget meg så veldig. Selvfølgelig så blir man litt sånn lei iblandt når man blir bortglemt men det handler om far, ikke at far og mor gikk fra hverandre, jeg har aldri tenkt tanken på at jeg ville de skulle finne hverandre igjen eller at jeg synes det var trist å ikke ha en mor og far sammen, så den delen har vært grei. Jeg vokste jo opp med mor siden jeg var 2 år så da var jo det det som var naturlig for meg for jeg «visste ikke» om noe annet.

 

 

Anonymkode: 47a09...bc0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg har nylig opplevd samlivsbrudd,  barnet mitt er rundt ett år. Jeg har selv vokst i ett hjem med to foreldre,  lurer veldig hvordan det blir for mitt barn å vokse opp alene sammen med meg. Jeg vet at samlivsbrudd er vanlig og at mange barn vokser opp med en forelder, men likevel ukjent for meg.  Jeg er bekymret for barnet mitt. 

Kan dere som har vokst opp med en forelder fortelle litt om oppveksten deres? Var det noe dere savnet? 

Anonymkode: 94bdc...184

For all del ikke la din mor herje med exen din. Og bestemme og klage. Kjenner noen her som maser på datteren sin og ødelegger samarbeidet med barnefar. Skal og sies at den svigermoren ikke er helt god.. Stakkars barn.

Anonymkode: 0238e...2ed

[tweet]

Jeg var 5 år da mine foreldre ble skilt. Jeg fikk problemer med separasjonsangst, men vil ikke si det har preget meg i dag. Mine foreldre har hatt en god tone hele veien, 50/50 fordeling og jeg vil si oppveksten min var helt topp 😊 Fikk tidlig en bonuspappa og stebrødre, og nå fem nevøer, kan ikke se for meg et liv uten noen av dem! Faren min har også en kjæreste vi er veldig glad i og kommer godt overens med. Jeg føler meg veldig heldig. Det er dessverre ikke alle skilsmissebarn som kan si det samme. 

[AnonymBruker]

Mine skilte seg da jeg var 5. Husker det som helt greit.

Jeg hadde det veldig fritt mtp hvor jeg var. De passet alltid på å bo i nærheten av hverandre, så hvis jeg savnet pappa kunne jeg bare løpe bort dit en tur. Jeg tror de hadde et godt samarbeid og hjalp hverandre når de kunne. De holdt bursdager, jul og konfirmasjon osv sammen, så å ble aldri helt todelt. Opplevde heller ikke at det ble noe trøbbel når de etterhvert fikk nye kjærester. 

De snakker sammen med jevne mellomrom nå også, selv om vi barna er voksne så de egentlig ikke trenger å ha noe kontakt. 

Anonymkode: 96ab1...dd0