Samboer og "singel" annenhver uke..

[AnonymBruker]

Ja slik føles det! Og jeg er så LEI!! 

Jeg har to barn som jeg elsker. Og en kjæreste som jeg elsker/ elsket(?)..

Annenhver uke er jeg sammen med kjæresten min. Hos han. I hans hus. Og vi er da "samboere", spiser middag, går turer, ser serie, har sex, sover sammen, rydder, vasker klær, osv osv. Ofte er hans vokse barn også sammen med oss, eller iallefall i samme hus. 

De andre ukene har jeg barna mine i mitt eget hus. Da er det middag, lekser, trening, fotballkamp, osv. Alene! Helt uten han! Han kommer veldig skjelden innom, og enda sjeldnere sover han over (har kanskje skjedd 5 ganger på 2 år).

Og nå begynner jeg å bli mektig lei! 

Vi snakket tidligere om å flytte sammen, men dette er utsatt "på ubestemt tid". Og slik det er nå så vil jeg heller ikke det! 

Jeg er sint på han, og skuffet. Også over meg selv. For å godta det slik det er.. 

Jeg har sagt til han at det betyr mye for meg at han er involvert i barna mine. At jeg kommer med "bagasje", og om han vil ha meg må han godta hele meg! Han sier han gjør det, men det viser seg gang på gang at dette kun bare er ord!! 

Jeg vet ikke hvor jeg vil med innlegget, men måtte bare få det ut! Jeg er sliten av hele forholdet, og vet ikke lenger hva jeg vil! 

Som sagt føler jeg meg som singel når jeg har barneukene mine. Jeg føler meg som en alenemamma- noe jeg vet at jeg er, men jeg kunne iallefall ønsket meg litt støtte! Litt engasjement. En middag sammen. En fotballkamp sammen. Eller er det for mye å ønske?? Etter 2 år? Jeg synes ikke det! 

Jeg drømte for 1 år siden om å bli gammel med denne mannen, men nå vet jeg virkelig ikke! Nå er det nesten slit at jeg ikke vil ha besøk av han når jeg har barna. Eller jeg er vel. Mer redd for å ønske det, få forhåpninger, og så bli skuffet... Siden det er akkurat det som har skjedd flere ganger. 

Jeg vet ikke hva jeg vil. Eller hva jeg bør gjøre! Jeg har jo forsøkt å ta dette opp med han før. Da lover han bot og bedring. Men det skjer ikke. 

Nå tenker jeg helt ærlig at jeg bare skal være sammen med han over sommeren, slik at det ikke blir noe rot i sommeren... Uten at dette betyr at vi har planlagt noe sammen med barna, for det har vi heller ikke! 

 

Anonymkode: 84c20...79a

[AnonymBruker]

Ønsker dere det samme ut av et forhold, det er det du burde finne ut av. Slik ting er nå, så virker det jo ikke slik. Ordningen dere har ville vært helt ok for mange. Men hvis det egentlig ikke er det for deg så burde du jo ta konsekvensene av det.

Anonymkode: 0008b...13e

[AnonymBruker]

Han bryr seg ikke om og vil ikke involvere seg i barna dine. Han vil ha barnløse deg. Dette er jo helt åpenbart. Du må velge; enten forlate han eller godta ting slik de er nå. Du kan ikke tvinge han til å interessere seg for ungene dine, og et evt samboerskap p.d.d. Hadde blitt helt krise. Jeg tviler på han blir bedre. Du må velge.

Anonymkode: 68b3c...828

[AnonymBruker]

Hvis han har voksne barn så frister det kanskje ikke så veldig for han med yngre barn i hus. Kanskje han trodde han var klar for dere i nyforelskelsens rus, men nå har fått kalde føtter. Synes du burde ta en skikkelig samtale med han om dette. Det høres veldig slitsomt ut å ha det slik ❤️

Anonymkode: 4cc80...3da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ønsker dere det samme ut av et forhold, det er det du burde finne ut av. Slik ting er nå, så virker det jo ikke slik. Ordningen dere har ville vært helt ok for mange. Men hvis det egentlig ikke er det for deg så burde du jo ta konsekvensene av det.

Anonymkode: 0008b...13e

Han sier han vil bo sammen med meg. På sikt, uten å være mer konkret. Han sier han skal involvere seg med barna mine, men gjør ikke det. Når jeg spør om vi skal gjøre noe sammen med barna mine ila sommeren, så sier han ja, men vil ikke planlegge noe konkret (dette er da vanskelig i utgangspunktet både pga korona, og pga han er en impulsiv mann).. 

Vi har planlagt å spise middag sammen om 2 dager, og gå ut å spise middag på 17.mai, men jeg føler at dette også kun er tomme ord... Og om så ikke noe han selv ønsker, men kun gjør fordi han føler jeg vil det! 

Jeg vi jo han skal ønske å bli kjent emed barna mine! Å være litt mer engasjert og interessert i dem!! Og ikke bare fordi jeg vil det! 

Anonymkode: 84c20...79a

[AnonymBruker]

Det virker som han er litt ferdig med yngre barn....? 

Du kan jo gå ifra ham og sitte alene i ukene du ikke har barna. Da er du fri til å finne en annen en, en som kanskje har en annen bagasje...er du klar for det, noen andres små barn og eventuelle problemer som bor sammen med deg?

Anonymkode: f7c4b...f7d

[AnonymBruker]

Ja jeg burde vel igjen snakke med han om dette, og evt bare avslutte dette.. 

Enda jeg ikke engang vet hva jeg ønsker.. 

Men jeg vet at dette sliter på meg, og gir meg MYE tvil ang forholdet annenhver uke.. 

Anonymkode: 84c20...79a

[AnonymBruker]

Han høres ut som meg da jeg var i et forhold med en mann med to barn. Jeg ville ha mannen, men ikke hele pakken. Ville helst være i fred og gjøre mine ting i hans barneuker. Jeg ser jo i ettertid at jeg var en dårlig kjæreste akkurat på dette området. Det ble slutt fordi jeg ikke klarte å ta skrittet og flytte sammen med han og barna. 

Anonymkode: 58e76...8fd

[AnonymBruker]

Hvis du har sett for deg å dele resten av livet med ham- da bør han være interessert i å ha en form for relasjon til dine barn- de kommer til å være der resten av ditt liv, selv om de blir voksne. Det er konfirmasjon, bryllup, barnebarn, julaftener etc. Det høres ikke ut som han helt har innsett dette. Eller så vet ham det, men er ikke interessert i annet enn å ha deg tilgjengelig når det passer ham, uten noen fremtidsplaner. 

Anonymkode: 7c464...7c6

[AnonymBruker]

Du må avslutte med han, du bare sårer deg selv og mister tid på han. Finnes mer der ute ❤️ Han har vist hva han kan tilby og det er ikke hva som er godt nok for deg. Det vil ihvertfall ikke bli bedre med tiden, bare verre. 

Anonymkode: 13b87...56c

[AnonymBruker]

For å være helt ærlig så forstår jeg han godt. Å være kjæreste med noen skal jo berike livet ditt. Å komme inn som liksompappa og gjøre all jobben for andres barn er omtrent det motsatte av å berike livet.

Hvis du ønsker en som skal komme inn og bli familiefar så får du kanskje lete videre? Sikkert mange som er villige til det. Men antar da at du selv er villig til å bli reservemor for en fremtidig kjærestes barn. Hvis det går begge veier er det nok mer realistisk. 

Anonymkode: 3b1e7...088

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Ja slik føles det! Og jeg er så LEI!! 

Jeg har to barn som jeg elsker. Og en kjæreste som jeg elsker/ elsket(?)..

Annenhver uke er jeg sammen med kjæresten min. Hos han. I hans hus. Og vi er da "samboere", spiser middag, går turer, ser serie, har sex, sover sammen, rydder, vasker klær, osv osv. Ofte er hans vokse barn også sammen med oss, eller iallefall i samme hus. 

De andre ukene har jeg barna mine i mitt eget hus. Da er det middag, lekser, trening, fotballkamp, osv. Alene! Helt uten han! Han kommer veldig skjelden innom, og enda sjeldnere sover han over (har kanskje skjedd 5 ganger på 2 år).

Og nå begynner jeg å bli mektig lei! 

Vi snakket tidligere om å flytte sammen, men dette er utsatt "på ubestemt tid". Og slik det er nå så vil jeg heller ikke det! 

Jeg er sint på han, og skuffet. Også over meg selv. For å godta det slik det er.. 

Jeg har sagt til han at det betyr mye for meg at han er involvert i barna mine. At jeg kommer med "bagasje", og om han vil ha meg må han godta hele meg! Han sier han gjør det, men det viser seg gang på gang at dette kun bare er ord!! 

Jeg vet ikke hvor jeg vil med innlegget, men måtte bare få det ut! Jeg er sliten av hele forholdet, og vet ikke lenger hva jeg vil! 

Som sagt føler jeg meg som singel når jeg har barneukene mine. Jeg føler meg som en alenemamma- noe jeg vet at jeg er, men jeg kunne iallefall ønsket meg litt støtte! Litt engasjement. En middag sammen. En fotballkamp sammen. Eller er det for mye å ønske?? Etter 2 år? Jeg synes ikke det! 

Jeg drømte for 1 år siden om å bli gammel med denne mannen, men nå vet jeg virkelig ikke! Nå er det nesten slit at jeg ikke vil ha besøk av han når jeg har barna. Eller jeg er vel. Mer redd for å ønske det, få forhåpninger, og så bli skuffet... Siden det er akkurat det som har skjedd flere ganger. 

Jeg vet ikke hva jeg vil. Eller hva jeg bør gjøre! Jeg har jo forsøkt å ta dette opp med han før. Da lover han bot og bedring. Men det skjer ikke. 

Nå tenker jeg helt ærlig at jeg bare skal være sammen med han over sommeren, slik at det ikke blir noe rot i sommeren... Uten at dette betyr at vi har planlagt noe sammen med barna, for det har vi heller ikke! 

 

Anonymkode: 84c20...79a

Han vil ha deg men helt åpenbart ikke barna dine...han trives slik det er nå og lover bot og bedring som han ikke har noen planer om å følge opp, bottom line ...du blir lurt

[Gjest Skogsalv]

Ville hvertfall startet med å slutte og gjøre husarbeid hos HAN ,når DET ikke er gjensidig.  Ikke rart du blir sliten- 2 husholdninger å holde styr på . 

Det må gå 2 veier . Du gir wife benefits for en mann som yter altfor lite tilbake av tid,investering og dagligliv.  

[Brunello]

Hvem er egentlig interessert å bruke mye tid på andres barn? Han er ferdig med å oppdra egne barn. Han vil ha voksentid.

[exictence]

Jeg forstår ham veldig godt.

Jeg kunne ikke tenke meg å bo med småbarn. Det er han kanskje ferdig med?

Og jeg tror om jeg hadde vært småbarnsmor, hadde jeg syntes det var fint å være alene med dem de gangenene jeg hadde dem, ikke med en kjæreste.

Endret 12. mai 2021 av exictence

[exictence]

Du kunne jo invitert ham på middag en kveld de gangene du har barna sammen med barna. Det holder.

[AnonymBruker]

Her er det jo mest snakk om ulike forventninger til forholdet. For meg hadde dette vært perfekt. Jeg har to barn i barns/ungdomskolealder. Ikke vil jeg ha inn en stefar og ikke ønsker jeg å bli stemor utover normalt samvær som fars kjæreste. Selvfølgelig kan det innebære både middager og en og annen fotballkamp, er enig i at han gjør litt liten innsats for å i hvert fall bli kjent med dem.

Jeg hadde helt sluttet å være husmor når du er hos ham annet enn å rydde opp etter deg selv. Se på det som ferie, hans hus, hans ansvar.

Hvor gamle er barna dine? Mulig han vil vente til de enten er så store at de stort sett styrer selv, eller til de har flyttet ut. Er det sikkert at dine barn ville synes det var så fantastisk at dere flytter sammen? Jeg er selv skilsmissebarn og flyttet så fort jeg kunne pga. at jeg ikke likte mammas samboer (da snakker vi rett etter ungdomsskolen). Det var et giftig forhold da, ikke bare jeg som var ufordragelig tenåring 😄

Anonymkode: be6b5...4f0

[Brunello]

Skogsalv skrev (30 minutter siden):

Ville hvertfall startet med å slutte og gjøre husarbeid hos HAN ,når DET ikke er gjensidig.  Ikke rart du blir sliten- 2 husholdninger å holde styr på . 

Det må gå 2 veier . Du gir wife benefits for en mann som yter altfor lite tilbake av tid,investering og dagligliv.  

Hvorfor skal han gjøre husarbeid hos henne dersom han ikke er der? Det blir ikke dobbelt opp ved å bidra der hun er. Den uken gjør hun ikke husarbeid hjemme hos seg selv. Skulle bare mangle at man ikke hjelper til der man er.

[Gjest Skogsalv]

Brunello skrev (3 minutter siden):

Hvorfor skal han gjøre husarbeid hos henne dersom han ikke er der? Det blir ikke dobbelt opp ved å bidra der hun er. Den uken gjør hun ikke husarbeid hjemme hos seg selv. Skulle bare mangle at man ikke hjelper til der man er.

Og hvorfor er han ikke der?  ( og gjør det hun gjør hos han ). Jo hun gjør dobbelt.  😂 Hos seg når hun er alene,og hos han i tillegg! Enkel matematikk! 

Selvsagt hjelper man til der man er ,- normalt sett . Men han er jo ikke der!!! 

Logistikk og gjøremål ifht barnas alder har også mye å si i dette tilfellet.  Han har store barn, hun har små . 

You do the math 😉

[Brunello]

Skogsalv skrev (Akkurat nå):

Og hvorfor er han ikke der?  ( og gjør det hun gjør hos han ). Jo hun gjør dobbelt.  😂 Hos seg når hun er alene,og hos han i tillegg! Enkel matematikk! 

Selvsagt hjelper man til der man er ,- normalt sett . Men han er jo ikke der!!! 

Logistikk og gjøremål ifht barnas alder har også mye å si i dette tilfellet.  Han har store barn, hun har små . 

You do the math 😉

Jeg ser ingen argumenter i det du skriver for at hun gjør mer enn han, og heller ikke at hun gjør mer enn hun ville gjort om hun var hjemme hos seg selv hele tiden.

Hun gjør alt hjemme hos seg den uken hun er der. Han gjør alt hjemme hos seg den uken hun er hjemme hos seg. Den uken de er på samme sted deler de på arbeidet.