Lett sårbar 13-åring med "vanskelig" temperament.. adhd?

[AnonymBruker]

Har en datter på 13 år som alltid har hatt et litt vanskelig temperament ift til sin mer rolige og letthåndterlige storesøster. Fra hun ble født har hun vært mer aktiv, mer hissig og mer svingende i temperamentet.. hun har litt anger issues og kan eksplodere og rope for ting. Beklager om det blir litt langt, men lurer virkelig på om noen kjenner seg igjen i dette..

Hun er verdens blideste og mest sprudlende når hun er i DET hjørnet, men ved et feil ord kan det brått snu til kjefting og smelling fordi hun blir såra/krenka for noe- noe hun blir ekstremt fort. Hun er gruelig hårsår, tar alt i verste mening og løper da gråtende på rommet sitt og smeller med dørene. Og det er ikke bare hormoner, hun har vært slik siden hun var liten.

Hun er *egentlig en aktiv type og liker at ting skjer, men det siste året har hun blitt stadig mer passivisert og sitter bare hjemme på rommet sitt hver dag etter skolen. Har skjønt såpass som at hun ikke vil spørre venner fordi hun er redd for å bli avvist ;( Skal sies at ila de siste par årene har to av hennes nærmeste vennskap fra barnehagen skåret seg - og iaf det ene skyldtes at venninna mener at datteren min har et så vanskelig humør at hun blir gående  og være redd for at hun blir sur/såret for ting.. så hun har trukket seg vekk. Det er nok ikke hele sanneheten, men deler av den. Datteren min kan f.eks si fra på en ekstremt krenka måte om hun opplever at de svikter henne (noe som har skjedd og skjer med jenter i den alderen- at noen bryter avt og heller er med noen andre osv).

Denne passiviteten hennes i den senere tida går meg helt totalt på nervene... Jeg blir regelrett sprø av å prøve å oppmuntre henne til å be med venner på ting og få fresing tilbake. Jeg vet jo at hun innerst inne ønsker å finne på ting, men tror ikke hun tør. Har spurt om hun ikke kan spørre om noen vil være med henne og gå på et senter (noe hun liker og konstant maser om at jeg skal ta henne med på), men det vil hun ikke! Bare med meg. Og jeg kjenner, samme hvor mye jeg elsker henne, at jeg kjenner meg litt "kvalt"- for det kjennes hele tiden når hun sitter der molefonken hjemme som at det er mitt ansvar å underholde henne og finne på noe gøy.. Jeg har også tatt det ansvaret veldig mye, men nå med hjemmekontor i månedsvis og hjemmeskole deler av tiden kjenner jeg ekstremt på at jeg trenger space, og ønsker meg så inderlig at hun bare kan gå ut og være ute om kveldene med venner og ha det gøy.. samtidig vil jeg ikke legge stein til byrden ved å "mase", men det synes hun visst jeg gjør når jeg prøver å hjelpe.

det er ikke slik at hun ikke har venner- hun har alltid noen på skolen og går sammen med andre på skoleveien osv.. Populær hos guttene er hun og. men - som sagt to av de næreste vennskapene har gått i stykker og jeg er redd det har gjort henne veldig usikker. noen ganger sier hun at hun ikke har venner, hvilket ikke er sant. Men det er sjelden noen spør henne om å finne på noe på kveldene og det tar hun som en avvisning (selv om hun også sier at det er sjeldent folk er sammen på kveldene). Jeg prøver å si at da må HUN spørre, men da skjønner jeg visst ingenting..

Jeg har fundert på om det faktisk er noe MER enn bare at hun er litt "vanskelig". Hun er prematur og har dysleksi og kan være ukonsentrert. Hun hadde sett noen videoer på Tiktok om adhd og mener at hun kjente seg igjen! Det skal sies at jeg har fundert på om far kanskje kan ha ADHD (eller ADD). Begge to har litt trøbbel med følelsesreguleringen. Han har måttet jobbe med sinnet sitt. han har også dysleksi. Begge er litt sånn ukonsentrerte, trenger mer aktivitet enn meg og søsteren, blir veldig fort krenka, sint, misforstår ting og kan da bli fiendtlige. Har lest en del om ADD og synes mye kan stemme på pappaen, men han har aldri fått noen diagnose. 

Er det noen som kjenner seg igjen...? Og er dette grunnlag for å utrede noe? Jeg har mange ganger lurt på om jeg burde sjekket om det er noe som ligger bak, siden jeg ser at måten hun reagerer på kan skape problemer i sosiale relasjoner. Får så vondt av henne og vil jo bare at hun skal fungere godt og være sosial og ha det gøy.. for det er det hun aller helst vil selv også. Hun er IKKE en sånn typisk ADHD-type som er hyperaktiv på skolen/ute blant folk. Veldig selvovervåkende, gjør det hun skal og sitter rolig.. men ADHd kan vel være annerledes hos jenter...? noen råd..?

Anonymkode: 69112...619

[AnonymBruker]

Nei 

Anonymkode: 885f4...cb0

[AnonymBruker]

Er ikke alle sånn i større eller mindre grad i den alderen?

Anonymkode: 7c01a...fac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er ikke alle sånn i større eller mindre grad i den alderen?

Anonymkode: 7c01a...fac

Jeg lurer innimellom på om jeg skal gi bort 14 åringen min🙈🙈

Anonymkode: f4e09...26b

[AnonymBruker]

Det å være tenåring er omtrent en diagnose i seg selv.   Heldigvis helt normalt og ikke sykelig. 

Anonymkode: ce1be...2b8

[AnonymBruker]

Barnet sliter med følelsesregulering. Det var din oppgave å lære henne det, ikke skyld på adhd.

Anonymkode: 94614...7e4

[AnonymBruker]

Jeg synes du bør snakke med legen, han vet hvor du skal henvende deg, eller om dette kvalifiserer til en henvisning. Det går jo også an å lufte det for lærer. Uavhengig av om det er ADHD eller ei, så høres det jo ut som hun trenger en form for hjelp. Hvis hun har så dårlig kontroll på følelsene sine at hun ikke klarer å holde på vennskap vil jeg si hun har et stort problem, og at dette ikke går under «normal tenåring». For tenåringer er jo ofte venner viktigere enn familie. At hun slenger med dører og er humørsyk hjemme er mer vanlig. 

Anonymkode: 90de5...8f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Jeg lurer innimellom på om jeg skal gi bort 14 åringen min🙈🙈

Anonymkode: f4e09...26b

 

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Det å være tenåring er omtrent en diagnose i seg selv.   Heldigvis helt normalt og ikke sykelig. 

Anonymkode: ce1be...2b8

Som skrevet - hun har vært slik fra hun var liten.. det som er nytt i tenåra her er ikke humørsyken men passiviteten..

ts

Anonymkode: 69112...619

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Barnet sliter med følelsesregulering. Det var din oppgave å lære henne det, ikke skyld på adhd.

Anonymkode: 94614...7e4

Tro meg, jeg har prøvd på alle mulige måter. Grensesetting, men mye kjærlighet. Jeg vil si jeg lykkes i veldig stor grad med førstefødte som er regulert som bare det. Men som sagt- minste og pappaen sliter begge to med sinneutbrudd og krenka atferd..:/

Anonymkode: 69112...619

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg synes du bør snakke med legen, han vet hvor du skal henvende deg, eller om dette kvalifiserer til en henvisning. Det går jo også an å lufte det for lærer. Uavhengig av om det er ADHD eller ei, så høres det jo ut som hun trenger en form for hjelp. Hvis hun har så dårlig kontroll på følelsene sine at hun ikke klarer å holde på vennskap vil jeg si hun har et stort problem, og at dette ikke går under «normal tenåring». For tenåringer er jo ofte venner viktigere enn familie. At hun slenger med dører og er humørsyk hjemme er mer vanlig. 

Anonymkode: 90de5...8f2

Ja, samme tenker jeg. Hun må få noen form for hjelp med selvreguleringa selv om det ikke er ADHD. Det at det går ut over det sosiale er jo slett ikke bra.. 😕 prøver å hjelpe etter alle kunstens regler, lære henne å tolke ting, tenke kritisk og ikke bare eksplodere på instinkt, liksom.. men her strever vi med å få henne til å tenke logisk og ikke bryte ut  i raseri og frustrasjon. 

Anonymkode: 69112...619

[AnonymBruker]

syns du det er rart at hun er påvirket av 1 års korona?

Anonymkode: 1568a...4cf

[AnonymBruker]

Høres da ut som ei typisk jente. Veldig mange som er sånn. 

Anonymkode: f4822...673

[AnonymBruker]

Aspergers??

Anonymkode: c4142...d7a

[AnonymBruker]

Vi har ei på 12 som jeg kjenner igjen litt fra det du beskriver, bortsett fra at hun aldri har vært aktiv. Det sosiale er veldig vanskelig nå, og hun har knapt venner. Det er veldig sårt for meg, det at hun sliter sånn sosialt. Og det er vanskelig for oss å håndtere sinneanfallene hennes. Jeg og mannen min har kontaktet skole for å be om utredning (mtp aspergers). Kontaktet fastlegen først, han sa dette skulle gå gjennom skolen. Hvis det ikke er det, vet jeg ikke min arme råd hva vi skal gjøre. (Og heller ikke hvis det viser seg at hun har en diagnose, jeg vet ikke hva jeg håper på nå, egentlig).

Føler med deg, TS. Det er vanskelig å vite hva som er normal tenåringsoppførsel, og hvor grensen går for at man må søke hjelp. Det som ga oss et spark bak til å be om utredning, er at vi er redde for at hun får depresjoner senere i livet, og alle alvorlige konsekvenser som medfølger.

Anonymkode: 208e2...83d